tirsdag 23. april 2024

Ingjaldholmen ble til Engelsholmen. Mystiske graver på myteomspunnet holme.

 

Ingjaldsholmen, eller Engelsholmen som den og kalles.

I vikingromanene mine skriver jeg om Ingjald på Berglyd, stefar til Odd. Mye tyder på at dagens Engelsholmen i sin tid het Ingjaldsholmen og lå under gården på Berglyd. For en del år siden tok gammelordføreren Gudmund Holmen meg med til den mystiske holmen mellom Oddsfjellet og Nesvåg. Jeg skrev en sak i Aftenbladet om besøket. Her er den: 

Gudmund Holmen er ikke i tvil.

Her ble døde lagt i grunne graver. Trolig ble skjelettene spist reine av dyr, sier han.Han viser vei ned i den trange dalen som kløver den lille holmen. Gravene ligger tett. Du må kjenne til gravplassen for å finne fram. Den er ikke avmerket og tilrettelagt, men er svært verdifull, ifølge konservator Per Haavaldsen.

Helt enestående, til og med arkeologer blir begeistret. Jeg hadde med meg en gruppe arkeologer på befaring. De ble meget imponert over stedet, sier Haavaldsen.

Lenge trodd folk at gravene stammet fra et engelsk skip med farsott om bord. Det ankret opp utenfor holmen og begravet mannskapet på land etter hvert som de døde. Derfor navnet Engelsholmen. Men nå forkaster arkeologene denne teorien. Gravene er langt eldre.

Etter krigen ble det bygget to hytter på holmen. Under redningsarbeidet ble det funnet en spenne av bronse, en spydspiss og en sølvring.

Gjenstandene tyder på at de er rester av gravfunn fra slutten av eldre romertid eller folkevandringstid, altså mellom 300 550 e.Kr., sier Haavaldsen.

Det mystiske var imidlertid at funnene ikke ble gjort i forbindelse med gravhauger eller gravrøyser. Kunne det være at de døde var lagt ut på holmen i mer eller mindre åpne graver?

Det som tidligere ble oppfattet som rester etter gravrøyser på Engelsholmen er i virkeligheten lave steinlegninger, tre til fire meter lange og opp til to meter brede. Hjørnene ble markert med større steiner. Liket ble lagt i rammen, trolig bare innpakket i never, med et tynt lag med nevestor stein over seg, forteller Haavaldsen.

Jorda er fet i vanlige graver, det er den ikke her, sier Gudmund Holmen og tar det som et bevis på at likene ble reinspist av dyr. Denne måten å begrave folk på, skal være uvanlig også internasjonalt, forklarer Holmen.

Steinlegningen på Engelsholmen er ikke prangende, slik det ofte var vanlig med gravrøyser. Samtidig er mange av gravene lagt i dalbunnen. Det vanlige på denne tiden var å å begrave folk høyt, med utsikt. Det er to, av mange mysterier på Engelsholmen, som fagfolk strever med å gi gode svar på.

I dalbunnen ble gravkistene bygd av steinheller som er satt ned uten yttermarkering. Det er sikkert disse kistene som har gitt opphavet til sagnet om de pestdøde engelskmennene, tror Haavaldsen. Nesvåg var i gammel tid nødhavn og knutepunkt for trafikken langs kysten. Kanskje ble døde sjøfolk lagt i land her?

Da vi oppdaget funnene på Engelsholmen, fikk vi helt ville ideer. Vi begynte å lete etter et handelssted i nærheten, men fant ingenting. Gravene på holmen er helt imot alle lærebøker. Så om Engelsholmen er en liten holme, så er det en holme med mange mysterier, sier konservator Per Haavaldsen.


mandag 15. april 2024

Mitt møte med forfatteren Ingenborg Refling Hagen og Suttung-bevegelsen

Annekset på Fredheim. Her bodde jeg sammen med et par andre ungdommer.

 Han gikk av toget på Tangen stasjon. Turen fra Oslo hadde tatt nesten to timer i snødrevet. Han hadde kjøpt med seg en avis på Østbanen. Forsiden hadde feite krigstyper. ”Torskekrig mellom Island og Storbritannia”. Nå angret han. Det var ikke her han skulle være. Han skulle reist hjem. Det var det som var planen. Arbeidsuke på biblioteket i hjembyen. 

Den røde stasjonsbygningen var stengt, men gatelysene viste hvor veien gikk. Han skulle til Fredheim, det gamle huset i lia over Mjøsa. Der bodde Forfatterinnen. De hadde snakket om henne på litteraturlinja. Læreren hadde vært her før hun begynte på lærerskolen. Hun var en del av Bevegelsen. 

 

Snøskavlene lå meterhøye langs veien. Han tenkte på sommeren. Hvor annerledes måtte det ikke være her om sommeren. Han tenkte på 17. juni. Læreren hadde snakket varmt om 17. juni. Det tok en halvtime å gå fra stasjonen til Fredheim. Kulda beit i ørene og på nesetippen. Han likte kulda. Den kom med en slags klarhet som han savnet på det fuktige Sør-Vestlandet. 

 

Han så lysene fra Fredheim og tenkte at huset, snøen og trærne minnet om et julekort. Døra gikk opp før han kom fram. Han var ventet. Hun hadde stikkekofte og stakk. Det lange håret hang i ei lang flette nedover ryggen. Hun var det vakreste han hadde sett.

            ”Velkommen til Fredheim”, sa hun.  

            ”Takk”, svarte han og satte fra seg ryggsekken i gangen. 

            ”Bli med inn så skal du få hilse på Forfatterinnen”.

 

Stua var full av ungdommer. Noen satt i grupper og leste. Andre laget blomster av papir.

            ”Vi bruker dem 17. juni", hvisket hun. 

Veggene var lyse og dekorerte med malerier. Kunstnerne hadde ikke brydd seg med lerret og ramme. De var malt rett på veggen. Ved kortveggen satt Forfatterinnen. Han tenkte at hun måtte være den eneste over 30 år i rommet. Hun var til gjengjeld gammel. En olding med krummet nese, svart hår og svarte klær. Han tenkte at hun minnet om en gammel ørn der hun satt og voktet på det som skjedde rundt seg i redet. 

 

Hun fikk øye på den nyannkomne og vinket ham bort. 

            ”Så du er han som skulle komme?”

Han nikket. Hun strakte fram hendene. De var fulle av store ringer og armbånd. Hun la dem på hodet hans. Fingrene beveget seg over hodebunnen. Han tenkte at det er slik en blind bruker hendene for å bli kjent med andre mennesker. Men hun var ikke blind. Hun så ham inn i øynene mens hendene hvilte på hodet. 

            ”Du har det i deg, gutt. Jeg kan kjenne at du har det i deg. Du er han som skulle komme.”

 

Så var det over. Hun så bort. En ung mann på hans egen alder gjorde et nikk med hodet mot en ledig stol bak i stua. Han gikk og satte seg. To kvinner hjalp Forfatterinnen opp av stolen. Arm i arm forsvant de ut av stua. Han hørte det gikk i ei dør. 

 

Jenta, som hadde tatt i mot ham, sa med lav stemme. 

            ”Hun skal sove middag. Da må det være stille i huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor du skal bo.”

 

De tok på seg ytterklær og sko. Det hadde sluttet å snø. Hun viste ham vei over tunet til et lite anneks. Det var ulåst. 

            ”Vi trenger ikke nøkler på Tangen. Det er alltid folk her.”

Annekset hadde to små rom. Det var nesten som en lekehytte. Hun viste ham inn i det ene. 

            ”Her kan du bo.”

            ”Hvem er det som bor i det andre?”

            ”Det er meg”, sa hun. 

De så på hverandre. Han hadde nettopp fylt 19 år. Hun var ett år yngre. 

            ”Det er jeg som er utpekt som din følgesvenn mens du er her. Nå kan du slappe av til middag. Vi møtes om en time i stua.”

            ”Du, hva var det der med Forfatterinnen og hodet mitt?”

            ”Det kalles frenologi. Bare ved å kjenne på hodeformen din kan hun avsløre nesten alt om deg.”

            ”Tror du på det?”

            ”Hun tror på det, det er det viktigste”. 

Hun smilte og lukket døren bak seg.

 

Han la seg på senga. Det var godt og varmt i annekset. Jenta hadde fyrt i vedovnen. Han tenkte på henne. Hun virket eldre enn 18 år. Hva het hun? Hadde hun kjæreste? Han merket at søvnen kom snikende sammen med den gode varmen fra ovnen. Han ga etter og sank inn i døsen. Noen ristet i ham. Han bråvåknet.

            ”Du må komme. Ingen kommer etter henne til middagsbordet.”

De hastet av gårde i gamle spor over tunet til hovedhuset. 

 

I stua fant de to ledige plasser nederst ved bordet. Så kom hun inn. Forfatterinnen. Hun satte seg ved bordenden og ba for maten. 

            ”Alt vi spiser her har vi dyrket selv. I dag skal vi ha steikte rødbeter.”

Sola skinte inn vinduene på Fredheim. Det var like før den forsvant bak fjellene ved vannet. 

            ”Se så vakkert”, hvisket jenta og han forsto at hun siterte fra et eller annet,” ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa?”.

Han smilte. Hun smilte tilbake. 

            ”Det er fra et dikt av Forfatterinnen”.

            ”Hva heter du?”

            ”Inga. Inga Borg.”

            ”Jeg heter Hans Haga.”

            ”Jeg har ventet på deg, Hans Haga”.

            ”Og jeg har ventet på deg, Inga Borg.”

 

Det var Wergelandkveld på Fredheim. Stua var full av folk. Bevegelsen hadde medlemmer over hele Østlandet. De satte seg i en halvsirkel rundt Forfatterinnen. Hun tildelte dem roller. Den ene etter den andre leste høyt. Så ble det hans tur. Han merket at halsen var tørr. 

 

”Guld er Støv og Purpur Pjalt,

Ædelsind er det ei Alt?

Kan jeg større Rigdom finde

da end hos min tro Veninde?”

 

            ”Takk skal du ha”, sa Forfatterinnene og så ut over forsamlingen. ”Det er han vi har ventet på. ”

Folk nikket og smilte. En kjent skuespillerinne fra Oslo blunket. Ordene til Forfatterinnen moret dem tydeligvis. Dette hadde de opplevd før. 

Han kjente hånda til Inga under bordet. Den søkte hans hånd. De så på hverandre. 

            ”Tror du på skjebnen”, spurte hun da de gikk over tunet. Bilene hadde kjørt og de hadde ryddet opp etter gjestene. Han svarte ikke. Hun fortsatte.

            ”Kan jeg få ligge på armen din i natt”. Han stanset, tok et godt tak rundt henne og kysset henne lett på munnen.

            ”Hvorfor spør du?”

            ”Jeg må vite om du er han jeg har ventet på?”

            

De gikk inn i annekset. Begge kledde av seg. Ingen sa et ord. De la seg på rommet hans. Kulda fra turen over tunet satt ennå i kroppen. Hun krøyp god inn i armen hans. Han kjente den varme kroppen mot sin. De flettet seg inn i hverandres. Han smilte i mørket. 

            ”Hva mener dere med at jeg er han som skulle komme?”

            ”Frenologi. Forfatterinne kan lese hodeskaller. Hun sjekker hodeskallen til alle som kommer hit”. 

            ”Tror du på sånt?”

            ”Egentlig ikke, men Forfatterinnen tror på det og da er det sant så lenge vi er her.”

            ”Det høres rart ut”.

            ”Hun sjekket hodeskallen min for flere måneder siden. Det var da jeg fikk vite at du skulle komme.”

 

Han kysset henne. Hun hadde løst opp den lange fletten. Nå bølget håret som en foss ned over den nakne ryggen. Han skulle være her på Fredheim i én uke. Litteraturlinja på skolen hadde praksisuke. Han smilte for seg selv. Birger hadde fått influensa og måtte holde seg på internatet. 

            ”Du får ta hans plass, Hans”, hadde læreren sagt. 

Han hadde motvillig sagt ja. Nå gledet han seg til det som skulle komme. 

 

mandag 8. april 2024

Hvorfor er vi så halvlunkne til noe som kan bli virkelig stort, nemlig Egersund som pilegrimsby?

Stein til venstre markerer at her startet pilegrimsleden til Nidaros,
her på Hedningholmen ved Egersund kirke. 


Jeg husker første gang jeg skrev om Egersund som startsted for pilegrimsleden til Nidaros. Opptil flere profilerte egersundere lo høyt. Hva er det nå dere finner på? spurte de og mente det hele var en gimmik. 

Det de ikke visste, var at Eikundasund (Egersund) i 500 år hadde vært en viktig pilegrimsbyen. Vestlandskysten var den store pilegrimsleden i Norge. 

— Nå har vi fått gjennomslag for å merke pilegrimsleden fra Egersund til Trondheim. Egersund kommer til å markeres på alle pilegrimskart og denne leden kommer til å bli markedsført som en av de europeiske pilegrimsledene. Jeg tror dette kan bli stort, fortalte daværende biskop Erling Pettersen meg for noen år siden.

Tar av

I en urolig og varmere verden viser det seg nå at stadig flere søker til de nordlige pilegrimsledene. I følge Hans Morten Løvrød, leder for nasjonalt pilegrimssenter, har Norge havnet øverst på listen for mange som vil på pilegrimsvandring. 

- Hittil i år har vi fått langt flere henvendelser fra pilegrimer, media og turoperatører fra USA, Asia og land i Europa enn noen gang tidligere, sier han til Vårt Land. 

Min bekymring handler om Egersund og Sør-Rogaland. Har vi sett muligheten som plutselig har dumpet ned i fanget vårt? Jeg er i tvil. Satsingen er foreløpig litt halvdvask (og da kritiserer jeg ikke de som jobber med saken, men alle oss andre som ikke engasjerer oss). 



Hellig Olav

Den viktigste pilegrimsleden til Nidaros starter ved kirken i Egersund. Forstår vi hvor stort det er? I 1537 ble pilegrimsvandringene forbudt. De ble sett på som litt for katolske. Nå har gudskjelov kirken gjenoppfunnet skikken. Målet den gang, som nå, handler om Nidaros og Norges evige konge, Hellig Olav. Er vi bevisste på at Hellig Olav, eller Olav Haraldsson som han het mens han levde, trolig hadde Eikundasund mer eller mindre som base, i perioder før han rømte til Gardarike og Holmgard?

Egersund har vært pilegrimshavn helt siden Olav ble helligkåret i 1031. Det er mye som tyder på at Mariakirken i Egersund må ha vært en av de aller første som ble bygget langs kysten. Kanskje sto den på Hedningholmen allerede ved tusenårskiftet. Den ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma av pave Nicolaus IV. Det var også snakk om et kapell, et St. Laurenti kapell. To slike kirker, i den bitte, lille byen, forteller hvor viktig den var for pilegrimer. 

Havnekors

Denne viktigheten ble markert ved at det trolig sto digre havnekors både i Søra- og Norda Sundet. Det finnes kilder som tyder på at korsene sto på henholdsvis Hovland og Krossnes i Nysund. En av grunnene til å sette opp havnekors var trolig å markere spesielt viktige, kristen havner.



Finnes det rester etter de gamle pilegrimskirkene? Tja. På Årstad finnes to steiner murt inn i husmuren. Gudrun Årstad forteller at de skal være fra Mariakirken. Hva er historien? 

- Her på Årstad ble Dalane folkemuseum stiftet 9. juli 1910. Festtaler var Arne Garborg. De to steinene var en del av samlingen. Det var Per Dancke, et familimedlem til en av grunnleggerne av museet som fortalte meg om steinene. Han fortalte at de var fra Mariakirken. Den sto på Hedningholmen der dagens kirke står. De ble satt inn i muren her for at de ikke skulle komme bort, fortalte Gudrun Årstad meg for noen år siden. 

Gudrun Årstad med de to steinene i muren. 


søndag 7. april 2024

Hvem bestemmer at en marsj skal starte på venstrefoten når den like gjerne kan starte på høyrefoten.


Husabø skolekorps en eller annen 17. mai.


Hvem går i takt når et musikkorps er ute og marsjerer, de som setter høyrefoten først, eller de som setter venstrefoten først? 

    I skolekorpset hadde vi en musikant, la oss kalle ham Knut,  som aldri klarte å gå i takt. Uansett hva vi spilte, havnet han i utakt med resten av korpset. Til tider førte det til mye irritasjon. 

Når dirigenten ropte:  ”Rett – fremad – marsj”, visste alle at det betydde å sette venstrefoten først. 

Av en eller annen grunn hørte Knut det motsatte. Han begynte konsekvens med høyrefoten.


    Dirigenten hadde flere triks for å få oss på rett fot. Han fikk oss til å si "venstre - venstre - venstre" mens vi marsjerte. Knut sa det samme. Problemet var bare at han sa det på høyrefoten. Slik hadde vi det i flere år. Knut var en flink musikant, men hans marsjering gjorde at vi lo av ham når han ikke hørte det. 

 

”Du har klokka på venstrearmen”, sa dirigenten pedagogisk til Knut mens korpset var på vei opp Hynsadalen. Bakken er så bratt at korpsene alltid tar en pause fra spillingen. Her er det stortromma som tar seg av takten. På "en" skal alle sette ned venstrefoten. Men ikke Knut. 

"Du har klokka på venstrearmen", gjentok dirigenten. 

"Jeg vet da det," svarte Knut og løftet høyrearmen med klokka. 

 

    Så fikk Sven Arne en ide. Hva hvis hele korpset går i takt med Knut? Vi skulle altså starte på høyre, ikke på venstre. Dirigenten visste ingenting. 17. mai sto vi klare i Johan Feyersgate. 

            ”Nå gjør vi det”, mumlet Sven Arne og beskjeden ble hvisket videre framover i rekkene. 


    Dirigenten ropte: ”rett – fremad – marsj” og vi satte av gårde. På høyrefoten. Alle unntatt dirigenten. Han gikk foran korpset og så ikke hva som skjedde bak seg. I ettertid ble det sagt at korpset aldri hadde marsjert bedre. Alle musikantene gikk i takt - i Knuts takt. Det var kun dirigenten som gikk i utakt. 


Seinere har jeg lurt på hvem som egentlig gikk i takt. Kan det tenkes at Knut hele tiden hadde gått i takt, og at det var vi bak som var i utakt?

 

Slik har jeg det ofte i livet. Jeg marsjerer taktfast samme med alle rundt meg og rister på hodet av de få som går i utakt. 


Sven Arne Petersson og jeg bakerst i korpset. Til dirigentens fortvilelse nektet vi plent å ha på oss de tåpelige båtluene. Korpset er på vei over Damsgård bru. Sven Arne på kornett og jeg på tuba. 


 

fredag 5. april 2024

De konservative samfundene i Egersund (og Kristiansand) bør lytte til Sting når han synger: If you love somebody, set them free."


 I det siste har jeg tenkt mye på samfundene okka, de gamle, konservative menighetene vi har i Egersund. Det blåser for tiden friskt både i Årstaddalen og på Gamleveien. Staten rasler med statsstøtten. De kan tape millioner hvis de fortsetter som nå.

Flere utmeldte har de siste ukene kontaktet meg. De våger ikke å stå fram og fortelle sin historie. Kostnaden er for stor, sier de. Jeg forstår dem så altfor godt. En av dem stilte meg et sterkt spørsmål. Det har gnagd på meg siden. "Hvorfor er egersunderne så stille?" 

Ja, hvorfor er vi så stille? Alle kjenner noen som kan fortelle hjerteskjærende historier om dysfunksjonelle familier.  Både de som er igjen innenfor, og de som har meldt seg ut, kjenner disse historiene. Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvorfor vi er så stille, men spørsmålet gjorde noe med meg. Det ble umulig å sitte stille. 

For meg handler alle de vonde sakene i bunn og grunn om åpenhet. Samfundene har valgt å lukke døren for saker som er litt vanskelige. Det er oppskriften på trøbbel. Kun i fritt lende, der meninger brytes, skapes tillit og gode lokalsamfunn. Det er det vi kaller demokrati. Vaksinen mot smerten mennesker føler i og rundt disse samfundene, kalles "åpenhet". Den er garantert fri for negative bivirkninger.

Jeg har en utfordring til samfundene: Bryt en symbolsk grense. Det vil skape tillit. Gå sammen med oss i 17. maitog. Vis ansikt. Vær stolte. Ikke se i bakken, men fortell oss i full åpenhet hva dere tror og tenker. I barnetoget er det ikke snakk om "oss og dem". Der går vi sammen og jubler for demokratiet og grunnloven. Kristne, muslimer, hedninger, buddhister og ortodokse vifter alle med det samme flagget. Siden det er ok for samfundene å motta statstøtte fra staten Norge, kan det umulig være feil å feire grunnloven, friheten og demokratiet i staten Norge. 

Jeg vet at samfundene hater ordet "sekt". Det forstår jeg godt. Derfor prøver jeg å unngå å bruke det av respekt for deres følelser, men dessverre kommer det til å henge ved dem så lenge de ikke velger å være åpne. Ikke være redde. Åpenhet er ikke farlig. I åpent lende er det greit å være konservativ kristen. I Norge kan vi tro hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. 

Ta gjerne sekt-testen. Den har fem spørsmål. Er menighetene lukket? Har vi en sterk leder eller ledelse? Opplever medlemmene en følelse av kontroll? Har menigheten en teologi som skiller seg fra etablerte trosretninger? Opplever utmeldte at det skjer noe med kontakten med slekt og venner når de går ut? Hvis svaret er nei, er menigheten trolig et sunt og godt sted å være. Er svaret ja, bør det mane til ettertanke. 

Åpenhet er selve testen på sunn religion, og for den saks skyld - sunn politikk. Transparant, er stikkordet. Når grupper kapsler seg inn og oppriktig mener at de har funnet sannheten, bør vi være på vakt. 

Sting sier det godt når han synger: "If you love somebody, set them free." Tro har slike muligheter i seg. Tro kan brukes til å holde mennesker nede, men sunn religion kan også brukes til å sette oss fri. Nestekjærlighet må vel bety at vi setter hverandre fri, gir hverandre frihet til å vokse som mennesker uten å måtte bære en tunge bør fra slekt, tradisjon og regler som har gått ut på dato.

I dag kan vi gudskjelov tro på hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. Det er i et slikt klima virkelig tro oppstår fordi vi slipper å spille en rolle. Vi kan være dem vi er og vi kan være i pakt med oss selv. En slik troen er uten negative sanksjoner. Den kommer usanksjonert fra hjertet. Vi kan tro hva vi vil om de store, evige spørsmålene uten å risikere fordømmelse og utestengelse. 

Jeg tipper samfundene i Egersund tror det er teologien deres det reageres på, men der tar de feil. Stormene, som stadig oftere treffer dem, handler ikke om teologi, men om åpenhet. Jeg skulle så gjerne ha snakket med dem ansikt til ansikt om dette. Da skulle jeg sagt at de ikke må la tro bli en byrde. Vi må akseptere hverandre som vi er.  Jeg aksepterer fullt ut teologien i disse samfundene. Selvsagt gjør jeg det. Går vi 100 år bakover i tid, så var det slik folk praktiserte kristen tro. Problemet er bare at tiden har gått, menneskeheten er på et annet sted og de som sitter fast i tidligere tiders måte å se verden på vil skape traumer for spagaten de plasserer dagens mennesker i. 

Slipp medlemmene fri. La troen være det som binder mennesker og menighet sammen, ikke frykten for konsekvensene det fører til å gå i utakt. En sterk, god og sunn tro trenger ikke rasle med konsekvenser. Den er mer enn nok i seg selv. 



fredag 29. mars 2024

Bursdagsbarnet drev håndspålegging på mann som spilte med Beatles

Tony Sheridan var i Egersund. Jeg tok ham med til Eivind Andreas Endresen der han kjøpte cowboyhatt, men først og fremst ble helbredet via magisk gudehode. 

 Eivind Andreas Endresen hater det jeg gjør nå. Er det noen som ønsker at dagens skal forbigå i stillhet, så er det Eivind. Da han fylte seksti, rømte han landet. Jeg laget et portrett av ham i Aftenbladet uten at medvirket, noe som ble et engangstilfelle. Poenget er selvsagt at mannen fortjener all den heder som tilfaller store personligheter når de runder viktige bøyer i livet. 

Eivind Andreas Endresen er 80 år. Den trolig største personligheten i Egersund er 80 år. Gratulerer! Eivind er en sjelden plante. Oppvokst i Det Alminelige Samfund, og utmeldt i voksen alder. Hvis noen lurer på hvorfor Eivind ble den han ble, er det umulig å komme utenom denne fasen i livet hans og hvordan den formet hans syn på religion og autoriteter (selv om Eivind benekter på det sterkeste at så er tilfelle). 

Ingen har skrevet flere leserbrev i DT, enn Eivind Andreas Endresen. Noen beveger seg i grenseland, og noen bikker over grensa, men påfallende ofte treffer han spiker på hodet. Han har somregel flere kampsaker gående samtidig. Akkurat nå kjemper han mot gruvedrift på Helleland, og mot at tungtrafikken skal bort fra Egersund sentrum (ja, han mener trafikken ikke er et problem).

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sitte på dinglebenken i butikken hans og diskutert. Han har laget en benk som er for høy. Dermed mister folk fotfeste og blir sittende og dingle med beina. Det gjør noe med stemningen i butikken. Eivind presiserer alltid at han ikke er ute etter å selge, men det er selvsagt svært selgende å prate med folk, se folk og underholde folk. Derfor går gjerne langveisfarende ut med en cowboyhatt, eller en frakk, i posen etter en time på dinglebenken. 

I alle år har Eivind vært en nattkjører. Han legger av gårde når vi andre legger oss. Da kjører han fort gjennom natten. Svært fort. Han må nemlig nå frokost på et eller annet hotell, gjerne i Voss, Drammen eller i Vinje. Etterpå kan vi lese om stedet på Facebook.

Nå fyller Eivind 80 år. Det er all grunn til å hylle ham. Du skal lete lenge etter å finne en større personlighet i Egersund. Eivind er en del av bybildet der han triller rundt på en utslitt, grønn damesykkel som han kaller Anna Lovinda. Eivind spiser bare ett skikkelig måltid til dagen, og det er stort - faktisk enormt. Da står sykkelen parkert utenfor spisestedet. Etterpå sykler han hjem og legger ut bilde av det han har spist på Facebook og forteller at det er en rett i verdensklasse. Slik underholder han mange av oss med sine oppdateringer i sosiale medier. 

Eivind fikk en forside i Aftenbladet for noen år siden. Jeg skrev at han ønsket å spre asken fra lufta. Han ville at asken skulle tas med i et helikopter. Det skulle gjøre en sveip rundt Varberg for etterpå å spre asken over havet. Eivind er en sprek mann. Det kommer til å gå mange år før folk i Egersund ser et helikopter komme sakte innover byen. Han kommer til å fortsette å glede og irritere oss. Hvis vi ikke hadde hatt en slik urokråke i Egersund, burde vi funnet opp en. Han er nemlig et nyttig korrektiv til døsigheten, lunkenheten og korrektheten i Egersund (selv om vi er lynende uenige med ham).

Gratulerer med dagen, Eivind. Jeg regner deg som en spesiell venn. Vi er mange i Egersund som setter pris på deg. 

Backinggruppa til Tony Sheridan het The Beatles. De spilte inn flere sanger med Tony Sheridan som vokalist. Det er med andre ord ikke hvem som helt som er i butikken for å kjøpe cowboyhatt.


 


tirsdag 26. mars 2024

Egersund en glad by, et fantastisk slagord som ble til en gang på 1970-tallet


Jeg hadde en gul t-skjorte som guttunge. "Egersund en glad by" sto det på brystet. Setningen har aldri forlatt meg. Kan det tenkes noe kjekkere enn en glad by? 

Jeg skulle ønske de som steller med å gjøre Egersund attraktiv, hentet fram igjen det gamle slagordet. Bedre blir det ikke! 

Eigersund kommune har "Sammen for alle" som slagord. Jo da, det er for så vidt greit nok, men slike slagord ender gjerne som floskler. Svært mange har nemlig slagord som ligner. Høyre har for eksempel "Muligheter for alle" og KrF har "Sammen for menneskeverd". MDG har "For alle, for alltid". Slik kunne jeg fortsatt. Likevel - Eigersund kan trygt beholde "Samme for alle", men byen Egersund trenger å samles rundt et godt slagord. 

La oss hente fram igjen "Egersund en glad by". Jeg tror at "ord skaper hva det nevner" for å sitere Grundtvig. Hvis vi sier at Egersund er en glad by, er sjansen større for at den virkelig blir gladere. 

Men hva er en by? Den er først og fremst mennesker. Selvsagt må vi ha en glad arkitektur, glade arrangementer og en glad omgangstone, men i bunn og grunn handler alt om glade mennesker. Kan det tenkes noe mer attraktivt enn en glad by med glade mennesker?

 

onsdag 20. mars 2024

Rekefjord, finaste plass på jord


Natten har sneket seg inn fra havet og lagt seg tung og mørk mellom fjellene i fjorden. Jeg tenker på dagen som ga så mye før den tok kveld. Jeg tenker på fjorden, Rekefjord og alle de flotte menneskene som bor her. Vakker natur gir vakre tanker. Vi er mennesker, men vi er samtidig en del av det hele, en del av det evige kretsløpet av fødsel, liv og død.
Akkurat nå, i et millisekund av evigheten, får jeg leve mitt liv her på denne vakre flekken som kalles Rekefjord. Den er ikke min, den tilhører menneskeslekta. Derfor er det en forbrytelse mot framtiden å ødelegge det vi har rundt oss.
Snart skal andre overta etter oss, slik også vi en gang overtok. Vi skal derfor ikke tenke på morgendagen. Der er vi allerede for seint ute, men vi skal tenke lenger fram, mye lenger fram, til en tid der minnet om oss forlengs har blitt til støv og blåst vekk med vinden.
Klarer vi å tenke tanker lange som lysår, slutter vi kanskje å ødelegge den unike planeten vår, den blå kula som suser gjennom et kaldt univers på vei mot sin egen undergang langt der framme.
Slik kverner tankene mine her jeg står i midnattens, høytidelige stund og ser utover en fjord som har vendt sitt speil mot himmelen i frykt for hva vi mennesker er i stand til å finne på.

onsdag 13. mars 2024

Byvandring i Egersund


 

Jeg fant, jeg fant. Denne singelplate med Stavangernsemblet har en helt spesiell historie. Det har jeg blogget om. Hvis du vil se hele bloggen så finnes den på www.klippenberg.no


 I dag har jeg solgt alle vinylplatene mine, rubbel og bit av soundtracket til liv mitt på 1970- og 1980-tallet. Jeg ble skikkelig overrasket. Trodde ingen var interessert i den gamle raben, men der tok jeg feil. 

Singelen (bildet) beholdt jeg. Historien er denne: Jeg hadde hørt en singel av en gruppe som kalte seg Stavangerensemblet. Plata kom 19. desember 1978 og jeg hørte Nyttårsaften liggende på gulvet på en fest i Strandgaten, Egersund. Jeg var rystet. "Kan kje finna fingen" var så utrolig bra, men det mest utrolige var at gruppa kom fra Stavanger.

Jeg bodde i Drammen på den tiden og skrev brev til Anders Bry, gitaristen i ensemblet, og ba om å få kjøpe plata. Han sendte den i posten til meg. Plata har ikke cover. Det var sikkert for dyrt. Selskapet var sikkert noe de fant på for anledningen, "Stålplater Coop". Coveret besto av noe de hadde klippet ut av en plakat og stukket ned i et plastetui. 

I dag, 46 år seinere, var det stas å finne igjen singelplata. Den er på mange måter historie. Det var med denne Stavangerbølgen startet. Sånt er jo kjekt. 




søndag 10. mars 2024

Grand kafe i Egersund gikk over i evighet til toner fra kassegitar og trekkspill. Pinsevennene i Sarons Dal holdt vekkelsesmøter for fiskerne i respateks-kafeen

 

Grand kafe, trolig på 1960-tallet. Flagget tyder vel på at det er 17. mai.

Hotellet skulle fornye seg etter Olufine Skjæveland. Hun hadde vært direktør i 36 år. Inge Skjæveland var på jakt etter ny kokke og fant henne takket være en fantastisk god morrpølsesuppe etter et fall i en bekk. 

Det er forpliktelser knyttet til navnet Grand Hotell. Et slikt hotell bør ha en Grand Kafé. Det er mulig Theatercafeen kan konkurrere med Grand Kafé i Oslo, men det er bare så vidt. Det var her alle kunstnerne i gullalderen holdt seg fra Ibsen til Munch. Til og med dikteren Sigbjørn Obstfelder, med mor fra Egersund, holdt seg sammen med bohemene på Grand Kafé i Kristiania. Han reiste av og hjem til  Stavanger for å hilse på slekta. Da var det naturlig å ta rutebåten til Egersund og overnatte i byen for å ta morgentoget videre over Jæren. Kanskje var unge Obstfelder innom et av brennevinssamlagene for å nyte en liten absint, skjønt det vet vi ingenting om. 


Grand kafe en gang, trolig på 1960-tallet.

 

Det var selvsagt at Grand hotell i Egersund måtte ha en kafé. Kafeen var hotellets ansikt utad i lokalmiljøet. Samtidig betjente den hotellets gjester. Kafeen ble en slags temperaturmåler på hotellets tilstand. I gode tider ble kafeen pusset opp og i dårlige tider forfalt den. 

Etter krigen var Grand kafé et samlingspunkt for meningsbærere i Egersund. Her satt redaktør Halvdan Slettebø og røykte sine sigaretter og drakk sin svarte kaffe, forteller tidligere DT-ansatt Johan Aakre. Avishuset hadde flyttet til Eie, men Slettebø visste at skulle han finne stoff til spaltene, måtte han være til stede i byen og snakke med folk. Dem fant han på Grand kafé.

På denne tiden het direktøren Olufine Skjæveland. Hun var en driftig og myndig dame. I 1926 brant hotellet. Gudrun Aarstad forteller at foreldrene hennes traff hverandre i forbindelse med brannen. Moren jobbet på hotellet og faren var hyrt inn for å være med og bygge opp igjen det nye hotellet. I forbindelse med bryllupet fikk de et festtelegram: «Brann på Grand gjorde Torger til mann.» Olufine Skjæveland trivdes med Aarstadfamilien og inviterte dem ofte hjem til seg på Eie. Her fikk de middag og her kunne Aarstad- ungene bade. Hun eide nemlig en eiendom i vannkanten ved utløpet av Tengselva. 


Stjal i kjøleskapet

I 1948 var ungjenta Gudrun konfirmert og kunne ta seg ekstrajobb i kafeen på Grand hotell. Det var en eventyrlig verden som åpnet seg selv om tilbudet i disken var så som så i årene rett etter krigen. 

            «Jeg husker det lå en stor brunost på kjøkkenet. Den hadde en hard skorpe. Sirup lå i ei skål. Der fløyt det av møll, så forholdene var enkle. Men hotellet fikk kjøleskap. Det må ha vært det første kjøleskapet i byen. En som het fru Eliasen laget italiensk salat. Vi hadde aldri smakt noe mer vidunderlig. Det hendte vi lurte oss ut på kjøkkenet og stjal litt i kjøleskapet.» 

Gudrun Aarstad forteller om en etterkrigstid der det å gå på kafé satt langt inne hos egersunderne. De gikk i alle fall ikke ut og spiste middag. Da kunne man komme i folkesnakket. 

«Handelsmann Sven Larsen hadde en kone som hadde vært i Frankrike. De var ofte innom og spiste middag. På byen snakket folk om «hun som ikke kan lage mat». Sånn var det den gang. De som spiste var hotellets gjester. Jeg kan egentlig bare huske to retter. Det var fisk med gulrøtter og lapskaus.»

Grand kafé hadde et område like ved disken. Det var reservert for arbeidsfolk. Mannfolk som ikke hadde ei hjemmeværende kone, kunne komme her og få seg et rimelig måltid. De slapp å ta av seg støvler og arbeidstøy. 

Terje Jørgensen, profilert bankmann i Egersund, husker godt dette avlukket ved siden av disken. 

            «Dette var fast tilholdssted for oss i storefri på Middelskolen. Frøken Skjæveland satte fram glass med melk på disken. Ett glass kostet 25 øre. Så kunne vi sitte der og spise skolematen vår.» 

Gudrun Aarstad beskriver tida på Grand hotell som litt eventyrlig. Det var hennes første møte med en ny og spennende verden. Seinere skulle hun fly verden rundt som flyvertinne, og det i en tid der dette yrket ble forbundet med glamour, men det var på Grand kafé hun hadde sin første jobb før Middelskolen og her var det lite glamour. 

            «Fotograf Eskildsen var ofte innom. Han var en pen herremann med skjorte og slips og han hadde alltid med seg hunden. «Frøken, de har vel ikke et lite ben til bissevoven?» Og så måtte jeg gå på kjøkkenet og lete etter et bein. Som regel fant jeg noe og da fikk jeg 25 øre i drinks.»

En annen gjest, Herman Rolland, fikk besøk av kjæresten. De gikk ofte tur og da hadde de med seg en pose. I den samlet de ulldotter som hang igjen på piggtråd. Dette fikk Olufine Skjæveland vite og dermed var det i gang med å greie pelsen på den store hunden hennes, Bamse. Alt dette ble til en vest som hotellgjest Rolland gikk med til daglig.

            «Den var langt fra pen og når vi kommenterte det, svarte han bare «voff, voff» og «bæ, bæ».

Gudrun Aarstad husker Olufine Skjæveland som en usedvanlig driftig kvinne. Hun har et bilde i hodet fra når faren skulle ha betalt for jobber han gjorde på hotellet. Da satt Olufine med veska i fanget og tok ut ruller med sedler med strikk rundt. 

            «Hun var jo fra Jæren og hun hadde et standarduttrykk: «Dæ æ skrækjeleg godt». Jeg tenker litt at Olufine var en slik dame som ga blaffen i formaliteter. Hun ville ha ting gjort. Det er jo slike folk som får det til.» 

Stamkunder på Grand kafe.

Usikker på Inge Skjæveland

Noen år seinere jobber Inger Alice Hytland i kafeen, eller som hun sier det.

            «Vi som jobbet i kafeen jobbet jo egentlig over alt på hotellet.»

Hun husker Olufine Skjæveland som en meget myndig kvinne. 

            «Olufine og farmor var gode venninner. Det var nok derfor jeg fikk jobb. Farmor var en slags husfrue på hotellet. Olufine var veldig glad i bror min, Thor, som var psykisk utviklingshemmet.»

Hytland forteller at hotellet var samlingspunkt for det hun kaller «byens høye herrer». De hadde samlinger i salen i andre etasje. Det var så pass «hemmelig» at de ansatte ikke fikk gå inn under møtene. 

            «De drakk nok medbragt. Hotellet serverte jo ikke annet enn lagerøl. Jeg tipper det var derfor møtene var så lukkede.»

Etter hvert dukket Inge Skjæveland opp på Grand. Olufine var tanten til den unge jærbuen. På hotellet ble det snakket om at det var han som skulle overta når Olufine ga seg. 

            «I begynnelsen var hun veldig usikker på om Inge Skjæveland ville klare jobben. Det var Olufine som sendte ham til Amerika for at han skulle lære.»

I USA jobbet unge Skjæveland blant annet på bar. Her vanket bokselegenden Louis. Han ga Inge Skjæveland kallenavnet «Litle sweet», forteller Reinert Kverneland, den seinere så høyt profilerte ordføreren i Time på Jæren. 

            «Olufine var min grandtante.»

Mens Inge Skjæveland var under opplæring i USA og seinere på Hotell Atlantic i Stavanger, ble det snakket på Grand i Egersund om overgangen til en ny eier. Olufine hadde stått lenge ved roret og en arvtaker måtte snart være på plass. 

            «Vi ansatte visste at hun var fryktelig i tvil, men Inge Skjæveland holdt seg i skinnet og gjorde et godt inntrykk mens Olufine levde,» sier Inge Alice Hytland Tveit. 

Olufine Skjæveland holdt i tømmene til hun døde i 1958. Etter en del diskusjon rundt arveoppgjøret får Inge Skjæveland endelig overta som direktør i 1960. 


Tørrlagt

Det var fortsatt ikke så mange egersundere som var innom kafeen og spiste. De kom gjerne innom for en kaffekopp og et kakestykke, men middag spiste egersunderne hjemme. Etter hvert ble fiskerne viktige gjester i kafeen. 

            «Det kunne gå 13 -14 fløtekaker på en vakt og det hendte jeg kom hjem med 100 kroner i drinks. Det var veldig mye på den tiden. Det var særlig svenskene som var rause,» forteller Inger Alice Hytland Tveit.

Kafeen var tørrlagt, lagerøl var det sterkeste som kunne kjøpes og det var alkoholfritt, men det hendte det dukket opp gjester, gjerne lokale helter, som hadde fått litt for mye innabords.

            «Jeg husker én som ble sint da jeg nektet ham servering. Han slo til meg, men jeg gjorde som det står i Bibelen, jeg vendte det andre kinnet til. Da slo han meg også på det. Så fôr han inn på kjøkkenet der det var kniver. Det kunne gå hardt for seg på 1950- og 60-tallet.»  

            «Jeg kan jo huske noen kjendiser. Nora Brockstedt var der, kjekk dame og så var det en annen superkjendis, ei dame som hadde mange slagere på den tiden. Vi som stelte rommene fant jo mye rart og vi oppdaget jo at denne dama, som det sto om i alle ukeblader, drakk ganske heftig.»

Den største begivenheten hun opplevde på Grand hotell, var sitt eget bryllup.  

Etter turbulens rundt testamentet etter Olufine Skjæveland, overtar Inge Skjæveland hotellet i 1960. Misjonsselskapet mente de skulle ha hotellet, men tapte for Inge Skjæveland som hadde det nyeste testamentet. 


Fant kokka på en jakttur

November 1960 er Inge Skjæveland og kameraten Kristian Kvassheim på jakt i Bjerkreim. De ser etter hjort. De to mennene faller i en bekk og blir gjennomvåte. De banker på døra i det første og beste huset de ser og den som lukker opp er Astrid Vinningland. 

-       Jeg inviterte dem inn og fant tørre klær til dem. Akkurat da holdt jeg på med middagen. Morrpølsesuppe. Den lukter veldig godt. Det ble kommentert, og endte med at Kvassheim og Skjæveland satte seg til bords med familien. 

Så gikk det som det måtte gå. Egersunderne falt for morrpølsesuppa. Det var det beste de hadde spist på år og dag. Før de gikk, fikk Astrid Vinningland tilbud om jobb som kokk på hotellet. 

-       Jeg møtte opp dagen etter. Kjøkkenet var veldig falleferdig. Vi kjøpte inn nye komfyrer og vi reiste til Flekkefjord og kjøpte brukte maskiner hos Svindland som da skulle legge ned. 

Astrid Vinningland var en dreven kokk, men det var uvant for henne å regne porsjoner og den slags. Inge Skjæveland hadde vært i USA og gått i lære. Nå sto de to i én måned på kjøkkenet og trente. De hadde ennå ikke åpnet. Menyen besto av fire retter. Det måtte alltid være kjøttkaker, så vekslet de mellom svine- og oksesteik og én fiskerett. I tillegg var det suppe. De kjøpte hele dyr som de delte opp selv. Det ble billigere. 

-        "Jeg hadde vært i Tyskland. Der hadde jeg sneket meg inn på et kjøkken og sett når de laget snitsel. Det ville jeg sette på menyen på Grand. Direktør Skjæveland sa ja. Vi kjøpte inn tre bakparter av gris. De var delt i to, men alle seks delene hadde hale. Jeg gikk over til Grøsfjeld og gjorde dem oppmerksom på at de hadde solgt meg vanskapte griser", humrer Vinningland. 

Hun forteller at Skjæveland hadde mange gode sider. De to jobbet godt sammen. Men han likte ikke folk som «va høge på pærå». Vanlige folk, derimot, strekte han seg lang for. En mann kom inn i kafeen. Han lurte på om de kunne få ha konfirmasjonen på hotellet. De kunne ikke ha den hjemme. Kona hadde problemer med nervene. Mannen var ikke blant de rike i byen. Han ba derfor om å få betale konfirmasjonen med et fast, månedlig beløp. Det fikk han.

-        En dag kom han og ba om å slippe å betale en måned. De måtte kjøpe ny komfyr. Jeg sa umiddelbart ja til det. Etterpå fortalte jeg Skjæveland hva jeg hadde gjort. Han gikk og fant fram boka der avdragene sto og reiv ut hele siden. Den pliktoppfyllende mannen skulle slippe å betale mer. Skjæveland var raus mot vanlige folk, sier Astrid Vinningland. 


Liten selvtillit

I 1965 hadde egersunderne lite tro på Egersund. Dalane arbeids- og tiltaksnemd utarbeidet en sak om turisme: 

"Dalane har (...) ingen spesielle severdigheter som kan lokke turister langveisfra."

Det kan være greit å minne om at alt som i dag regnes som attraksjoner, og som får alt fra cruiseturister til nærturister til å reise til Egersund, også fantes i 1965, men byen var ikke klar, ikke ennå, den gamle tida hang i, selv om Inge Skjæveland hadde kjøpt seg inn i Torvgården og ville åpne kafe, uteplass, diskotek, med internasjonal standard, men det lå litt fram i tid, først måtte Grand kafe gjennom noen siste krampetrekninger. Grand kafe sang på siste vers til musikk fra kassegitarer, trekkspill og tamburin. Grand kafe inviterte til vekkelsesmøter. Det var høystemt hallelujastemning samtidig som kafeen var inne i sin endetid. 

I 1973 kom pinsevenner fra Sarons Dal til Grand kafe for å ha vekkelsesmøter for fiskerne på lørdagskveldene. Det kunne bli svært livlig og en og annen ble også frelst. Pinsevennene hadde leid et ekstra rom der de kunne ta med seg folk og der de kunne få møte Jesus. Disse møtene ble god underholdning for ungdommer i lokalmiljøet. De skjedde lite i Egersund og det nye diskoteket på Grand Inn praktiserte noe så moderne som aldersgrense. Vekkelsesmøtene på Grand kafé ble derfor kjærkommen lørdagsunderholdning for lokale ungdommer. 

Pinsevennene hadde en sang som gikk slik: «Jesus er underfull og god». Etter hvert lært de unge egersunderne seg teksten og når pinsevennene stemte i av full hals med «Jesus er underfull og god», så svarte egersunderne - «full og god.» 

I 1973 solgte Inge Skjæveland hotellet til Odd Ueland. Nå handlet alt om Grand Inn, den moderne kafeen rett over gata. Kokka, Astrid Vinningland, ble med over. Skjæveland hadde mer eller mindre gjort seg avhengig av den driftige dama. I 1979 fikk hun helseproblemer. Hun ga beskjed til Skjæveland at hun derfor måtte gi seg, hun måtte slutte. 

-       Han hørte hva jeg sa og gikk inn på kontoret. Litt seinere kom han ut igjen og fortalte at han ville selge alt. Han ville ikke gå videre uten meg. Jeg jobbet sammen med Inge Skjæveland i 19 år og det var noen veldig gode år, sier Astrid Vinningland. 


(Fra boken "Byen og Hotellet, Grand og Egersund" av ARNT OLAV Klippenberg og Sigmund Birkeland.)