Egersund en varm sommerdag

 

Når kampen for det gode, gir mening til selve livet

 

Jeg har i godt voksen alder opplevd noe nytt. Det gjør godt å kjempe for en god sak. For meg er det en ny opplevelse. I alle år har jeg skydd konflikter. Noen vil sikkert kalle meg konfliktsky. Jeg har aldri vært i en rettssak. Jeg liker fred og ro. Målet har vært å leve i fred og fordragelighet med mine omgivelser. Plutselig er det ikke slik lenger, og jeg liker det. Det gir energi. 

Hva har skjedd? Det er langt fra mystisk. Forklaringen er denne: Kampen vi fører i Rekefjord er en edel kamp. Vi kjemper ikke bare for oss selv; vi kjemper for naturen, for folket i fjorden, for kommunen og viktigst - vi kjemper for våre etterkommer. Derfor merker jeg at kampen gir mening - ja, mening til selve livet. 

Det er meningsfullt å kjempe en kamp for noe som er større enn oss selv. 

Giftdeponi

Først kjempet vi mot Noah AS som ville bruke Rekefjord til deponi for giftig avfall. Langøya i Oslofjorden er opp til ripa full av giftig avfall i 2030. Da var planen å bruke pukkverket i Rekefjord som deponi for tvilsomt avfall fra inn- og utland, men - de glemte noe vesentlig. På Langøya bor det ikke folk. I Rekefjord har det bodd folk siden steinalderen. Takk og lov - politikerne i Sokndal hadde vett og forstand til å sette foten ned for de ville planene. Dermed trodde vi at kampen var over. Men den gang ei....

"Gratis lunsj"

Nå vil de samme kreftene skyte bort buffersonen mellom pukkverket og befolkningen. Det er mektige krefter vi står opp mot. Bak Noah AS står et millardkonsern med noen av Norges rikeste forretningsmenn i spissen. Ingen av dem bor selvsagt i Rekefjord. De bor trygt og god, langt unna alle giftdeponier og sprengladninger. Nylig arvet datteren til industrimagnaten som eide bedriften 80 prosent av farens imperium. Samtidig flyttet han 16 milliarder til Sveits, i følge Finansavisen. 

I Rekefjord måtte vi starte en Spelis for å få råd til å snakke med en advokat. Noah AS har 16 milliarder på bok. Vi har 41 230 kroner. Vi kan ikke kjempe med penger og dyre advokater, men vi kan kjempe med en gode argumenter. 

Pukkverket vet hva de gjør. De kan spillet. Hvis noen tror at "åpent pukkverk" med gratis mat og drikke, leker for ungene og fine premier, handler om snillhet, så tar de feil. Det finnes som kjent ingen "gratis lunsj"! 

Mange deltar i kampen

Vi er mange i Rekefjord som deltar i kampen, hver på sitt vis. Immersteinsfjellet skal ikke ødelegges, fjorden skal ikke ødelegges. Den skal for all fremtid være like vakker som den er i dag. Sola skal fremdeles vandre over Immersteinsfjellet slik den har vandret over Immersteinsfjellet siden tidenes morgen. 

Jeg har aldri vært god i kampsaker, til det er jeg utstyrt med en velutviklet evne til å se begge sider av en sak. Det er ikke lurt hvis man vil gå i kamp, men av og til er det en styrke. I dette tilfellet er det en styrke fordi jeg vet at vi har rett. Kampen vår oppleves som  meningsfull. Jeg blir ikke deprimert av motstanden. Den gir meg energi. Årsaken er selvsagt at saken er edel. Kan det tenkes noe edlere å kjempe for enn en fjord som mange har et dypt og inderlig forhold til. 

Vinne hjertene

Motstanderne våre er styrtrike, mektige og uoppnåelige. Vi får aldri toppene i tale, bare fotsoldatene. Likevel sliter de. Saken deres er heldigvis elendig. Derfor sliter de. De kjemper for å skyte bort et mektig fjell. Motivet er profitt. Hvordan i alle dager få opp kampgløden for en slik sak? Hvordan skal de vinne hjertene for en sak som handler om å ødelegge naturen i en vakker fjord?

Skryt

Kjempeskryt til administrasjonen i Sokndal kommune. De har laget en innstilling der de ikke har tatt hensyn til noen av sidene, de har bare søkt å gjøre det rette og det lovlige. Også de merker de mektige kreftene som jobber i kulissene, men den lille administrasjonen hadde mot til å skille klinten fra hveten og gjøre det rette.n Administrasjonen har anbefalt politikerne å si nei. Jeg er kanskje naiv, men jeg går gjerne på barrikadene for lokaldemokratiet. Nå stoler jeg på at politikerne våre er like klarsynte og modige som administrasjonen. 

GRENSA ER NÅDD!

Jeg stoler på at politikerne velger folk framfor dynamitt, bolyst foran naturødeleggelse og sikkerhet foran sjansespill med menneskeliv. 

Er det på tide å tørke saus med servietten? Dobbelspor på Jærbanen har for lengst sporet av og løftet er ikke verd servietten det er skrevet på

For 10 år siden fikk Stavanger Næringsforening politikere fra mange partier til å skrive under på servietten. Spørsmålet er om den vil gjøre mer nytte ved et spagetti-måltid.

 Jeg husker første gang jeg hørte om dobbeltspor på Jærbanen. Tidligere hadde noen drømt om det, og jeg tenkte det var fullstendig urealistisk, men så kom Eigersund-ordfører Leif Erik Egaas på banen. Jeg mener å huske at han fikk Høyre i Rogaland med seg på å gå inn for dobbeltspor mellom Sandnes og Egersund. 

Den gang tenkte jeg at Leif Erik hadde tatt for mye Møllers tran, men jeg tok feil. Det ene partiet etter den andre kastet seg på toget. Snart kunne vi se Egaas, sammen med de tre Høyre-ordførerne på Jæren, gå over jernbanelinja, et bilde som fikk tankene til å gå til Beatles og fotgjengerfeltet i Abbey Road. 

Jærbanen frakter over fem millioner passasjerer i året, og er en av de største, men også en av de få, suksessene i jernbane-Norge. Selvsagt burde det for lengst vært dobbeltspor mellom Egersund og Stavanger. 

Den første kalddusjen kom da "Betales-bildet" dukket opp i Aftenbladet, men med Egaas klippet bort. Vi så bare tre jærordførere krysse jernbanelinja. Nå skulle dobbeltsporet stanse på Nærbø. Jeg måtte flire. Dette var et svik mot Søre Hå og Dalane. Hvor var solidariteten? 

Nå kan det virke som om dobbeltspor er mer eller mindre skrinlagt. Ingen sier det rett ut, men "follow the money", som de sa i Watergate-filmen; og gjør vi det, følger vi pengene, ser vi at dobbeltspor på Jærbanen ikke lenger går på skinner. 

Samferdselsminister Jon Ivar Nygård (Ap) vil bevilge 23 milliarder til dobbelsport på Østfoldbanen. Hvor tror du Nygård kommer fra? Selvsagt. Han kommer fra Østfold. 

Glem E 39, glem alt annet som handler om å utvikle Søre Hå og Dalane. Det finnes ingenting som er viktigere enn dobbeltspor på Jærbanen. 

Politiske kanoner har skrevet under på servietten til næringsforeningen. Er det på tide å tørke seg rundt munnen med den? Eller betyr underskriften noe?

Hva gjør Tina Bru. Hun er nestleder i Høyre. Hva gjør Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. Og hva gjør Geir Pollestad. Han sitter på toppen av kransekaka, i regjeringen, og er kompis med finansministeren. Hva gjør Pollestad? Og for all det: Hva gjør resten av Rogalandsbenken?

Da jeg var guttunge og tok toget til tante Terese i Stavanger, var det 17 minutter raskere enn i dag. 

Da dans var ulovlig i Egersynd

Fritidsklubben i Skytterhuset. Dans nede og kafe oppe. Vi styrte alt selv uten innblanding fra voksne. Og det gikk aldeles utmerket. 

 Vi kalte byen vår for Egersynd. På midten av 1970-tallet gikk jeg på ungdomsskolen. Jeg var elevrådsleder. Min nestleder het Rolf Skogen. Det første vi satte i gang med, var elevkvelder, men da møtte vi uventet motstand. Det var forbudt å danse på elevkvelder. Dans kunne føre til - ja, lite visste vel vi om alt det rare dans kunne føre til, men det visste tydeligvis politikerne i skolestyret. Vi fikk blankt avslag. Arranger gjerne elevkvelder, men ikke med dans. Til nøds folkedans. 

Rolf og  jeg forbant oss på at her skulle det danses, uansett hva det kunne føre til. Vi begynte derfor å invitere til elevkvelder uten lærere og med snikdans. Skolestyret må ha oppdaget utskeielsen, og det ble påtalt at elevkvelder KUN skulle arrangeres med flere lærere til stede. 

Ok, vi laget en ny søknad til skolestyret. Hva med litt dans? Litt dans kunne jo umulig føre til mer enn litt synd (det skrev vi ikke). Til vår store overraskelse sa skolestyret ja. Enn revolusjon var på gang i Egersynd. Vi fikk danse, men det sto tydelig i vedtaket at det kun skulle skje som en liten del av kvelden. Vi måtte altså finne på noe i tillegg til å danse. 

Jeg tar meg i å føle at jeg beskriver steinalderen i Egersynd. Og det vil nok mine barnebarn mene stemmer ganske godt. Men det er likevel fascinerende å tenke tilbake på hvilke rammer vi hadde for utfoldelse på 1970-tallet, og hvor totalt annerledes det er i dag. 

Bildene er ikke fra en elevkveld. Vi laget nemlig vårt eget fristed i Skytterhuset på Nyeveien. Den gode, gamle Fritidsklubben, med Kielland i spissen, lå mer eller mindre nede. De som drev den, Egersundsuka og Skytterhuset hadde blitt voksne og hadde trukket seg inn i heimen. 

Vi spurte om lov til å låse huset, og det fikk vi - gratis. Her styrte vi alt selv. Og her var det stinn brakke flere kvelder i uka. Så vidt jeg kan se er det Sven Arne Petersson og jeg som styrer musikken med Henning Torgersen ved siden av oss. 

Egersund er i dag en helt annen by enn den jeg vokste opp i

Litt av påfunn og folk denne bloggen handler om

 Kå e det nå du he fonne på?

Kå e det nå du he fonne på?» Ja, hva er det nå jeg har funnet på? Dessverre stivner vår lekelyst med årene. Jeg har alltid funnet på ting. Helt siden jeg var guttunge har jeg funnet på ting. Det har ikke alltid falt i god jord. Det er spesielt eldre herremenn i alle aldre som sliter med nye påfunn. De vil så gjerne ha det slik de alltid har hatt det. Eksemplene er mange. Her er ett:

Elvis og di

Den gang jeg fant på «Priscilla Presleys plass» ble jeg stanset på gata av en illsint egersunder som mente jeg «måtte ta te vede». Jeg tok ikke til vettet. I etterkant har jeg hatt med utallige grupper på byvandring til «Elvishuset» i Kirkegaten. Jeg har vært der med både NRK TV og TV2 og jeg har vært der flere ganger med NRK radio.  For prisen av en stein i asfalten fikk vi altså en ny turistattraksjon, som i tillegg er gøy og omdømmebyggende for en leken by som «nye» Egersund. 

15. juni skal «Priscilla Presleys plass» gjenåpnes med ny stein og gøy underholdning. Det vet jeg at enkelte "gubber" sliter med, men jeg nekter å la være å ha det gøy bare fordi andre ikke klarer å ha det gøy. 

EIK og Eirik

For meg er dette et spennende tema. Før var det vanskelig å stikke hodet fram i Egersund uten at det ble noen blåveiser, men byen har forandret seg til noe nær fullkommenhet på dette området. Hvorfor tror du et tidligere «på det jevne-lag» som EIK har våknet og gjør det kjempebra? Eller hvorfor tror du en superflink villmann som Eirik Zakariassen sjarmerer TV-Norge i senk og blir elsket på hjemmebane? Jo, fordi det er mulig. Egersund har ristet av seg stillstanden, søvnigheten og halvgodheten. Nå vinner vi ikke lenger bare halvmaraton. Vi vinner til og med viktige fotballkamper. Krefter forløses som tidligere ble holdt nede av et usynlig, kollektivt lokk som het "kem trur du at du e?".

Trollpikken

Husker du da Ketil Bentsen fant på Trollpikken. Til og med noe så ufarlig som Trollpikken vekket gamle gubber til dåd for å sable ned påfunnet. I dag er det vår største turistattraksjon, og selv ikke gamle tanter er lenger redd for å ta Trollpikken i sin munn. 

Seglem og Aakre

Jeg har sett Henrik Einar Seglem frustrert og lei seg og på nippet til å gi seg med Julebyen. Smålig kritikk tæret på idealismen. Skyllebøtter hold på å slukke ildsjelen. Gudskjelov holdt han ut og forlater nå ei av de viktigste, kreative skutene i Egersunds historie. Han er en påfinner av rang!

En annen påfinner, Johan Aakre, har titt fått høre det. Byteltet, havnepromenade, you name it. Johan har heldigvis evnen til å gå rundt de som foretrekker stillstand. Derfor er han trolig en av de viktigste påfinnere i byens, nyere historie.

Oktoberfest

Eller Mandsangerne og Alf Sverre Andersen? Det verserte en del sprøyt på byen da de gikk i gang med Oktoberfest. «Hæ, Oktoberfest i Okka By? Menn i korte bukser som jodler?» Jeg vet ikke om de ler sist, men de ler helt sikkert best. Oktoberfest er en kjempesuksess som faktisk har satt Egersund på kartet som en glad, festby der vi tidligere ble sett på som en lukket småby på Sør-Vestlandet. 

Jeg husker da Show Chow satte opp telt i sentrum og spilte revy med allsang og ølservering. Det gikk ikke lenge før de gamle gubbene begynte å synge sin bedrøvelige klagesang. På 30 år har byen tatt kvantesprang i gledelig utvikling. Derfor er det mulig å gjøre noe så gøy som Oktoberfest i Egersund uten at det piper nevneverdig fra hornene på veggen. 

Lekteren

Eller T.T.T? De tre store T-er. Jeg tenker selvsagt på Tove, Tore og Torger. De fikk en vanvittig ide. En lekter fortøyd ved kirken. En "lystbåt" med fiskebutikk og restaurant. Det var like før lekteren kullseilte. Jeg tror det sto om et par uker før den skulle taues til Aker Brygge. Men de tre T-ene sto på. Ga seg ikke. Og vant. Nå har vi en unik attraksjon som det går gjetord om. Også her sang enkelte gubber sin klagesang, men øybuer gir seg ikke så lett. Nå er vi stolte av Lekteren til Fonn.

Whisky

Eller galskapen på Jernbaneveien. En gedigen whisky-hall i Egersund. Hæ? Hvordan er det mulig? Er ikke Egersund en by i det berømte bibelbeltet? Var ikke Egersund tørrlagt til godt ut på 1970-tallet? Jo, det var vi, men Egersund er ikke lenger slik som enkelte vil ha det til. Egersund er ikke en trang, liten by der «bygdedyret» lusker i gatene og pietismens klamme hånd ligger formanende  over hustakene. Egersund er det motsatte. Egersund er en liberal by. Jeg mener oppriktig at toleransenivået er høyere i Egersund enn i mange tilsvarende byer. Derfor synes vi det er stor stas med spritproduksjon på Jernbaneveien. Derfor er vi stolte av Berentsens Brygghus og destilleri.

Kjerkå

Til og med i vår 1000 år gamle kirke merker vi de nye strømningene. Nå arrangerer kirken møter om forsoning, de har egne regnbuegudstjenester, prosten vier likekjønnede, den tidligere prosten åpnet Oktoberfest og alle kan se at døren i dag er både skyhøy og kjempevid. Det er til å bli helfrelst av..he..he..

Garpen

Sverre Garpestad. Den mannen har jeg respekt for. Han liker når ideene er litt ville og gale. For noen år siden fikk jeg satt opp hunden «Donn» på Lille Presteskjær fyr. Kunstner og støperi skulle ha 150 000 for skulpturen. Jeg spurte Sverre om B&G ville bidra. Ja, det ville de. 10 000 kroner, sa han. Så la han til. «Hvor mye bidrar du med?» «10 000», svarte jeg. Dermed sendte Sverre 20 000. Sånt er jo gøy. Han er en uredd krumtapp i byens kultur- og idrettsliv som ikke er redd for å støtte ville ideer som for eksempel å gjenreise Trollpikken. Hvis noen lurer på hvorfor B&G har suksess, tror jeg noe av hemmeligheten handler om nettopp dette – de våger å se muligheter der andre seifer og ser begrensninger. 

En glad by

Egersund er med andre ord en helt annen by enn den jeg vokste opp i. Nå er det lov å finne på ting. Det er lov å ha det gøy. Grævlig gøy! 

Rekefjordgrublerier

 

Åve er en av de vakreste kystperlene vi har på Sør- og Vestlandet. Den har en svært spennende historie som inneholder et helt spesielt ektepar

Bebyggelsen i Åve er i dag fredet. Det mektige Immersteinsfjellet i bakgrunnen.

 Hvor skal vi begynne historien om Åve? Vi kunne begynt da baglerne og birkebeinerne tørnet sammen i et durabelig slag utenfor Åve i 1206. Eller vi kunne tatt for oss de dramatiske historiene som utspant seg her under 2. verdenskrig. Vi kunne snakket om sildefisket, rekefisket og seilskuter, men alt dette skal vi la ligge. Vi skal til Napoleonskrigene.

Denne historien har alltid fascinert meg. For 25 år siden skrev jeg "Klokkene i Vammelsund", spelet om da Birgitte Christine jaget engelskmennene. Det var slik amfiet kom på plass ved Sogndalstrand. Visste du forresten at Sogndalstrand og Rekefjord Øst i sin tid var én kommune?

La oss begynne historien i 1806. Vi er midt i Napoleonskrigene, årene som skulle forandre Europa og Norge for alltid. Da flytter Hans Christian Fredricksen fra Loshavn i dagens Farsund til Rekefjord med familien på slep. De tok inn hos Jon Vatland og hans kone Birgitte Christine. Så skjer det som bør skje hvis en historie skal bli spennende. Birgitte Christine og Hans Christian blir elskere. 

Det var dramatiske tider med krig utenfor fjæresteinene. Jon Vatland dør og Birgitte Christine sitter igjen med en betydelig formue. Hans Christian er fortsatt gift, og kona Catrine gjør det ikke lett for mannen som vil skilles.

Likevel blir Birgitte Christine gravid, noe som må ha vakt en viss oppstandelse i bygda. I løpet av tre år får de to sønner. I kirkeboken står far til den første oppført som "John fra Boston", og ved neste barnedåp står far oppgitt som "en fremmed".

Hans Christian fikk kaperbrev fra kongen. Han gjorde blant annet beslag i flere kanoner. Den ene står utenfor Tollpakkhuset i dag. Få visste at kanoen vi brukte i Strandaspelet faktisk var erobret i kapertiden, og at kaperen var elskeren til Birgitte Christine. 

Sally Nilsson som Birgitte Christine. Kanonen ble erobret av elskeren til Birgitte Christine under Napoleonskrigene.

Handlingen i spelet ble bygd rundt en kjent historie. En engelsk fregatt ankret opp utenfor Rekefjord og en lettbåt ble satt på sjøen med soldater. De tre kanonene i innløpet ble bemannet, men siden det kun var guttunger og gamlinger igjen i fjorden mens mennene var på sjøen, mobiliserte Birgitte Christine en hær av kvinner som stilte seg opp i mannsklær ved kanonene. 

Den første ble fyrt av, men gjorde ingen skade. Den andre knuste årene på den ene siden. Den tredje drepte rormannen. Da snudde engelskmennene og stakk til havns. Fregatten fyrte av noen salver og den dag i dag kan kulehullene skimtes i fjellet.

I 1814 er endelig Hans Christian Fredricksen klar til å gifte seg. Samtidig hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige. Nå var det fred i landet med store muligheter for driftige folk.

Mye av den flotte, gamle og fredede bebyggelsen på og rundt Åve kan tilskrives Birgitte Christine og Hans Christian Fredricksen, og deres familie. De satt godt i det økonomisk og må ha vært dyktige i alt de foretok seg. 

Heldigvis er dette området i dag sikret og regulert som spesialområde for vern. I kulturminneplanen står det at formålet er "å bevare bebyggelse og landskap med historisk og kulturell verdi, samt verne om områdets særpregede miljø (...)". 

Kloke politikere i Sokndal har altså vedtatt å bevare "bebyggelse og landskap". Det er betryggende. Studer bildene, så ser du at landskapet bak Åve vestover er det mektige Immersteinsfjellet, oppkalt etter den norrøne guden Yme (Ymersteinsfjellet)

Åve og huset der Birgitte Christine fikk reist sammen med mannen Hans Christian. Immersteinsfjellet i bakgrunnen. 

Tollpakkhuset der kanonen fra kapertiden står utstilt. Immerstiensfjellet i bakgrunnen. 

 

 

17. mai 2024 Helleland

Arnt Olav Klippenberg

 

Kjære hedlandsbuer. Gratulerer med dagen.

 

17. mai handler om å skape et fritt og godt samfunn for alle. For meg begynner den jobben med ordet ”vennlighet”.

 

Hvis vi klarer å skape et vennlig samfunn, skaper vi samtidig et fredelig samfunn. Vennlige mennesker sloss ikke med hverandre. Vennlige nasjoner går ikke til krig mot hverandre. 

 

Jeg vet det høres banalt ut, men jeg tror vi skaper et godt lokalsamfunn hvis vi er vennlige overfor hverandre. 

 

Da jeg var liten, gikk voksne menn med hatt. Når far min traff folk på gata, lettet han på hatten. Jeg skal ikke foreslå at vi begynner med hatt igjen, jeg har aldri hatt hatt, men det går godt an å si ”hei” til hverandre - selv uten hatt.

 

Vi som kaller oss båtfolk, vet at på sjøen hilser vi på hverandre. Det samme bør vi gjøre på Torvet. Spesielt viktig er det å hilse på nye fjes. De kan fort bli forfjamset. Det har jeg opplevd. Men når de får summet seg, hilser de alltid tilbake.

 

Vennlighet forbygger det meste vi frykter. Uvennlige mennesker mister sin kraft i møte med vennlighet. Vennlighet er kryptonit overfor uvennlighet. 

 

Spiren til det meste som går galt starter når vi møter uvennlighet med uvennlighet. Da baller det fort på seg og vi havner på et veldig ubehagelig sted. 

 

Far min er mitt forbilde. Ennå hører jeg folk si at de husker ham.  Han var innom Torvet hver dag for å radle med kjentfolk. Far min hilste på alle. Folk som husker ham, forteller at han var en vennlig mann. Det tenker jeg er et godt ettermæle – å være en vennlig mann.

 

 

 

Helleland

 

I det siste har jeg tenkt mye på Helleland. Jeg føler virkelig med dere. Helleland er ei bygd som har havnet i limbo. Hva er limbo? For meg er det stillstand. Ingen vet hva fremtiden bringer, dermed blir fremtiden tatt fra bygda og alt blir satt på vent. 

Helleland kan sammenlignes med å se en god film på tv der noen plutselig setter på pauseknappen. 

 

Blir det gruve, eller blir det ikke gruve? Den situasjonen er etter min mening verre enn alt annet. Hvis Helleland blir værende lenge i limbo, kommer bygda til å stagnere. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn behandler vi ikke mennesker i 2024. Alle har rett til å kjenne sin framtid. 

 

17. mai er en dag da vi feirer vår frihet. Har du tenkt over at en viktig frihet er friheten til å vite hva fremtiden bringer? I ufrie land bestemmes det meste over hodene til folk. 

 

I Norge har vi folkestyre, vi har lokaldemokrati, og det feirer vi i dag. Her ligger håpet for Helleland.  Nå må dette folkestyret våkne og sørge for at Helleland tas ut av limbo. Denne flotte bygda fortjener å leva og blomstra. 

 

Alle vi som er her husker den gamle hedersmannen Rasman Polden. Han var en klok mann. Hvis noen lurer på hva de skal mene i gruvesaken, har jeg et tips. 

Spør deg selv: Hva ville Rasman ment?

 

 

Ukraina

 

17. mai ble17. mai først 17. mai 1945. Det var først da nasjonaldagen tok skikkelig av. Fem år med krig var over. Etterpå sa folk «aldri mer krig». Menneskeheten hadde lært. Trodde vi. Nå vet vi at alt er ved det gamle. Despotene kommer igjen luskende ned fra historiens mørkeloft. 

 

Ifølge ruteplanleggeren er det 2445 kilometer mellom Egersund og Kyiv. Det tar bare et døgn å kjøre til hovedstaden i Ukraina med bil. Vi har med andre ord fått en krig i nabolaget. Hver dag ser vi grusomhetene utspille seg på tv-skjermen. 

For et år siden møtte jeg gruppa som kaller seg «Biler til Ukraina». De fortalte en historie som grep meg som en klo rundt hjertet. Ukrainerne hadde bedt om å få gamle kjølebiler. Det gikk mot sommer og de trengte kjølebiler til å frakte sine døde helter hjem til familien. 

Jeg startet en Spleis og folk ga så mye at det ble to kjølebiler. De har til nå fraktet hundrevis av døde soldater hjem til en grav. Det var varme hjerter som finansierte bilene. Faktisk var det veldig lett å få inn pengene som trengtes. Jeg ble skikkelig stolt av givergleden. Den fortalte meg at vi forstår hva denne krigen handler om. Men nå må vi ikke sovne hen. Frihet er ikke noe vi må ta for gitt. Det er Ukraina en daglig påminnelse om.

 

De bomber deres byer,

de brenner deres hus,

og sprenger deres skoler,

et land blir lagt i grus.

 

Når Putin sliper kniven

og kutter livets bånd,

da er det godt å vite,

at ingen drepe ånd. 

 

Ukraina, du vil seire,

bli kvitt den bjørneklo,

som river deg i filler,

og tar ditt hjerteblod.

 

«Også vi når det ble krevet»,

tok til våpen, kjempet krig

derfor «slava Ukraini»,

en nasjon, udelelig.

 

Ukraina har et våpen,

ingen bomber kan slå ned,

det er folkets kamp for frihet,

og med frihet følger fred.

 

Vi må huske dette ene,

at den kampen som nå står,

ikke kun er deres kamp,

den er like mye vår.

Vanskelig tid

 

Det finnes en frihet som er viktigere enn alle andre friheter – nemlig ytringsfriheten. 

Hvis den taper, rakner snart resten. Enhver autoritær leder vet at den største trusselen mot seg selv, er det frie ord. Aldri, i moderne tid, har det vært mer truet enn nå.

 

Ytringsfriheten er under press. Snart vet vi ikke hva som er løgn, og hva som er sant. Kunstig intelligens kan legge ord i munnen på oss slik at løgn ser ut som sannhet. Samtidig har vi fått statsledere, som med viten og vilje, lyver oss rett opp i ansiktet. «Fake news», sier de når media avslører deres løgner. 

Noe av det farligste som finnes, er å undergrave de redaktørstyrte mediene. Uten medier som kikker makta i kortene, er veien kort til noe vi ikke liker. 

 

Jeg vil minne dere om noe vi har lett for å glemme: Ytringsfrihet handler IKKE om å akseptere andre sine meninger. Ytringsfrihet handler om å akseptere andre sine meninger som vi ikke liker.

 

Den gode nyheten er at ytringsfrihet er lønnsomt. Det er i land med ytringsfrihet at befolkningen har mest velstand, mest likestilling og faktisk lever lengst. 

 

Gamle dyder

 

Folk feirer 17. mai forskjellig og folk har ulike følelser for 17. mai. Flott. Utmerket. I Norge har vi frihet til å feire dagen akkurat sånn som vi vil. Hvis du vil gå i tog og synge at du elsker dette landet, så er det greit. Vil du dra på hytta, og klippe plenen, så er det også greit. 

Vi har frihet til å velge!

 

I Totalitære stater kommanderes folk ut på gatene for å vinke med flaggene de har fått utdelt. Ingen trenger kommandere oss. Vi gjør det ganske så frivillig. Derfor fungerer nasjonaldagen vår så bra. Vi feirer nemlig frihet fra å bli styrt av andre. 

 

Jeg er stolt av 17. mai og måten vi feirer nasjonaldagen. De fleste nasjoner som feirer nasjonaldag, gjør det med militærparader. Det er makt som skal demonstreres. Også vi demonstrerer makt på 17. mai, men vår makt ligger i å vise fram barna. Militærparader er byttet ut med barnetog. Hvis vi skal trekke frem et symbol på Norge – må det være barnetogene. 

Gratulerer med dagen. 

Grendahuset på Helleland, 17. mai 2024

Sommerdagen, dagen da alt stemmer, dagen da vi i panikk kommer oss på sjøen siden dette fort kan bli den eneste sommerdagen

Dagen, da havet utenfor Sør-Vestlandet, flater ut og viser seg fra sin vennlige side 

 E detta sommerdagen, den eine dagen då alt stemme? Kanskje komme den som flærne dage, men te vinteren tenke me tebage på den som enn dag. Dagen i dag. Sommardagen. Itte mi meining bur sommaren ved kysten. Det kan vær varmt i innlandet, men det e enn aen varme. Sommeren bur i ei lune vig på Sør-Vestlandet. 

 

Det e derfø adle he båd. Der e snart flær bådhus i Egersund enn der e bolighus. Me elske okka båda. Derfø bur dei i hus. På Hovland he me te og med bådhotell. Der bur bådan om vinteren. Di legges på mjuge senge om høsten og kvær kveld e Ronny Hovland innom og synge godnattsangen te di. ”Min båt er så liten og havet så stort”. 

 

Det finnes 800 000 fritidsbåda i Norge. Minst. Me bruke 10 milliarda i året på dei. I Egersund bruge me heilt sikkert mær. Sjelen bur nemlig i båd. Flydebryggene e te forveksling lige flydebryggene i Monarco og Cannes. Bådan e liga imponerande. Den einaste forskjellen e at me he´kje penga, me he bara båda. 

 

Me tebringe okka fyste ni måna i vann. Derfø søge me stadig tebage te havet. Og kor e havet vakrere enn udanføre Egersund? Eg bara spør. Adle som he sitt Skarvøyne bada i sølvhav på enn dag då Merre ikkje går kvide, vett kå eg snakke om.

 

På enn dag som i dag handle det om å setta kursen sørøve og ha åbent hav på styrbord side, akkurat sånn vikingan alltid hadde styreårå på styrbord side. På barbord kan landskabe få boltra seg i sommarlys og frista okke te besøg i lune vige og bortgjømde uthavne. 

 

Mong e et slikt sted. Ingen komme te Mong sjøveien ved tilfeldigheda. Vår Herre he gjømt herligheden bag holma, skjær og svaberg. Men den som vett kå han leide itte, finne enn idyll som Unesco hadde kasta seg øve og freda hvis de bara hadde visst om den. 

 

Itte ei stonda på svai i Mong e det tid fø å ta peiling på Hådyr, detta magiska fjedle som står omtalt i Olav den helliges saga og som siden oldtiden he våre et seilingsmerke fø sjøfarande, og veda at detta e dagen, detta e sommardagen som det skal tæras på gjennom enn lange, kalde vinter. 

 

Hådyr, mektig seilingsmerke nevnt i Olav den helliges-saga

 

Ingjaldholmen ble til Engelsholmen. Mystiske graver på myteomspunnet holme.

 

Ingjaldsholmen, eller Engelsholmen som den og kalles.

I vikingromanene mine skriver jeg om Ingjald på Berglyd, stefar til Odd. Mye tyder på at dagens Engelsholmen i sin tid het Ingjaldsholmen og lå under gården på Berglyd. For en del år siden tok gammelordføreren Gudmund Holmen meg med til den mystiske holmen mellom Oddsfjellet og Nesvåg. Jeg skrev en sak i Aftenbladet om besøket. Her er den: 

Gudmund Holmen er ikke i tvil.

Her ble døde lagt i grunne graver. Trolig ble skjelettene spist reine av dyr, sier han.Han viser vei ned i den trange dalen som kløver den lille holmen. Gravene ligger tett. Du må kjenne til gravplassen for å finne fram. Den er ikke avmerket og tilrettelagt, men er svært verdifull, ifølge konservator Per Haavaldsen.

Helt enestående, til og med arkeologer blir begeistret. Jeg hadde med meg en gruppe arkeologer på befaring. De ble meget imponert over stedet, sier Haavaldsen.

Lenge trodd folk at gravene stammet fra et engelsk skip med farsott om bord. Det ankret opp utenfor holmen og begravet mannskapet på land etter hvert som de døde. Derfor navnet Engelsholmen. Men nå forkaster arkeologene denne teorien. Gravene er langt eldre.

Etter krigen ble det bygget to hytter på holmen. Under redningsarbeidet ble det funnet en spenne av bronse, en spydspiss og en sølvring.

Gjenstandene tyder på at de er rester av gravfunn fra slutten av eldre romertid eller folkevandringstid, altså mellom 300 550 e.Kr., sier Haavaldsen.

Det mystiske var imidlertid at funnene ikke ble gjort i forbindelse med gravhauger eller gravrøyser. Kunne det være at de døde var lagt ut på holmen i mer eller mindre åpne graver?

Det som tidligere ble oppfattet som rester etter gravrøyser på Engelsholmen er i virkeligheten lave steinlegninger, tre til fire meter lange og opp til to meter brede. Hjørnene ble markert med større steiner. Liket ble lagt i rammen, trolig bare innpakket i never, med et tynt lag med nevestor stein over seg, forteller Haavaldsen.

Jorda er fet i vanlige graver, det er den ikke her, sier Gudmund Holmen og tar det som et bevis på at likene ble reinspist av dyr. Denne måten å begrave folk på, skal være uvanlig også internasjonalt, forklarer Holmen.

Steinlegningen på Engelsholmen er ikke prangende, slik det ofte var vanlig med gravrøyser. Samtidig er mange av gravene lagt i dalbunnen. Det vanlige på denne tiden var å å begrave folk høyt, med utsikt. Det er to, av mange mysterier på Engelsholmen, som fagfolk strever med å gi gode svar på.

I dalbunnen ble gravkistene bygd av steinheller som er satt ned uten yttermarkering. Det er sikkert disse kistene som har gitt opphavet til sagnet om de pestdøde engelskmennene, tror Haavaldsen. Nesvåg var i gammel tid nødhavn og knutepunkt for trafikken langs kysten. Kanskje ble døde sjøfolk lagt i land her?

Da vi oppdaget funnene på Engelsholmen, fikk vi helt ville ideer. Vi begynte å lete etter et handelssted i nærheten, men fant ingenting. Gravene på holmen er helt imot alle lærebøker. Så om Engelsholmen er en liten holme, så er det en holme med mange mysterier, sier konservator Per Haavaldsen.

Hva var før big bang?

 

Mitt møte med forfatteren Ingenborg Refling Hagen og Suttung-bevegelsen

Annekset på Fredheim. Her bodde jeg sammen med et par andre ungdommer.

 Han gikk av toget på Tangen stasjon. Turen fra Oslo hadde tatt nesten to timer i snødrevet. Han hadde kjøpt med seg en avis på Østbanen. Forsiden hadde feite krigstyper. ”Torskekrig mellom Island og Storbritannia”. Nå angret han. Det var ikke her han skulle være. Han skulle reist hjem. Det var det som var planen. Arbeidsuke på biblioteket i hjembyen. 

Den røde stasjonsbygningen var stengt, men gatelysene viste hvor veien gikk. Han skulle til Fredheim, det gamle huset i lia over Mjøsa. Der bodde Forfatterinnen. De hadde snakket om henne på litteraturlinja. Læreren hadde vært her før hun begynte på lærerskolen. Hun var en del av Bevegelsen. 

 

Snøskavlene lå meterhøye langs veien. Han tenkte på sommeren. Hvor annerledes måtte det ikke være her om sommeren. Han tenkte på 17. juni. Læreren hadde snakket varmt om 17. juni. Det tok en halvtime å gå fra stasjonen til Fredheim. Kulda beit i ørene og på nesetippen. Han likte kulda. Den kom med en slags klarhet som han savnet på det fuktige Sør-Vestlandet. 

 

Han så lysene fra Fredheim og tenkte at huset, snøen og trærne minnet om et julekort. Døra gikk opp før han kom fram. Han var ventet. Hun hadde stikkekofte og stakk. Det lange håret hang i ei lang flette nedover ryggen. Hun var det vakreste han hadde sett.

            ”Velkommen til Fredheim”, sa hun.  

            ”Takk”, svarte han og satte fra seg ryggsekken i gangen. 

            ”Bli med inn så skal du få hilse på Forfatterinnen”.

 

Stua var full av ungdommer. Noen satt i grupper og leste. Andre laget blomster av papir.

            ”Vi bruker dem 17. juni", hvisket hun. 

Veggene var lyse og dekorerte med malerier. Kunstnerne hadde ikke brydd seg med lerret og ramme. De var malt rett på veggen. Ved kortveggen satt Forfatterinnen. Han tenkte at hun måtte være den eneste over 30 år i rommet. Hun var til gjengjeld gammel. En olding med krummet nese, svart hår og svarte klær. Han tenkte at hun minnet om en gammel ørn der hun satt og voktet på det som skjedde rundt seg i redet. 

 

Hun fikk øye på den nyannkomne og vinket ham bort. 

            ”Så du er han som skulle komme?”

Han nikket. Hun strakte fram hendene. De var fulle av store ringer og armbånd. Hun la dem på hodet hans. Fingrene beveget seg over hodebunnen. Han tenkte at det er slik en blind bruker hendene for å bli kjent med andre mennesker. Men hun var ikke blind. Hun så ham inn i øynene mens hendene hvilte på hodet. 

            ”Du har det i deg, gutt. Jeg kan kjenne at du har det i deg. Du er han som skulle komme.”

 

Så var det over. Hun så bort. En ung mann på hans egen alder gjorde et nikk med hodet mot en ledig stol bak i stua. Han gikk og satte seg. To kvinner hjalp Forfatterinnen opp av stolen. Arm i arm forsvant de ut av stua. Han hørte det gikk i ei dør. 

 

Jenta, som hadde tatt i mot ham, sa med lav stemme. 

            ”Hun skal sove middag. Da må det være stille i huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor du skal bo.”

 

De tok på seg ytterklær og sko. Det hadde sluttet å snø. Hun viste ham vei over tunet til et lite anneks. Det var ulåst. 

            ”Vi trenger ikke nøkler på Tangen. Det er alltid folk her.”

Annekset hadde to små rom. Det var nesten som en lekehytte. Hun viste ham inn i det ene. 

            ”Her kan du bo.”

            ”Hvem er det som bor i det andre?”

            ”Det er meg”, sa hun. 

De så på hverandre. Han hadde nettopp fylt 19 år. Hun var ett år yngre. 

            ”Det er jeg som er utpekt som din følgesvenn mens du er her. Nå kan du slappe av til middag. Vi møtes om en time i stua.”

            ”Du, hva var det der med Forfatterinnen og hodet mitt?”

            ”Det kalles frenologi. Bare ved å kjenne på hodeformen din kan hun avsløre nesten alt om deg.”

            ”Tror du på det?”

            ”Hun tror på det, det er det viktigste”. 

Hun smilte og lukket døren bak seg.

 

Han la seg på senga. Det var godt og varmt i annekset. Jenta hadde fyrt i vedovnen. Han tenkte på henne. Hun virket eldre enn 18 år. Hva het hun? Hadde hun kjæreste? Han merket at søvnen kom snikende sammen med den gode varmen fra ovnen. Han ga etter og sank inn i døsen. Noen ristet i ham. Han bråvåknet.

            ”Du må komme. Ingen kommer etter henne til middagsbordet.”

De hastet av gårde i gamle spor over tunet til hovedhuset. 

 

I stua fant de to ledige plasser nederst ved bordet. Så kom hun inn. Forfatterinnen. Hun satte seg ved bordenden og ba for maten. 

            ”Alt vi spiser her har vi dyrket selv. I dag skal vi ha steikte rødbeter.”

Sola skinte inn vinduene på Fredheim. Det var like før den forsvant bak fjellene ved vannet. 

            ”Se så vakkert”, hvisket jenta og han forsto at hun siterte fra et eller annet,” ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa?”.

Han smilte. Hun smilte tilbake. 

            ”Det er fra et dikt av Forfatterinnen”.

            ”Hva heter du?”

            ”Inga. Inga Borg.”

            ”Jeg heter Hans Haga.”

            ”Jeg har ventet på deg, Hans Haga”.

            ”Og jeg har ventet på deg, Inga Borg.”

 

Det var Wergelandkveld på Fredheim. Stua var full av folk. Bevegelsen hadde medlemmer over hele Østlandet. De satte seg i en halvsirkel rundt Forfatterinnen. Hun tildelte dem roller. Den ene etter den andre leste høyt. Så ble det hans tur. Han merket at halsen var tørr. 

 

”Guld er Støv og Purpur Pjalt,

Ædelsind er det ei Alt?

Kan jeg større Rigdom finde

da end hos min tro Veninde?”

 

            ”Takk skal du ha”, sa Forfatterinnene og så ut over forsamlingen. ”Det er han vi har ventet på. ”

Folk nikket og smilte. En kjent skuespillerinne fra Oslo blunket. Ordene til Forfatterinnen moret dem tydeligvis. Dette hadde de opplevd før. 

Han kjente hånda til Inga under bordet. Den søkte hans hånd. De så på hverandre. 

            ”Tror du på skjebnen”, spurte hun da de gikk over tunet. Bilene hadde kjørt og de hadde ryddet opp etter gjestene. Han svarte ikke. Hun fortsatte.

            ”Kan jeg få ligge på armen din i natt”. Han stanset, tok et godt tak rundt henne og kysset henne lett på munnen.

            ”Hvorfor spør du?”

            ”Jeg må vite om du er han jeg har ventet på?”

            

De gikk inn i annekset. Begge kledde av seg. Ingen sa et ord. De la seg på rommet hans. Kulda fra turen over tunet satt ennå i kroppen. Hun krøyp god inn i armen hans. Han kjente den varme kroppen mot sin. De flettet seg inn i hverandres. Han smilte i mørket. 

            ”Hva mener dere med at jeg er han som skulle komme?”

            ”Frenologi. Forfatterinne kan lese hodeskaller. Hun sjekker hodeskallen til alle som kommer hit”. 

            ”Tror du på sånt?”

            ”Egentlig ikke, men Forfatterinnen tror på det og da er det sant så lenge vi er her.”

            ”Det høres rart ut”.

            ”Hun sjekket hodeskallen min for flere måneder siden. Det var da jeg fikk vite at du skulle komme.”

 

Han kysset henne. Hun hadde løst opp den lange fletten. Nå bølget håret som en foss ned over den nakne ryggen. Han skulle være her på Fredheim i én uke. Litteraturlinja på skolen hadde praksisuke. Han smilte for seg selv. Birger hadde fått influensa og måtte holde seg på internatet. 

            ”Du får ta hans plass, Hans”, hadde læreren sagt. 

Han hadde motvillig sagt ja. Nå gledet han seg til det som skulle komme. 

 

 

 

Hvorfor er vi så halvlunkne til noe som kan bli virkelig stort, nemlig Egersund som pilegrimsby?

Stein til venstre markerer at her startet pilegrimsleden til Nidaros,
her på Hedningholmen ved Egersund kirke. 

Jeg husker første gang jeg skrev om Egersund som startsted for pilegrimsleden til Nidaros. Opptil flere profilerte egersundere lo høyt. Hva er det nå dere finner på? spurte de og mente det hele var en gimmik. 

Det de ikke visste, var at Eikundasund (Egersund) i 500 år hadde vært en viktig pilegrimsbyen. Vestlandskysten var den store pilegrimsleden i Norge. 

— Nå har vi fått gjennomslag for å merke pilegrimsleden fra Egersund til Trondheim. Egersund kommer til å markeres på alle pilegrimskart og denne leden kommer til å bli markedsført som en av de europeiske pilegrimsledene. Jeg tror dette kan bli stort, fortalte daværende biskop Erling Pettersen meg for noen år siden.

Tar av

I en urolig og varmere verden viser det seg nå at stadig flere søker til de nordlige pilegrimsledene. I følge Hans Morten Løvrød, leder for nasjonalt pilegrimssenter, har Norge havnet øverst på listen for mange som vil på pilegrimsvandring. 

- Hittil i år har vi fått langt flere henvendelser fra pilegrimer, media og turoperatører fra USA, Asia og land i Europa enn noen gang tidligere, sier han til Vårt Land. 

Min bekymring handler om Egersund og Sør-Rogaland. Har vi sett muligheten som plutselig har dumpet ned i fanget vårt? Jeg er i tvil. Satsingen er foreløpig litt halvdvask (og da kritiserer jeg ikke de som jobber med saken, men alle oss andre som ikke engasjerer oss). 

Hellig Olav

Den viktigste pilegrimsleden til Nidaros starter ved kirken i Egersund. Forstår vi hvor stort det er? I 1537 ble pilegrimsvandringene forbudt. De ble sett på som litt for katolske. Nå har gudskjelov kirken gjenoppfunnet skikken. Målet den gang, som nå, handler om Nidaros og Norges evige konge, Hellig Olav. Er vi bevisste på at Hellig Olav, eller Olav Haraldsson som han het mens han levde, trolig hadde Eikundasund mer eller mindre som base, i perioder før han rømte til Gardarike og Holmgard?

Egersund har vært pilegrimshavn helt siden Olav ble helligkåret i 1031. Det er mye som tyder på at Mariakirken i Egersund må ha vært en av de aller første som ble bygget langs kysten. Kanskje sto den på Hedningholmen allerede ved tusenårskiftet. Den ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma av pave Nicolaus IV. Det var også snakk om et kapell, et St. Laurenti kapell. To slike kirker, i den bitte, lille byen, forteller hvor viktig den var for pilegrimer. 

Havnekors

Denne viktigheten ble markert ved at det trolig sto digre havnekors både i Søra- og Norda Sundet. Det finnes kilder som tyder på at korsene sto på henholdsvis Hovland og Krossnes i Nysund. En av grunnene til å sette opp havnekors var trolig å markere spesielt viktige, kristen havner.

Finnes det rester etter de gamle pilegrimskirkene? Tja. På Årstad finnes to steiner murt inn i husmuren. Gudrun Årstad forteller at de skal være fra Mariakirken. Hva er historien? 

- Her på Årstad ble Dalane folkemuseum stiftet 9. juli 1910. Festtaler var Arne Garborg. De to steinene var en del av samlingen. Det var Per Dancke, et familimedlem til en av grunnleggerne av museet som fortalte meg om steinene. Han fortalte at de var fra Mariakirken. Den sto på Hedningholmen der dagens kirke står. De ble satt inn i muren her for at de ikke skulle komme bort, fortalte Gudrun Årstad meg for noen år siden. 

Gudrun Årstad med de to steinene i muren.