Nobelprisvinner i litteratur, Knut Hamsun, var i 1932 en av verdens mest berømte forfattere, men han måtte ha det litt primitivt for å klare å skrive. Det ordnet Olufine Skjæveland på Grand hotell.
I 1932 var Knut Hamsun en berømt mann. Det hadde sin pris. Forventningene til den verdensberømte forfatteren var formidable. Forlaget presset på og ville ha nye bøker og privatøkonomien tilsa det samme, han måtte skrive.
Det var sommer i landet. På Nørholm hadde de voksne ungene inntatt gården med venner. Hamsun fikk ikke fred til å fordype seg i arbeidet. Aftenbladet skriver at kona Marie og sønnen Arild er på en liten kjøretur. Det er Arild som sitter bak rattet. En unge løper ut i veien. Han blir påkjørt og dør. Det er med andre ord alt annet enn et godt og fredelig skrivemiljø for den sensitive forfatteren på Nørholm. Det er krise. Han vil bort. Bort for å finne inspirasjon. Hva med å sette seg i Cadillacen å kjøre vestover og se hva som skjer? God ide. Det var ofte i slike litt «farlige» situasjoner at de mange, gode bøkene hans hadde blitt til.
Kona Marie skriver: «Vi skal ta det rolig på turen, så du kommer ut av tyngselen som har mareridd deg i hele sommer.»
Knut hadde slitt i over ett år med å komme i gang med boka Men livet lever. Marie var bekymret. «Jeg måtte kjøre ham en tur uten noe bestemt mål. Han hadde notatene med, om han skulle falle på å slå seg ned et eller annet sted underveis. Vi kroket oss fram på de smaleste og bratteste veiene borte på Vestlandet.»
På steder som Jøssingfjord, der veien gikk langs høye stup, ble Knut svimmel og lente seg over til motsatt side av bilen. Han ropte til Marie at hun skulle kjøre på. Et sted måtte de kjøre på planker over en avgrunn. De kjørte på måfå rundt i Rogaland. Ingenting nyttet. Knut ble bare mer og mer mutt. Til slutt ville han hjem igjen til Grimstad.
6. juli 1932 parkerer Marie bilen i Johan Feyers Gate i Egersund. De er slitne. Knut Hamsun er 73 år og kjøreturen på måfå har tatt på. De har ikke bestilt rom på forhånd, men bestyrerinnen Olufine Skjæveland finner et fint rom til dem. Knut er svært bevisst på at han vil være anonym. Han skriver seg ikke inn i hotellboka selv om alle vet hvem Knut Hamsun er. Han er en av Norges mest kjente menn og en stjerne på den internasjonale litteraturhimmelen. Alle moderne forfattere på denne tiden, fra Hemingway og nedover, sier at de er inspirert av Hamsun. Kanskje er det han som skjuler seg bak et av de andre navnene i gjesteboka, det vet vi ikke, men vi vet at han brukte navnet Pedersen mens han var i Egersund. Og kanskje er forklaringen en helt annen. Det kan tenkes at datoen ikke var så viktig i gjesteboka, det var de andre opplysningen som hotellet trengte. Det finnes nemlig en mystisk «Pedersen» tre dager tidligere.
Grand Hotell virker nytt. De har det bra. Hamsun faller til ro. De får høre om det gamle hotellet som brant og at dette kun er fem – seks år gammelt. Det er en trykkende varm julikveld i Egersund. De går til sengs tidlig, men det er umulig å få sove. «Du husker vi svettet i sengene i hotellet?» Det er Knut som seinere minner Marie om natta på Grand i et brev.
Heldigvis har bestyrerinnen Olufine Skjæveland gardert seg. Hun vet at de tunge dynene fort blir for varme nå midt på sommeren. «I skapet lå fine, tynne ulltepper,» konstaterer en tilfreds Hamsun.
Torsdag 7. juli våkner de sammen med byen utenfor. Hotellet ligger i en av byens travleste gater. Det var kun to bad på hotellet, men Marie hadde husket å reservere ett av dem før de la seg. Etterpå er det frokost i hotellets spisesal. I løpet av natten har Knut fått en ide. Han tar kontakt med Olufine Skjæveland. Kan det tenkes at hun kjenner til et sted der han kan få leie et rom for å sitte og skrive? Det må ikke være noe påkostet. Og hotellet er alt for dyrt. For eksempel 5 kroner dagen for kost og losji. «Det blir nok kanskje dyrt alt i alt, men uhyre billigere enn i hotellet som slett ikke er billig med det dyre rom.»
Olufine Skjæveland vet råd. Hun ringer til sentralen på Skadberg på Eigerøy som setter telefonen over til Skjelbreid. Der skal det finnes et rom som av og til blir leid ut. Jo da, nobelprisvinneren er hjertelig velkommen til Skjelbreid. Seinere samme dag kjører Marie alene hjem til Nørholm utenfor Grimstad.
Nå gikk det fort. MS «Skadberg» kjørte daglig i rutetrafikk mellom Eigerøy og byen. Klokka 12.00 la den fra kai ved Steinbrygga. Hamsun sto på dekk og fulgte med i det skøyta rundet Lindøygabe og la kursen mot det smale Nysund. Første stopp var Leidland. På Skjelbreid ble han tatt i mot på kaien av vertskapet. Det var bare en kort spasertur til hans «skrivestue» på Eigerøy. Han så MS «Skadberg» fortsette utover sundet mot siste stoppested, Skadberg.
Den bruløse øya er akkurat det 73-åringen trenger. Det går ikke lenge for roen senker seg over det til tider uregjerlige diktersinnet og han griper pennen.
«Foreldrene mine hadde et rom. Han leide det samme med et spiseværelse,» forteller Kristina Skjelbreid. Hun var fem år da dikteren dukket opp i huset. «Du vet, det var ingen på Øyne som brydde seg om at han var nobelprisvinner,» humrer hun og legger til: «Første gang jeg så ham, sto jeg og vasket dukkeklærne mine. Han sto bak meg. Jeg ble skremt. Jeg vet han kommenterte det til mor. Han lurte på hvorfor jeg ble redd, for han var visst glad i barn.»
Hamsun trivdes på Eigerøy. Her kunne han rusle rundt og snakke med vanlige folk. Hvis han så folk nærme seg huset i finstasen, sprang han til sjøen og gjemte seg. Han ville ikke snakke med fiffen som hadde bygget sine sommerhus ved Norda Sundet.
«Mor fikk beskjed om å si at han ikke var inne. Hun likte ikke å lyve, så jeg vet det var litt vanskelig for henne,» sier Kristina Skjelbreid.
I brevene til Marie skryter han av vertskapet. Maten er god, han får til og med tomater, men han fryser på beina, så han må ligge med sokker, men alt i alt har han det bare, i det minste så bra som en som aldri har det helt bra kan ha det.
Han fikk flere invitasjoner til sammenkomster med byen høye herrer, men avslo alltid den slags selskapelighet. Han ville ha fred. På rommet hadde han et bord som etter hvert ble fylt med lapper. Her sto det navn og små stikkord til hendelser. Så flyttet han rundt på dem. Og da løsner det. Snart hadde han skrevet 20 sider. Nå vil han ha besøk av Marie. Hun kommer. De bor på Skjelbreid. Knut mente det ble for dyrt på hotellet. Men han sender henne snart hjem igjen. Han må skrive. Hun virker bare forstyrrende.
Han må stadig inn til byen i forskjellige ærender. Tennene har løsnet og han trenger hjelp. Byturene ender alltid opp på Grand hotell der han spiser. Bertine Tollefsen jobber på hotellet. Hun har lest «Sult» og synes synd på den litt ensomme, gamle mannen og øser derfor opp mat på tallerkenen hans. Hun vil ikke han skal sulte slik han gjorde i den tid han gikk rundt og sultet i Kristiania.
«Bare sett fatet på bordet, frøken, jeg klarer å forsyne meg selv,» sier Hamsun mildt.
Frakken henger i garderoben. Bertine Tollefsen er i likhet med bestyrerinnen Olufine Skjæveland en gudfryktig kvinne. Hun putter et skriftsted fra Bibelen i lommen hans.
Hamsun liker seg ikke i byen, det er på Eigerøy han trives, men han blir tvunget til å rusle litt rundt i gatene mens han venter på at MS «Skadberg» skal returnere til Eigerøy. Han er innom butikken til Knutsen. Den ligger vegg i vegg med hotellet (det staselige bygget som i dag rommer restaurant, spisesal og hotellrom). Butikkeier Knutsen slår an en munter tone.
«Nei, men er det ikke selveste Hamsun?»
«Nei, nei, det er Pedersen. Herr Pedersen,» svarer Hamsun mutt.
Han ble gjenkjent over alt, men han likte det ikke. Hamsun var så til de grader kjendis at Stavanger Aftenbladet trykket et stort portrettbilde på forsiden i forbindelse med fødselsdagen 4. august.
Han blir på Eigerøy til oktober. Da er han klar med ny bok, Men livet lever.
Han tar farvel med vertskapet på Skjelbreid. De følger ham til brygga og ser ham vel ombord på MS «Skadberg». Han blir satt i land på Steinbrygga og er kanskje innom Grand hotell mens han venter på at kystbåten skal ankomme Damskipskaien. Det var aldri vanskelig å vite når kystbåten kom. Det var bare å følge strømmen av egersundere som gikk i samlet flokk forbi hotellet og ut Strandgaten. Det var alltid stor folkeforlystelse å ta i mot kystbåten, noe Hamsun mesterlig beskriver:
«Når folk møter opp på bryggen til kystbåten så gir det dem ingen inntekter, men heller ingen utgifter, det balanserer, kanskje med fradrag av litt skoslit. Det skader da ikke nettopp, men det er sjelden at noen har litt igjen for det. En særskilt opplevelse, et syn for guder, en eller annen sann velsignelse? Nei, nei! Noen folk og kasser i land, noen folk og kasser om bord. Ingen sier noe, hverken styrmannen ved rekken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker.
Så er det ikke mer.
Og folk vet sånn noenlunde hver eneste dag hva de går for å se, men de går,
Er det aldri mer?»
Men livet lever kommer ut i 1933. Den blir en bestselger. Bøkene hans er på denne tiden oversatt til 70 språk. Vi vet at han lot seg inspirere av stedene han besøkte. Dette skrev han mens han var i Egersund.
«Men litt etter litt ble byen større, et par nybygg i fjor, et par i år, distrikslegen bosatte seg her og det kom apotek. Etter et spand av år var her post, telegraf, Grand Hotell, sorenskriveri, bank og kino.»
I 1936 er han tilbake i Egersund. Det var her skrivesperren sist slapp taket. Nå skriver han boka Ringen sluttet.
