fredag 12. juli 2024

De 14 vakreste stedene i Dalane (for det kan vel umulig være steder som er finere enn disse?)

Dalane er en usedvanlig vakker prikk på verdenskartet. Det er skjønnheten rundt oss som får oss til å være på vakt. Vi ser det godt i Egersund. I min barndom var Egersund en sliten by som luktet rotten fisk. Nå har det spredd seg en epidemi i byen. Det smitter å holde de gamle husene fine. Egersund er en langt finere by i dag enn den var for for bare noen få siden. Derfor er vi på vakt. Vi liker ikke brutal arkitektur i en by som oser av mildhet. 

Jeg tror vi blir som omgivelsene våre. Hvis natur blir ødelagt og arkitektur brutalisert, skjer det noe med oss mennesker. Da blir også vi ødelagt og brutalisert. Det er bare å se til verdens drabantbyer. Hvis vi ikke bygger i pakt med menneskene som bor der, får det uante konsekvenser.

Slik er det selvsagt også med naturen. Når vi ødelegger natur, ødelegger vi samtidig noe av oss selv. Naturen er ikke noe som er utenfor oss. Vi er alle en del av det hele. Derfor kan det kjennes fysisk når noe verdifullt går tapt.

Jeg liker å vise fram det vakre. Vakre bygninger, vakker natur er som palisader mot destruktive krefter. 
 

tirsdag 9. juli 2024

Jeg tar selvkritikk, men NÅ har jeg lest boken til Jarle Mong

 

Jarle Mongs bok anbefales. Her er mange spennende refleksjoner og her er mye snacks å irritere seg over. 

Jeg er opptatt av menn, mannerollen og vår plass i et likestilt samfunn. Det samme er Jarle Mong. Jeg skrev om boken hans "Mer mann" ut fra omtaler i media. Selvsagt burde jeg lest boken før jeg uttalte meg. Nå er den lest fra perm til perm. Her er det mye spennende å gripe fatt i. 

Jarle stille mange gode spørsmål - ja, faktisk svært gode spørsmål som alle moderne menn bør stille seg. 

"Du kan bruse med så mange fjær du orker, du kan ha flotte biler i garasjen, skreddersydde dresser i klesskapet - og andre fikenblad - den stille hviskingen om at noe mangler gjør seg uansett gjeldende. Det er ikke dette du egentlig lengter etter."

Her stiller Mong et fundamentalt spørsmål. Han pirker i noe som mange av oss føler på - den nagende uro inni oss etter noe mer. 

"Om hjertet ditt blir beveget, er det god sjanse for at du er på sporet av det du lengter etter"

Her aner vi at Mong har et svar. Han er ikke som meg og mange andre, vi kjenner på uroen, men mangler svar. Og hva er så svaret til Jarle? Jo selvsagt:

"Bare Jesus kan tilfredstille det vår sjel lengter etter"

Det er her Jarle og jeg skiller lag. Jarles svar er Jesus, men religiøse mennesker over hele verden vil eie den samme fasit, bare at da er svaret - eller navnet Muhammed, Buddha eller Odin. 

Han stiller med andre ord svært gode, dype og tankevekkende spørsmål, men svaret blir for meg for enkelt.

Jarle og mannsrollen

Du som er skilt og leser denne bloggen, smak på dette sitatet fra boken:

"De fleste kvinne forlater ikke lenger mennene sine på grunn av utroskap og uansvarlig atferd. De forlater mennene fordi de kjeder seg, gnisten har forsvunnet. Den mannen kvinnen har formet i sitt eget bilde, er en mann hun nå spytter ut. Moderniteten har ødelagt den heroiske, ville og fryktløse mannen."

 Jarle mener altså at kvinner former menn i sitt bilde. Når denne mannen viser seg å bli kjedelig, en myk mann, så spytter hun ham ut. Jeg kjenner mange skilte menn, men jeg kjenner ingen som har latt seg forme, som en geleklump, av kona. Hvis teorien stemte, skulle altså mannemannen forbli gift, men den moderne mannen bli forlatt av kona. Slik er det selvsagt ikke. Jeg vil tippe det er stikk motsatt. Jeg vil tippe mannemannen er den som virkelig sliter med å finne seg dame og holde på henne. 

Hva er så Jarls svar på dette?

"Istedenfor å rømme ut i villmarken for å bli mann, trenger vi en bibelsk tilnærming.(...) Den sanne og gode maskuliniteten kan være både mild og hard, den kan være voldsom og følsom. Kristne menn kan være både poeter og krigere".

Eller dette:

"I en krise trenger vi menn som er tøffe og som ikke kollapser i snørr eller tårer."

Her går det, etter min mening, skikkelig galt for Jarle. I en krise er det ikke menn som ikke kollapser vi trenger, men menn og kvinner som ikke kollapser. 

"Mannen er ikke en defekt kvinne. Mannens trang til å erobre, underlegge, hogge ned og bygge opp, forme og skape har ikke noe med forbannelsen å gjøre. Dette er viktige deler av mannens opprinnelige design." 

Hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen i Mongs beskrivelse av menn? Jeg har ikke en slik spesifikk, maskulin trang. I den grad jeg har en trang til noe av det Jarle ramser opp, så vet jeg om mange kvinner som har det likt.

Til slutt

Jarle Mong har skrevet en spennende bok. Ikke fordi jeg er enig. Jeg er sterkt uenig med ham, men fordi han stiller en rekke god spørsmål. Det er svarene som er problemet. 

Hvorfor engasjerer en slik bok meg? Hvorfor blir jeg stadig oppildnet av det Jarle skriver enten det dreier seg på Pride, kristendom, kvinner, menn og samfunn?

Svaret vil kanskje forundre, men jeg er glad i kristendommen. Den er en bunnplanke i kulturen vår som jeg føler nærhet til. Dessverre klarer en del av de som kaller seg kristne å skremme folk bort fra kirken. Den blir noe rart, gammelmodig som ikke gir svarene på spørsmål moderne mennesker baler med. 

Hvis Den Norske kirke hadde forfektet holdninger tilsvarende de Jarle Mong forfekter, hadde mange av oss holdt oss langt unna kirken. Det er derfor jeg er så begeistret for utviklingen i Den Norske kirke. Det store slagskipet, som mange av oss aldri trodde ville klare å endre kurs, har klart kunststykket,  og har nå plass på dekker til mange ulike mennesker, med mange ulike syn på tilværelsen. 

Som ung mann, den gang jeg diskuterte kristendom med Jarles herlige far i friminuttene på ungdomsskolen, meldte jeg meg ut av kirken. Den hadde ikke plass til en slik som meg. For noen år siden meldte jeg meg inn igjen. 

Nå opplever jeg at at kirkerommet er mer enn stort nok for folk som ikke besitter bastante svar, men som har en grunnleggende undring, "en stille hvisking", for å bruke Jarles formulering, om at vi er en del av noe større, det jeg kaller en anelse av Gud. 



søndag 7. juli 2024

Jarle Mong mener at gutter griner for mye. Jeg mener at gutter griner for lite. Hva mener du?

 

Jarle Mong fra den gang jeg intervjuet ham i garden

I Egersund har vi en mann som heter John Mong (KrF). Jeg har kjent ham siden ungdomsskolen. Han er tvers gjennom hel ved. Kjernekar, men likevel fascinerer han meg. Til tross for at jeg liker ham godt, er vi nesten aldri enige. Det var vi heller ikke på ungdomsskolen. Sånt fascinerer. Nå har sønnen overtatt hans kristen-konservative stafettpinne. Jarle Mong er skribent med et nasjonalt publikum. Jeg liker det han skriver. Jeg liker å bli ertet i irritasjonsgenet. Det får meg til å ta stilling. Etterpå mener jeg stort sett det stikk motsatte av Mong, enten det dreier seg om er kristendom, menn, homofili eller likestilling. 

Beskytte kvinner

Nå har Jarle Mong gitt ut bok. Der kan vi lese at gutter griner for mye. "For å være en god (mann) må man ha en viss makt, man må være litt farlig, man må kunne vekke en viss frykt", skrive Jarle. Han viser til Adams oppdrag som Evas vokter, og mener at det ikke er tilfeldig at menn er skapt sterkere enn kvinner. "Det er ikke for at vi skal dominere, men for at vi skal beskytte kvinner". 

Sven Egil Omdal skriver om boken i Aftenbladet: "(Han) skal overbevise kristne menn om at siden Gud i sin tid ga Adam ansvaret for å vokte Edens hage, er det nødvendig at dagens menn tøffer seg litt opp, og ikke lar seg forføre av venstresidens og Djevelens sleipe påstand om at det er "fint å uttrykke sine følelser og snakke om vanskelige ting".

Jeg kunne ikke vært mer uenig!

Er det noe vi ikke trenger, er det menn som tøffer seg opp. Mitt tips er; lytt til Abid Raja og Nadia Ansar. Det flotte ekteparet har en podcast om følelser. Abid var i sin tid en religiøs mannemann som forfektet holdninger ikke ulike Mongs. Kona fikk ham på andre tanker. Jeg var heldig og fikk intervjue dem i Egersund kirke. De imponerte stort. Deres budskap er at vi trenger å snakke om følelser. Særlig menn trenger å snakke om følelser. Jeg er hjertens enig.

Banning på fotballbanen

Men det skal Mong ha - han er en uredd mann. For en del år siden dro jeg til Oslo for å intervjue ham for Aftenbladet. Jarle var i garden. Han skrev brev til forsvarsledelsen der han klaget på språkbruken i forsvaret. Som fotballspiller (Bryne og Sandnes Ulf) klaget han på banning blant medspillerne. 

I Sandnes Ulf holdt Mong andakt for sine medspiller. Resultatene forteller vel at han ikke ble bønnhørt...he...he...

Pakt med tiden

Denne bloggen er skrevet med glimt i øyet, men jeg mener likevel at det er viktig å si fra når menn gjenoppfinner gamle holdninger. Pietismens lå lenge som et regntungt teppe over Egersund. Gudskjelov er alt annerledes i dag. Teppet er borte. Egersund og Eigerøy har åpne, livskraftige kirker takket være modige folk som har forstått at kristendommen alltid må være i pakt med tiden for å ha relevans. 

søndag 23. juni 2024

Liste om 15 kriterier som må til for å kunne kalle seg en egersunder

 

15 kriterier for å kunne kalle seg en egersunder

Hva og hvem er en egersunder? Om det strides helt sikkert de lærde, men her er 15 kriterier som rommer det å være en egersunder. 

1. En egersunder er en person som alltid framsnakker Egersund utad, men som forstår at ærlig tale og uenighet innad er bra og et tegn på et levende lokaldemokrati.

 

2. En egersunder kan være født hvor som helst i kommunen, fylket, landet og verden fordi Egersund ikke bare er en by, men en følelse man identifiserer seg med. En egersunder snakker derfor ulike språk og dialekter, men forsøker likevel å si «eg» og «ikkje».

 

3. En egersunder sier sjelden «okka by» fordi uttrykket kan oppfattes som ekskluderende. Egersund er en gjestfri by som ønsker alle velkommen.

 

4. En egersunder vet sånn omtrent hvorfor det ikke er flo eller fjære i havna.

 

5. En egersunder kan heie på Hellvik, Eiger og Helleland, men blir likevel stolt når EIK dukker opp i sporten på TV.

 

6. En egersunder leser Dalane Tidende før alle andre aviser. 

 

7. En egersunder i utlandet sier ikke at han eller hun kommer fra Stavanger. 

 

8. En egersunder, som snakker Egersund-dialekt i Oslo, er stolt av dialekten. Kanskje må vedkommende snakke litt sakte siden østlendinger ofte er litt sakte i oppfattelsen, men en egersunder knoter minst mulig.

 

9. En egersunder har flere ganger snudd en tallerken på restaurant for å se om det står «Egersund» under.

 

10.En egersunder deler øl- og sprit-tester i sosiale medier hver gang Berentsen gjør det bra (og det er ofte).

 

11.En egersunder mener at Nordsjørittet burde starte i Sandnes og ha målområde i Egersund.

 

12.En egersunder er en vennlig person som smiler, hilser og snakker med folk. En egersunder kan finne på å stanse turister på Torvet og spørre om de trenger hjelp.

 

13.En egersunder i Tønsberg kan finne på å si at også vi er stolte av det EIK og Teigen har gjort for byen. (Du må være egersunder for å ta dette poenget)

 

14.En egersunder vet at byen kan takke Eigerøy for alt. Uten palisaden «Øyne» danner mot storhavet, hadde Egersund knapt vært et elveutløp. 

 

15.En egersunder irriterer seg over at det lages lister over hvem som er egersunder fordi egersundere har minst femten andre punkter som er glemt i denne listen.


 

onsdag 12. juni 2024

Når kampen for det gode, gir mening til selve livet

 

Jeg har i godt voksen alder opplevd noe nytt. Det gjør godt å kjempe for en god sak. For meg er det en ny opplevelse. I alle år har jeg skydd konflikter. Noen vil sikkert kalle meg konfliktsky. Jeg har aldri vært i en rettssak. Jeg liker fred og ro. Målet har vært å leve i fred og fordragelighet med mine omgivelser. Plutselig er det ikke slik lenger, og jeg liker det. Det gir energi. 
Hva har skjedd? Det er langt fra mystisk. Forklaringen er denne: Kampen vi fører i Rekefjord er en edel kamp. Vi kjemper ikke bare for oss selv; vi kjemper for naturen, for folket i fjorden, for kommunen og viktigst - vi kjemper for våre etterkommer. Derfor merker jeg at kampen gir mening - ja, mening til selve livet. 

Det er meningsfullt å kjempe en kamp for noe som er større enn oss selv. 

Giftdeponi

Først kjempet vi mot Noah AS som ville bruke Rekefjord til deponi for giftig avfall. Langøya i Oslofjorden er opp til ripa full av giftig avfall i 2030. Da var planen å bruke pukkverket i Rekefjord som deponi for tvilsomt avfall fra inn- og utland, men - de glemte noe vesentlig. På Langøya bor det ikke folk. I Rekefjord har det bodd folk siden steinalderen. Takk og lov - politikerne i Sokndal hadde vett og forstand til å sette foten ned for de ville planene. Dermed trodde vi at kampen var over. Men den gang ei....

"Gratis lunsj"

Nå vil de samme kreftene skyte bort buffersonen mellom pukkverket og befolkningen. Det er mektige krefter vi står opp mot. Bak Noah AS står et millardkonsern med noen av Norges rikeste forretningsmenn i spissen. Ingen av dem bor selvsagt i Rekefjord. De bor trygt og god, langt unna alle giftdeponier og sprengladninger. Nylig arvet datteren til industrimagnaten som eide bedriften 80 prosent av farens imperium. Samtidig flyttet han 16 milliarder til Sveits, i følge Finansavisen. 

I Rekefjord måtte vi starte en Spelis for å få råd til å snakke med en advokat. Noah AS har 16 milliarder på bok. Vi har 41 230 kroner. Vi kan ikke kjempe med penger og dyre advokater, men vi kan kjempe med en gode argumenter. 

Pukkverket vet hva de gjør. De kan spillet. Hvis noen tror at "åpent pukkverk" med gratis mat og drikke, leker for ungene og fine premier, handler om snillhet, så tar de feil. Det finnes som kjent ingen "gratis lunsj"! 

Mange deltar i kampen

Vi er mange i Rekefjord som deltar i kampen, hver på sitt vis. Immersteinsfjellet skal ikke ødelegges, fjorden skal ikke ødelegges. Den skal for all fremtid være like vakker som den er i dag. Sola skal fremdeles vandre over Immersteinsfjellet slik den har vandret over Immersteinsfjellet siden tidenes morgen. 

Jeg har aldri vært god i kampsaker, til det er jeg utstyrt med en velutviklet evne til å se begge sider av en sak. Det er ikke lurt hvis man vil gå i kamp, men av og til er det en styrke. I dette tilfellet er det en styrke fordi jeg vet at vi har rett. Kampen vår oppleves som  meningsfull. Jeg blir ikke deprimert av motstanden. Den gir meg energi. Årsaken er selvsagt at saken er edel. Kan det tenkes noe edlere å kjempe for enn en fjord som mange har et dypt og inderlig forhold til. 

Vinne hjertene

Motstanderne våre er styrtrike, mektige og uoppnåelige. Vi får aldri toppene i tale, bare fotsoldatene. Likevel sliter de. Saken deres er heldigvis elendig. Derfor sliter de. De kjemper for å skyte bort et mektig fjell. Motivet er profitt. Hvordan i alle dager få opp kampgløden for en slik sak? Hvordan skal de vinne hjertene for en sak som handler om å ødelegge naturen i en vakker fjord?

Skryt

Kjempeskryt til administrasjonen i Sokndal kommune. De har laget en innstilling der de ikke har tatt hensyn til noen av sidene, de har bare søkt å gjøre det rette og det lovlige. Også de merker de mektige kreftene som jobber i kulissene, men den lille administrasjonen hadde mot til å skille klinten fra hveten og gjøre det rette.n Administrasjonen har anbefalt politikerne å si nei. Jeg er kanskje naiv, men jeg går gjerne på barrikadene for lokaldemokratiet. Nå stoler jeg på at politikerne våre er like klarsynte og modige som administrasjonen. 

GRENSA ER NÅDD!

Jeg stoler på at politikerne velger folk framfor dynamitt, bolyst foran naturødeleggelse og sikkerhet foran sjansespill med menneskeliv. 



lørdag 8. juni 2024

Er det på tide å tørke saus med servietten? Dobbelspor på Jærbanen har for lengst sporet av og løftet er ikke verd servietten det er skrevet på

For 10 år siden fikk Stavanger Næringsforening politikere fra mange partier til å skrive under på servietten. Spørsmålet er om den vil gjøre mer nytte ved et spagetti-måltid.

 Jeg husker første gang jeg hørte om dobbeltspor på Jærbanen. Tidligere hadde noen drømt om det, og jeg tenkte det var fullstendig urealistisk, men så kom Eigersund-ordfører Leif Erik Egaas på banen. Jeg mener å huske at han fikk Høyre i Rogaland med seg på å gå inn for dobbeltspor mellom Sandnes og Egersund. 

Den gang tenkte jeg at Leif Erik hadde tatt for mye Møllers tran, men jeg tok feil. Det ene partiet etter den andre kastet seg på toget. Snart kunne vi se Egaas, sammen med de tre Høyre-ordførerne på Jæren, gå over jernbanelinja, et bilde som fikk tankene til å gå til Beatles og fotgjengerfeltet i Abbey Road. 

Jærbanen frakter over fem millioner passasjerer i året, og er en av de største, men også en av de få, suksessene i jernbane-Norge. Selvsagt burde det for lengst vært dobbeltspor mellom Egersund og Stavanger. 

Den første kalddusjen kom da "Betales-bildet" dukket opp i Aftenbladet, men med Egaas klippet bort. Vi så bare tre jærordførere krysse jernbanelinja. Nå skulle dobbeltsporet stanse på Nærbø. Jeg måtte flire. Dette var et svik mot Søre Hå og Dalane. Hvor var solidariteten? 

Nå kan det virke som om dobbeltspor er mer eller mindre skrinlagt. Ingen sier det rett ut, men "follow the money", som de sa i Watergate-filmen; og gjør vi det, følger vi pengene, ser vi at dobbeltspor på Jærbanen ikke lenger går på skinner. 

Samferdselsminister Jon Ivar Nygård (Ap) vil bevilge 23 milliarder til dobbelsport på Østfoldbanen. Hvor tror du Nygård kommer fra? Selvsagt. Han kommer fra Østfold. 

Glem E 39, glem alt annet som handler om å utvikle Søre Hå og Dalane. Det finnes ingenting som er viktigere enn dobbeltspor på Jærbanen. 

Politiske kanoner har skrevet under på servietten til næringsforeningen. Er det på tide å tørke seg rundt munnen med den? Eller betyr underskriften noe?

Hva gjør Tina Bru. Hun er nestleder i Høyre. Hva gjør Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. Og hva gjør Geir Pollestad. Han sitter på toppen av kransekaka, i regjeringen, og er kompis med finansministeren. Hva gjør Pollestad? Og for all det: Hva gjør resten av Rogalandsbenken?

Da jeg var guttunge og tok toget til tante Terese i Stavanger, var det 17 minutter raskere enn i dag. 



torsdag 6. juni 2024

Da dans var ulovlig i Egersynd

Fritidsklubben i Skytterhuset. Dans nede og kafe oppe. Vi styrte alt selv uten innblanding fra voksne. Og det gikk aldeles utmerket. 

 Vi kalte byen vår for Egersynd. På midten av 1970-tallet gikk jeg på ungdomsskolen. Jeg var elevrådsleder. Min nestleder het Rolf Skogen. Det første vi satte i gang med, var elevkvelder, men da møtte vi uventet motstand. Det var forbudt å danse på elevkvelder. Dans kunne føre til - ja, lite visste vel vi om alt det rare dans kunne føre til, men det visste tydeligvis politikerne i skolestyret. Vi fikk blankt avslag. Arranger gjerne elevkvelder, men ikke med dans. Til nøds folkedans. 

Rolf og  jeg forbant oss på at her skulle det danses, uansett hva det kunne føre til. Vi begynte derfor å invitere til elevkvelder uten lærere og med snikdans. Skolestyret må ha oppdaget utskeielsen, og det ble påtalt at elevkvelder KUN skulle arrangeres med flere lærere til stede. 

Ok, vi laget en ny søknad til skolestyret. Hva med litt dans? Litt dans kunne jo umulig føre til mer enn litt synd (det skrev vi ikke). Til vår store overraskelse sa skolestyret ja. Enn revolusjon var på gang i Egersynd. Vi fikk danse, men det sto tydelig i vedtaket at det kun skulle skje som en liten del av kvelden. Vi måtte altså finne på noe i tillegg til å danse. 

Jeg tar meg i å føle at jeg beskriver steinalderen i Egersynd. Og det vil nok mine barnebarn mene stemmer ganske godt. Men det er likevel fascinerende å tenke tilbake på hvilke rammer vi hadde for utfoldelse på 1970-tallet, og hvor totalt annerledes det er i dag. 

Bildene er ikke fra en elevkveld. Vi laget nemlig vårt eget fristed i Skytterhuset på Nyeveien. Den gode, gamle Fritidsklubben, med Kielland i spissen, lå mer eller mindre nede. De som drev den, Egersundsuka og Skytterhuset hadde blitt voksne og hadde trukket seg inn i heimen. 

Vi spurte om lov til å låse huset, og det fikk vi - gratis. Her styrte vi alt selv. Og her var det stinn brakke flere kvelder i uka. Så vidt jeg kan se er det Sven Arne Petersson og jeg som styrer musikken med Henning Torgersen ved siden av oss. 

lørdag 1. juni 2024

Egersund er i dag en helt annen by enn den jeg vokste opp i

Litt av påfunn og folk denne bloggen handler om

 Kå e det nå du he fonne på?

Kå e det nå du he fonne på?» Ja, hva er det nå jeg har funnet på? Dessverre stivner vår lekelyst med årene. Jeg har alltid funnet på ting. Helt siden jeg var guttunge har jeg funnet på ting. Det har ikke alltid falt i god jord. Det er spesielt eldre herremenn i alle aldre som sliter med nye påfunn. De vil så gjerne ha det slik de alltid har hatt det. Eksemplene er mange. Her er ett:

Elvis og di

Den gang jeg fant på «Priscilla Presleys plass» ble jeg stanset på gata av en illsint egersunder som mente jeg «måtte ta te vede». Jeg tok ikke til vettet. I etterkant har jeg hatt med utallige grupper på byvandring til «Elvishuset» i Kirkegaten. Jeg har vært der med både NRK TV og TV2 og jeg har vært der flere ganger med NRK radio.  For prisen av en stein i asfalten fikk vi altså en ny turistattraksjon, som i tillegg er gøy og omdømmebyggende for en leken by som «nye» Egersund. 

15. juni skal «Priscilla Presleys plass» gjenåpnes med ny stein og gøy underholdning. Det vet jeg at enkelte "gubber" sliter med, men jeg nekter å la være å ha det gøy bare fordi andre ikke klarer å ha det gøy. 

EIK og Eirik

For meg er dette et spennende tema. Før var det vanskelig å stikke hodet fram i Egersund uten at det ble noen blåveiser, men byen har forandret seg til noe nær fullkommenhet på dette området. Hvorfor tror du et tidligere «på det jevne-lag» som EIK har våknet og gjør det kjempebra? Eller hvorfor tror du en superflink villmann som Eirik Zakariassen sjarmerer TV-Norge i senk og blir elsket på hjemmebane? Jo, fordi det er mulig. Egersund har ristet av seg stillstanden, søvnigheten og halvgodheten. Nå vinner vi ikke lenger bare halvmaraton. Vi vinner til og med viktige fotballkamper. Krefter forløses som tidligere ble holdt nede av et usynlig, kollektivt lokk som het "kem trur du at du e?".

Trollpikken

Husker du da Ketil Bentsen fant på Trollpikken. Til og med noe så ufarlig som Trollpikken vekket gamle gubber til dåd for å sable ned påfunnet. I dag er det vår største turistattraksjon, og selv ikke gamle tanter er lenger redd for å ta Trollpikken i sin munn. 

Seglem og Aakre

Jeg har sett Henrik Einar Seglem frustrert og lei seg og på nippet til å gi seg med Julebyen. Smålig kritikk tæret på idealismen. Skyllebøtter hold på å slukke ildsjelen. Gudskjelov holdt han ut og forlater nå ei av de viktigste, kreative skutene i Egersunds historie. Han er en påfinner av rang!

En annen påfinner, Johan Aakre, har titt fått høre det. Byteltet, havnepromenade, you name it. Johan har heldigvis evnen til å gå rundt de som foretrekker stillstand. Derfor er han trolig en av de viktigste påfinnere i byens, nyere historie.

Oktoberfest

Eller Mandsangerne og Alf Sverre Andersen? Det verserte en del sprøyt på byen da de gikk i gang med Oktoberfest. «Hæ, Oktoberfest i Okka By? Menn i korte bukser som jodler?» Jeg vet ikke om de ler sist, men de ler helt sikkert best. Oktoberfest er en kjempesuksess som faktisk har satt Egersund på kartet som en glad, festby der vi tidligere ble sett på som en lukket småby på Sør-Vestlandet. 

Jeg husker da Show Chow satte opp telt i sentrum og spilte revy med allsang og ølservering. Det gikk ikke lenge før de gamle gubbene begynte å synge sin bedrøvelige klagesang. På 30 år har byen tatt kvantesprang i gledelig utvikling. Derfor er det mulig å gjøre noe så gøy som Oktoberfest i Egersund uten at det piper nevneverdig fra hornene på veggen. 

Lekteren

Eller T.T.T? De tre store T-er. Jeg tenker selvsagt på Tove, Tore og Torger. De fikk en vanvittig ide. En lekter fortøyd ved kirken. En "lystbåt" med fiskebutikk og restaurant. Det var like før lekteren kullseilte. Jeg tror det sto om et par uker før den skulle taues til Aker Brygge. Men de tre T-ene sto på. Ga seg ikke. Og vant. Nå har vi en unik attraksjon som det går gjetord om. Også her sang enkelte gubber sin klagesang, men øybuer gir seg ikke så lett. Nå er vi stolte av Lekteren til Fonn.

Whisky

Eller galskapen på Jernbaneveien. En gedigen whisky-hall i Egersund. Hæ? Hvordan er det mulig? Er ikke Egersund en by i det berømte bibelbeltet? Var ikke Egersund tørrlagt til godt ut på 1970-tallet? Jo, det var vi, men Egersund er ikke lenger slik som enkelte vil ha det til. Egersund er ikke en trang, liten by der «bygdedyret» lusker i gatene og pietismens klamme hånd ligger formanende  over hustakene. Egersund er det motsatte. Egersund er en liberal by. Jeg mener oppriktig at toleransenivået er høyere i Egersund enn i mange tilsvarende byer. Derfor synes vi det er stor stas med spritproduksjon på Jernbaneveien. Derfor er vi stolte av Berentsens Brygghus og destilleri.

Kjerkå

Til og med i vår 1000 år gamle kirke merker vi de nye strømningene. Nå arrangerer kirken møter om forsoning, de har egne regnbuegudstjenester, prosten vier likekjønnede, den tidligere prosten åpnet Oktoberfest og alle kan se at døren i dag er både skyhøy og kjempevid. Det er til å bli helfrelst av..he..he..

Garpen

Sverre Garpestad. Den mannen har jeg respekt for. Han liker når ideene er litt ville og gale. For noen år siden fikk jeg satt opp hunden «Donn» på Lille Presteskjær fyr. Kunstner og støperi skulle ha 150 000 for skulpturen. Jeg spurte Sverre om B&G ville bidra. Ja, det ville de. 10 000 kroner, sa han. Så la han til. «Hvor mye bidrar du med?» «10 000», svarte jeg. Dermed sendte Sverre 20 000. Sånt er jo gøy. Han er en uredd krumtapp i byens kultur- og idrettsliv som ikke er redd for å støtte ville ideer som for eksempel å gjenreise Trollpikken. Hvis noen lurer på hvorfor B&G har suksess, tror jeg noe av hemmeligheten handler om nettopp dette – de våger å se muligheter der andre seifer og ser begrensninger. 

En glad by

Egersund er med andre ord en helt annen by enn den jeg vokste opp i. Nå er det lov å finne på ting. Det er lov å ha det gøy. Grævlig gøy! 


torsdag 30. mai 2024

Åve er en av de vakreste kystperlene vi har på Sør- og Vestlandet. Den har en svært spennende historie som inneholder et helt spesielt ektepar

Bebyggelsen i Åve er i dag fredet. Det mektige Immersteinsfjellet i bakgrunnen.

 Hvor skal vi begynne historien om Åve? Vi kunne begynt da baglerne og birkebeinerne tørnet sammen i et durabelig slag utenfor Åve i 1206. Eller vi kunne tatt for oss de dramatiske historiene som utspant seg her under 2. verdenskrig. Vi kunne snakket om sildefisket, rekefisket og seilskuter, men alt dette skal vi la ligge. Vi skal til Napoleonskrigene.

Denne historien har alltid fascinert meg. For 25 år siden skrev jeg "Klokkene i Vammelsund", spelet om da Birgitte Christine jaget engelskmennene. Det var slik amfiet kom på plass ved Sogndalstrand. Visste du forresten at Sogndalstrand og Rekefjord Øst i sin tid var én kommune?

La oss begynne historien i 1806. Vi er midt i Napoleonskrigene, årene som skulle forandre Europa og Norge for alltid. Da flytter Hans Christian Fredricksen fra Loshavn i dagens Farsund til Rekefjord med familien på slep. De tok inn hos Jon Vatland og hans kone Birgitte Christine. Så skjer det som bør skje hvis en historie skal bli spennende. Birgitte Christine og Hans Christian blir elskere. 

Det var dramatiske tider med krig utenfor fjæresteinene. Jon Vatland dør og Birgitte Christine sitter igjen med en betydelig formue. Hans Christian er fortsatt gift, og kona Catrine gjør det ikke lett for mannen som vil skilles.

Likevel blir Birgitte Christine gravid, noe som må ha vakt en viss oppstandelse i bygda. I løpet av tre år får de to sønner. I kirkeboken står far til den første oppført som "John fra Boston", og ved neste barnedåp står far oppgitt som "en fremmed".

Hans Christian fikk kaperbrev fra kongen. Han gjorde blant annet beslag i flere kanoner. Den ene står utenfor Tollpakkhuset i dag. Få visste at kanoen vi brukte i Strandaspelet faktisk var erobret i kapertiden, og at kaperen var elskeren til Birgitte Christine. 

Sally Nilsson som Birgitte Christine. Kanonen ble erobret av elskeren til Birgitte Christine under Napoleonskrigene.

Handlingen i spelet ble bygd rundt en kjent historie. En engelsk fregatt ankret opp utenfor Rekefjord og en lettbåt ble satt på sjøen med soldater. De tre kanonene i innløpet ble bemannet, men siden det kun var guttunger og gamlinger igjen i fjorden mens mennene var på sjøen, mobiliserte Birgitte Christine en hær av kvinner som stilte seg opp i mannsklær ved kanonene. 

Den første ble fyrt av, men gjorde ingen skade. Den andre knuste årene på den ene siden. Den tredje drepte rormannen. Da snudde engelskmennene og stakk til havns. Fregatten fyrte av noen salver og den dag i dag kan kulehullene skimtes i fjellet.

I 1814 er endelig Hans Christian Fredricksen klar til å gifte seg. Samtidig hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige. Nå var det fred i landet med store muligheter for driftige folk.

Mye av den flotte, gamle og fredede bebyggelsen på og rundt Åve kan tilskrives Birgitte Christine og Hans Christian Fredricksen, og deres familie. De satt godt i det økonomisk og må ha vært dyktige i alt de foretok seg. 

Heldigvis er dette området i dag sikret og regulert som spesialområde for vern. I kulturminneplanen står det at formålet er "å bevare bebyggelse og landskap med historisk og kulturell verdi, samt verne om områdets særpregede miljø (...)". 

Kloke politikere i Sokndal har altså vedtatt å bevare "bebyggelse og landskap". Det er betryggende. Studer bildene, så ser du at landskapet bak Åve vestover er det mektige Immersteinsfjellet, oppkalt etter den norrøne guden Yme (Ymersteinsfjellet)

Åve og huset der Birgitte Christine fikk reist sammen med mannen Hans Christian. Immersteinsfjellet i bakgrunnen. 







Tollpakkhuset der kanonen fra kapertiden står utstilt. Immerstiensfjellet i bakgrunnen. 





 

fredag 17. mai 2024

 

17. mai 2024 Helleland

Arnt Olav Klippenberg

 

Kjære hedlandsbuer. Gratulerer med dagen.

 

17. mai handler om å skape et fritt og godt samfunn for alle. For meg begynner den jobben med ordet ”vennlighet”.

 

Hvis vi klarer å skape et vennlig samfunn, skaper vi samtidig et fredelig samfunn. Vennlige mennesker sloss ikke med hverandre. Vennlige nasjoner går ikke til krig mot hverandre. 

 

Jeg vet det høres banalt ut, men jeg tror vi skaper et godt lokalsamfunn hvis vi er vennlige overfor hverandre. 

 

Da jeg var liten, gikk voksne menn med hatt. Når far min traff folk på gata, lettet han på hatten. Jeg skal ikke foreslå at vi begynner med hatt igjen, jeg har aldri hatt hatt, men det går godt an å si ”hei” til hverandre - selv uten hatt.

 

Vi som kaller oss båtfolk, vet at på sjøen hilser vi på hverandre. Det samme bør vi gjøre på Torvet. Spesielt viktig er det å hilse på nye fjes. De kan fort bli forfjamset. Det har jeg opplevd. Men når de får summet seg, hilser de alltid tilbake.

 

Vennlighet forbygger det meste vi frykter. Uvennlige mennesker mister sin kraft i møte med vennlighet. Vennlighet er kryptonit overfor uvennlighet. 

 

Spiren til det meste som går galt starter når vi møter uvennlighet med uvennlighet. Da baller det fort på seg og vi havner på et veldig ubehagelig sted. 

 

Far min er mitt forbilde. Ennå hører jeg folk si at de husker ham.  Han var innom Torvet hver dag for å radle med kjentfolk. Far min hilste på alle. Folk som husker ham, forteller at han var en vennlig mann. Det tenker jeg er et godt ettermæle – å være en vennlig mann.

 

 

 

Helleland

 

I det siste har jeg tenkt mye på Helleland. Jeg føler virkelig med dere. Helleland er ei bygd som har havnet i limbo. Hva er limbo? For meg er det stillstand. Ingen vet hva fremtiden bringer, dermed blir fremtiden tatt fra bygda og alt blir satt på vent. 

Helleland kan sammenlignes med å se en god film på tv der noen plutselig setter på pauseknappen. 

 

Blir det gruve, eller blir det ikke gruve? Den situasjonen er etter min mening verre enn alt annet. Hvis Helleland blir værende lenge i limbo, kommer bygda til å stagnere. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn behandler vi ikke mennesker i 2024. Alle har rett til å kjenne sin framtid. 

 

17. mai er en dag da vi feirer vår frihet. Har du tenkt over at en viktig frihet er friheten til å vite hva fremtiden bringer? I ufrie land bestemmes det meste over hodene til folk. 

 

I Norge har vi folkestyre, vi har lokaldemokrati, og det feirer vi i dag. Her ligger håpet for Helleland.  Nå må dette folkestyret våkne og sørge for at Helleland tas ut av limbo. Denne flotte bygda fortjener å leva og blomstra. 

 

Alle vi som er her husker den gamle hedersmannen Rasman Polden. Han var en klok mann. Hvis noen lurer på hva de skal mene i gruvesaken, har jeg et tips. 

Spør deg selv: Hva ville Rasman ment?

 

 

Ukraina

 

17. mai ble17. mai først 17. mai 1945. Det var først da nasjonaldagen tok skikkelig av. Fem år med krig var over. Etterpå sa folk «aldri mer krig». Menneskeheten hadde lært. Trodde vi. Nå vet vi at alt er ved det gamle. Despotene kommer igjen luskende ned fra historiens mørkeloft. 

 

Ifølge ruteplanleggeren er det 2445 kilometer mellom Egersund og Kyiv. Det tar bare et døgn å kjøre til hovedstaden i Ukraina med bil. Vi har med andre ord fått en krig i nabolaget. Hver dag ser vi grusomhetene utspille seg på tv-skjermen. 

For et år siden møtte jeg gruppa som kaller seg «Biler til Ukraina». De fortalte en historie som grep meg som en klo rundt hjertet. Ukrainerne hadde bedt om å få gamle kjølebiler. Det gikk mot sommer og de trengte kjølebiler til å frakte sine døde helter hjem til familien. 

Jeg startet en Spleis og folk ga så mye at det ble to kjølebiler. De har til nå fraktet hundrevis av døde soldater hjem til en grav. Det var varme hjerter som finansierte bilene. Faktisk var det veldig lett å få inn pengene som trengtes. Jeg ble skikkelig stolt av givergleden. Den fortalte meg at vi forstår hva denne krigen handler om. Men nå må vi ikke sovne hen. Frihet er ikke noe vi må ta for gitt. Det er Ukraina en daglig påminnelse om.

 

De bomber deres byer,

de brenner deres hus,

og sprenger deres skoler,

et land blir lagt i grus.

 

Når Putin sliper kniven

og kutter livets bånd,

da er det godt å vite,

at ingen drepe ånd. 

 

Ukraina, du vil seire,

bli kvitt den bjørneklo,

som river deg i filler,

og tar ditt hjerteblod.

 

«Også vi når det ble krevet»,

tok til våpen, kjempet krig

derfor «slava Ukraini»,

en nasjon, udelelig.

 

Ukraina har et våpen,

ingen bomber kan slå ned,

det er folkets kamp for frihet,

og med frihet følger fred.

 

Vi må huske dette ene,

at den kampen som nå står,

ikke kun er deres kamp,

den er like mye vår.




Vanskelig tid

 

Det finnes en frihet som er viktigere enn alle andre friheter – nemlig ytringsfriheten. 

Hvis den taper, rakner snart resten. Enhver autoritær leder vet at den største trusselen mot seg selv, er det frie ord. Aldri, i moderne tid, har det vært mer truet enn nå.

 

Ytringsfriheten er under press. Snart vet vi ikke hva som er løgn, og hva som er sant. Kunstig intelligens kan legge ord i munnen på oss slik at løgn ser ut som sannhet. Samtidig har vi fått statsledere, som med viten og vilje, lyver oss rett opp i ansiktet. «Fake news», sier de når media avslører deres løgner. 

Noe av det farligste som finnes, er å undergrave de redaktørstyrte mediene. Uten medier som kikker makta i kortene, er veien kort til noe vi ikke liker. 

 

Jeg vil minne dere om noe vi har lett for å glemme: Ytringsfrihet handler IKKE om å akseptere andre sine meninger. Ytringsfrihet handler om å akseptere andre sine meninger som vi ikke liker.

 

Den gode nyheten er at ytringsfrihet er lønnsomt. Det er i land med ytringsfrihet at befolkningen har mest velstand, mest likestilling og faktisk lever lengst. 

 

Gamle dyder

 

Folk feirer 17. mai forskjellig og folk har ulike følelser for 17. mai. Flott. Utmerket. I Norge har vi frihet til å feire dagen akkurat sånn som vi vil. Hvis du vil gå i tog og synge at du elsker dette landet, så er det greit. Vil du dra på hytta, og klippe plenen, så er det også greit. 

Vi har frihet til å velge!

 

I Totalitære stater kommanderes folk ut på gatene for å vinke med flaggene de har fått utdelt. Ingen trenger kommandere oss. Vi gjør det ganske så frivillig. Derfor fungerer nasjonaldagen vår så bra. Vi feirer nemlig frihet fra å bli styrt av andre. 

 

Jeg er stolt av 17. mai og måten vi feirer nasjonaldagen. De fleste nasjoner som feirer nasjonaldag, gjør det med militærparader. Det er makt som skal demonstreres. Også vi demonstrerer makt på 17. mai, men vår makt ligger i å vise fram barna. Militærparader er byttet ut med barnetog. Hvis vi skal trekke frem et symbol på Norge – må det være barnetogene. 


Gratulerer med dagen. 


Grendahuset på Helleland, 17. mai 2024


fredag 10. mai 2024

Sommerdagen, dagen da alt stemmer, dagen da vi i panikk kommer oss på sjøen siden dette fort kan bli den eneste sommerdagen

Dagen, da havet utenfor Sør-Vestlandet, flater ut og viser seg fra sin vennlige side 

 E detta sommerdagen, den eine dagen då alt stemme? Kanskje komme den som flærne dage, men te vinteren tenke me tebage på den som enn dag. Dagen i dag. Sommardagen. Itte mi meining bur sommaren ved kysten. Det kan vær varmt i innlandet, men det e enn aen varme. Sommeren bur i ei lune vig på Sør-Vestlandet. 

 

Det e derfø adle he båd. Der e snart flær bådhus i Egersund enn der e bolighus. Me elske okka båda. Derfø bur dei i hus. På Hovland he me te og med bådhotell. Der bur bådan om vinteren. Di legges på mjuge senge om høsten og kvær kveld e Ronny Hovland innom og synge godnattsangen te di. ”Min båt er så liten og havet så stort”. 

 

Det finnes 800 000 fritidsbåda i Norge. Minst. Me bruke 10 milliarda i året på dei. I Egersund bruge me heilt sikkert mær. Sjelen bur nemlig i båd. Flydebryggene e te forveksling lige flydebryggene i Monarco og Cannes. Bådan e liga imponerande. Den einaste forskjellen e at me he´kje penga, me he bara båda. 

 

Me tebringe okka fyste ni måna i vann. Derfø søge me stadig tebage te havet. Og kor e havet vakrere enn udanføre Egersund? Eg bara spør. Adle som he sitt Skarvøyne bada i sølvhav på enn dag då Merre ikkje går kvide, vett kå eg snakke om.

 

På enn dag som i dag handle det om å setta kursen sørøve og ha åbent hav på styrbord side, akkurat sånn vikingan alltid hadde styreårå på styrbord side. På barbord kan landskabe få boltra seg i sommarlys og frista okke te besøg i lune vige og bortgjømde uthavne. 

 

Mong e et slikt sted. Ingen komme te Mong sjøveien ved tilfeldigheda. Vår Herre he gjømt herligheden bag holma, skjær og svaberg. Men den som vett kå han leide itte, finne enn idyll som Unesco hadde kasta seg øve og freda hvis de bara hadde visst om den. 

 

Itte ei stonda på svai i Mong e det tid fø å ta peiling på Hådyr, detta magiska fjedle som står omtalt i Olav den helliges saga og som siden oldtiden he våre et seilingsmerke fø sjøfarande, og veda at detta e dagen, detta e sommardagen som det skal tæras på gjennom enn lange, kalde vinter.