Havet spiller på stille strenger

 

Så går vi rundt og blir helt tullerusk

Man bør jo aldri røpe hvem som skjuler seg bak nissemaska, men dette er min mangeårige nisse, Jan Ivar, som skremmer vettet av et av barnebarna mine. 

 Så går vi rundt og blir helt tullerusk

 

Klassiske julesanger har ofte to rare likheter. De har gjerne en god anekdote knyttet til seg, og vi elsker å tulle med teksten. Her ser vi på begge deler.

 

Arnt Olav Klippenberg

 

 

 

Enhver komiker vet at humor trenger en felles knaggrekke til å henge morsomhetene på for at de skal høste latteren. De gamle julesangene kan være slike knagger. Vi kan dem utenat. Derfor ler vi av den vridde teksten fordi vi vet hvordan den egentlig skal synges. Det skader heller ikke at de er en del av vår felles kulturarv. Du trenger ikke være unge for å synes at både svoren og moren er deilig å synge om.

Hvis du har lurt på hvorfor det er mer humor på små steder enn i større byer, er dette forklaringen. Humor trives best når den kan utspille seg innenfor felles referanserammer.

Julen gir store muligheter for marinering av sinnets munterhet. Vi kan tillate oss å finne på morsomheter i en høytid preget av glede. Det er ikke like morsomt å le av påskesalmene (selv om påskemorgen jo slukker sorgen). 

Jeg ba mine venner om hjelp: Kom med eksempler på julesanger du har vridd på. Her er et lite knippe.

 

Det var midt i julenatt,

to konstabler tok meg fatt,

en i jakken, en i frakken,

slengte meg på Galgebakken,

hvor de sa at jeg var full,

men det var jo bare tull. 

 

Galgebakken er et rettersted fra 1500-tallet i Bergen, men jeg har hørt varianter av teksten fra både Oslo og Stavanger.  

 

O jul med din glede og barn i august. 

 

*

 

Her kommer dine arme små, og de store etterpå.

 

God humor beveger seg ofte i et grenseland. Vi har lettere for å le av noe som er litt risikabelt. Teksten under er ikke lenger risikabel, men det var den i min barndom. Slike tekster sang vi ikke mens vi ventet på å slippe inn på juletrefesten. De utspilte seg kun i voksenfrie soner.

 

Glade jul, hellige jul

engler triller på gummihjul

over en bakke og under ei bru

der satt Gud og melka ei ku

kua den feis så det dundra

da blei Jesus forundra. 

 

*

Milde Jesus du som sagde hull i stuegulvet vårt.

 

*

 

Det var midt i julenatt, 

Tarzan var på fluejakt. 

Skjøt en flue, 

midt i hue, 

med sin egen, 

pil og bue.

 

Her kommer et knippe vridninger som er så tørre at de kan brukes til opptenningsved.

Vet du for eksempel hva som er meitemakkens nasjonalsang? Deilig er jorden.

 

*

Og reven rasker over isen....plopp.

Eller denne varianten: Og reven overrasker isen.

 

*

 

Det lyser i gule tenner.

 

*

 

Deilig er jorden, prektig er motoren. 

Eller denne varianten: Deilig er jorden, drit og trekk i snoren.

 

*

 

Så går vi rundt og blir helt tullerusk. 

 

Det utrolige med disse tulleteksten, er deres overlevelsesevne. Det er de samme tulleversene som går igjen år etter år. Ingen har skrevet dem ned, det finnes ingen kjent forfatter, de overlever kun ved at de blir sunget og ledd av. 

 

Av Saba kom de konger tre, de konger tre,

de kresja i et palmetre,

Halleluja, halleluja. 

 

*

 

Snart legger svarten seg,

inni sin stue,

solen har dratt sin vei,

nissen har snue. 

 

*

 

Sankta Lucia

Dreit oppi lia

Når hun var ferdig

Lukta det herlig. 

 

*

 

Nå har vi vaska gølve og vi har børi ved

Nå sett vi oss og ser på, at skolen brenner ned,

Og lærern er fortvila, og rektor sitt på do,

Og heime sitt en brannmann, og glor på TV2.

 

 

En annen variant, er å bruke bruddstykker fra julesanger for å kommentere noe i samtiden. Da kan det høres ut som dette: De siste par årene har ordet strømkrise sneket seg inn i dagligtalen. Strømkrise og julesanger er en morsom kombinasjon. Rundt juletider er Norge på sitt kaldeste og mørkeste. Vi er inne i ukene da moder tenner alle lys så ingen krok er mørk.  Det må hun slutte med. Nå tennes tusen julelys er et tvilsomt budskap med dagens strømpris. Da er det bedre å synge Når mørket no har senka seg. 

Det føles unektelig feil å synge Det lysner i stille grender uten at det står et ord i teksten om sparepærer. Da er det bedre å synge Tenn dine levende lys. 

Den som virkelig tar strømkrisa på alvor, er Sankta Lucia. Svart senker natten seg, i stall og stue. 

 

 

Arme julekvad

 

I Rogaland hadde vi en juleklassiker. I årevis benket vi oss foran radioen på julaften for å høre «De små armane» på NRK Rogaland. Teksten ble skrevet at Andreas Jacobsen, og var en av mer enn 700 småstubber han skrev i Stavanger Aftenblad under navnet Ajax. For rogalendinger er «De små armane» like viktig for julestemningen som «Julekveldsvisa» er det for julestemningen i Innlandet. 

 

«-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann. 

Hu Johanna så ikkje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.

- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".»

Denne vakre fortellingen kan snart bare leses i glemmeboken. En overivrig oversetter har klart å forkludre jula for oss rogalendinger. Han byttet ut «arme» i sangen med «Jesus». Vi skal altså synge: Her kommer, Jesus, dine små. Jeg er ingen oversetter, men selv jeg ser at «arme» ikke er det samme som «Jesus». I dette tilfellet velger jeg å være stokk konservativ. Jeg heier på Brorson og Blix og fortsetter å synge om de arme små. Jeg kommer heller ikke til å si «steikte loffskiver», men holder meg til «arme riddere». Og blir jeg fortvilet, kommer jeg fortsatt ikke til å vite «mine arme råd». 

Ajax må ha likt responsen på «De små armane». Seinere bruker han det samme trikset på «Jeg synger julekvad». Det er igjen Broremann som snakker til hu Johanna:

«Det fysta verse e enkelt. Men se på det andra. Det er der det vanskeliga står (...) O, Jesus du barnelill – deg lenges jeg så til. Kom trøst meg alle sinne. Tred inn om her er smått. La meg deg se og finne. O, da har jeg det godt. Drag meg etter deg.»

Etter hvert kommer Broremann til poenget:

«Koffor må du bli dradde når du lenges?»

 

To deilige salmer

 

Julesanger har påfallende ofte en anekdote knyttet til seg. Det er utrolig hva som har utløst mange av de største juleklassikerne. Iallfall hvis vi skal tro anekdotene. Her er et lite knippe av mine favoritter.

Frederik Grundtvig var en ukjent, ung mann som nettopp var ferdig med prestestudiene. I 1810 holdt han sin prekenprøve foran en fullsatt kirke i København. Her gikk han i strupen på statskirken og dens prester: «Hvi er Herrens ord forsvunnet fra hans hus?»

Mens dette pågikk, fikk han brev fra sin prestefar i Udby. Han var syk og ville ha sønnen hjem, men Frederik nektet. Han var ikke i form. Store sjelekvaler herjet den unge mannen. En kveld raserte han studenthybelen. Venner delte på å sitte ved sengen for å hindre ham i å skade seg selv. Det var en slik natt, midt i desember, han rablet ned noen vers om De hellige tre konger. Noen dager seinere var han klar til å reise hjem. En kamerat ble med for å passe på. Den første natten tok de inn på en kro. Her dukket djevelen opp i kroppen til en slange. Unge Frederik var på vei inn i det vi i dag ville kalt en psykose. Mens Frederik sov ut etter nattens strabaser med djevelen, dro kameraten i forveien til Udby for å advare foreldrene. De nektet å godta at sønnen var syk. «Min sønn er ikke sinnsyk. Han har anfektelser», sa prestefaren. Seinere samme dag kom Frederik til prestegården i Udby. Nå, mens hans sinn var på sitt aller mørkeste, skrev han Deilig er den himmel blå. 

Deilig er jorden er nok den mest populære av de to deilige julesangene. Sangen er samtidig, utrolig nok, den mest kontroversielle av julesalmene våre. Allerede da B. S. Ingemann skrev den, haglet protestene. Jorden er ikke deilig. Den er heslig. De samme protestene ser vi i dag. Hvordan kan vi synge Deilig er jorden når krig, folkemord og sult herjer? Men Deilig er jorden holder stand til tross for protestene. Grundtvig skrev om den deilige, blå himmelen mens han var på et psykisk mørkt sted. Også Ingemann slet i unge år med psyken. Det gikk så langt at han mistet barnetroen. I likhet med Grundtvig var han øyevitne til at engelskmennene utsatte København for verdens første terrorbombing. Bombardementet fra de engelske krigsskipene fikk kirketårnene til å falle i grus. Sånt blir det fort salmetekster av. Ifølge Oddgeir Bruaset var det to hendelser som fikk Ingemann ut av «forvirringen og sjelekrisen». Han fant igjen barnetroen og han ble forelsket. 

En dag får han se notene til en gammel korsfarermelodi fra 1200-tallet. Han bestemmer seg for å skrive en ny tekst til melodien. Men hva skulle han skrive om? Det var fred i Danmark. Alle som har vandret på verseføtter, vet at krig er enklere å beskrive poetisk, enn fred. Men han ga seg ikke, han ville skrive en glad og optimistisk fredstekst. Det fortelles at Ingemann sto i stuevinduet og så utover Sorø sjø. Da kom ordene Deilig er jorden til ham. Det ble bare tre vers, men det er nok de tre salmeversene flest av oss kan utenat.

 

Hva er det med jul og mus?

Det er ikke bare Her kommer dine arme små som er utsatt for tvilsom oversettelse. Den verste i så måte er etter min mening Glade Jul. Vi burde selvsagt sunget Stille natt. B. S. Ingemann skrev bare tre julesalmer. Det var han som oversatte Stille Nacht til Glade Jul. Etter min mening er tiden inne for å skrifte ut Glade Jul med Erik Hillestads utmerkede Stille natt. 

Stille natt har en fantastisk juleanekdote knyttet til seg. Jeg går ikke god for sannhetsgehalten, men det spiller ingen rolle. Gode historier er ofte bedre enn sanne historier. Vi skal til den lille landsbyen Oberndorf i Østerrike. Her oppdager hjelpeprest Joseph Mohr til sin forferdelse at mus har gnagd hull på belgen i orgelet. Og det på selveste julaften. For at menigheten ikke skal bli skuffet, setter hjelpepresten seg ned for å skrive en ny julesang. Etter å ha kladdet seks vers, haster han av gårde til sin venn Frans Gruber. I hu og hast lager de sammen Stille natt. De hadde dårlig tid, den måtte være klar til julegudstjenesten. Siden musene hadde ødelagt orgelet, ble den urfremført til akkordene fra gitar. Så gikk den i glemmeboken. Utpå vårparten dukket en orgelreparatør opp i Oberndorf. Han fikk høre den fornøyelige historien om sangen og musene. Mannen ba om å få ta en avskrift. Da var det gjort. Nå vandret sangen ut til hver en verdenskrok. Vi kan altså takk smågnagere for at vi fikk verdens mest populære julesalme.

Nå skal det innrømmes at det finnes lister i Norge som setter O´helga natt på topp med Glade jul på andreplass. Det kan nok stemme hvis vi snakker om radiospilling, men jeg nekter å tro at O´helga natt er på topp som allsang. Alle som har forsøkt å ligge i Jussi Björlings stemmeleie, vet at i den høyden finnes det kun gode sangere, ikke vanlige allsangere.

Det er ikke godt å si hvorfor mus og jul ofte dukker opp samtidig. Kanskje har det noe å gjøre med at skadedyrene trekker inn om vinteren. Alf Prøysen hadde bak seg lystige ungdomsår som skuespiller i lokalrevyer. Her ble han kjent med Arnljot Høyland. Under krigen laget han en revymelodi som ikke slapp taket i Prøysen. Ifølge forfatter Ove Røsbak, ringte Prøysen fra en telefonkiosk på Vestbanen. Han måtte snakke med Høyland. Det hastet.  Året er 1946. «Kom», ber han. «Jeg trenger hjelp». Høyland kommer, og i ankomsthallen på Vestbanen synger Prøysen for første gang «Musevisa» for revykompisen. Tvilen er stor. Går det virkelig an å blande mus inn i julefeiringa? Hva vil folk si? De er tross alt skadedyr. Prøysen var fryktelig i tvil, men Høyland var ikke i tvil. Han likte svært godt teksten om musene som fikk feire jul igjen.

 

Fra Stavanger til Sunnfjord

 

«Det lyser i stille grenser» har seilt opp som en julefavoritt for mange. Jacob Sande skrev den til juleheftet «Jul i Sunnfjord» i 1931. Teksten ble til en varm sommerdag. Han satt ute i solsteiken på Vollen i Dale og skrev en tekst som mange forbinder med stille småbygder pyntet med snø. Teksten har vært innom en rekke melodier, men den beste er den mest kjente. Komponisten Lars Søraas dirigerte selv jentekoret som fremførte den første gang i Johanneskirken i Bergen i 1944. 

Norske julesanger handler som regel om jul i innlandet. Norge er en kystnasjon, men så fort vi blir nostalgiske, kliner vi til med dyp snø, fuglenek og dombjeller. Det nærmeste jeg komme havet i klassiske julesanger, er Vågen i Stavanger. Ikke mange vet at en av våre kjente julesanger er skrevet i Muségaten i Stavanger. 

Mannen bak sangen var kallskapellan Jonas Anton Dahl. Oddgeir Bruaset forteller at Dahl så seg selv som guttunge ved Vågen og i Nedre Strandgate da han skrev teksten. Han så for seg folk strømme ut av smugene på vei til julegudstjeneste. I fantasien ble det til at de vandret fra hver en verdenskrok. Noen år seinere satte sønnen Alf melodi til Nu vandrer fra hver en verdenskrog. Stavanger hadde fått sin egen julesang

Jonas Anton Dahl gikk i klasse med Alexander Kielland. De trange gatene i Gamle Stavanger var hans boltreplass som guttunge. Han ble først prest i St. Petri kirken. Nærmeste overordnede var Lars Oftedal. Dahl kjente både Kielland og Oftedal og havnet i ofte i en skvis mellom de to store personlighetene. Dahl ble vitne til at Oftedal sto fram på kirketrappen og bekjente hor. Han valgte derfor å gå av som prest. Noen måneder seinere ble det Dahl som ga ham nattverden.

Den kanskje mest kjente anekdoten om Dahl handler om begravelsen til maleren Lars Hertervig. Det var mer eller mindre folketomt i kapellet da seremonien begynte. Hertervig skulle få en enkel begravelse på fattigkassens regning. Det preget også ordene til Dahl. Så smalt døren opp og Alexander Kielland skred inn i spissen for mange av byens rikeste og mektigste menn. Det fortelles at Dahl på sparket la om talen og holdt en verdig minnetale over den store, men forpinte kunstneren. 

Stavangerdikteren Dahl skrev mer enn 250 salmer. 

 

Ny klassiker

 

17. mai 1992 står en rastløs Tore Aas og venter på at kona skal bli ferdig på badet. For å slå i hjel tiden, setter han seg ned ved pianoet. Aas er mannen bak Oslo Gospel Choir. Det suksessrike koret er for tiden i studio. Selv om våren for lengst har pyntet Oslo i grønt, jobber Aas og koret med et julealbum. Innspillingen er i sluttfasen. Kun én dag gjenstår. Der og da, i kjedsomheten ved pianoet, og før kona er ferdig på badet, begynner han å klunke på En stjerne lyser i natt.  Eller det gjør han ikke. Teksten er ennå ikke skrevet. Det er kun melodien som begynner å ta form. Aas forsto at noe måtte gjøres. Melodien måtte med på den kommende plata. Men nå hastet det, nå hastet det noe så inn i hampen. 

Tore Aas får sendt av gårde en kassett til kameraten Eivind Skeie. Det er fortsatt formiddag og 17. mai. Kona gjør seg ferdig på badet. De kjører inn til Oslo sentrum for å møte familien. Kona til Aas har nemlig en tvillingsøster. Hun er gift med Kjell Magne Bondevik. Svogeren er stortingsrepresentant. Han har kontorvindu ut mot Karl Johans gate. På en dag som 17. mai er det svært beleilig. Her har de panoramautsikt til barnetoget. 

Et annet sted i Oslo kverner hasteoppdraget i hodet til tekstforfatter Eivind Skeie. Han skal skrive en ny juletekst, og det i løpet av nasjonaldagen. Er det mulig? Han får forsøke. Ut på kvelden sender han en fax til Tore Aas. De første linjene er «Se himlen ligger og hviler, på jordens gule strå...». Neste morgen kan sangen presenteres for musikerne og sangerne i studio. 

I dag er salgstallene for En stjerne skinner i natt, millioner, og det samme er avspillingene i strømmetjenester. Den største suksessen blant våre moderne julesanger, ble altså til fordi kona til Tore Aas brukte altfor lang tid på badet.

Kilder: Ebbe Kløvedal Reich - Solskinn og Lyn, Ove Røsbak - Blåklokkeviku og Slipsteinsvæils, Oddgeir Bruaset - Det var midt i julenatt. Arkivet Stavanger Aftenblad. Innspill fra gode venner, og forslag fra mindre gode venner i sosiale medier. 

 

Jul på Nyeveien i Egersund. Jeg aner ikke hvor gammel jeg er. 

For en stefar. For en mor. Vi andre får være sjeleglade for at vi slipper å takle familiære kriser i full offentlighet

Mette Marit og Håkon Magnus besøker Egersund

 Det som skjer rundt kongefamilien er hjerteskjærende. Vis meg en familie som ikke har medlemmer som sliter. Jeg kjenner ingen. Selvsagt er det synd på jentene i saken. Menn som krenker kvinner kan aldri skjule seg bak diagnoser og rusproblemer. Så er det sagt. 

Tankene mine i det siste har gått til Mette, som kronprinsen kaller henne. Hun er mor til en ung mann som sliter. Vi vet at han har slitt i mange år. For meg virker det som om Mette Marit blir kritisert uansett hva hun gjør. I denne saken er hun først og fremst mor. En mor som kjemper for sin sønn er vakkert, ikke kritikkverdig. Handlingene til Marius er kritikkverdige, men det får rettsapparatet og politiker ta seg av. Mette Marit gjør bare det som alle gode mødre (og fedre) bør gjøre. 

Kronprinsessen har lenge imponert meg. Hun var en vanlig jente fra Kristiansand, en enslig mor som plutselig havnet i Norges mest kjente familie. De negative spådommene var mange, men hun gjorde dem alle til skamme. Den spesielle rollen akslet hun med glans og kritikken forstummet. Mette Marit ble en populær person i kongefamilien. Forventningen var at Håkon Magnus skulle finne seg en rikmannsdatter fra de øvre lag av samfunnet. Han gjorde ikke det. Han fulgte hjertet. Sånt liker vi! 

Det som forundrer meg i saken som verserer er at vi ikke makter å ta inn over oss at det er en mor i krise vi ser. Jeg synes hun takler dette utad på en forbilledlig måte. Hun står oppreist i stormen. 

Og for en mann hun er gift med! Gudbevaremegvel for en mann! Vi har ufattelig flaks at nettopp denne mannen er vår tronarving. 

Kjekt å få snakke med Mette Marit om bøker, noe hun har svært god greie på. 

For meg bikket kritikken over da media kritiserte Håkon Magnus for å dra til London med stesønnen. De dro til London for å ordne med behandlingsplass. I mine øyne vokste kronprinsen da jeg lese om reisen. Han tar ansvar. Marius er strengt tatt ikke hans sønn, men han tar ansvar for stesønnen. Da kronprinsen ble intervjuet på Jamaica og sa at han skulle ønske han var hjemme hos Mette, da tenkte jeg - "for en mann". Han fremstår plutselig som et forbilde for alle fedre. 

Stefar og mor skyver ikke Marius fra seg. Han må stå til rette for det han har gjort. Trolig venter det fengselsstraff, men de skyver ham ikke fra seg av den grunn. Han er familie. Familie trumfer det meste. 

Jeg skulle ønsker media maktet å se at denne saken handler om en familie i krise, og at de faktisk takler dette etter forholdene bra. Jeg ten ker med gru på hvordan det må være å takle en familiekrise med verdenspressen på slep. Hvert ord, hver handling, blir tolket sønder og sammen og sjelden til deres fordel. 

Kongehuset, monarkiet, har kun legimitet så lenge det fungerer i pakt med folket. Denne saken har styrket kongehuset, etter min mening. Vi ser en familie som handler eksemplarisk når det oppstår en familiær krise. Marius er ikke tronarving. Det er ikke han vi skal bruke som målestokk når vi vurderer kongehuset. Han er strengt tatt på utsiden, en del av kongefamilien - ja, men ikke en del av kongehuset. 

Så lenge kongehuset fungerer, er jeg monarkist. Vi har vært fantastisk heldig. Helt siden 18. november 1905 og fram til i dag har vi hatt konger som har tatt de rette valgene og fremmet Norges sak på en utmerket måte. Alt tyder på at Håkon Magnus og Ingrid Alexandra vil bringe arven videre.   

Her knipset jeg Mette Marit på Ogna. 

Gruvesaken er tapt. Nå handler alt om å komme seg på rett side av historien

 Den som har løpt inn på perrongen i det toget satte seg i bevegelse og slukøret måtte innse at man kom for seint, vet hvordan det føles å havne på feil side av historien. 

Denne uken falt saken om monstergruve på Helleland lokalt. Jeg er sikker på at et flertall i kommunestyret kommer til å si nei. Jeg er nesten like sikker på at et enstemmig kommunestyre kommer til å si nei. Det er bare å håpe at de som ennå sitter på gjerdet klarer å hoppe ned i god tid før det er for seint, og før nølingen skader dem for mye politisk. 

I dag tonet Dalane Tidende flagg. DT skriver på lederplass "vi nærmer oss et nei til gruveplanene". Redaktør Erik Thime er med andre ord på vei inn på perrongen mens toget står og venter. Avisen kommer til å falle ned på rett siden av historien. Det ville vært vanskelig for lokalavisen å falle ned på noe som var fullstendig i utakt med befolkningen. Kred til Thime og DT. En setning som dette varmer: "Naturens verdi kan ikke måles i milliarder - den er uerstattelig". Nettopp! Det er i bunn og grunn det denne saken handler om.

Har saken om gruveplaner en positiv side? Ja, helt klart! Jeg ser to klare effekter. I dag ser Eigersund Helleland. Byen har oppdaget den flotte bygda og de flotte mulighetene som ligger der for framtiden. Jeg har bare et tips til hedlandsbuen: Lær av Hellvik. Sørg for at befolkningen sprer seg og får innpass i alle partier. Det er ikke smart å klumpe seg sammen i ett parti. 

Gruvesaken har ført til en massiv oppvåkning når det gjelder synet på natur, jordbruk gode bygder. Det er ikke tilfeldig at Naturvernforbundet stifter lokallag akkurat nå. Norge Mining har med andre ord bevisstgjort en hel befolkning. De har pengene, men lokalbefolkningen kjemper for en edel sak. I lengen er det pengene som må tape. 

Det er bare å gratulere Helleland. Dere har vunnet. Men kampen er ikke over. Norge Mining har tidligere varslet at de vil gå videre selv om kommunen sier nei, men bakken opp til Storeknuten kommer til å bli mye, mye brattere uten et snev av lokal støtte. La oss bare håpe at de nokså kjapt innser at dette kommer ikke til å gå. For meg er det mest hjerteskjærende i saken - uvissheten. Et helt bygdesamfunn med pauseknappen på. Limbo. Stillstand.

Vi trenger derfor et enstemmig vedtak i Eigersund kommunestyre, så tipper jeg det ikke går lenge før de utenlandske eierne står på Storeknuten og vifter med hvitt flagg før et helikopter henter dem hjem til sine pengebinger i Sveits og England.

Den fabelaktige fyrhunden Donn på Lille Presteskjær fyr i innseilingen til Rekefjord

 

Musikklinja på Vågen er en diger vitaminpille i fylkets kulturliv. Den slags legger vi ikke ned, den slags heier vi fram.

Faksimile fra Stavanger Aftenblad 29. oktober 2024

 For et kjipt forslag! Er vi virkelig der i Rogaland? Forslaget om å legge ned en musikklinje på Vågen i Sandnes er staurdumt! 

Jeg har opp gjennom årene stått på scenen med mange som har en fortid på Vågen. De snakket om en skole som var formgivende. Vis meg en annen videregående skole med et bedre omdømme blant elevene. Når unge fra Egersund, sju mil fra Sandnes, velger å pendle framfor å ta rusleturen til skolen i Egersund, forteller det om en skole med en helt spesiell apell. Sånt slår vi ring rundt. Sånt applauderer vi. Sånt er det staurdumt å legge ned. 

Hva er det som gjør oss til dem vi er? Jo, nettopp kunst og kultur. Kulturell kompetanse er i min verden viktigere enn all annen kompetanse. Kulturell kapital er i min verden viktige enn materiell kapital. Jeg tror noen forveksler kultur med noe unødvendig, noe luftig, noe overflødig. En sang er jo ikke viktig. Et maleri er bare noen fargeklatter. Dans er kun uforståelige hopp og sprett. Teater er bare noen som kler seg ut og gjør seg til på scenen. Slik tenker kunnskapsløse mennesker. 

Den som har tilegnet seg kulturell kompetanse, er mer enn andre utrustet med kreativitet, iderikdom og dypere forståelse av det å være menneske. Hva er vel viktige enn slike egenskaper for unge i den fasen av livet som Grundtvig så treffende kalte "åndens skapertime". 

På bildet ser vi Calista. Hun spiller i spelet vårt "Juleunderet på Hedningholmen". Kaja, en annen aktør i spelet, er også Vågen-elev. Vi gamlegutta og gamlejenter i spelet heier på våre flinke ungdommer. 

Lille Presteskjær fyr i stiv kuling

 

Vi bør sende Robin Hood til Sirdal. Nå er Sirdal truet av flom fra kommunekassen som renner over av penger

 

Denne uken fikk vi vite at innbyggerne i Sirdal får 4000 kroner hver av kommunen. En familie med 15 unger, noe som ikke er uvanlig i Sirdal - hva skal de ellers finne på når bensinstasjonen stenger og de kun har hverandre å underholde seg med - vil altså få 60 000 kroner av Sirdal kommune. 

Kommunekassa renner rett og slett over av penger. Pengene fosser inn i kommunekassen som Dorgefossen før den ble lagt i rør. 
I rankingen over Norges rikeste kommuner finner vi Sirdal på sikker plass. Velbekomme, sier nå jeg. Bare ha pengene der dere sitter i den forblåste fjellheimen. 

Samtidig med at Sirdal deler ut pengene som tyder ut av budsjettene, penger som de ikke klarer å få brukt siden alle behov er dekket, er ordføreren på TV. Han er nemlig veldig imot at de stakkars kraftkommunene skal dele litt av sin enorme rikdom med de fattige kommunene. 

Jeg foreslår at sirdølene stikker fingeren dypt ned i den skrinne jorda og roter rundt til de oppnår bakkekontakt. Sirdal hadde vært null og niks hvis ikke storsamfunnet hadde gitt dem en feit kraftsjekk hvert år. Sirdal hadde vært null og niks hvis ikke høyden over havet hadde gjort at snøen blir liggende.

Jeg vil anbefale de rike grunneierne å lese litt sirdalshistorie. Hvis det ikke hadde vært for turistene, hadde de sittet på hver sin lyng-tuve med noen sauer og en mager katt, og sett på flyttelassene som drar mot kysten der all moroa finnes. Det er hyttefolk og nedbør som har gjort dem rike. Det er ikke spesielt sympatisk å sitte i pengebingen og sutre. Det er gøy i Donald Duck, når onkel Skrue fortviler over å måtte bygge nok en binge til pengene sine, men det er ikke gøy i virkeligheten. 

Det er derfor jeg sier: Send Robin Hood til Sirdal. Han var kjent for å ta fra de rike og gi til de fattige. Han drev sosial fordelingspolitikk lenge før noen kom på å drive  fordelingspolitikk. 

Sirdal er blant de 10 rikeste kommunene i landet. Visste du at stakkars Klepp og Hå er blant de 10 fattigste. Det er Kommunal Rapport som skriver dette. Rapporten er riktig nok fra 2018, men ligavel. Det store spørsmålet blir da: Hvor vil helst bo. På Fidjeland, eller på Nærbø? På Fidjeland, eller på Kleppevarden? Svaret er enkelt. Penger er ikke alt. Jeg sier som Arne Garborg, Torvald Tu eller Braut Haaland (en av dem er det): "Sjå Jæren gamle Jæren!"

Rekefjord i tåke

Foto og tekst: AO Klippenberg

 

Hva i alle dager er det som skjer på Helleland? Oppvåkningen er fullt på høyde med Lasarus og vel så det

 I Egersund-sangen synger vi at byen ligger bak krans av øyer, nes og skjær. Det er bare sånn halvveis sant. Kransen er i virkeligheten Hellvik, Helleland og Eigerøy. Uten denne kransen - ingen by. 

Tidligere handlet mye om Hellvik og Eigerøy. Hellvik suste fram med befolkningsvekst, og et yrende seksualliv, som igjen førte til frustrende mange unger, sett fra rådhuset, som måtte bla opp penger til stadig flere barnehageplasser. Hellvik struttet av selvtillit og var bygda folk ville flytte til, ikke flytte fra. 

Det samme kunne vi si om Eigerøy. Her ligger både de største virksomhetene i kommunen og de mest attraktive byggefeltene. Det bor flere på Eigerøy enn i nabokommunene i Dalane. Eigerøy har all grunn til å flekse med musklene. 

Gudbevaremegvel

Så var det Helleland, da. Lenge var bygda kommunens stebarn. Siden alle stemte på det samme partiet, manglet bygda gjennomslagskraft i det politiske miljøet. De dabbet akterut. Mens så skjer det noe. Helleland er plutselig på alle lepper. Aftenbladet - Stavanger Aftenblad - sendte journalister til Helleland stadion (jeg vet ikke om den heter Helleland stadion) for å dekke en fotballkamp med et 6. divisjonslag. Undrenes tid var definitivt ikke forbi - jaffal ikke på Helleland. Og nå skal de altså spille finale i Rogalandscupen. I Stavanger. De skal gudbevaremegvel spille fotball på selveste SR-Bank Arena. Og som om ikke det skulle være nok: Helleland er det første 6. divisjonslaget i norsk fotballhistorie som får spille NM-kvallik. De er med andre ord historiske.

Utenkelig

For ett år siden ville jeg sett på det som mer sannsynlig at Jesus skulle komme tilbake på Helleland, enn at fotballaget skulle spille cupfinale. Hva i all verden er det som har skjedd med den vakre bygda? Hva er det som har fått dem til å våkne opp fra døsen? Underet med Lasarus, som sto opp fra de døde, er en bagatell mot denne forvandlingen. 

Jeg merket at noe var på gang 17. mai. Da hadde jeg det ærefulle oppdraget å holde 17. mai-tale. Det lå noe i lufta, noe uforklarlig, noe som handlet om stolthet, historie, tradisjon og ikke minst samhold. Det var følelser i lufta; noe sterkt, noe viktig var ved å bryte gjennom. Alt dette tror jeg det er som nå kanaliserer seg gjennom fotballaget. 

De har til og med fått en fotballsang som er en av de beste jeg har hørt på år og dag (og da tenker jeg nasjonalt). Det som skjer med bygda kan ikke sies bedre enn dette:

"Bygdå e liden, men hjertene enorme

enn hedlandsbu vett å kjempe når det storme." 

1945

Helleland I.L. ble stiftet i seiersrusen i 1945. Det er der hedlandsbuen igjen befinner seg. Noe i dem tyter ut gjennom fotballen, noe viktig - en viktig beskjed om at Helleland vil ses, vil regnes med. Kanskje kan keeperhelten Vegard Lomeland stå som eksempel på "nye" Helleland. I sist kamp reddet han tre straffer og skåret to mål. Å se til er han ingen høy og slank Erik Torstvedt-type - nei, heller det vi forbinde med idretter som utforkjøring og vektløfting, men Lomeland kastet seg så kort han er og snappet det ene straffesparket etter det andre. Utrolig!

Statue

Kaptein Stian Sleveland er ikke i tvil: "Han må få en statue på Helleland." Jeg er enig. Det er 80 idrettsutøvere i Norge som har endt på sokkel. Gjentar Lomeland bragden i finalen, må Tom Lund, John Arne Riise og Roald Kniksen Jensen få følge av Vegard Lomeland. Han må opp på sokkel, ikke for at han som person er viktig i denne sammenhengen, men fordi har representerer "nye" Helleland, bygda som alle ser til i beundring og som på forunderlig vis har funnet tilbake til sitt gamle, stolte "jeg".

Juleunderet på Hedningholmen Mitt hjerte alltid vanker

- Vi hadde kun to valg, konkurs eller suksess, forteller Sverre Garpestad, styreleder i Bertelsen & Garpestad om året da tre stormer traff dem samtidig

Sverre Garpestad på bytur i jeepen. (Foto: Arnt Olav Klippenberg)

 Krisen som kunne knekt selskapet ble starten på en suksesshistorie

 

 

 

Årene er 2008 til 2010. B & G blødde penger til to dårlige prosjekter på Sørlandet. Så kom  finanskrisen. Da fantes det tilslutt kun to muligheter for B & G. Konkurs eller suksess. 

 

 

 

Hvis det er slik at det beste og det verste kommer fram i folk når de havner i en krise, så er det ikke utenkelig at den samme psykologien også gjelder i selskaper. Bertelsen og Garpestad sto med en fot i graven. Selskapet var mer eller mindre teknisk konkurs. Sverre Garpestad forteller at finanskrisen kom sammen med tørke i anleggsbransjen. Det fikk selskapet til å ta noen jobber på Sørlandet som de burde holdt seg unna. 

 

            «Det endte med at vi ikke fikk oppgjør og jeg tror begge selskapene vi samarbeidet med gikk over ende. Alt det negative traff oss samtidig. Vi tapte 67 millioner kroner, noe som den gang var ekstremt mye penger for oss. Plutselig var vi helt i null.»

 

Sverre Garpestad forteller at de snudde hver stein og solgte omtrent alt de eide. Teigen kjøpte aksjene i hotellet, Seabrokers kjøpte seg inn på Langholmen og alt de hadde av tomter ble solgt ut. Oppi alt det vanskelige kom heldigvis DnB på banen og hadde tro på Bertelsen og Garpestad, men banken ville ha en plan for hvordan de skulle komme seg på beina igjen. 

 

            «Noe som er veldig hyggelig å tenke tilbake på, er reaksjonen vi fikk fra banken da planen ble lagt fram. Banksjefen sa at det var den beste planen han noen gang hadde sett for hvordan et selskap skulle gjenreises.»

 

En av lærdommene var å se tilbake. Hva var selskapets DNA, sjel og hvordan gjorde de ting den gang det gikk bra.  Noe B & G alltid hadde vært flinke til, var å reise ut og jobbe. I 2009/2010 fikk de en stor jobb på Voss. Og som et under; Sverre Garpestad klarte å lokke Øyvind Langemyr over fra Risa til jobben som daglig leder i B & G. 

 

            «Jeg hadde forsøkt lenge og det var jo litt rart at vi fikk napp akkurat da vi var lengst nede, men jeg tipper at også han så på dette som en stor utfordring. Han hadde nok med seg en guts etter jobben i Risa der han virkelig hadde lyst til å gå ut i markedet og kjempe og vise at vi fikk det til. Sammen med andre nøkkelspillere, hadde vi samling i bunn og forbante oss på at dette skulle vi klare.»

 

Nå var det full aktivitet med møter og samtaler. Sverre Garpestad ville ha åpenhet rundt prosessen. Han visste at alle måtte forstå krisen for at de skulle være motivert til å jobbe seg ut av den. De ansatte ble delt inn i grupper og det ble jobbet og diskutert. Fra disse gruppene dukket den ene gode ideen etter den andre opp. Alle ansatte gikk med på å jobbe en halvtime gratis hver dag. Det tilsvarte minst 200 kroner per ansatt hver dag. Øyvind Langemyr hadde bakgrunn fra Vegvesenet. Det gjorde at han hadde stålkontroll på anbudene og visste hvor fallgruvene befant seg. 

 

            «Vi hadde full samling i bunn og det er utrolig hvilken kraft det ligger i et selskap når alle forstår krisen og jobber for å snu den. Det året omsatte vi for 150 millioner kroner. I 2019 omsatte vi for 1,2 milliarder. Det har med andre ord vært fantastiske år etter hestekuren vi var gjennom. Vi rei an av og det ble starten på en eventyrlig opptur. I 10 år har vi doblet på resultatene.»

 

Sverre Garpestad er sikker på at den seinere suksessen er et direkte resultat av krisen. Samtidig føler han at selskapet er bedre rustet for å takle fremtidige kriser. Nå vet de hva de må styre unna og hvor de kan gi gass. 

 

            «Jeg er helt sikker – det er ikke noe jeg tror, men jeg er helt sikker på at vi hadde gått konkurs hvis vi ikke hadde fått med oss alle på snuoperasjonen. Det dreide seg om samling i bunn, alle mann til pumpene og alle for alle i samme båt. Også Rune Bertelsen og jeg som eiere måtte vise at vi virkelig mente det vi sa i praksis. Vi droppet derfor å ta ut lønn på et år og gikk etterpå ned i lønn i en periode. I ettertid er det som skjedde fantastisk og jeg er veldig stolt av at alle var med og tok et tak da det virkelig røynte på.»

 

Styrelederen forteller at det avgjørende punktet kom da de fikk en stor jobb på Voss. Det var den største jobben til da i selskapets historie. Rundt 100 millioner lå det i «Vossapakko». B & G lå mer eller mindre med brukket rygg, likevel våget de å kaste seg ut i en vanskelig storjobb. 

 

            «Vi fikk ut et forskudd på noen millioner. Da var den daglige likviditeten berget. Så begynte vi å jobbe med en stor styrke. Etter 3 -4 måneder så vi at – oi – dette tikker rett vei, vi tjener penger. Det endte med at vi tjente mange millioner på Voss. På denne tiden kom Øyvind Langemyr inn for fullt og snudd opp ned på mye. Det forsterket oppgangen som startet på Voss. Vi var igang igjen. Back in business. 6 millioner i pluss på den jobben. 12 millioner i pluss på neste. 15 og 20 og 30 millioner og slik fortsatte det oppover.»

Nesvåg Rekefjord

 

Hvorfor i alle dager må fotballstadioner ha idiotiske navn? Og hvorfor må banker ha håpløse navn lange som godstog?

Sr Bank skiltets tas ned og opp kommer SpareBank 1 Sør Norge i Egersund

 Sjekk bildet. Det er fra Torvet i Egersund. Sparebank 1- SR Bank heter ikke lenger Sparebank 1 - SR Bank, men Sparebank 1 - Sør Norge. Opprinnelig het den bare Sparebanken Rogaland. Enkelt og greit. 

Hvorfor er det slik at banker må ha håpløse navn? Det kan virke som om enhver fusjon fører til et ekstra ord i navnet. Jeg vet ikke hva navneendringen koster, men her renner millioner ut av pengebingen, millioner som kunne sponset kultur og idrett (eller til å sette ned renta)

Men la det ligge. 

Viking stadion

Det store nå er hva SR-Bank Arena skal kalles? Nei, Viking stadion heter ikke Viking Stadion, men SR-Bank Arena. Jeg har ennå ikke hørt noen som skal se en kamp på SR-Bank arena. Alle jeg kjenner ser kamper på Viking stadion selv om Viking stadion for lengst er historie. 

Skal Viking stadion i framtiden heter Sparebank 1 - Sør Norge stadion? Den kan jo ikke bære navnet til et selskap som ikke lenger eksisterer. Jeg har et forslag til styret i Sparebank 1 - Sør Norge, vær rause. Det vil bli lagt merke til. Si at dere vil ha tilbake navnet Viking stadion-navnet (og dere vil betale for navneendringen). Banken kan profileres på tusen andre måter på stadion, men Viking Stadion vil glede rogalendinger langt inn i hjerterøttene og ha positiv omdømmebygging for banken og for Viking.

(Det vil også glede oss i Egersund. Det var vi som stiftet  banken. Året var 1839 og den het enkelt og greit Egersund Sparebank.)

Internasjonal epidemi

Navnesaken er ikke en lokal sak i Rogaland. Den er faktisk internasjonal. En tommelfingerregel er at lag som forstår sin historie, og forstår hvor viktig historien er for å bygge stolthet og lojalitet, holder fingrene unna stadionnavnet. 

Old Trafford, Anfield, Stamford Bridge - navn som oser av storhet. Jeg vet ikke hvem som driter seg mest ut, Manchester City eller Arsenal, men Emirates Stadium og Etihad Stadium oser ikke akkurat av storhet, men mer av griskhet. 

Genitrekk

I Norge kommer neppe lag som Rosenborg til å skifte ut Lerkendal med REMA 1000 Stadion. Ullevaal komer aldri til å hete Gjensidige Forsikring Stadion. Brann Stadion kommer aldri til å få navn etter et av de største firmaene i byen, nemlig Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS Stadion. Slik kunne jeg fortsatt. Lista er svært lang, men Bergen og Trondheim har forstått poenget. Derfor er det fortærende at Stavanger har rotet det til for seg. Nå har Sparebank 1 - Sør Norge en gylle mulighet. Gi Stavanger Viking Stadion-navnet tilbake.

Jeg skal ikke ramse opp alle de håpløse stadionnavnene som finnes, men kanskje kåre det jeg mer er det alle værste. Der stikker Vålerenga av med prisen ( endelig vinner Vålerenga en pris). EIK har spilt mot dem i år, men jeg ante virkelig ikke at de spilte på Intility Arena. 

Alt det gamle de med jorden jevner, for å si det med Internasjonalen (he...he...)

 

Er det rett at én kommune soper inn alle pengene mens nabokommunen må ta alle ulempene med vindturbiner?

Vindturbin på toppen av byfjellet Varberg i Egersund. (Illustrasjon Ida Bjerkreim Ellertesen)

 Politikerne i Lund er på krigsstien. Et enstemmig kommunestyre ber nabo Sirdal si nei til vindturbiner i Bergeheia. Hvorfor i alle dager blander Lund seg opp i hva Sirdal skal si ja eller nei til? Fordi Sirdal blir sittende igjen med alle pengene, mens Lund får alle ulempene. 

Politikerne i Lund imponerer. De vet at deres fortrinn som kommune handler om trivsel og natur. Digre vinturbiner på fjelltoppene i Sirdal vil senke verdien på eiendommene, skade turismen og hindre tilflytting i Lund. Ordfører Gro Helleland sier til DT:

"Vi kan ikke slå byene på byliv og botilbud, men vi kan alltid slå dem på natur."

Det er klokt sagt. 

Nabovarsel

Tidligere ordfører Odd Stangeland sa en gang for spøk at Bjerkreim burde levert nabovarsel til Eigersund før de fikk sette opp alle vindturbinene. Han sa det for spøk, men bak spøken ligger et dypt alvor. 

Ta turen ut til Midbrød på Eigerøy. Ser du innover i landet, er fjelltoppene pepret med turbiner. Det samme ser du fra Golan eller Dampskipskaien. Det spesielle er at disse turbinene ligger i Bjerkreim. Eigersund tjener ingenting på dem, men de har gjort noe alvorlig med vår utsikt til uberørt natur. 

Hvis du blir med John Mong i båten utenfor Mong på en klar dag, kan du se et sammenhengende belte av vindturbiner fra Lista til Jæren. Det har gjort noe med min opplevelse av å være på sjøen. Jeg kjenner på en slags natursorg over det vi har mistet. 

KrF-politikeren John Mong bor i den lille, idylliske svabergbygda Mong. Drar han på sjøen, kan han se et sammenhengende belte av turbiner fra Lista til Jæren. (Foto AO Klippenberg) 

Jeg kjørte gjennom Finland og oppdaget noe interesant. Der stakk vindturbinene opp over trekronene. Dermed ødela de kun for sine nærmeste omgivelser. I Norge plasseres gigantene på fjelltopper. Det gjør at ødeleggelsene mangedobles. 

Godt naboskap

Når Bjerkreim nå snuser på muligheten for å ha flere turbiner på fjelltoppene i den tidligere så vakre naturen, bør Eigersund og Hå gjøre som Lund, ta saken opp i kommunestyret. Stangelands spøk om nabovarsel bør bli politikk. Bjerkreim bør spørre Eigersund, Gjesdal og Hå om hva de synes om å få utsikt til flere turbiner. Sirdal bør lytte til politikerne i Lund og si nei. 

Noe er riv ruskende galt når én kommune stikker av med alle pengene mens nabokommunen må ta regninga i form av ødelagt utsikt. Mitt hus er naboens utsikt. Derfor holder jeg mitt hus i stand for å opprettholde et godt naboskap. Slik må det også være når det gjelder vindturbiner. 

Jeg fatter ikke at de orker.....

 Det blåser kalde vinder blant våre politikere. De siste dagene har vi vært vitne til kuppet mot Olaug Bollestad der nestlederne overtok ledelsen i partiet. Vi har hørt om en ny bok som kalles et karakterdrap på statsminister Støre. I Stavanger har ordføreren gått av og gått på og gått av. Går vi lenger tilbake i tid, har vi juks med reiseregninger, pendlerboliger, masteroppgaver, solbriller, aksjehandler og helt sikkert en bråte med andre ting som jeg ikke har fått med meg. 

At de orker? Jeg fatter det ikke at de orker. Vi andre søker havn når det blåser opp til storm. Politikerne våre tvinges til havs når det stormer rundt dem fra alle kanter. 

Det verste må være at de ikke kan si det som det er. Alle vet at det må foregå et voldsomt tankekjør, likevel formidler de ofte noe annet utad. Først når de sykemeldes, sier kroppen stopp.

Et eksempel er Debatten nylig, der vi fikk servert en rekke datoer og detaljer av Olaug Bollestad. Ved å snakke slik, klarte hun å la være å nærme seg kjernen i konflikten. Hun klarte å la være å si hva hun egentlig mener om maktkampen i partiet. Pedanteriet rundt datoer ble til et teppe hun la over alt hun kunne ha sagt.

Vanligvis vet vi at hvis det ikke er samsvar mellom slik vi har det innvendig og slik vi framstår utad, er det oppskriften på psykisk uhelse. Det er knallhard jobbing å spille rollen som seg selv. Det er først når vi ER oss selv at det oppstår balanse mellom det ytre og det indre. Derfor synes jeg ofte synd på våre politikere som må holde maska. Mister de den, smuldrer autoriteten opp. 

Derfor fatter jeg ikke at de orker. 

Det vi egentlig har fått avslørt de siste årene, er ikke at vi har dårlige politikere, men at våre politikerne er som oss andre. De er full av feil og mangler. Mimir Kristjánsson nagler poenget når han ikke er aktuell som Rødt-leder og begrunner det med at "Jeg har gjort alt for mye dumt her i livet til det."

Jeg har stor sans for Margret Hagerup (H) når hun spør om livet sitt tåler VG-testen. Hun forteller om en telefon fra VG som førte til at hjernen jobbet på høygir. Hadde hun gjort noe galt? Fantes det feil i gamle reiseregninger? Hva med masteren?

Jeg tror mange av oss hadde slitt hvis alt vi har gjort gjennom livet ble lagt under lupe. 

Takk frøken Røyseland. Takk Tytland. Takk til lærerne som satte seg i respekt og klarte å få en villbasse fra Damsgård til å sitte stille og lære en lekse!

Husabø skole en gang på 1960-tallet. 

Hvorfor gjør ikke politikerne noe med en opplag diskriminering av gutter? I dag vet vi at jenter modnes tidligere og dermed tar mer ansvar enn guttene. Lærerne forventer mindre av guttene. Jentene oppfører seg på en måte som passer alle de kvinnelige lærerne bedre. Skoleoppgavene oppleves som mer relevante for jenter. Gutter er mer sårbare enn jenter når det gjelder venner og problemer på hjemmebane. Lærerne vurderer jentene til å ha bedre sosiale ferdigheter enn guttene. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Dette er noe Stoltenbergutvalget påpekte og som Aftenposten skriver om i dag. Jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på min egen skolegang. Alt var ikke bedre før, men dette var jaffal bedre i den klassen og på den skolen jeg gikk. 

Unge Klippenberg i samtale med Eli Karlsen på Husabø Ungdomsskole (Foto Bjørn Kvassheim)

Fru Røyseland var en myndig dame. Hun hadde full kontroll over klassen. Vi var dobbelt så mange gutter som jenter, men det fikset fru Røyseland lett. Hun var rett og slett sjefen. Ikke en venn, men en leder med autoritet. Hennes ord var lov. Rampestreker straffet seg. Unnaluring fikk følger. Hun var kort og godt streng. Men vi likte henne. Og det fikk en avgjørende følge - vi lærte. Klassen med en bråte potensielt, urolige gutter, fungerte så bra at ektemannen, Tobias Røyseland, overtok oss i 5. klasse. 

Sett i bakspeilet, er jeg evig takknemlig for at de sju første årene med skolegang foregikk på en skole der læring sto i høysetet, og vi gutter aldri følte at vi gikk på en jenteskolen. 

På ungdomsskolen senket jeg skuldrene og ble mer egenrådig. Gudskjelov fikk jeg Tytland i matte. Jeg elsket norsk og historie, men hatet matte. Rent faglig er Tytland den beste læreren jeg har hatt. Uten hans autoritet, hadde jeg aldri kommet meg gjennom matten med levelige karakterer.

Unge Petersson og unge Klippenberg på Husabø ungdomsskole (foto Bjørn Kvassheim)

Jeg nevner disse eksemplene fordi jeg ikke ser at politikerne adresserer disse problemene sterkt nok. Det er ikke å gå tilbake i tid å gjenvinne autoriteten i klasserommet. Gutter og jenter er forskjellige. Gutter og jenter trenger ofte ulike tilnærminger i skolen.

  Hvis ikke, fortsetter guttene å tape. Tapene som starter i klasserommet, får følger. Tapere i skolen blir ofte taper i livet. Guttene er i flertall i fengslene, de er i flertall blant dem som tar selvmord, de er mer sjuke gjennom livet (selv om kvinner er mer borte fra jobben) og menn dør tidligere enn kvinner. Det er også kvinner som går ved skilsmisse. Tilstanden er med andre ord sørgelig for en del gutter og menn som ikke fikser livet (og samlivet). Og jeg mener med andre ord at mye av dette starter på skolen. 

Burde ikke dette vært en av de viktigste oppgavene å gripe fatt i for alle politikere som vil skape et bedre samfunn?

 

KrF må "bruga vede", nominere denne mannen på topp og sørge for at han blir partileder

La Jonas Andersen Sayed få KrF-ballen!

 Jeg har aldri stemt KrF, likevel er det ingen andre partier som engasjerer meg mer for tiden enn nettopp KrF. Hvorfor? Ja, si det. Kanskje har det noe å gjøre med at avstanden mellom liv og lære er som Åkernesrevna. Den utvider seg stadig og alle vet at raset før eller siden vil styrte fjellsiden i fjorden. Et parti med hjerte i logoen kan rett og slett ikke ha et inneklima kaldere enn en fimbulvinter. 

Hvem bør bli ny partileder?

Dag Inge Ulstein har sagt nei. Det løftet regner mange med at han ikke vil holde, men partiet bør, uansett, ikke velge Dag Inge Ulstein. Taklingene rundt avgangen til Olaug Bollestad har svekket ham kraftig i Rogaland. Heller ikke den andre nestlederen, Ida Lindtveit Røse, bør stille til valg. Også hun har skitnet seg til på hendene i spillet rundt avgangen til Bollestad. Dessuten har ektemannens noe spesielle filminteresse, urettferdig nok forkludret det litt for henne. 

Jonas og daværende partileder Hareide.

Den som blir valgt til leder må komme fra et av de tre KrF-fylkene. Hadle Rasmus Bjuland (24) fra Nærbø har allerede entret banen. Han har mange positive sider, men han har en vel lang pekefinger etter min smak. I media profilerer han seg ofte med saker som handler om å si nei til ting andre holder på med. Litt mindre moralisme, så kunne han vært en god kandidat (dette tipper jeg at han vokser av seg). 

Da står vi igjen med den soleklare favoritten. Jonas Andersen Sayed. Jeg kan ikke komme på et eneste argument mot Jonas. I 25 år som journalist i Aftenbladet ble jeg kjent med mange ordførere. Hvis jeg skal rangere dem, havner Jonas, udiskutabelt, på en delt førsteplass. 

Jonas med daværende partileder Ropstad

Jonas Andersen Sayed var landets yngste ordfører. Aldri har Sokndal blitt profilert mer positivt i media. Han var pragmatisk, fikk gjennomslag og var en mester i å bygge nettverk. Ved katastrofevalget til KrF klarte han å gjøre et brakvalg for partiet i Sokndal. 

Jonas var populær i de fleste kretser. Jeg vet at KrF fikk stemmer fra folk som vanligvis ikke stemmer KrF ene og alene på grunn av personen Jonas. Personlig fikk jeg stor sans for Jonas. Han er rett og slett en fin fyr. (Og han er en KrF-er uten hang til moralisme). Hvis noen er i stand til å berge den synkende KrF-skuta, så er det jammen Jonas Andersen Sayed.