Jeg fatter ikke at de orker.....

 Det blåser kalde vinder blant våre politikere. De siste dagene har vi vært vitne til kuppet mot Olaug Bollestad der nestlederne overtok ledelsen i partiet. Vi har hørt om en ny bok som kalles et karakterdrap på statsminister Støre. I Stavanger har ordføreren gått av og gått på og gått av. Går vi lenger tilbake i tid, har vi juks med reiseregninger, pendlerboliger, masteroppgaver, solbriller, aksjehandler og helt sikkert en bråte med andre ting som jeg ikke har fått med meg. 

At de orker? Jeg fatter det ikke at de orker. Vi andre søker havn når det blåser opp til storm. Politikerne våre tvinges til havs når det stormer rundt dem fra alle kanter. 

Det verste må være at de ikke kan si det som det er. Alle vet at det må foregå et voldsomt tankekjør, likevel formidler de ofte noe annet utad. Først når de sykemeldes, sier kroppen stopp.

Et eksempel er Debatten nylig, der vi fikk servert en rekke datoer og detaljer av Olaug Bollestad. Ved å snakke slik, klarte hun å la være å nærme seg kjernen i konflikten. Hun klarte å la være å si hva hun egentlig mener om maktkampen i partiet. Pedanteriet rundt datoer ble til et teppe hun la over alt hun kunne ha sagt.

Vanligvis vet vi at hvis det ikke er samsvar mellom slik vi har det innvendig og slik vi framstår utad, er det oppskriften på psykisk uhelse. Det er knallhard jobbing å spille rollen som seg selv. Det er først når vi ER oss selv at det oppstår balanse mellom det ytre og det indre. Derfor synes jeg ofte synd på våre politikere som må holde maska. Mister de den, smuldrer autoriteten opp. 

Derfor fatter jeg ikke at de orker. 

Det vi egentlig har fått avslørt de siste årene, er ikke at vi har dårlige politikere, men at våre politikerne er som oss andre. De er full av feil og mangler. Mimir Kristjánsson nagler poenget når han ikke er aktuell som Rødt-leder og begrunner det med at "Jeg har gjort alt for mye dumt her i livet til det."

Jeg har stor sans for Margret Hagerup (H) når hun spør om livet sitt tåler VG-testen. Hun forteller om en telefon fra VG som førte til at hjernen jobbet på høygir. Hadde hun gjort noe galt? Fantes det feil i gamle reiseregninger? Hva med masteren?

Jeg tror mange av oss hadde slitt hvis alt vi har gjort gjennom livet ble lagt under lupe. 

Takk frøken Røyseland. Takk Tytland. Takk til lærerne som satte seg i respekt og klarte å få en villbasse fra Damsgård til å sitte stille og lære en lekse!

Husabø skole en gang på 1960-tallet. 

Hvorfor gjør ikke politikerne noe med en opplag diskriminering av gutter? I dag vet vi at jenter modnes tidligere og dermed tar mer ansvar enn guttene. Lærerne forventer mindre av guttene. Jentene oppfører seg på en måte som passer alle de kvinnelige lærerne bedre. Skoleoppgavene oppleves som mer relevante for jenter. Gutter er mer sårbare enn jenter når det gjelder venner og problemer på hjemmebane. Lærerne vurderer jentene til å ha bedre sosiale ferdigheter enn guttene. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Dette er noe Stoltenbergutvalget påpekte og som Aftenposten skriver om i dag. Jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på min egen skolegang. Alt var ikke bedre før, men dette var jaffal bedre i den klassen og på den skolen jeg gikk. 

Unge Klippenberg i samtale med Eli Karlsen på Husabø Ungdomsskole (Foto Bjørn Kvassheim)

Fru Røyseland var en myndig dame. Hun hadde full kontroll over klassen. Vi var dobbelt så mange gutter som jenter, men det fikset fru Røyseland lett. Hun var rett og slett sjefen. Ikke en venn, men en leder med autoritet. Hennes ord var lov. Rampestreker straffet seg. Unnaluring fikk følger. Hun var kort og godt streng. Men vi likte henne. Og det fikk en avgjørende følge - vi lærte. Klassen med en bråte potensielt, urolige gutter, fungerte så bra at ektemannen, Tobias Røyseland, overtok oss i 5. klasse. 

Sett i bakspeilet, er jeg evig takknemlig for at de sju første årene med skolegang foregikk på en skole der læring sto i høysetet, og vi gutter aldri følte at vi gikk på en jenteskolen. 

På ungdomsskolen senket jeg skuldrene og ble mer egenrådig. Gudskjelov fikk jeg Tytland i matte. Jeg elsket norsk og historie, men hatet matte. Rent faglig er Tytland den beste læreren jeg har hatt. Uten hans autoritet, hadde jeg aldri kommet meg gjennom matten med levelige karakterer.

Unge Petersson og unge Klippenberg på Husabø ungdomsskole (foto Bjørn Kvassheim)

Jeg nevner disse eksemplene fordi jeg ikke ser at politikerne adresserer disse problemene sterkt nok. Det er ikke å gå tilbake i tid å gjenvinne autoriteten i klasserommet. Gutter og jenter er forskjellige. Gutter og jenter trenger ofte ulike tilnærminger i skolen.

  Hvis ikke, fortsetter guttene å tape. Tapene som starter i klasserommet, får følger. Tapere i skolen blir ofte taper i livet. Guttene er i flertall i fengslene, de er i flertall blant dem som tar selvmord, de er mer sjuke gjennom livet (selv om kvinner er mer borte fra jobben) og menn dør tidligere enn kvinner. Det er også kvinner som går ved skilsmisse. Tilstanden er med andre ord sørgelig for en del gutter og menn som ikke fikser livet (og samlivet). Og jeg mener med andre ord at mye av dette starter på skolen. 

Burde ikke dette vært en av de viktigste oppgavene å gripe fatt i for alle politikere som vil skape et bedre samfunn?

 

KrF må "bruga vede", nominere denne mannen på topp og sørge for at han blir partileder

La Jonas Andersen Sayed få KrF-ballen!

 Jeg har aldri stemt KrF, likevel er det ingen andre partier som engasjerer meg mer for tiden enn nettopp KrF. Hvorfor? Ja, si det. Kanskje har det noe å gjøre med at avstanden mellom liv og lære er som Åkernesrevna. Den utvider seg stadig og alle vet at raset før eller siden vil styrte fjellsiden i fjorden. Et parti med hjerte i logoen kan rett og slett ikke ha et inneklima kaldere enn en fimbulvinter. 

Hvem bør bli ny partileder?

Dag Inge Ulstein har sagt nei. Det løftet regner mange med at han ikke vil holde, men partiet bør, uansett, ikke velge Dag Inge Ulstein. Taklingene rundt avgangen til Olaug Bollestad har svekket ham kraftig i Rogaland. Heller ikke den andre nestlederen, Ida Lindtveit Røse, bør stille til valg. Også hun har skitnet seg til på hendene i spillet rundt avgangen til Bollestad. Dessuten har ektemannens noe spesielle filminteresse, urettferdig nok forkludret det litt for henne. 

Jonas og daværende partileder Hareide.

Den som blir valgt til leder må komme fra et av de tre KrF-fylkene. Hadle Rasmus Bjuland (24) fra Nærbø har allerede entret banen. Han har mange positive sider, men han har en vel lang pekefinger etter min smak. I media profilerer han seg ofte med saker som handler om å si nei til ting andre holder på med. Litt mindre moralisme, så kunne han vært en god kandidat (dette tipper jeg at han vokser av seg). 

Da står vi igjen med den soleklare favoritten. Jonas Andersen Sayed. Jeg kan ikke komme på et eneste argument mot Jonas. I 25 år som journalist i Aftenbladet ble jeg kjent med mange ordførere. Hvis jeg skal rangere dem, havner Jonas, udiskutabelt, på en delt førsteplass. 

Jonas med daværende partileder Ropstad

Jonas Andersen Sayed var landets yngste ordfører. Aldri har Sokndal blitt profilert mer positivt i media. Han var pragmatisk, fikk gjennomslag og var en mester i å bygge nettverk. Ved katastrofevalget til KrF klarte han å gjøre et brakvalg for partiet i Sokndal. 

Jonas var populær i de fleste kretser. Jeg vet at KrF fikk stemmer fra folk som vanligvis ikke stemmer KrF ene og alene på grunn av personen Jonas. Personlig fikk jeg stor sans for Jonas. Han er rett og slett en fin fyr. (Og han er en KrF-er uten hang til moralisme). Hvis noen er i stand til å berge den synkende KrF-skuta, så er det jammen Jonas Andersen Sayed. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet der denne kobbertavla er satt opp mellom Nesvåg og Rekefjord

Teksten forteller at her traff det første skuddet som ble avfyrt i Norge i forbindelse med 2. verdenskrig.  Det ble avfyrt av den britiske destroyeren HMS Interepid 16. februar 1940 kl. 16.15.

 Jeg har sans for de små, overraskende attraksjonene, de som de fleste kjører forbi, men som likevel har en vow-effekt ved seg for den som gidder å stoppe opp. I Vågan, mellom Rekefjord og Nesvåg i Sokndal, finnes et slikt sted. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet akkurat her. 16. februar 1940, altså flere måneder før invasjonen, fyrte engelskmennene av et skudd fra en destroyer som traff fjellveggen og dermed det nøytrale Norge. 

Historien handler om den berømte hendelsen med det tyske transportskipet "Altmark". Britene visste at skipet var fullt av krisfanger. Tyskerne nektet. "Altmark" søkte tilflukt i Jøssingfjord, der det ble bordet og fangene ført over i "Cossack" som etterpå stakk til sjøs. 

Denne hendelsen skal ha opprørt Hitler. Like etterpå fikk general Falkenhorst jobben med å planlegge invasjonen. 

Når vi står ved den lille tavla i fjellet ved veien i Vågan, er det rart å tenke på dramatikken den representerer. Her falt den første dominobrikken som noen måneder seinere førte til at Norge ble okkupert av tyskerne. 

Vågan. Bildet er tatt like ved der skuddet traff. 

T-forden til Benjamin Nesvåg (26) fra 1921, men som 16 åringen gjorde Benjamin noe mye sprøere enn å kjøre T-ford.

 

T-Forden til Benjamin Nesvåg kjører her over brua til Ingjaldsholmen (Engelsholmen), mellom Nesvåg og Rekefjord. Ingjald var stefar til vikinghelten Odd fra Berglyd.

Han liker å cruise rundt i T-forden. Den er fra 1921, men motoren er registrert i 1924. Sånn sett er den nøyaktig 100 år. For åtte år siden besøkte jeg Benjamin. 16 åringen var nemlig ventet hjem til Nesvåg etter en supersprø ferie. Her er noe fra det jeg skrev i Aftenbladet: 

"Benjamin Nesvåg (16) vokste opp blant tennplugger, kjeder og oljefiltre på motormuseet i Nesvåg. Han vet derfor at en forgasser ikke er tennsatsen på en gassgrill. Likevel; Benjamin Nesvåg er 16 år gammel. I den alderen skulle han viet livet sitt til dataspill og en og annen tur innom bensinstasjonen på Haua for å se om småripsene snart kan plukkes. Så velger han helt annerledes. Han velger å sette seg på mopeden og kjøre til Nordkapp og ned igjen — alene. For å si det sånt; han er ikke sønn av Johnny Nesvåg for ingenting.

Johnny Nesvåg er en institusjon på Haua. Sist husker vi ham fra smørkrisen. Da fisket Johnny Nesvåg store smørballer opp av havet utenfor Nesvåg. De var fra krigen og tøyt ut fra et skip som forliste ut av Egersund."

Benjamin Nesvåg (16) ankommer Nesvåg. Året er 2013. Han har kjørt tur-retur Nordkapp på mopeden. 

Men nå er det T-ford som gjelder, ikke moped. De fleste som eier slike biler har dem stort sett til punkt, men Benjamin elsker å cruise rundt med den på Haua. 

Ford Model T, som regel omtalt som T-Ford, blei produsert av Ford Motor Company frå 1908 til 1927. Dette var ein av dei første bilmodellane som folk flest kunne ha råd til. 

I starten kunne ein få bilen i ulike fargar, men etter kvart blei bilen bare levert i svart. Det var bare den svarte lakken, "Japan black", som kunne tørka fort nok etter at samlebandsprinsippet blei innført. Henry Ford sa sjølv at "any color, as long as it's black". 

Då produksjonen stoppa i 1927, var det bygd 15 millionar bilar av typen T-Ford.