fredag 31. mai 2024
torsdag 30. mai 2024
Åve er en av de vakreste kystperlene vi har på Sør- og Vestlandet. Den har en svært spennende historie som inneholder et helt spesielt ektepar
Bebyggelsen i Åve er i dag fredet. Det mektige Immersteinsfjellet i bakgrunnen. |
Hvor skal vi begynne historien om Åve? Vi kunne begynt da baglerne og birkebeinerne tørnet sammen i et durabelig slag utenfor Åve i 1206. Eller vi kunne tatt for oss de dramatiske historiene som utspant seg her under 2. verdenskrig. Vi kunne snakket om sildefisket, rekefisket og seilskuter, men alt dette skal vi la ligge. Vi skal til Napoleonskrigene.
Denne historien har alltid fascinert meg. For 25 år siden skrev jeg "Klokkene i Vammelsund", spelet om da Birgitte Christine jaget engelskmennene. Det var slik amfiet kom på plass ved Sogndalstrand. Visste du forresten at Sogndalstrand og Rekefjord Øst i sin tid var én kommune?
La oss begynne historien i 1806. Vi er midt i Napoleonskrigene, årene som skulle forandre Europa og Norge for alltid. Da flytter Hans Christian Fredricksen fra Loshavn i dagens Farsund til Rekefjord med familien på slep. De tok inn hos Jon Vatland og hans kone Birgitte Christine. Så skjer det som bør skje hvis en historie skal bli spennende. Birgitte Christine og Hans Christian blir elskere.
Det var dramatiske tider med krig utenfor fjæresteinene. Jon Vatland dør og Birgitte Christine sitter igjen med en betydelig formue. Hans Christian er fortsatt gift, og kona Catrine gjør det ikke lett for mannen som vil skilles.
Likevel blir Birgitte Christine gravid, noe som må ha vakt en viss oppstandelse i bygda. I løpet av tre år får de to sønner. I kirkeboken står far til den første oppført som "John fra Boston", og ved neste barnedåp står far oppgitt som "en fremmed".
Hans Christian fikk kaperbrev fra kongen. Han gjorde blant annet beslag i flere kanoner. Den ene står utenfor Tollpakkhuset i dag. Få visste at kanoen vi brukte i Strandaspelet faktisk var erobret i kapertiden, og at kaperen var elskeren til Birgitte Christine.
Sally Nilsson som Birgitte Christine. Kanonen ble erobret av elskeren til Birgitte Christine under Napoleonskrigene.
Handlingen i spelet ble bygd rundt en kjent historie. En engelsk fregatt ankret opp utenfor Rekefjord og en lettbåt ble satt på sjøen med soldater. De tre kanonene i innløpet ble bemannet, men siden det kun var guttunger og gamlinger igjen i fjorden mens mennene var på sjøen, mobiliserte Birgitte Christine en hær av kvinner som stilte seg opp i mannsklær ved kanonene.
Den første ble fyrt av, men gjorde ingen skade. Den andre knuste årene på den ene siden. Den tredje drepte rormannen. Da snudde engelskmennene og stakk til havns. Fregatten fyrte av noen salver og den dag i dag kan kulehullene skimtes i fjellet.
I 1814 er endelig Hans Christian Fredricksen klar til å gifte seg. Samtidig hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige. Nå var det fred i landet med store muligheter for driftige folk.
Mye av den flotte, gamle og fredede bebyggelsen på og rundt Åve kan tilskrives Birgitte Christine og Hans Christian Fredricksen, og deres familie. De satt godt i det økonomisk og må ha vært dyktige i alt de foretok seg.
Heldigvis er dette området i dag sikret og regulert som spesialområde for vern. I kulturminneplanen står det at formålet er "å bevare bebyggelse og landskap med historisk og kulturell verdi, samt verne om områdets særpregede miljø (...)".
Kloke politikere i Sokndal har altså vedtatt å bevare "bebyggelse og landskap". Det er betryggende. Studer bildene, så ser du at landskapet bak Åve vestover er det mektige Immersteinsfjellet, oppkalt etter den norrøne guden Yme (Ymersteinsfjellet)
Åve og huset der Birgitte Christine fikk reist sammen med mannen Hans Christian. Immersteinsfjellet i bakgrunnen. |
Tollpakkhuset der kanonen fra kapertiden står utstilt. Immerstiensfjellet i bakgrunnen. |
fredag 17. mai 2024
17. mai 2024 Helleland
Arnt Olav Klippenberg
Kjære hedlandsbuer. Gratulerer med dagen.
17. mai handler om å skape et fritt og godt samfunn for alle. For meg begynner den jobben med ordet ”vennlighet”.
Hvis vi klarer å skape et vennlig samfunn, skaper vi samtidig et fredelig samfunn. Vennlige mennesker sloss ikke med hverandre. Vennlige nasjoner går ikke til krig mot hverandre.
Jeg vet det høres banalt ut, men jeg tror vi skaper et godt lokalsamfunn hvis vi er vennlige overfor hverandre.
Da jeg var liten, gikk voksne menn med hatt. Når far min traff folk på gata, lettet han på hatten. Jeg skal ikke foreslå at vi begynner med hatt igjen, jeg har aldri hatt hatt, men det går godt an å si ”hei” til hverandre - selv uten hatt.
Vi som kaller oss båtfolk, vet at på sjøen hilser vi på hverandre. Det samme bør vi gjøre på Torvet. Spesielt viktig er det å hilse på nye fjes. De kan fort bli forfjamset. Det har jeg opplevd. Men når de får summet seg, hilser de alltid tilbake.
Vennlighet forbygger det meste vi frykter. Uvennlige mennesker mister sin kraft i møte med vennlighet. Vennlighet er kryptonit overfor uvennlighet.
Spiren til det meste som går galt starter når vi møter uvennlighet med uvennlighet. Da baller det fort på seg og vi havner på et veldig ubehagelig sted.
Far min er mitt forbilde. Ennå hører jeg folk si at de husker ham. Han var innom Torvet hver dag for å radle med kjentfolk. Far min hilste på alle. Folk som husker ham, forteller at han var en vennlig mann. Det tenker jeg er et godt ettermæle – å være en vennlig mann.
Helleland
I det siste har jeg tenkt mye på Helleland. Jeg føler virkelig med dere. Helleland er ei bygd som har havnet i limbo. Hva er limbo? For meg er det stillstand. Ingen vet hva fremtiden bringer, dermed blir fremtiden tatt fra bygda og alt blir satt på vent.
Helleland kan sammenlignes med å se en god film på tv der noen plutselig setter på pauseknappen.
Blir det gruve, eller blir det ikke gruve? Den situasjonen er etter min mening verre enn alt annet. Hvis Helleland blir værende lenge i limbo, kommer bygda til å stagnere. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn behandler vi ikke mennesker i 2024. Alle har rett til å kjenne sin framtid.
17. mai er en dag da vi feirer vår frihet. Har du tenkt over at en viktig frihet er friheten til å vite hva fremtiden bringer? I ufrie land bestemmes det meste over hodene til folk.
I Norge har vi folkestyre, vi har lokaldemokrati, og det feirer vi i dag. Her ligger håpet for Helleland. Nå må dette folkestyret våkne og sørge for at Helleland tas ut av limbo. Denne flotte bygda fortjener å leva og blomstra.
Alle vi som er her husker den gamle hedersmannen Rasman Polden. Han var en klok mann. Hvis noen lurer på hva de skal mene i gruvesaken, har jeg et tips.
Spør deg selv: Hva ville Rasman ment?
Ukraina
17. mai ble17. mai først 17. mai 1945. Det var først da nasjonaldagen tok skikkelig av. Fem år med krig var over. Etterpå sa folk «aldri mer krig». Menneskeheten hadde lært. Trodde vi. Nå vet vi at alt er ved det gamle. Despotene kommer igjen luskende ned fra historiens mørkeloft.
Ifølge ruteplanleggeren er det 2445 kilometer mellom Egersund og Kyiv. Det tar bare et døgn å kjøre til hovedstaden i Ukraina med bil. Vi har med andre ord fått en krig i nabolaget. Hver dag ser vi grusomhetene utspille seg på tv-skjermen.
For et år siden møtte jeg gruppa som kaller seg «Biler til Ukraina». De fortalte en historie som grep meg som en klo rundt hjertet. Ukrainerne hadde bedt om å få gamle kjølebiler. Det gikk mot sommer og de trengte kjølebiler til å frakte sine døde helter hjem til familien.
Jeg startet en Spleis og folk ga så mye at det ble to kjølebiler. De har til nå fraktet hundrevis av døde soldater hjem til en grav. Det var varme hjerter som finansierte bilene. Faktisk var det veldig lett å få inn pengene som trengtes. Jeg ble skikkelig stolt av givergleden. Den fortalte meg at vi forstår hva denne krigen handler om. Men nå må vi ikke sovne hen. Frihet er ikke noe vi må ta for gitt. Det er Ukraina en daglig påminnelse om.
De bomber deres byer,
de brenner deres hus,
og sprenger deres skoler,
et land blir lagt i grus.
Når Putin sliper kniven
og kutter livets bånd,
da er det godt å vite,
at ingen drepe ånd.
Ukraina, du vil seire,
bli kvitt den bjørneklo,
som river deg i filler,
og tar ditt hjerteblod.
«Også vi når det ble krevet»,
tok til våpen, kjempet krig
derfor «slava Ukraini»,
en nasjon, udelelig.
Ukraina har et våpen,
ingen bomber kan slå ned,
det er folkets kamp for frihet,
og med frihet følger fred.
Vi må huske dette ene,
at den kampen som nå står,
ikke kun er deres kamp,
den er like mye vår.
Vanskelig tid
Det finnes en frihet som er viktigere enn alle andre friheter – nemlig ytringsfriheten.
Hvis den taper, rakner snart resten. Enhver autoritær leder vet at den største trusselen mot seg selv, er det frie ord. Aldri, i moderne tid, har det vært mer truet enn nå.
Ytringsfriheten er under press. Snart vet vi ikke hva som er løgn, og hva som er sant. Kunstig intelligens kan legge ord i munnen på oss slik at løgn ser ut som sannhet. Samtidig har vi fått statsledere, som med viten og vilje, lyver oss rett opp i ansiktet. «Fake news», sier de når media avslører deres løgner.
Noe av det farligste som finnes, er å undergrave de redaktørstyrte mediene. Uten medier som kikker makta i kortene, er veien kort til noe vi ikke liker.
Jeg vil minne dere om noe vi har lett for å glemme: Ytringsfrihet handler IKKE om å akseptere andre sine meninger. Ytringsfrihet handler om å akseptere andre sine meninger som vi ikke liker.
Den gode nyheten er at ytringsfrihet er lønnsomt. Det er i land med ytringsfrihet at befolkningen har mest velstand, mest likestilling og faktisk lever lengst.
Gamle dyder
Folk feirer 17. mai forskjellig og folk har ulike følelser for 17. mai. Flott. Utmerket. I Norge har vi frihet til å feire dagen akkurat sånn som vi vil. Hvis du vil gå i tog og synge at du elsker dette landet, så er det greit. Vil du dra på hytta, og klippe plenen, så er det også greit.
Vi har frihet til å velge!
I Totalitære stater kommanderes folk ut på gatene for å vinke med flaggene de har fått utdelt. Ingen trenger kommandere oss. Vi gjør det ganske så frivillig. Derfor fungerer nasjonaldagen vår så bra. Vi feirer nemlig frihet fra å bli styrt av andre.
Jeg er stolt av 17. mai og måten vi feirer nasjonaldagen. De fleste nasjoner som feirer nasjonaldag, gjør det med militærparader. Det er makt som skal demonstreres. Også vi demonstrerer makt på 17. mai, men vår makt ligger i å vise fram barna. Militærparader er byttet ut med barnetog. Hvis vi skal trekke frem et symbol på Norge – må det være barnetogene.
Gratulerer med dagen.
Grendahuset på Helleland, 17. mai 2024 |
fredag 10. mai 2024
Sommerdagen, dagen da alt stemmer, dagen da vi i panikk kommer oss på sjøen siden dette fort kan bli den eneste sommerdagen
Dagen, da havet utenfor Sør-Vestlandet, flater ut og viser seg fra sin vennlige side |
E detta sommerdagen, den eine dagen då alt stemme? Kanskje komme den som flærne dage, men te vinteren tenke me tebage på den som enn dag. Dagen i dag. Sommardagen. Itte mi meining bur sommaren ved kysten. Det kan vær varmt i innlandet, men det e enn aen varme. Sommeren bur i ei lune vig på Sør-Vestlandet.
Det e derfø adle he båd. Der e snart flær bådhus i Egersund enn der e bolighus. Me elske okka båda. Derfø bur dei i hus. På Hovland he me te og med bådhotell. Der bur bådan om vinteren. Di legges på mjuge senge om høsten og kvær kveld e Ronny Hovland innom og synge godnattsangen te di. ”Min båt er så liten og havet så stort”.
Det finnes 800 000 fritidsbåda i Norge. Minst. Me bruke 10 milliarda i året på dei. I Egersund bruge me heilt sikkert mær. Sjelen bur nemlig i båd. Flydebryggene e te forveksling lige flydebryggene i Monarco og Cannes. Bådan e liga imponerande. Den einaste forskjellen e at me he´kje penga, me he bara båda.
Me tebringe okka fyste ni måna i vann. Derfø søge me stadig tebage te havet. Og kor e havet vakrere enn udanføre Egersund? Eg bara spør. Adle som he sitt Skarvøyne bada i sølvhav på enn dag då Merre ikkje går kvide, vett kå eg snakke om.
På enn dag som i dag handle det om å setta kursen sørøve og ha åbent hav på styrbord side, akkurat sånn vikingan alltid hadde styreårå på styrbord side. På barbord kan landskabe få boltra seg i sommarlys og frista okke te besøg i lune vige og bortgjømde uthavne.
Mong e et slikt sted. Ingen komme te Mong sjøveien ved tilfeldigheda. Vår Herre he gjømt herligheden bag holma, skjær og svaberg. Men den som vett kå han leide itte, finne enn idyll som Unesco hadde kasta seg øve og freda hvis de bara hadde visst om den.
Itte ei stonda på svai i Mong e det tid fø å ta peiling på Hådyr, detta magiska fjedle som står omtalt i Olav den helliges saga og som siden oldtiden he våre et seilingsmerke fø sjøfarande, og veda at detta e dagen, detta e sommardagen som det skal tæras på gjennom enn lange, kalde vinter.