For en stefar. For en mor. Vi andre får være sjeleglade for at vi slipper å takle familiære kriser i full offentlighet

Mette Marit og Håkon Magnus besøker Egersund

 Det som skjer rundt kongefamilien er hjerteskjærende. Vis meg en familie som ikke har medlemmer som sliter. Jeg kjenner ingen. Selvsagt er det synd på jentene i saken. Menn som krenker kvinner kan aldri skjule seg bak diagnoser og rusproblemer. Så er det sagt. 

Tankene mine i det siste har gått til Mette, som kronprinsen kaller henne. Hun er mor til en ung mann som sliter. Vi vet at han har slitt i mange år. For meg virker det som om Mette Marit blir kritisert uansett hva hun gjør. I denne saken er hun først og fremst mor. En mor som kjemper for sin sønn er vakkert, ikke kritikkverdig. Handlingene til Marius er kritikkverdige, men det får rettsapparatet og politiker ta seg av. Mette Marit gjør bare det som alle gode mødre (og fedre) bør gjøre. 

Kronprinsessen har lenge imponert meg. Hun var en vanlig jente fra Kristiansand, en enslig mor som plutselig havnet i Norges mest kjente familie. De negative spådommene var mange, men hun gjorde dem alle til skamme. Den spesielle rollen akslet hun med glans og kritikken forstummet. Mette Marit ble en populær person i kongefamilien. Forventningen var at Håkon Magnus skulle finne seg en rikmannsdatter fra de øvre lag av samfunnet. Han gjorde ikke det. Han fulgte hjertet. Sånt liker vi! 

Det som forundrer meg i saken som verserer er at vi ikke makter å ta inn over oss at det er en mor i krise vi ser. Jeg synes hun takler dette utad på en forbilledlig måte. Hun står oppreist i stormen. 

Og for en mann hun er gift med! Gudbevaremegvel for en mann! Vi har ufattelig flaks at nettopp denne mannen er vår tronarving. 

Kjekt å få snakke med Mette Marit om bøker, noe hun har svært god greie på. 

For meg bikket kritikken over da media kritiserte Håkon Magnus for å dra til London med stesønnen. De dro til London for å ordne med behandlingsplass. I mine øyne vokste kronprinsen da jeg lese om reisen. Han tar ansvar. Marius er strengt tatt ikke hans sønn, men han tar ansvar for stesønnen. Da kronprinsen ble intervjuet på Jamaica og sa at han skulle ønske han var hjemme hos Mette, da tenkte jeg - "for en mann". Han fremstår plutselig som et forbilde for alle fedre. 

Stefar og mor skyver ikke Marius fra seg. Han må stå til rette for det han har gjort. Trolig venter det fengselsstraff, men de skyver ham ikke fra seg av den grunn. Han er familie. Familie trumfer det meste. 

Jeg skulle ønsker media maktet å se at denne saken handler om en familie i krise, og at de faktisk takler dette etter forholdene bra. Jeg ten ker med gru på hvordan det må være å takle en familiekrise med verdenspressen på slep. Hvert ord, hver handling, blir tolket sønder og sammen og sjelden til deres fordel. 

Kongehuset, monarkiet, har kun legimitet så lenge det fungerer i pakt med folket. Denne saken har styrket kongehuset, etter min mening. Vi ser en familie som handler eksemplarisk når det oppstår en familiær krise. Marius er ikke tronarving. Det er ikke han vi skal bruke som målestokk når vi vurderer kongehuset. Han er strengt tatt på utsiden, en del av kongefamilien - ja, men ikke en del av kongehuset. 

Så lenge kongehuset fungerer, er jeg monarkist. Vi har vært fantastisk heldig. Helt siden 18. november 1905 og fram til i dag har vi hatt konger som har tatt de rette valgene og fremmet Norges sak på en utmerket måte. Alt tyder på at Håkon Magnus og Ingrid Alexandra vil bringe arven videre.   

Her knipset jeg Mette Marit på Ogna. 

Gruvesaken er tapt. Nå handler alt om å komme seg på rett side av historien

 Den som har løpt inn på perrongen i det toget satte seg i bevegelse og slukøret måtte innse at man kom for seint, vet hvordan det føles å havne på feil side av historien. 

Denne uken falt saken om monstergruve på Helleland lokalt. Jeg er sikker på at et flertall i kommunestyret kommer til å si nei. Jeg er nesten like sikker på at et enstemmig kommunestyre kommer til å si nei. Det er bare å håpe at de som ennå sitter på gjerdet klarer å hoppe ned i god tid før det er for seint, og før nølingen skader dem for mye politisk. 

I dag tonet Dalane Tidende flagg. DT skriver på lederplass "vi nærmer oss et nei til gruveplanene". Redaktør Erik Thime er med andre ord på vei inn på perrongen mens toget står og venter. Avisen kommer til å falle ned på rett siden av historien. Det ville vært vanskelig for lokalavisen å falle ned på noe som var fullstendig i utakt med befolkningen. Kred til Thime og DT. En setning som dette varmer: "Naturens verdi kan ikke måles i milliarder - den er uerstattelig". Nettopp! Det er i bunn og grunn det denne saken handler om.

Har saken om gruveplaner en positiv side? Ja, helt klart! Jeg ser to klare effekter. I dag ser Eigersund Helleland. Byen har oppdaget den flotte bygda og de flotte mulighetene som ligger der for framtiden. Jeg har bare et tips til hedlandsbuen: Lær av Hellvik. Sørg for at befolkningen sprer seg og får innpass i alle partier. Det er ikke smart å klumpe seg sammen i ett parti. 

Gruvesaken har ført til en massiv oppvåkning når det gjelder synet på natur, jordbruk gode bygder. Det er ikke tilfeldig at Naturvernforbundet stifter lokallag akkurat nå. Norge Mining har med andre ord bevisstgjort en hel befolkning. De har pengene, men lokalbefolkningen kjemper for en edel sak. I lengen er det pengene som må tape. 

Det er bare å gratulere Helleland. Dere har vunnet. Men kampen er ikke over. Norge Mining har tidligere varslet at de vil gå videre selv om kommunen sier nei, men bakken opp til Storeknuten kommer til å bli mye, mye brattere uten et snev av lokal støtte. La oss bare håpe at de nokså kjapt innser at dette kommer ikke til å gå. For meg er det mest hjerteskjærende i saken - uvissheten. Et helt bygdesamfunn med pauseknappen på. Limbo. Stillstand.

Vi trenger derfor et enstemmig vedtak i Eigersund kommunestyre, så tipper jeg det ikke går lenge før de utenlandske eierne står på Storeknuten og vifter med hvitt flagg før et helikopter henter dem hjem til sine pengebinger i Sveits og England.

Den fabelaktige fyrhunden Donn på Lille Presteskjær fyr i innseilingen til Rekefjord