I Egersund er det snart bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort

I forlengelse av Steinbrygga, ønsker kommunen å anlegge en havnepromenade. 

 Fylkesdirektøren mener det bør fremmes innsigelse mot forslaget til havnepromenade i Egersund. Det er Dalane Tidende som skriver dette. Jeg kjenner jeg blir matt. Nå er vi i gang igjen. Mener de høye damer og herrer i Stavanger at Egersund skal stå på stedet hvil og ende opp som et museum uten aktivitet og folk? 

Jeg synes det er utmerket at vi blir sett i kortene av statsforvalter, biskop, fylkesdirektør og vernemyndigheter, men jeg fatter ikke hvorfor disse instansene så ofte må mene det motsatte av oss i Eigersund. De burde spilt på lag med oss. De burde vært vår heia-gjeng. 

Vi har sett det i en rekke saker. I det siste er det særlig Fonn-lekteren som har satt sinnene i kok. Lokaldemokratiet sier et rungende ja til å legge flåten ved Losen. Alle ser at dette er den beste plassen. Ideen om en fiskelekter, med utsalg og restaurant i sjømatbyen Egersund, er knallbra. Likevel sier "Stavanger" nei. Den vil ta utsikten mot kirken, hevdes det i Stavanger. Ja, den VIL ta utsikten mot kirken hvis du er i kajakk i indre havn, men den vil ikke skjerme for en takstein, en bordplanke eller et karnapp på kirken for alle som beveger seg på landjorda. 

Nå skjer det samme med havnepromenaden. En knallgod ide som hadde åpnet Egersund mot havna. Flekkefjord, Farsund, Stavanger og Haugesund har fått det til, men ikke Egersund. Her kommer det innsigelser fra de som bestemmer over oss i Stavanger. Lokaldemokratiet blir nok en gang overstyrt. 

For meg er disse sakene større enn seg selv. Problemet er ikke lekteren eller promenaden. Problemet er at folk med initiativ og lyst, kapitulerer. De orker ikke ta kampen. Det er ikke nok at lokaldemokratiet sier ja og heier på innovative ideer. Så snart disse ideene når Stavanger, punkterer lysten og går over til avmakt. Vi havner da i en situasjon der det er bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort. Resultatet er en småby i stagnasjon. 

Jeg sliter med å forstå påsken

 Jeg er et julemenneske. For meg er jula en åndelig godtepose. Julefortellingene overgår alt annet. Jeg aner dybden i symbolikken. Det samme kan jeg ikke si om påsken. 

Denne høytiden snakker ikke like sterkt til meg. Det blir sagt at dagen i dag, 1. påskedag, er den som forklarer hele kristentroen. Det sliter jeg med å forstå. Jeg forstår for eksempel ikke at Judas blir sett på som skurken. Det er jo takket være Judas at vi får historien om lidelse, død og oppstandelse. 

Sånn sett er Judas helten, den som ofrer livet i skurkerollen for at påskedramaet skal ende godt. For meg fremstår Judas som et redskap, ikke en forræder. Er jeg på ville veier?

Sånn sitter jeg og grubler for meg selv på hytta i Rekefjord og misunner dem som klarer å forstå påsken. 

Oddsfjell med vikingraven til Orvar Odd