Liten øy, men stort paradis

Kjeøyne ligger vakkert til med utsikt fra Fylkesvei 44

 Egersund e enn by omkransa av paradisøye; Asperøyne, Eigerøy og Skarvøyne. Men det finnes ei øy som folk glømme og som kanskje e den finaste av di adle, nemlig Kjeøyne. 

Så va det navnet. I Egersund blir me plaga av folk som ikkje lige måden me seie ting på. Di kalles myndigheda og di vil at me ska kalla Seglei fø Segleim, Eigerøy fø Eigerøya og Kjeøyne fø Kjeøya. Lokalpolitikerne he foreslått et kompromiss. Kå med Kjeøy? Men det finnes ikkje kompromissa når det handle om någe så alvorlig som bokstaven a. Derfø holle me okke heller te Kjeøyne. Det va navnet dei fyste som kom te øyne brukte. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. I dag huse øyne rondt 50 hytte med stort og smått. Opprinnelig tehørte Kjeøyne gårdan på Tengs, men så oppdagte byfolk paradiset og fekk seg små ”stykka” der di konne dyrka poteta og grønnsaga. 

 

Før i tide sadd folk på Tengs og kikte på kobben som boltra seg i steinan på jakt itte laks. Kobbeskjæret e den lita øye ved udløbe av Tengselve. Det som forandra alt va då jernbanen kom te byen i 1878. Linjå blei lagt øve Launes. I dag tenke me på Launes som en elvemunning, men før brue kom, va Launeshalsen en del av Leidlanshavet og besto av saltvann. Brue forandra alt. Detta e den einaste plassen på Sørlandsbanen der toget kjøre øve hav. 

 

Kjeøyne e ei øy. Ei øy he vatn på adle kanta. På vestsidå av øyne går kanalen. Kjeøyne hadde for lengst våre ei halvøy hvis ikkje folk hadde holdt kanalen åben. På dage med grei vannføring kan du lett dra deg gjønå kanalen med enn liden robåd. Hyttefolket he alltid likt kanalen. Innbruddstjuva he som regel ikkje tilgang på båd. Kanalen blei dermed et ”gjerde” som holdt skurka vekke. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. Holmen e forma sånn at det lett går ann å bygga mange hytte uden at det føles som et hyttefelt, men det finnes enn slange i paradis. Brue øve Launeshalsen fungere ikkje bara som ei jernbanebru, men og som enn demning når Bjerkreimsvassdraget svulme opp. Derfø he mange hytteeigere opplevd å få hyttene sine ødelagt av flom. Nå e nye bru på plass og alt ska bli så mye bære, love myndighedan, men hyttefolket på Kjeøyne vil nå venta någen år og se før di kan tru at probleme e løyst. 

 

Kjeøyne e et sommarparadis. Det gjær någe godt med folk å måtte parkera bilen og ta båd te hyttå. Kanskje kaste di et blikk på Sukkertoppen, det spesiella fjedle som trone øve Kjeøyne på landsidå. Fjedlene rondt Egersund e av beinhard anortositt. Unntage e någe som di steingalne meine e forkastelig. Jordskorpe sprakk nemlig her ved Kjeøyne og enn heilt annen bergmasse trengde seg opp. Det e denna sprikkå så kalles enn forkastning. Den erodere og holle på og det e derfø Sokkertoppen e så fine og grønne mens fjedlene rondt e så grå og golde. Frå Sokkertoppen kan du se at sprikkå strekke seg øve Eieåsen og heilt te Lindøy i indre havn. Ser du andre veien, får du svare på koffe der alltid e så grønt og fint i høyden på Ege. Alt handle om den samma sprikkå i jordskorpå. 

 

Det e løye å sidda på ei brygga på Kjeøyne å tenka på at adle laksan som ska opp i Bjerkreimselve, må forbi her. Det e her di akklimatisere seg. Tengsvågen e fø laks det samma som høydehus e fø skiløpere. Det er her di svømme frå saltvatn te ferskvatn. Sko laksen ha blitt venner med enn torsk onnaveis i havet, så vil den føla seg temmelig saltsprengde i Tengsvågen og snu før an når Kjeøyne. 

 

 

 

 

 

Når noen velger taushet som strategi, ringer alltid alarmklokkene hos meg.

Det stormer rundt menigheten Samfundet, men stormen kunne blitt en laber bris hvis menigheten hadde åpnet opp og forklart sitt syn på sakene som verserer i mediene. 

 Boken til Bjørn Markussen, «Alene ut», skaper debatt. Han har skrevet en god bok om Robin Andersen og hans vei ut av Menigheten Samfundet. 

Før jeg kommer til poenget, vil jeg presisere følgende: Jeg kjenner mange i Samfundet og utbryterne i Det Almindelige Samfund. Jeg har bare godt å si om folkene i disse menigheten. Aldri har jeg som utenforstående opplevd noe negativt. Det var tvert imot slik at den gang vi søkte dagmamma, ble det jubel i familien da vi fikk ungen plassert i en samfundsfamilie. Jeg sier dette fordi jeg vil at de kritikken rammer skal vite at vi er mange som vil dem vel.

 

Det er 133 år siden hedlandsbuen Bernt Lomeland startet Samfundet. Nå er tiden inne for en reformasjon. Den må begynne med å åpne opp. Taushet er en særdeles dårlig strategi i et åpent samfunn. Dernest må menigheten gjøre noe med sitt forhold til utmeldte. 

 

Bjørn Markussen mener at utdanningsdirektoratet har to valg i forbindelse med et varslet tilsyn. Enten må de endre privatskoleloven slik at den harmonerer med menighetens syn på hva som er Guds ord - eller så må de fjerne støtten til Samfundets skoler. Jeg tolker Markussen slik at han mener det siste. Hvis ikke Samfundet forandrer seg, må skolene miste støtten. 

Det er harde ord som må være rystende lesning for menigheten, men det går an å lese kritikken konstruktivt. Det skal bare et møte og et pennestrøk til for å vedta en ny vei for den gamle menigheten. 

Jeg er blant dem som mener folk må få tro hva de vil, og praktisere troen slik de selv ønsker innenfor lovens rammer. Samfundet frontkolliderer selvsagt med tidsånden på mange områder, men det må være lov. Det må være lov å være i utakt med tiden, og tidsånden trenger jo ikke alltid ha rett. 

Men - og dette er viktig - de må senke visiret, slappe av, la folk få melde seg ut med et klapp på skulderen, et smil og et "lykke til videre". Faktisk kan det være at færre melder seg ut hvis dører og vinduer åpnes og folk føler frihet rundt sin tro og tilhørighet.

Alt godt starter likevel med åpenhet. Det at ordet "lukket" ofte havner foran navnet på menigheten, er ødeleggende for omdømmet. Da er det ikke langt til ordet "sekt", et ord jeg vet menigheten misliker sterkt. 

Etter 133 år er det på tide å åpne opp, finne fram en liten Luther i seg selv og gjennomføre en reformasjon.

I vårt åpne, liberale samfunn forbindes lukkethet med at det finnes noe å skjule. Derfor kommer det til å dukke opp nye saker, nye bøker og nye leserinnlegg. De er en konsekvens av lukkethet. "Ingen kommentar" når det stilles spørsmål, pirrer nysgjerrigheten. Åpenhet er ikke farlig. En sunn og god kristendom trives utmerket i flomlys. Det står ingenting i Bibelen om at kristne skal isolere seg, tvert imot står det at de skal gå ut i verden med sin tro.

Jeg ønsker Samfundet og deres avleggere alt godt. På mange områder har de og deres medlemmer vært en berikelse for lokalsamfunnene, men forandringens vinder har nådd også dem. De har selv vist at ikke alt står skrevet på steintavler. Det som var synd i går, trenger ikke være synd i dag. Jeg husker en tid da samfundsjenter gikk hjemmefra i skjørt, og som ved et trylleslag dukket de opp på byen i bukser. Nå ler vi av slike eksempler, men de viser at forandring er mulig og at steintavler ikke lenger er i bruk.