 |
Astrid Vinningland oppdaget en død mann på hotellet. Hva i alle dager skulle hun gjøre?Hvem ringer man til i en bitte, liten by når det sitter en død mann på rommet |
For Grand hotell i Egersund var de handelsreisende viktige. Da hotellet ble bygd opp igjen etter brannen i 1926, var fire utpakkingsrom blant nyvinningene. Her kunne handelsreisende komme med varer og presentere dem for lokale kjøpere.
I perioder lå havna full av fiskebåter. De virket som en magnet på handelsreisende. En av dem som pleide å dukke opp når båtene klappet til kai, var en handelsreisende fra Trondheim. Han solgte klær til fiskerne. Mannen gjorde ikke så mye av seg. Derfor visste ikke de ansatte så mye om ham, men navnet kunne de. Han fikk alltid rom nummer 2.
Kokka Astrid Vinningland hadde sett i bestillingsboka at han hadde reservert rom. Han ankom hotellet som vanlig litt ut på ettermiddagen. Bilen var full av kofferter med arbeidsklær. Han ba Vinningland øse opp maten mens han bar opp bagasjen. Mens dette pågikk, dukket det opp en fisker. Han var på jakt etter arbeidsklær. Kokka sendte ham til rom nummer 2. Det gikk bare sekunder før han var nede igjen.
- Det sitter en død mann på rommet, sa fiskeren.
- Hæ? Det kan umulig stemme. Han var akkurat her. Maten står på tallerkenen og er fremdeles varm, svarte Astrid Vinningland.
Hun ble likevel med fiskeren opp til rom nummer 2. Døra sto åpen, men hun banket på. Ingen svarte. Hun kikket inn. Der satt mannen. Øynene var åpne. Hun gikk bort og kjente på pulsen.
- Mannen er jo død, sa hun.
- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte fiskeren.
Hva gjør man i en liten by som Egersund når det dukker opp en død mann på et hotellrom og ingen vet hvem han er? Svaret er ikke å ringe et begravelsesbyrå. Det skal gå mange år før det dukker opp den slags bekvemmeligheter i byen. Så hvem ringer man? Kokka ringte doktor Kirkebø. Han avbrøt det han holdt på med og kom umiddelbart.
- Han er jo død, sa doktor Kirkebø.
- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte Astrid Vinningland.
- Da kan ikke jeg gjøre noe, sa doktor Kirkebø og gikk.
Kokka visste at det var en nonne i byen. Hun bodde i Sandbakkan. Egentlig var hun sykepleier, men uniformen gjorde at folk kalte henne for ”nonna”. Vinningland ringte ”nonna”. Hun kom umiddelbart.
- Han er jo død, sa ”nonna”.
- Ja, visst er han død, det er jo det jeg sier til alle, svarte kokka.
- Da kan ikke jeg gjøre noe, svarte ”nonna” og gikk.
Nå begynte Vinningland å bli desperat. Hva skulle hun gjøre? Det satt en død mann på rom nummer 2 og ingen ville overta ansvaret. Hun ringte Berentsen i sykebilen. Hun fortalte at det var en SYK mann på hotellet. Berentsen holdt til i nærheten og kom i løpet av minutter.
- Mannen er ikke syk, han er død, sa Berentsen.
- Ja, visst er han død, så nå må du ta ham med deg, svarte Vinningland og så for seg problemet blir båret ut av døra.
Berentsen tok ham med i bilen og kjørte ham til sykehuset. Endelig kunne Astrid Skjæveland kunne puste ut. Nå var ikke mannen lenger hennes problem. Et par timer seinere ringte telefonen. Det var fra sykehuset.
- Nå er han stelt og ferdig og vi har lagt ham i kista. Han er klar til henting.
Da tok Astrid Vinningland en dramatisk beslutning. Hun ringte hotelleier Inge Skjæveland. Han bodde i øverste etasje. Han hadde gang på gang innprentet i de ansatte om at de måtte ordne opp i problemer selv. Han ville ikke forstyrres. Skjæveland var som alltid motvillig til å komme ned, men han må ha merket på stemmen til kokka at dette var alvorlig. Noen minutter seinere sto han på kjøkkenet. Hun fortalte om den døde mannen og at de nå måtte hente ham på sykehuset.
- Over mitt lik, sa Skjæveland, og la til. - Hvis de kommer med ham, så får de sette ham utenfor. Dette er ikke vårt ansvar.
Nå hadde Astrid Vinningland fått nok. Hun ringte politiet. Først kom én konstabel, men han fant fort ut at dette ville han ikke ta ansvaret for alene og tilkalte én til. De gikk gjennom rommet og bagasjen. Det endte med at politiet tok ansvar og fikk liket sendt av gårde med toget til Trondheim.
Astrid Vinngland kunne endelig slappe av. Saken hadde fått en lykkelig slutt, ikke for mannen, men for de som måtte løse problemet. Trodde hun. Noen dager seinere parkerte det en likbil utenfor hotellet. En trønder kom inn. Han var sendt til Egersund for å hente hjem den døde handelsreisende.
Av ARNT OLAV Klippenberg
