...men jeg har veldig mange homofile venner.

 Vet du hva jeg sliter med? De som argumenterer mot mennesker som praktiserer en annen seksuell legning enn dem selv, men som alltid legger til "jeg har veldig mange homofile venner". Hva slags vennskap er det? For meg er vennskap å akseptere mine venner nøyaktig slik de er. Jeg har ingen tro på at det går an å være en ekte venn uten å akseptere hele det andre mennesket. 

Jeg har en mistanke om at utsagnet "men jeg har veldig mange homofile venner" ikke er helt sant. Det er nok mer et argument som brukes for å rettferdiggjøre at man ikke fullt og helt aksepterer lhbtq-personer. Vi hører nemlig svært sjelden det motsatt. Jeg tror aldri jeg har hørt en lhbtq-person si "jeg har veldig mange venner som ikke aksepterer meg som jeg er". 

Jeg sliter også med noe annet. Det er bra med uenighet, det bra med diskusjon, men uenighet om seksuell legning er ikke bra. Seksuell legning er ingen mening. Vi kan ha ulike meninger, men seksuell legning er - ja, en legning. De som argumenterer mot en legning, argumenterer i virkeligheten mot mennesker som har en slik legning. Jeg mener vi skal holde oss langt unna å argumentere mot menneskers dypeste identitet. 

I det hele tatt blir jeg fascinert av hvor opptatt enkelte er av andres seksualitet. Det er nesten som om de er redde for noe. Hvorfor kan ikke folk få være som de er?  Redaktør Erik Thime hadde en klok leder i dages DT. "Vi må erkjenne at ingen har rett til å sette seg til dommer over andres liv. Kan ikke folk bare få være seg selv?" Nettopp. Det handler faktisk om noe så enkelt. 

Det er sørgelig å se splittelsen som finnes blant kristne i dette spørsmålet. Der forståelsen burde vært størst, er den minst. (Den er enda mindre i muslimske miljøer). Derfor er jeg stolt av kirken i Egersund. Da jeg vokste opp, ble vår landsdel kalt "det sorte fastland" og "bibelbeltet". Det var ikke positivt ment. Det er derfor  imponerende av kirken i Egersund å ha kastet av seg åket fra den gang det lå et tungt, mørkt teppe av intoleranse over byen. Nå står kirken fremst i rekken av de som kjemper for likeverd. Det lover godt for framtiden å ha en lokal kirke der døren er himmelhøy. 

Og tenk noe så fantastisk. Egersund kirke ble "Årets forbilde" under Dalane Pride. Har det skjedd med noen andre kirker. Fortsatt er kirken den eneste som er registrert som "Trygg kirke" i Skeivt Kristent nettverk mellom Bergen og Arendal.

Når vi med våre små problemer møter de som må bale med liv og død

 Vasyl Skolotnianyl holdt en gripende apell på Ukrainas uavhengighetsdag 24. august 2024

Det har vært en uke for ettertanke. Onsdag hadde vi besøk av en familie som lever i et konfliktområde. Titt og ofte går flyalarmen og  de må gå i bomberom. Nå er de i fredelige Norge for å puste litt ut. Ungene i familien er fem - seks år gamle. To sjarmerende jenter. Plutselig hørtes en høy lyd utenfor i Nygaten. Trolig fra noen taktekkere i nabogaten. Den minste jenta sa umiddelbart: "Alarm!" Hun trodde det var flyalarmen.

Mine tanker gikk umiddelbart til barnebarna mine. Som bestefar er jeg alltid bekymret, men mine bekymringer er bitte små mot bekymringene til de som har ansvar for unger i et konfliktområde. Jeg fikk frysninger av ordet "alarm" fordi jeg føler meg litt ødelagt av den evige strømmen av forferdelige nyheter. De kan lett føre til at vi blir nummen, lei og likeglad. Her sto det et lite menneskebarn foran meg som kjente redselen på kroppen. Det var tankevekkende. 

Lørdag fikk jeg gleden av å være med og lede markingen av Ukrainas uavhengighetsdag i Egersund. Soldaten Vasyl Skolotnianyl holdt en kort apell. Han stotret fram ordene. Han var tydelig preget. Likevel grep det han sa som en klo rundt hjerterøttene. Etterpå reiste alle seg og klappet. Folk strømmet mot scenen for å klemme mannen. Det gjorde godt å se ordføreren og kommunedirektøren i Eigersund bli rørt og delta i hyllesten av han som nesten hadde ofret livet i kamp mot okkupanten. 

Men etterpå ble jeg igjen sittende med en litt nummen følelse. Folk kjemper for livet et par dagers kjøretur unna oss, likevel virker det så uendelig fjernt. Vi krangler om våre små bagateller her i vår lokale andedam og har fått sløvet våre instinkter av dem daglige nyhetsstrømmen fra disse områdene. Hva skal til for å sjokkere oss? Hva skal til for å vekke oss? "Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland i 1936. Alle kjenner de to linjene fra diktet: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke ramme deg selv", men linja før og linja etterpå er vel så bra slik verden ser ut nå: "Du må ikke sitte trygt i det hjem og si: Det er sørgelig stakkars dem (...) Jeg roper med siste pust i min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme".

Hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener den stormen hun nå opplever?

Olaug Bollestad i Nysund mellom Eigerøy og Egersund.

 

Mitt første møte med Olaug Bollestad, var at jeg brukte navnet hennes i en vits. Jeg sa at Bollestad er den eneste norske politikeren som kun presenterer seg med fornavn når hun er i Danmark. 

Nå er vitsen ikke lenger løyen. Latteren sitter fast i halsen. 

Jeg skriver vanligvis ikke om partipolitikk. Det er ikke min greie, men i dag klarte jeg ikke å la tastaturet ligge. Jeg får vondt av å tenke på Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. En usedvanlig leder i KrF. Folkelig. Jovial. Tilgjengelig. Humørfylt. Flink. Empatisk. Hun tør vise mer enn smørsida av seg selv i sosiale medier. 

Så hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener det hun nå opplever?

Jeg kjenner henne ikke personlig, men jeg har møtt henne noen ganger. Mitt overflatiske inntrykk er utelukkende positivt. Den gang hun var statsråd, var hun en av dem som svarte når jeg som journalist sendte henne et spørsmål på sms eller ba om å få snakke med henne på telefonen. Hun var tilgjengelig. Jeg opplevde henne som ryddig og flink, og den rette til å gjenreise et splittet KrF.

Det vi nå ser utspille seg rundt Olaug Bollestad, virker uforståelig. Jeg opplever det som langt verre enn alt det andre vi har sett av maktkamper og skandaler i partiene de siste årene. Vi får høre at partiet har mottatt et varsel mot henne. Før vi får vite innholdet, lukter det maktkamp lang vei. "Varsel" er en god og nyttig institusjon, men ordet kan samtidig brukes for å sette andre i sjakk matt. Det hefter gjerne noe med folk som får et varsel mot seg. Hvis dette er et varsel bruk i en maktkamp, bør Olaug Bollestad komme seg opp på barrikadene. Slike beskyldninger går på æren løs og vil bli hengende ved henne hvis vi ikke får vite hva dette dreier seg om. 

Hvorfor virker denne saken så usedvanlig brutal? 

Jeg tror det har noe å gjøre med Kristelig Folkeparti. Et parti som snakker etikk, moral og verdier, et parti som har hjerte i logoen - forventes å vise at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Partiet legger lista høyere enn andre partier. Derfor river de så lett, og derfor ser det så stygt ut hver gang de river. Det er mange år siden en partileder i KrF gikk av på en verdig måte. Slik bør det ikke være. Vi må kunne kunne forvente mer av et verdiparti. Kanskje er det for mye å kreve at de skal elske sine partifeller som seg selv, men hvis KrF ikke klarer å etterleve sine egne verdier, så tror jeg - dessverre - ikke det er plass til et slikt part. 

Det er synd, får vi trenger et parti som KrF, et verdiparti som er med på å balansere ut den politiske vektskåla. 

Ulven i Egersund er svensk

 

Jærbu i alveland

 

 

Gruvefugler