 |
| Arvid Klippenberg, far min og jeg, Arnt Olav Klippenberg, i motorbåten. |
«Bare vent til far din kommer hjem», sa mor mi. Trusselen var tom som ei gryte i kjøkkenskapet. Far min var aldri god på kjeftbruk.
Han ønsket seg ei jente, og så fikk han meg. Jeg ble født på Stavanger sykehus. Tre dager etter fødselen ringte mor mi hjem til Egersund og fortalte at hun hadde fått en gutt. Far min tok det fint.
Far min lærte meg å sykle. Jeg husker ennå hvordan han sprang bak sykkelen og holdt i bagasjebrettet. «Nå slipper jeg, nå slipper jeg», ropte han, men han slapp aldri. Han var sånn, far min – han slapp aldri taket. Jeg måtte slippe taket selv, når han ikke så på.
Far min lærte meg å tisse stående. Vi sto på hver vår side av toalettet. Der lærte meg å sikte. Nå sitter jeg og tisser. Det føles som et svik mot barnelærdommen.
Far min lærte meg å bygge kvernhjul. Vi hadde en liten bekk bak hytta. Der laget vi et hjul som spant og spant hele sommeren. I bekken var det rumpetroll. Det var han som fortalte at rumpetroll blir til frosk. Jeg tok det som en spøk. Mor mi fortalte at frosker blir til prinser etter et kyss. Det var langt mer troverdig.
En far er ikke bare en som lærer oss å sykle, sikte i toalettet og bygge kvernhjul. Han er tryggheten når det stormer i et ungt sinn. Han er humoren rundt kjøkkenbordet og ryggraden i tilværelsen. Han er den som setter ned grensepåler. Far min var både klippe og berg i livet mitt. Han var den som kunne få meg til å le selv når jeg var på gråten.
Bare én gang så jeg far min sint. Vi hadde et lite epletre på hytta. Etter et par år bar det fem epler, noe far min stolt viste alle gjester. Samtidig fikk jeg speiderkniv. Den brukte jeg på treet. Det endte med husarrest – helt til far min ikke orket mer. Og nå snakker vi om over 10 minutter. Etterpå var jeg ikke sikker på hvem som hadde mest dårlig samvittighet: jeg for epletreet, eller han for husarresten.
Farsrollen handler gudskjelov ikke om å være perfekt, men om å være til stede. Om å stille opp, stille spørsmål – og stille seg selv til side når det trengs. Den handler om å vise kjærlighet: med handlinger, blikk, og noen ganger med en litt for hard, skjeggete klem. Hos far min luktet den Old Spice og kaffe.