Dagens haiku nr 9

 

Dagens haiku nr 8

 

Dagenbs haiku nr 7

 

Dagens haiku nr 6

 

Dagens haiku 5

 

Dagens haiku 4

 

Dagens haiku 3

 

Dagens haiku 2

 

Dagens haiku 1

 

 

Far min (en hyllest til alle fedre)

 

Arvid Klippenberg, far min og jeg, Arnt Olav Klippenberg, i motorbåten.

«Bare vent til far din kommer hjem», sa mor mi. Trusselen var tom som ei gryte i kjøkkenskapet. Far min var aldri god på kjeftbruk.

Han ønsket seg ei jente, og så fikk han meg. Jeg ble født på Stavanger sykehus. Tre dager etter fødselen ringte mor mi hjem til Egersund og fortalte at hun hadde fått en gutt. Far min tok det fint. 

Far min lærte meg å sykle. Jeg husker ennå hvordan han sprang bak sykkelen og holdt i bagasjebrettet. «Nå slipper jeg, nå slipper jeg», ropte han, men han slapp aldri. Han var sånn, far min – han slapp aldri taket. Jeg måtte slippe taket selv, når han ikke så på. 

Far min lærte meg å tisse stående. Vi sto på hver vår side av toalettet. Der lærte meg å sikte. Nå sitter jeg og tisser. Det føles som et svik mot barnelærdommen.

Far min lærte meg å bygge kvernhjul. Vi hadde en liten bekk bak hytta. Der laget vi et hjul som spant og spant hele sommeren. I bekken var det rumpetroll. Det var han som fortalte at rumpetroll blir til frosk. Jeg tok det som en spøk. Mor mi fortalte at frosker blir til prinser etter et kyss. Det var langt mer troverdig.

En far er ikke bare en som lærer oss å sykle, sikte i toalettet og bygge kvernhjul. Han er tryggheten når det stormer i et ungt sinn. Han er humoren rundt kjøkkenbordet og ryggraden i tilværelsen. Han er den som setter ned grensepåler. Far min var både klippe og berg i livet mitt. Han var den som kunne få meg til å le selv når jeg var på gråten.

Bare én gang så jeg far min sint. Vi hadde et lite epletre på hytta. Etter et par år bar det fem epler, noe far min stolt viste alle gjester. Samtidig fikk jeg speiderkniv. Den brukte jeg på treet. Det endte med husarrest – helt til far min ikke orket mer. Og nå snakker vi om over 10 minutter. Etterpå var jeg ikke sikker på hvem som hadde mest dårlig samvittighet: jeg for epletreet, eller han for husarresten.

Farsrollen handler gudskjelov ikke om å være perfekt, men om å være til stede. Om å stille opp, stille spørsmål – og stille seg selv til side når det trengs. Den handler om å vise kjærlighet: med handlinger, blikk, og noen ganger med en litt for hard, skjeggete klem. Hos far min luktet den Old Spice og kaffe.

 

11 egersundere var med og senket Blücher. I 2014 fortalte Nils Skadberg meg om den viktigste hendelsen i forsvaret av Norge mellom 1940 og 1945.

Nils Skadberg begynte som vaktmester på Husabø skole i 1958. 9. april gikk han ofte rundt i klassene og fortalte historien om da han var med og senket Blücher. Han var min nabo i barndommen og jeg traff ham igjen som en olding, krystallklar i toppen og glad for at noen ville høre på historien hans. 

August 2025 dro jeg til Oscarsborg for å se førpremieren på Blücher-filmen. Den ble vist i borggården der alt skjedde. Da gikk tankene til Nils og det han var med på.

Her er noen av det han fortalte meg og som jeg skrev om i Stavanger Aftenblad i 2014.

Nils Skadberg som en gammel mann. Jeg tror han er 95 på bildet. 

Nils Skadberg og 10 andre egersundere ble innkalt til militærtjeneste på Odderøya i Kristiansand 1. april 1940.

— Men det var ikke plass til oss, så vi ble beordret videre til Oscarsborg i Oslofjorden.

Blücher kommer

De ankom festningsverket i Oslofjorden uten å ane at de snart skulle være med og skape historie. Skadberg husker at de 6. april hørte på et foredrag av en offiser som forklarte at de nå var på en av Europas sterkeste festninger. Hovedanlegget til Oscarsborg ligger på de to Kaholmene i Oslofjorden. Festningen er imidlertid mer enn de to holmene. Det var i tillegg kanonstillinger både på Drøbak og Hurumsiden.

Det var stjerneklart og stille da de ferske rekruttene gjorde seg klare til å gå til køys 8. april, men tåka var på vei inn Oslofjorden. Festningen fikk beskjed om at det var observert skip med slukte lanterner. Seinere kom det beskjed om at det var krigsskip. Men var de tyske eller var de engelske? Ved midtnatt ble alle kampledd beordret på plass.— Jeg husker kulden. Vi kom fra Egersund og var ikke vant med slikt vintervær. Nå måtte vi grave fram kanonen fra snøen. Jeg merket ingenting før det smalt. Jeg lå under panserkanonen og kunne se det hele.

Blücher kom ut av tåka. Kanoene ble fyrt av. Det samme gjorde torpedobatteriet.

— Det var en ubeskrivelig støy. Det er det jeg husker best, støyen, bråket, smellene og bakken som ristet. Kommandant Eriksen tok en sjanse da han ga ordre om ildgivning.

Det ble fortalt at kommandant Eriksen hadde sagt rett for han ga klarsignalet, at "enten blir det krigsrett, eller så ender jeg som helt. FYR!".

Offiserene skøyt mot flyene med maskingevær. Vi bar ammunisjon. Etter 11 timer overga festningen seg. Da heiste vi hvitt flagg

Nils Skadberg forteller at det bodde en tunghørt mann i nærheten av anlegget. Han våknet først da en torpedo traff fjellet. Fra plassen sin under panserkanonen hadde Skadberg utsikt til alt som skjedde. Han husker brannen om bord på Blücher og han mener å huske folk som sto på dekk og sang "Deutschland über alles".

Blücher ble bestilt i 1934 og la ferdig i 1939. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle besette Norge. Det hadde et mannskap på 1308 og 830 omkom i det kalde vannet.

— Vi hadde en eldre offiser som hadde vært med i 1. verdenskrig. Han var nerveskadet. Vi måtte stå foran ham som beskyttelse.

Skadberg forteller at de 11 egersunderne ikke var forberedt på det som skjedde. De hadde kun vært der noen få dager da verdenshistorien utspant seg foran øyene deres. Utrolig nok overlevde alle, selv om Oscarsborg ble pepret fra fly i mange timer.— Offiserene skøyt mot flyene med maskingevær. Vi bar ammunisjon. Etter 11 timer overga festningen seg. Da heiste vi hvitt flagg.

Hjemturen

Dramatikken var imidlertid ikke over. Nå ble egersunderne fraktet over fjorden til Svelvik og bedt om å komme seg hjem på egenhånd. Skadberg hadde blitt syk. Meslinger og høy feber. Han klarte ikke å holde følge med de andre. En annen egersunder, Hans Hagen, hadde fått kusma.

— Jeg var så dårlig at jeg måtte sette fra meg kofferten i Svelvik. Jeg fikk den igjen etter krigen. På en eller annen måte klarte jeg å komme meg til Nordagutu. Jeg spiste ikke på en uke og var veldig dårlig. Han kom seg på toget til Kristiansand.Etter mye styr klarte han å ta seg hjem til Egersund. Han bodde hos tanten, Bertine Skadberg. Hun fikk sjokk da hun så Nils. Han var ikke til å kjenne igjen.

— Jeg fikk ikke dårlige nerver etter hendelsen. Tante Bertine beordret kalde avrivinger og de hjalp, humrer Nils Skadberg.

Fra førpremieren på filmen Blücher i borggården på Oscarsborg.

 

Nå vet vi mer enn nok til å kunne si et enstemmig og rungende NEI til gruveplanene på Helleland

 Dagens Næringsliv har i en 14 sider sak avkledd Norge Mining til skinnet. Det er sterk kost når DN skriver at "risikoen er stor for at den pyramidelignende finansieringen av Norge Mining kan kollapse." Bare det at ordet pyramide nevnes, vil få seriøse aktører til å kappløps bort fra Helleland. Ingen vil havne på bunnen av en pyramide når den styrter sammen. 

Hør på dette, og nå siterer jeg: "DN kan dokumentere at aksjer er solgt basert på falske opplysninger."

Falske opplysninger? Hvis det er slik at aksjer er solgt basert på falske opplysninger, så betyr det at vi ikke kan stole på det som kommer fra Norge Mining. Det er her sprengstoffet i DN-saken ligger. Du ofrer ikke ei bygd uten at tilliten til utbyggeren er bunnsolid. 

Uro

Jeg jobbet med gruvesaken på Helleland fra dag én som journalist i Stavanger Aftenblad. Oppsiden var enorm. Politikerne valfartet til området. Jeg hørte politikere diskutere antall nuller i tusen milliarder. Likevel følte jeg alltid en uro når jeg skrev disse sakene. Problemet var aldri det vi fikk se og det vi fikk vite. Det var utmerket. Problemet var at jeg alltid følte det var noe mer, det var noe i denne saken som vi ikke så. 

Avsløringen i DN må få konsekvenser. Ingen partier i Eigersund har sagt ja til gruveplanene. Partiene har delt seg mellom to standpunkt. "Nei" og "vi vil vite mer før vi bestemmer oss". Nå vet vi mer enn nok. Vi kan ikke holde Helleland-samfunnet i limbo, i uvisshet, når vi vet at finansieringen av prosjektet er "pyramidelignende", og at aksjer er solgt med "løgner om tilskudd, tillatelser og garantier".

Husker du det oppsiktsvekkende som skjedde på nyåret? Da skulle kommunestyret i Eigersund behandle planinitiativet. Det første hindret skulle forseres. Så ryktes det at stemningen hadde snudd. Et flertall ville si nei. Tre dager før møtet trakk Norge Mining planen. De skulle jobbe videre med detaljene, forklarte de. 

Sveitseren

"Og Michael Wurmser?" Spør Dagens Næringsliv etter at planinitiativet ble trukket.  "Han kunne fortsette som før", svarer DN. Wurmser er svitseren i bakgrunnen som trekker i trådene.Det betyr at hvis han greier å selge aksjene sine til fem pund aksjen,  er verdien 30 milliarder kroner, i følge DN. 

Hva nå?

Politikerne i Eigersund trenger ikke vente på et nytt planinitiativ (hvis noe slik skulle dukke opp). Vi vet mer enn nok til å kunne si et tydelig NEI på selvstendig grunnlag. 

Men da blir vi overkjørt av staten. Da vil staten komme med en statlig plan, sier pessimistene. Det kunne vært sant, men er ikke lenger sant. Når vi nå vet det vi vet om pengene bak prosjektet, og ikke minst alt det vi ikke vet, vil jeg se det partiet som tør å overkjøre lokaldemokratiet med en statlig plan. Det kommer ikke til å skje. 

Sveitseren Michael Wurmser vil aldri klare å gjøre Helleland til en sveitserost.

Direktøren på Jelling, Danmarks fødested (det er også på denne stein Norge nevnes for første gang) tar i mot representanter fra Eigersund og Hå kommune som jobber for å få fram sin egen, spennende vikinghistorie.

 Jelling, et av de mest spennende steder det går an å besøke for oss vikingnerder. Også de som jobber med Jelling og vikingtiden ble fascinert av hvordan vi fra Hå og Egersund klarte å finne forbindelseslinjer til Jellingdynastiet i vår egen, lokale historie, da vi nylig besøkte dem. 

Året er 1028. Kong Knut den store kommer til Eikundasund for å forhandle, og bestikke, Erling Skjalgsson, høvdingen på Sola. Knut er den største av alle vikingkonger. Han er konge over Nordsjøriket, England, Danmark, deler av Sverige, og etter besøket i Eikundasund, også Norge. 

Hva er forbindelsen mellom personene i dette utrolig viktige øyeblikket i historien vår(år 1028), øyeblikket som førte til kong Olav Haraldssons fall og seinere til at han ble drept på Stiklestad og så gjort til helgen.

Hva er forbindelsen? (Dette er for nerder)

Danskekongen, Harald Blåtann, han som reiste det store monumentet på Jelling, har en datter, Tyra. Hun gifter seg med Olav Tryggvasson. Mor til Olav er fra Obrestad på Jæren. Det er hit hun flykter med Olav som baby.

Erling Skjalgsson er gift med Astrid, søster av Olav Tryggvasson. Olav Tryggvasson og Erling Skjalgsson er med andre ord svogere. 

Men hvor kommer danskekongen Knut den store inn i dette bildet?

Jo, han er barnebarn av Harald Blåtann (han med Jellingsteinen). 

Forvirret?

Helt sikkert, det er jeg og, men poenget er at da Erling Skjalgsson og Knut en store kom til Eikundasund (Egersund) i 1028, så kjente de allerede hverandre gjennom slektskap. Kona til Erling var Knuts tante.

Med dette som bakteppe, er det mye lettere å forstå hvem, hva og hvorfor det som skjedde i 1028 faktisk skjedde. 

Og da har jeg ikke en gang nevnt Norges største myntskatt fra vikingtiden, tidfestet til rundt 1028, og funnet ved Lundeåne i Egersund. 

Jeg har heller ikke nevnt relikvien av St. Svithun som trolig ble gitt i gave fra Knut den store til Erling Skjalgsson mens de var i Eikundasund. Den var denne relikvien domkirken i Stavanger ble bygget rundt.

Turistveg Dalane og Jæren. Vi besøker Madland havn

 

Kan St. Svithun ha vært innom Egersund før relikvien havnet i Stavanger?

 I romanen Relikvie skriver jeg at Knut den mektige hadde med seg relikvien av St. Svithun til Eikundasund (Egersund) i 1028. Her møtte han hersen Erling Skjalgsson fra Sola. Kong Knut var fra før av konge over Danmark og England. Nå fikk han Skjalgssons velsignelse til å bli konge også over Norge. Det skulle få dramatiske følger. Norge hadde allerede en konge. Olav Haraldsson. Sviket førte til at han fikk Erling Skjalgsson drept. Etterpå rømte kong Olav til Holmgard i Gardarike.

Disse hendelsene er oppspillet til det som et par år seinere ender på Stiklestad. 

Bispedømmet feirer 900 års jubileum. Dets første biskop, Reinald, kom fra Winchester til Stavanger. Også St. Svithun hadde vært biskop i den engelsk byen (død 863). Derfor er det ofte gjettet at det var Reinald som tok med seg relikvien. I Store Norske leksikon står det at han "sannsynligvis" gjorde det. 

Jeg mener at han sannsynligvis IKKE gjorde det. 

 I en versjon av Miracula St. Swithuni fra midten av 1200-tallet, fortelles det at Knut den mektige sendte en relikvie av St. Svithun til Danmark. Ingen kirker i Danmark har skrytt på seg denne relikvien. Jeg tror årsaken er at den havnet i Norge. 

Relikvier var verdifulle. En god relikvie kunne sikre økonomien til en kirke. Jeg tror derfor at kong Knut hadde med seg relikvien fra Danmark til Eikundasund. Jeg tror det ble gitt i gave til Erling Skjalgsson som takk for hjelpen i kampen om kongemakten. 

I vikingtiden sauset ofte engelskmenn sammen nordmenn og dansker og kalte dem for daner.  Når engelsmenn på 1200-tallet skrev at noe ble sendt til Danmark, kan de fort ha ment at det ble sendt til et sted i Knuts rike, i det som ble kalt Nordsjøriket. Da er Norge et like godt svar som Danmark. 

Det er ikke utenkelig at det sto en trekirke der St. Svithuns kirke ble reist for 900 år siden. Det er funnet tegn på stolpehull. I så fall kan det ha vært her relikvien havnet. Vi vet at steder med gode relikvier gjerne ble ombygd til steinkirker av sikkerhetsgrunner. Det forklarer hvorfor vi fikk en St. Svinthuns kirke (domkirken) i stein for 900 år siden i Stavanger. 

 

Eigerøy fyr, en fin fyr

 

Eigerøy fyr og Midbrødøy

 

Havet spiller på stille strenger

 

Så går vi rundt og blir helt tullerusk

Man bør jo aldri røpe hvem som skjuler seg bak nissemaska, men dette er min mangeårige nisse, Jan Ivar, som skremmer vettet av et av barnebarna mine. 

 Så går vi rundt og blir helt tullerusk

 

Klassiske julesanger har ofte to rare likheter. De har gjerne en god anekdote knyttet til seg, og vi elsker å tulle med teksten. Her ser vi på begge deler.

 

Arnt Olav Klippenberg

 

 

 

Enhver komiker vet at humor trenger en felles knaggrekke til å henge morsomhetene på for at de skal høste latteren. De gamle julesangene kan være slike knagger. Vi kan dem utenat. Derfor ler vi av den vridde teksten fordi vi vet hvordan den egentlig skal synges. Det skader heller ikke at de er en del av vår felles kulturarv. Du trenger ikke være unge for å synes at både svoren og moren er deilig å synge om.

Hvis du har lurt på hvorfor det er mer humor på små steder enn i større byer, er dette forklaringen. Humor trives best når den kan utspille seg innenfor felles referanserammer.

Julen gir store muligheter for marinering av sinnets munterhet. Vi kan tillate oss å finne på morsomheter i en høytid preget av glede. Det er ikke like morsomt å le av påskesalmene (selv om påskemorgen jo slukker sorgen). 

Jeg ba mine venner om hjelp: Kom med eksempler på julesanger du har vridd på. Her er et lite knippe.

 

Det var midt i julenatt,

to konstabler tok meg fatt,

en i jakken, en i frakken,

slengte meg på Galgebakken,

hvor de sa at jeg var full,

men det var jo bare tull. 

 

Galgebakken er et rettersted fra 1500-tallet i Bergen, men jeg har hørt varianter av teksten fra både Oslo og Stavanger.  

 

O jul med din glede og barn i august. 

 

*

 

Her kommer dine arme små, og de store etterpå.

 

God humor beveger seg ofte i et grenseland. Vi har lettere for å le av noe som er litt risikabelt. Teksten under er ikke lenger risikabel, men det var den i min barndom. Slike tekster sang vi ikke mens vi ventet på å slippe inn på juletrefesten. De utspilte seg kun i voksenfrie soner.

 

Glade jul, hellige jul

engler triller på gummihjul

over en bakke og under ei bru

der satt Gud og melka ei ku

kua den feis så det dundra

da blei Jesus forundra. 

 

*

Milde Jesus du som sagde hull i stuegulvet vårt.

 

*

 

Det var midt i julenatt, 

Tarzan var på fluejakt. 

Skjøt en flue, 

midt i hue, 

med sin egen, 

pil og bue.

 

Her kommer et knippe vridninger som er så tørre at de kan brukes til opptenningsved.

Vet du for eksempel hva som er meitemakkens nasjonalsang? Deilig er jorden.

 

*

Og reven rasker over isen....plopp.

Eller denne varianten: Og reven overrasker isen.

 

*

 

Det lyser i gule tenner.

 

*

 

Deilig er jorden, prektig er motoren. 

Eller denne varianten: Deilig er jorden, drit og trekk i snoren.

 

*

 

Så går vi rundt og blir helt tullerusk. 

 

Det utrolige med disse tulleteksten, er deres overlevelsesevne. Det er de samme tulleversene som går igjen år etter år. Ingen har skrevet dem ned, det finnes ingen kjent forfatter, de overlever kun ved at de blir sunget og ledd av. 

 

Av Saba kom de konger tre, de konger tre,

de kresja i et palmetre,

Halleluja, halleluja. 

 

*

 

Snart legger svarten seg,

inni sin stue,

solen har dratt sin vei,

nissen har snue. 

 

*

 

Sankta Lucia

Dreit oppi lia

Når hun var ferdig

Lukta det herlig. 

 

*

 

Nå har vi vaska gølve og vi har børi ved

Nå sett vi oss og ser på, at skolen brenner ned,

Og lærern er fortvila, og rektor sitt på do,

Og heime sitt en brannmann, og glor på TV2.

 

 

En annen variant, er å bruke bruddstykker fra julesanger for å kommentere noe i samtiden. Da kan det høres ut som dette: De siste par årene har ordet strømkrise sneket seg inn i dagligtalen. Strømkrise og julesanger er en morsom kombinasjon. Rundt juletider er Norge på sitt kaldeste og mørkeste. Vi er inne i ukene da moder tenner alle lys så ingen krok er mørk.  Det må hun slutte med. Nå tennes tusen julelys er et tvilsomt budskap med dagens strømpris. Da er det bedre å synge Når mørket no har senka seg. 

Det føles unektelig feil å synge Det lysner i stille grender uten at det står et ord i teksten om sparepærer. Da er det bedre å synge Tenn dine levende lys. 

Den som virkelig tar strømkrisa på alvor, er Sankta Lucia. Svart senker natten seg, i stall og stue. 

 

 

Arme julekvad

 

I Rogaland hadde vi en juleklassiker. I årevis benket vi oss foran radioen på julaften for å høre «De små armane» på NRK Rogaland. Teksten ble skrevet at Andreas Jacobsen, og var en av mer enn 700 småstubber han skrev i Stavanger Aftenblad under navnet Ajax. For rogalendinger er «De små armane» like viktig for julestemningen som «Julekveldsvisa» er det for julestemningen i Innlandet. 

 

«-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt'an Broremann. 

Hu Johanna så ikkje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. - Bare di små armane? sa 'u for å vinna ti.

- Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. - Me sang jo nettop "Her kommer dine arme små".»

Denne vakre fortellingen kan snart bare leses i glemmeboken. En overivrig oversetter har klart å forkludre jula for oss rogalendinger. Han byttet ut «arme» i sangen med «Jesus». Vi skal altså synge: Her kommer, Jesus, dine små. Jeg er ingen oversetter, men selv jeg ser at «arme» ikke er det samme som «Jesus». I dette tilfellet velger jeg å være stokk konservativ. Jeg heier på Brorson og Blix og fortsetter å synge om de arme små. Jeg kommer heller ikke til å si «steikte loffskiver», men holder meg til «arme riddere». Og blir jeg fortvilet, kommer jeg fortsatt ikke til å vite «mine arme råd». 

Ajax må ha likt responsen på «De små armane». Seinere bruker han det samme trikset på «Jeg synger julekvad». Det er igjen Broremann som snakker til hu Johanna:

«Det fysta verse e enkelt. Men se på det andra. Det er der det vanskeliga står (...) O, Jesus du barnelill – deg lenges jeg så til. Kom trøst meg alle sinne. Tred inn om her er smått. La meg deg se og finne. O, da har jeg det godt. Drag meg etter deg.»

Etter hvert kommer Broremann til poenget:

«Koffor må du bli dradde når du lenges?»

 

To deilige salmer

 

Julesanger har påfallende ofte en anekdote knyttet til seg. Det er utrolig hva som har utløst mange av de største juleklassikerne. Iallfall hvis vi skal tro anekdotene. Her er et lite knippe av mine favoritter.

Frederik Grundtvig var en ukjent, ung mann som nettopp var ferdig med prestestudiene. I 1810 holdt han sin prekenprøve foran en fullsatt kirke i København. Her gikk han i strupen på statskirken og dens prester: «Hvi er Herrens ord forsvunnet fra hans hus?»

Mens dette pågikk, fikk han brev fra sin prestefar i Udby. Han var syk og ville ha sønnen hjem, men Frederik nektet. Han var ikke i form. Store sjelekvaler herjet den unge mannen. En kveld raserte han studenthybelen. Venner delte på å sitte ved sengen for å hindre ham i å skade seg selv. Det var en slik natt, midt i desember, han rablet ned noen vers om De hellige tre konger. Noen dager seinere var han klar til å reise hjem. En kamerat ble med for å passe på. Den første natten tok de inn på en kro. Her dukket djevelen opp i kroppen til en slange. Unge Frederik var på vei inn i det vi i dag ville kalt en psykose. Mens Frederik sov ut etter nattens strabaser med djevelen, dro kameraten i forveien til Udby for å advare foreldrene. De nektet å godta at sønnen var syk. «Min sønn er ikke sinnsyk. Han har anfektelser», sa prestefaren. Seinere samme dag kom Frederik til prestegården i Udby. Nå, mens hans sinn var på sitt aller mørkeste, skrev han Deilig er den himmel blå. 

Deilig er jorden er nok den mest populære av de to deilige julesangene. Sangen er samtidig, utrolig nok, den mest kontroversielle av julesalmene våre. Allerede da B. S. Ingemann skrev den, haglet protestene. Jorden er ikke deilig. Den er heslig. De samme protestene ser vi i dag. Hvordan kan vi synge Deilig er jorden når krig, folkemord og sult herjer? Men Deilig er jorden holder stand til tross for protestene. Grundtvig skrev om den deilige, blå himmelen mens han var på et psykisk mørkt sted. Også Ingemann slet i unge år med psyken. Det gikk så langt at han mistet barnetroen. I likhet med Grundtvig var han øyevitne til at engelskmennene utsatte København for verdens første terrorbombing. Bombardementet fra de engelske krigsskipene fikk kirketårnene til å falle i grus. Sånt blir det fort salmetekster av. Ifølge Oddgeir Bruaset var det to hendelser som fikk Ingemann ut av «forvirringen og sjelekrisen». Han fant igjen barnetroen og han ble forelsket. 

En dag får han se notene til en gammel korsfarermelodi fra 1200-tallet. Han bestemmer seg for å skrive en ny tekst til melodien. Men hva skulle han skrive om? Det var fred i Danmark. Alle som har vandret på verseføtter, vet at krig er enklere å beskrive poetisk, enn fred. Men han ga seg ikke, han ville skrive en glad og optimistisk fredstekst. Det fortelles at Ingemann sto i stuevinduet og så utover Sorø sjø. Da kom ordene Deilig er jorden til ham. Det ble bare tre vers, men det er nok de tre salmeversene flest av oss kan utenat.

 

Hva er det med jul og mus?

Det er ikke bare Her kommer dine arme små som er utsatt for tvilsom oversettelse. Den verste i så måte er etter min mening Glade Jul. Vi burde selvsagt sunget Stille natt. B. S. Ingemann skrev bare tre julesalmer. Det var han som oversatte Stille Nacht til Glade Jul. Etter min mening er tiden inne for å skrifte ut Glade Jul med Erik Hillestads utmerkede Stille natt. 

Stille natt har en fantastisk juleanekdote knyttet til seg. Jeg går ikke god for sannhetsgehalten, men det spiller ingen rolle. Gode historier er ofte bedre enn sanne historier. Vi skal til den lille landsbyen Oberndorf i Østerrike. Her oppdager hjelpeprest Joseph Mohr til sin forferdelse at mus har gnagd hull på belgen i orgelet. Og det på selveste julaften. For at menigheten ikke skal bli skuffet, setter hjelpepresten seg ned for å skrive en ny julesang. Etter å ha kladdet seks vers, haster han av gårde til sin venn Frans Gruber. I hu og hast lager de sammen Stille natt. De hadde dårlig tid, den måtte være klar til julegudstjenesten. Siden musene hadde ødelagt orgelet, ble den urfremført til akkordene fra gitar. Så gikk den i glemmeboken. Utpå vårparten dukket en orgelreparatør opp i Oberndorf. Han fikk høre den fornøyelige historien om sangen og musene. Mannen ba om å få ta en avskrift. Da var det gjort. Nå vandret sangen ut til hver en verdenskrok. Vi kan altså takk smågnagere for at vi fikk verdens mest populære julesalme.

Nå skal det innrømmes at det finnes lister i Norge som setter O´helga natt på topp med Glade jul på andreplass. Det kan nok stemme hvis vi snakker om radiospilling, men jeg nekter å tro at O´helga natt er på topp som allsang. Alle som har forsøkt å ligge i Jussi Björlings stemmeleie, vet at i den høyden finnes det kun gode sangere, ikke vanlige allsangere.

Det er ikke godt å si hvorfor mus og jul ofte dukker opp samtidig. Kanskje har det noe å gjøre med at skadedyrene trekker inn om vinteren. Alf Prøysen hadde bak seg lystige ungdomsår som skuespiller i lokalrevyer. Her ble han kjent med Arnljot Høyland. Under krigen laget han en revymelodi som ikke slapp taket i Prøysen. Ifølge forfatter Ove Røsbak, ringte Prøysen fra en telefonkiosk på Vestbanen. Han måtte snakke med Høyland. Det hastet.  Året er 1946. «Kom», ber han. «Jeg trenger hjelp». Høyland kommer, og i ankomsthallen på Vestbanen synger Prøysen for første gang «Musevisa» for revykompisen. Tvilen er stor. Går det virkelig an å blande mus inn i julefeiringa? Hva vil folk si? De er tross alt skadedyr. Prøysen var fryktelig i tvil, men Høyland var ikke i tvil. Han likte svært godt teksten om musene som fikk feire jul igjen.

 

Fra Stavanger til Sunnfjord

 

«Det lyser i stille grenser» har seilt opp som en julefavoritt for mange. Jacob Sande skrev den til juleheftet «Jul i Sunnfjord» i 1931. Teksten ble til en varm sommerdag. Han satt ute i solsteiken på Vollen i Dale og skrev en tekst som mange forbinder med stille småbygder pyntet med snø. Teksten har vært innom en rekke melodier, men den beste er den mest kjente. Komponisten Lars Søraas dirigerte selv jentekoret som fremførte den første gang i Johanneskirken i Bergen i 1944. 

Norske julesanger handler som regel om jul i innlandet. Norge er en kystnasjon, men så fort vi blir nostalgiske, kliner vi til med dyp snø, fuglenek og dombjeller. Det nærmeste jeg komme havet i klassiske julesanger, er Vågen i Stavanger. Ikke mange vet at en av våre kjente julesanger er skrevet i Muségaten i Stavanger. 

Mannen bak sangen var kallskapellan Jonas Anton Dahl. Oddgeir Bruaset forteller at Dahl så seg selv som guttunge ved Vågen og i Nedre Strandgate da han skrev teksten. Han så for seg folk strømme ut av smugene på vei til julegudstjeneste. I fantasien ble det til at de vandret fra hver en verdenskrok. Noen år seinere satte sønnen Alf melodi til Nu vandrer fra hver en verdenskrog. Stavanger hadde fått sin egen julesang

Jonas Anton Dahl gikk i klasse med Alexander Kielland. De trange gatene i Gamle Stavanger var hans boltreplass som guttunge. Han ble først prest i St. Petri kirken. Nærmeste overordnede var Lars Oftedal. Dahl kjente både Kielland og Oftedal og havnet i ofte i en skvis mellom de to store personlighetene. Dahl ble vitne til at Oftedal sto fram på kirketrappen og bekjente hor. Han valgte derfor å gå av som prest. Noen måneder seinere ble det Dahl som ga ham nattverden.

Den kanskje mest kjente anekdoten om Dahl handler om begravelsen til maleren Lars Hertervig. Det var mer eller mindre folketomt i kapellet da seremonien begynte. Hertervig skulle få en enkel begravelse på fattigkassens regning. Det preget også ordene til Dahl. Så smalt døren opp og Alexander Kielland skred inn i spissen for mange av byens rikeste og mektigste menn. Det fortelles at Dahl på sparket la om talen og holdt en verdig minnetale over den store, men forpinte kunstneren. 

Stavangerdikteren Dahl skrev mer enn 250 salmer. 

 

Ny klassiker

 

17. mai 1992 står en rastløs Tore Aas og venter på at kona skal bli ferdig på badet. For å slå i hjel tiden, setter han seg ned ved pianoet. Aas er mannen bak Oslo Gospel Choir. Det suksessrike koret er for tiden i studio. Selv om våren for lengst har pyntet Oslo i grønt, jobber Aas og koret med et julealbum. Innspillingen er i sluttfasen. Kun én dag gjenstår. Der og da, i kjedsomheten ved pianoet, og før kona er ferdig på badet, begynner han å klunke på En stjerne lyser i natt.  Eller det gjør han ikke. Teksten er ennå ikke skrevet. Det er kun melodien som begynner å ta form. Aas forsto at noe måtte gjøres. Melodien måtte med på den kommende plata. Men nå hastet det, nå hastet det noe så inn i hampen. 

Tore Aas får sendt av gårde en kassett til kameraten Eivind Skeie. Det er fortsatt formiddag og 17. mai. Kona gjør seg ferdig på badet. De kjører inn til Oslo sentrum for å møte familien. Kona til Aas har nemlig en tvillingsøster. Hun er gift med Kjell Magne Bondevik. Svogeren er stortingsrepresentant. Han har kontorvindu ut mot Karl Johans gate. På en dag som 17. mai er det svært beleilig. Her har de panoramautsikt til barnetoget. 

Et annet sted i Oslo kverner hasteoppdraget i hodet til tekstforfatter Eivind Skeie. Han skal skrive en ny juletekst, og det i løpet av nasjonaldagen. Er det mulig? Han får forsøke. Ut på kvelden sender han en fax til Tore Aas. De første linjene er «Se himlen ligger og hviler, på jordens gule strå...». Neste morgen kan sangen presenteres for musikerne og sangerne i studio. 

I dag er salgstallene for En stjerne skinner i natt, millioner, og det samme er avspillingene i strømmetjenester. Den største suksessen blant våre moderne julesanger, ble altså til fordi kona til Tore Aas brukte altfor lang tid på badet.

Kilder: Ebbe Kløvedal Reich - Solskinn og Lyn, Ove Røsbak - Blåklokkeviku og Slipsteinsvæils, Oddgeir Bruaset - Det var midt i julenatt. Arkivet Stavanger Aftenblad. Innspill fra gode venner, og forslag fra mindre gode venner i sosiale medier. 

 

Jul på Nyeveien i Egersund. Jeg aner ikke hvor gammel jeg er.