Er du en klemmer eller en håndhilser

 

To herlige klemmer fra Hellvik ved Egersund

Er du en klemmer eller en håndhilser? For noen dager siden hilste jeg på en kvinne. Jeg reagerte ikke på selve håndtrykket. Det var helt normalt. Men etterpå gikk hun rett ned i håndveska, fisket fram håndsprit og desinfiserte seg.

Hva signaliserte det?

At hun var forsiktig? At hun var helsebevisst? Eller at jeg så ut som en bakteriebombe?Jeg har alltid vært en notorisk håndhilser. Mye mer enn en klemmer.

Klemming holdt vi ikke på med i familien da jeg vokste opp. Vi holdt for så vidt ikke på med håndtrykk heller. Til nød nikket vi til hverandre og mumlet et eller annet.

Men jeg lærte meg å håndhilse i godt voksen alder, og tok igjen det tapte med stor iver. Jeg håndhilste i hytt og vær. Så kom pandemien, og noe skjedde. Håndhilsing ble aldri helt det samme.

Plutselig var det ikke lenger en høflig gest, men en medisinsk risikovurdering mellom to mennesker som begge prøvde å late som ingenting.

Jeg liker fortsatt å håndhilse. Det er noe skikkelig over et godt håndgrep. Vi møtes, registrerer hverandre og slipper igjen før det blir pinlig.

Det verste er en rister. En som ikke bare håndhilser, men setter i gang en liten oljepumpe med hånden din. Opp og ned. Opp og ned. Jeg står der og lurer på om vi hilser på hverandre eller prøver å få i gang en gammel påhengsmotor.

Klemming blir fort mer komplisert.

Først må man avgjøre hvilken side hodet skal. Bommer man, går det ut over nesa. Så må armene plasseres. Deretter skal kroppene møtes på en måte som begge later som er helt naturlig. Og så kommer det vanskeligste: Hvem bestemmer når klemmen er ferdig?

Direkte pinlig blir det når den som absolutt skal klemme, ikke er en nær bekjent. Da står man plutselig der med armene rundt et menneske man egentlig bare hadde tenkt å si "hei" til.

Håndhilsing er en kunst. Eller i det minste en opptaksprøve i menneskelig samvær.

Vi signaliserer hvem vi er på sekunder.

Et slapt og svett håndtrykk er triste greier. Det føles som å få overrakt en død fisk.

Men det motsatte er nesten verre. Jeg kjenner mannfolk som klemmer til som om håndtrykket er en konkurranse. Donald Trump er en slik mann. Han klemmer og klemmer handa til motstanderen visner hen.

Selv prøver jeg å lande et sted midt imellom: Fast nok til å virke til stede, forsiktig nok til at begge får beholde finmotorikken.

Men nå lurer jeg altså:

Er du en klemmer eller en håndhilser?

Og hvis du er klemmer: Hvor godt kjenner du egentlig folk før du begynner?

(Bildet knipset jeg av to herlige klemmere på Hellvik)

Dagens haiku nr 9

 

Dagens haiku nr 8

 

Dagenbs haiku nr 7

 

Dagens haiku nr 6

 

Dagens haiku 5

 

Dagens haiku 4

 

Dagens haiku 3

 

Dagens haiku 2

 

Dagens haiku 1

 

 

Far min (en hyllest til alle fedre)

 

Arvid Klippenberg, far min og jeg, Arnt Olav Klippenberg, i motorbåten.

«Bare vent til far din kommer hjem», sa mor mi. Trusselen var tom som ei gryte i kjøkkenskapet. Far min var aldri god på kjeftbruk.

Han ønsket seg ei jente, og så fikk han meg. Jeg ble født på Stavanger sykehus. Tre dager etter fødselen ringte mor mi hjem til Egersund og fortalte at hun hadde fått en gutt. Far min tok det fint. 

Far min lærte meg å sykle. Jeg husker ennå hvordan han sprang bak sykkelen og holdt i bagasjebrettet. «Nå slipper jeg, nå slipper jeg», ropte han, men han slapp aldri. Han var sånn, far min – han slapp aldri taket. Jeg måtte slippe taket selv, når han ikke så på. 

Far min lærte meg å tisse stående. Vi sto på hver vår side av toalettet. Der lærte meg å sikte. Nå sitter jeg og tisser. Det føles som et svik mot barnelærdommen.

Far min lærte meg å bygge kvernhjul. Vi hadde en liten bekk bak hytta. Der laget vi et hjul som spant og spant hele sommeren. I bekken var det rumpetroll. Det var han som fortalte at rumpetroll blir til frosk. Jeg tok det som en spøk. Mor mi fortalte at frosker blir til prinser etter et kyss. Det var langt mer troverdig.

En far er ikke bare en som lærer oss å sykle, sikte i toalettet og bygge kvernhjul. Han er tryggheten når det stormer i et ungt sinn. Han er humoren rundt kjøkkenbordet og ryggraden i tilværelsen. Han er den som setter ned grensepåler. Far min var både klippe og berg i livet mitt. Han var den som kunne få meg til å le selv når jeg var på gråten.

Bare én gang så jeg far min sint. Vi hadde et lite epletre på hytta. Etter et par år bar det fem epler, noe far min stolt viste alle gjester. Samtidig fikk jeg speiderkniv. Den brukte jeg på treet. Det endte med husarrest – helt til far min ikke orket mer. Og nå snakker vi om over 10 minutter. Etterpå var jeg ikke sikker på hvem som hadde mest dårlig samvittighet: jeg for epletreet, eller han for husarresten.

Farsrollen handler gudskjelov ikke om å være perfekt, men om å være til stede. Om å stille opp, stille spørsmål – og stille seg selv til side når det trengs. Den handler om å vise kjærlighet: med handlinger, blikk, og noen ganger med en litt for hard, skjeggete klem. Hos far min luktet den Old Spice og kaffe.

 

11 egersundere var med og senket Blücher. I 2014 fortalte Nils Skadberg meg om den viktigste hendelsen i forsvaret av Norge mellom 1940 og 1945.

Nils Skadberg begynte som vaktmester på Husabø skole i 1958. 9. april gikk han ofte rundt i klassene og fortalte historien om da han var med og senket Blücher. Han var min nabo i barndommen og jeg traff ham igjen som en olding, krystallklar i toppen og glad for at noen ville høre på historien hans. 

August 2025 dro jeg til Oscarsborg for å se førpremieren på Blücher-filmen. Den ble vist i borggården der alt skjedde. Da gikk tankene til Nils og det han var med på.

Her er noen av det han fortalte meg og som jeg skrev om i Stavanger Aftenblad i 2014.

Nils Skadberg som en gammel mann. Jeg tror han er 95 på bildet. 

Nils Skadberg og 10 andre egersundere ble innkalt til militærtjeneste på Odderøya i Kristiansand 1. april 1940.

— Men det var ikke plass til oss, så vi ble beordret videre til Oscarsborg i Oslofjorden.

Blücher kommer

De ankom festningsverket i Oslofjorden uten å ane at de snart skulle være med og skape historie. Skadberg husker at de 6. april hørte på et foredrag av en offiser som forklarte at de nå var på en av Europas sterkeste festninger. Hovedanlegget til Oscarsborg ligger på de to Kaholmene i Oslofjorden. Festningen er imidlertid mer enn de to holmene. Det var i tillegg kanonstillinger både på Drøbak og Hurumsiden.

Det var stjerneklart og stille da de ferske rekruttene gjorde seg klare til å gå til køys 8. april, men tåka var på vei inn Oslofjorden. Festningen fikk beskjed om at det var observert skip med slukte lanterner. Seinere kom det beskjed om at det var krigsskip. Men var de tyske eller var de engelske? Ved midtnatt ble alle kampledd beordret på plass.— Jeg husker kulden. Vi kom fra Egersund og var ikke vant med slikt vintervær. Nå måtte vi grave fram kanonen fra snøen. Jeg merket ingenting før det smalt. Jeg lå under panserkanonen og kunne se det hele.

Blücher kom ut av tåka. Kanoene ble fyrt av. Det samme gjorde torpedobatteriet.

— Det var en ubeskrivelig støy. Det er det jeg husker best, støyen, bråket, smellene og bakken som ristet. Kommandant Eriksen tok en sjanse da han ga ordre om ildgivning.

Det ble fortalt at kommandant Eriksen hadde sagt rett for han ga klarsignalet, at "enten blir det krigsrett, eller så ender jeg som helt. FYR!".

Offiserene skøyt mot flyene med maskingevær. Vi bar ammunisjon. Etter 11 timer overga festningen seg. Da heiste vi hvitt flagg

Nils Skadberg forteller at det bodde en tunghørt mann i nærheten av anlegget. Han våknet først da en torpedo traff fjellet. Fra plassen sin under panserkanonen hadde Skadberg utsikt til alt som skjedde. Han husker brannen om bord på Blücher og han mener å huske folk som sto på dekk og sang "Deutschland über alles".

Blücher ble bestilt i 1934 og la ferdig i 1939. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle besette Norge. Det hadde et mannskap på 1308 og 830 omkom i det kalde vannet.

— Vi hadde en eldre offiser som hadde vært med i 1. verdenskrig. Han var nerveskadet. Vi måtte stå foran ham som beskyttelse.

Skadberg forteller at de 11 egersunderne ikke var forberedt på det som skjedde. De hadde kun vært der noen få dager da verdenshistorien utspant seg foran øyene deres. Utrolig nok overlevde alle, selv om Oscarsborg ble pepret fra fly i mange timer.— Offiserene skøyt mot flyene med maskingevær. Vi bar ammunisjon. Etter 11 timer overga festningen seg. Da heiste vi hvitt flagg.

Hjemturen

Dramatikken var imidlertid ikke over. Nå ble egersunderne fraktet over fjorden til Svelvik og bedt om å komme seg hjem på egenhånd. Skadberg hadde blitt syk. Meslinger og høy feber. Han klarte ikke å holde følge med de andre. En annen egersunder, Hans Hagen, hadde fått kusma.

— Jeg var så dårlig at jeg måtte sette fra meg kofferten i Svelvik. Jeg fikk den igjen etter krigen. På en eller annen måte klarte jeg å komme meg til Nordagutu. Jeg spiste ikke på en uke og var veldig dårlig. Han kom seg på toget til Kristiansand.Etter mye styr klarte han å ta seg hjem til Egersund. Han bodde hos tanten, Bertine Skadberg. Hun fikk sjokk da hun så Nils. Han var ikke til å kjenne igjen.

— Jeg fikk ikke dårlige nerver etter hendelsen. Tante Bertine beordret kalde avrivinger og de hjalp, humrer Nils Skadberg.

Fra førpremieren på filmen Blücher i borggården på Oscarsborg.

 

Nå vet vi mer enn nok til å kunne si et enstemmig og rungende NEI til gruveplanene på Helleland

 Dagens Næringsliv har i en 14 sider sak avkledd Norge Mining til skinnet. Det er sterk kost når DN skriver at "risikoen er stor for at den pyramidelignende finansieringen av Norge Mining kan kollapse." Bare det at ordet pyramide nevnes, vil få seriøse aktører til å kappløps bort fra Helleland. Ingen vil havne på bunnen av en pyramide når den styrter sammen. 

Hør på dette, og nå siterer jeg: "DN kan dokumentere at aksjer er solgt basert på falske opplysninger."

Falske opplysninger? Hvis det er slik at aksjer er solgt basert på falske opplysninger, så betyr det at vi ikke kan stole på det som kommer fra Norge Mining. Det er her sprengstoffet i DN-saken ligger. Du ofrer ikke ei bygd uten at tilliten til utbyggeren er bunnsolid. 

Uro

Jeg jobbet med gruvesaken på Helleland fra dag én som journalist i Stavanger Aftenblad. Oppsiden var enorm. Politikerne valfartet til området. Jeg hørte politikere diskutere antall nuller i tusen milliarder. Likevel følte jeg alltid en uro når jeg skrev disse sakene. Problemet var aldri det vi fikk se og det vi fikk vite. Det var utmerket. Problemet var at jeg alltid følte det var noe mer, det var noe i denne saken som vi ikke så. 

Avsløringen i DN må få konsekvenser. Ingen partier i Eigersund har sagt ja til gruveplanene. Partiene har delt seg mellom to standpunkt. "Nei" og "vi vil vite mer før vi bestemmer oss". Nå vet vi mer enn nok. Vi kan ikke holde Helleland-samfunnet i limbo, i uvisshet, når vi vet at finansieringen av prosjektet er "pyramidelignende", og at aksjer er solgt med "løgner om tilskudd, tillatelser og garantier".

Husker du det oppsiktsvekkende som skjedde på nyåret? Da skulle kommunestyret i Eigersund behandle planinitiativet. Det første hindret skulle forseres. Så ryktes det at stemningen hadde snudd. Et flertall ville si nei. Tre dager før møtet trakk Norge Mining planen. De skulle jobbe videre med detaljene, forklarte de. 

Sveitseren

"Og Michael Wurmser?" Spør Dagens Næringsliv etter at planinitiativet ble trukket.  "Han kunne fortsette som før", svarer DN. Wurmser er svitseren i bakgrunnen som trekker i trådene.Det betyr at hvis han greier å selge aksjene sine til fem pund aksjen,  er verdien 30 milliarder kroner, i følge DN. 

Hva nå?

Politikerne i Eigersund trenger ikke vente på et nytt planinitiativ (hvis noe slik skulle dukke opp). Vi vet mer enn nok til å kunne si et tydelig NEI på selvstendig grunnlag. 

Men da blir vi overkjørt av staten. Da vil staten komme med en statlig plan, sier pessimistene. Det kunne vært sant, men er ikke lenger sant. Når vi nå vet det vi vet om pengene bak prosjektet, og ikke minst alt det vi ikke vet, vil jeg se det partiet som tør å overkjøre lokaldemokratiet med en statlig plan. Det kommer ikke til å skje. 

Sveitseren Michael Wurmser vil aldri klare å gjøre Helleland til en sveitserost.

Direktøren på Jelling, Danmarks fødested (det er også på denne stein Norge nevnes for første gang) tar i mot representanter fra Eigersund og Hå kommune som jobber for å få fram sin egen, spennende vikinghistorie.

 Jelling, et av de mest spennende steder det går an å besøke for oss vikingnerder. Også de som jobber med Jelling og vikingtiden ble fascinert av hvordan vi fra Hå og Egersund klarte å finne forbindelseslinjer til Jellingdynastiet i vår egen, lokale historie, da vi nylig besøkte dem. 

Året er 1028. Kong Knut den store kommer til Eikundasund for å forhandle, og bestikke, Erling Skjalgsson, høvdingen på Sola. Knut er den største av alle vikingkonger. Han er konge over Nordsjøriket, England, Danmark, deler av Sverige, og etter besøket i Eikundasund, også Norge. 

Hva er forbindelsen mellom personene i dette utrolig viktige øyeblikket i historien vår(år 1028), øyeblikket som førte til kong Olav Haraldssons fall og seinere til at han ble drept på Stiklestad og så gjort til helgen.

Hva er forbindelsen? (Dette er for nerder)

Danskekongen, Harald Blåtann, han som reiste det store monumentet på Jelling, har en datter, Tyra. Hun gifter seg med Olav Tryggvasson. Mor til Olav er fra Obrestad på Jæren. Det er hit hun flykter med Olav som baby.

Erling Skjalgsson er gift med Astrid, søster av Olav Tryggvasson. Olav Tryggvasson og Erling Skjalgsson er med andre ord svogere. 

Men hvor kommer danskekongen Knut den store inn i dette bildet?

Jo, han er barnebarn av Harald Blåtann (han med Jellingsteinen). 

Forvirret?

Helt sikkert, det er jeg og, men poenget er at da Erling Skjalgsson og Knut en store kom til Eikundasund (Egersund) i 1028, så kjente de allerede hverandre gjennom slektskap. Kona til Erling var Knuts tante.

Med dette som bakteppe, er det mye lettere å forstå hvem, hva og hvorfor det som skjedde i 1028 faktisk skjedde. 

Og da har jeg ikke en gang nevnt Norges største myntskatt fra vikingtiden, tidfestet til rundt 1028, og funnet ved Lundeåne i Egersund. 

Jeg har heller ikke nevnt relikvien av St. Svithun som trolig ble gitt i gave fra Knut den store til Erling Skjalgsson mens de var i Eikundasund. Den var denne relikvien domkirken i Stavanger ble bygget rundt.

Turistveg Dalane og Jæren. Vi besøker Madland havn

 

Kan St. Svithun ha vært innom Egersund før relikvien havnet i Stavanger?

 I romanen Relikvie skriver jeg at Knut den mektige hadde med seg relikvien av St. Svithun til Eikundasund (Egersund) i 1028. Her møtte han hersen Erling Skjalgsson fra Sola. Kong Knut var fra før av konge over Danmark og England. Nå fikk han Skjalgssons velsignelse til å bli konge også over Norge. Det skulle få dramatiske følger. Norge hadde allerede en konge. Olav Haraldsson. Sviket førte til at han fikk Erling Skjalgsson drept. Etterpå rømte kong Olav til Holmgard i Gardarike.

Disse hendelsene er oppspillet til det som et par år seinere ender på Stiklestad. 

Bispedømmet feirer 900 års jubileum. Dets første biskop, Reinald, kom fra Winchester til Stavanger. Også St. Svithun hadde vært biskop i den engelsk byen (død 863). Derfor er det ofte gjettet at det var Reinald som tok med seg relikvien. I Store Norske leksikon står det at han "sannsynligvis" gjorde det. 

Jeg mener at han sannsynligvis IKKE gjorde det. 

 I en versjon av Miracula St. Swithuni fra midten av 1200-tallet, fortelles det at Knut den mektige sendte en relikvie av St. Svithun til Danmark. Ingen kirker i Danmark har skrytt på seg denne relikvien. Jeg tror årsaken er at den havnet i Norge. 

Relikvier var verdifulle. En god relikvie kunne sikre økonomien til en kirke. Jeg tror derfor at kong Knut hadde med seg relikvien fra Danmark til Eikundasund. Jeg tror det ble gitt i gave til Erling Skjalgsson som takk for hjelpen i kampen om kongemakten. 

I vikingtiden sauset ofte engelskmenn sammen nordmenn og dansker og kalte dem for daner.  Når engelsmenn på 1200-tallet skrev at noe ble sendt til Danmark, kan de fort ha ment at det ble sendt til et sted i Knuts rike, i det som ble kalt Nordsjøriket. Da er Norge et like godt svar som Danmark. 

Det er ikke utenkelig at det sto en trekirke der St. Svithuns kirke ble reist for 900 år siden. Det er funnet tegn på stolpehull. I så fall kan det ha vært her relikvien havnet. Vi vet at steder med gode relikvier gjerne ble ombygd til steinkirker av sikkerhetsgrunner. Det forklarer hvorfor vi fikk en St. Svinthuns kirke (domkirken) i stein for 900 år siden i Stavanger. 

 

Eigerøy fyr, en fin fyr

 

Eigerøy fyr og Midbrødøy

 

Havet spiller på stille strenger