Det er et skinn av eventyr rundt ”øybuen” O.A.T. Skjelbred. Han er mest kjent som mannen som fikk bygget skoleskipet «Sørlandet». 13 år gammel forlot han enkle kår på Eigerøy. 10 år seinere er han skipsreder i Kristiansand.
Av Arnt Olav Klippenberg
Historier starter der vi vil de skal starte. Vår historie kan for eksempel starte under Napoleonskrigene en gang mellom 1807 og 1814. Vi skal til Hellvik utenfor Egersund. Grytidlig en morgen er et ektepar nede i Marren for å samle tare. Der får de se et engelsk krigsskip som lårer tre barkasser med soldater og matroser. Ekteparet spenner fra hestene og rir opp til Varberg der det er satt ut vaktpost. Han sover, men våkner av lyden fra hestehovene. Nå skjer alt i stor hastighet. Vaktmannen heiser signalvarselet. Det består av en einerbusk, men det kan ses på lang avstand.
Bondesoldater
I Egersund går alarmtrommene i byens gater. Lindøybatteri blir bemannet. Folk strømmer ut av husene for å gjemme sølvtøy. På Hellvik er det Stig Hegrestad som har kommandoen. Han er storkaren i bygda. Kjekk å se til og en markant ledertype. Han var formann for landvernet på Sør-Jæren og langt inn i Dalane. Han får samlet mennene i nabolaget og de marsjerer til Marren. Der kan de se tre barkasser med engelske soldater på vei mot Norda Sundet. Det er dette sundet som skiller Eigerøy fra fastlandet. Heigrestad vet at ved Skjelbreid ligger det en norsk brigg for anker. Det er den engelskmennene vil ta.
De beskyter engelskmennene fra hellviksiden av sundet, men det fører bare til at engelskmennene trekker over mot Eigerøy og ut av rekkevidde for skuddene. Nå følger orlogsfartøyet etter. Det er nesten ikke vind og det siger sakte innover. Så smeller det fra Kråkefjellet på Eigerøy og en voldsom ildgivning mellom skip, barkasser og land begynner. Øybuene sover ikke på vakt. De ble ledet av Rasmus Olsson Skjelbred. Han hadde vært i kongens livgarde i København. Nå er han ansvarlig for forsvaret av Norda Eigerøy.
Engelskmennene innser at hellviksbuene og øybuene er for sterke og de fossror ut Norda Sundet.
Ingeborg
Hva har så denne historien å gjøre med O.A.T. Skjelbred?
De to heltene fra slaget, den unge Rasmus fra Eigerøy og den godt voksne Stig fra Hellvik, møtes for første gang. De har vært med på en begivenhet som skal skrive seg inn i lokalhistorien og leve videre i generasjoner. I bakgrunnen tripper den vakre ungjenta Ingeborg. Hun er datter av Stig. Så skjer det som måtte skje. Ingeborg og Rasmus finner hverandre. 12. oktober 1815 gifter de seg i Egersund kirke. Mennene som jaget engelskmennene fra hver sin side av sundet, er nå svigerfar og svigersønn. Paret burde kanskje ha giftet seg i Ogna kirke. Det var Stig Hegrestad som eide den gamle middelalderkirken, men de velger kirken i byen som folket på Eigerøy ror inn til hver søndag.
Hendelsen da Stig og Rasmus ledet jakten på engelskmennene, må ha preget historiefortellingene rundt middagsbordet på Skjelbreid i generasjoner. Mange år seinere dukker det opp ei kanonkule på et skipsrederkontor i Kristiansand. Det er en av Sørlandets rikeste menn, skipsreder O.A.T. Skjelbred, som eier kula. O.A.T. forteller folk som spør at kula kom fra en engelsk kanon som ble avfyrt mot hans barndoms øy utenfor Egersund. Siden han var en beskjeden mann, er det ikke sikkert han la til at heltene fra slaget var hans bestefar og oldefar.
 |
| Kristina Skjelbred ved barndomshjemmet til O.A.T Skjelbred. Nå er både Kristina og huset historie, men historien lever videre. |
Barndom
Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred ble født i 1854 på Eigerøy. Han forteller selv om barndommen i et notat fra 1919 som ble funnet etter hans død.
”Min bestefar Rasmus ble som ganske ung gift med Ingeborg Hegrestad. De kjøpte gården Skjelbred. De hadde åtte barn og var svært aktet og velstående. Min far døde da jeg var tretten og et halv år gammel.”
Han forteller varmt om sin mor som plutselig satt igjen med en stor ungeflokk, den yngste bare ett år gammel. Mannen hadde pådratt seg lungebetennelse på Lofotfisket. Han døde da han kom hjem.
”En sjelden mor for sine barn og sjelden gavmild og hjelpsom mot fremmede.”
Hva skal unggutten nå finne på? Mor kan umulig livberge den store ungeflokken alene. Han hadde drømt om et liv på sjøen siden han var bitte liten.
O.A.T. var åtte år gammel da en voldsom høststorm traff Eigerøy. Det fikk guttunge til å oppsøke de steile svabergene ytterst ute i Norda Gabe. Han var på jakt etter et havarert skip som han kunne overta.
”Mørket falt på, storm og regn tiltok og folk fant meg ikke før langt på natt. Da ble det andre boller. Min far var en meget streng mann”.
Til sjøs
Det var en av farens gamle bekjente som ordnet ham plass på ei skute som kokk. På en reise til Østen blir mannskapet på 45 syke. Kun fire klarer å holde seg friske. Blant dem er O.A.T og kaptein Tor Thorsen fra Egersund. De tar skuta hjem alene. Belønningen er at O.A.T. får undervisning av kapteinen underveis. Turen hjem tok 44 dager.
”Det var dyktige offiserer og et stykke godt sjømannskap.”
Det førte ham inn på styrmannsskole i Kristiansand. Han bruker bare et par måneder på undervisningen. Så er han klar for sitt nye liv. Nå kjøper han seg inn i skuta «Neutral». Like etterpå går rederiet konkurs. Da er det O.A.T. viser hva som bor i ham. Han kjøper konkursboet og satser alene. I en alder av 23 år kan han nå kalle seg skipsreder.
Han gifter seg med sin kusine som han treffer i Kristiansand. Hun heter Else Marie Jensen og deler av slekta kommer fra Berland i Bjerkreim. Svigerforeldrene traff hverandre, av alle steder, på Skjelbreid. Svigerfar var fra Høvåg utenfor Kristiansand. Han hadde ligget værfast ved Skjelbreid en vinter og da gikk det som det ofte gjør når man ligger værfast. Noe må man jo finne på.
På La Plata-floden
O.A.T. likte å føre skipene sine selv. «Truth» førte han opp La Plata-floden til områder som aldri før hadde sett en hvit mann. Reisen på floden tok sju måneder og det ble sett på som umulig å føre ei fullastet skute mellom sandbankene på en slik elv.
«Det hadde aldri før vært en sjøgående skip der. Så ingen folk, bare indianere. Jeg fikk en vill pampashest, måtte ri åtte mil for å få tak i folk som kunne losse. Jeg hadde ikke vært på hesteryggen før, så jeg var hudløs på enden da jeg kom fram.»
I 1894 gikk han på land for å styre skutene sine som reder. O.A.T. Skjelbred fulgte med i tida. Han var en moderne reder. Da dampen kom, var han klar til å legge om. Et av hans nye dampskip ble døpt «Egerø». Han hadde ikke glemt sin barndoms øy. I 1929 fikk nok et skip navnet «Egerø». Det var den gang norges største tankskip.
”Rederiet har alltid hatt skip som het «Egerø» eller «Skjelbred». Jeg har aldri vært i tvil om at det var oldefars måte å hedre stedet han kom fra”, sier Hege Skjelbred-Knutsen i Stavanger.
Skoleskipet «Sørlandet»
De harde årene som førstereisgutt hadde satt sine spor. I notater forteller han om sin første tur og den gang han fikk lov å stå til rors alene. Så løyet vinden.
”Jakten tok dødvannet og gikk over stag og ble liggende bakk. Kapteinen og styrmannen kom opp av kahytten. De lot skuta ligge bakk til de grundig hadde gjennombanket kokken, altså meg.”
Rederen ville derfor gjøre noe for at unggutter skulle få en annen type førsteopplevelse av sjømannslivet. Han donerer først 650 000 kroner. Seinere legger han på slik at det blir en million. Pengene skal brukes til å bygge et skoleskip.
”Han bestemt at uansett hvor mye penger de klarte å stable på beina, så skulle skipet på sjøen i 1927. Det holdt, men de hadde litt for lite penger, derfor ble «Sørlandet» litt kortere enn de hadde tenkt”, humrer Hege Skjelbred-Knutsen.
«Statsråd Lehmkuhl» og «Christian Radich» er oppkalt etter giverne. Det var ikke aktuelt for denne skuta. O.A.T. gjorde ikke dette for seg selv. Den skulle oppkalles etter landsdelen som hadde gitt ham muligheter - Sørlandet. (For anledningen innlemmer vi Egersund i Sørlandet. Vilhelm Krag mente som kjent at Sørlandet strakte seg helt til Stavanger.)
 |
| Sørlandet ved Grunnesund i Norda Sundet i 2019. Det flotte bildet er tatt av Sverre Skadberg. |
Verdensutstillingen
O.A.T. Skjelbred glemte ikke sin barndoms by nå heller. Tidligere ordfører Leif Erik Egaas i Eigersund forteller.
”Det var alltid tre plasser reservert på «Sørlandet» for gutter fra Egersund/Eigerøy. Far min mønstret på og var med på turen til Chicago og verdensutstillingen i 1933.”
På Skjelbreid bor tremenningen til Egaas, Kristina Skjelbreid.
”Jeg husker godt Oluf.”
Hun kaller O.A.T. Skjelbred for Oluf.
”Hver sommer reiste vi til Bås i Åmli der han hadde et kjempestort hus. Jeg ser ham ennå for meg der han gikk i skogen. Jeg husker ham som en raus, men og en litt rolig mann.”
 |
| O.A.T. Skjelbred på sine gamle dager på gården Baas. |
En høvding
O.A.T. Skjelbred døde på Bås i 1939. Redaktøren i Fædrelandsvennen skrev: "Han vil minnes som en real, human og rettferdig sjef, en mann av den gamle skole, staut, høyreist, stillfaren og bramfri, en selfmade man i ordets dypeste betydning, en god og glad giver,
en høvding som ikke kjente smålighet. Det er vingesus over hans navn».
Under tvil gjør vi oppmerksom på at O.A.T. Skjelbreds besteforeldre er artikkelforfatterens tipp-tipp oldeforeldre.)
Kilder:
Emma Seglem, etterlatte papirer. Intervjuer og samtaler. O.A.T. Skjelbreds etterlatte notater. Boka om O.A.T.-slekta av John Lokkwaller-Haarr. Johannes Seland, Rederen og skipet. Fædrelandsvennen, Sven A. Ljosland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar