Opp og ned-tanker ved årsssskiftet

 

For et merkelig år. Vanligvis er det lett å oppsummere et år. Mitt 2022 har satt livet i perspektiv. Jeg har lite å være stolt av. Alle oppturene kommer nemlig med et snev av dårlig samvittighet. Jeg bor på en bitte, liten fredelig øy som heter Egersund. Mine små opplevelser blir bagateller mot andres livsdrama.
Som Takako, kvinnen jeg ble kjent med på slutten av året. Den vakre, stolte og verdige kvinnen som står i sitt livs kamp for å få bo i sitt kjære Norge. Måtte byråkratene i UDI/UNE gjøre det nye året til et gledens år for Takako.

Eller barnebarnet mitt, Brage, som flyttet for en periode til en familie i Gambia, for å restarte tilværelsen etter at faren tok livet sitt i fjor. Brage endte opp med å snu opp ned på et barnehjem i Gambia, der mange unger nå har et bedre liv takket være hans innsats. (Og alle som deltok i spleisen)

Noe av det modigste jeg opplevde i 2022, var da prosten vår, Ingun Barane, helhjertet åpnet kirken for homofile.
Egersundkirken, med et tusenårig perspektiv, på et sør-vestland kjent for sin pietisme, var her vitne til noe ekstraordinært, noe grensesprengende og samtidig livsviktig for kirkens framtid.
Jeg tar meg i å tenke at mine egne kamper blir så ubetydelige og små, mot kreftene prost Ingun utfordret ved å skifte standpunkt. Hun mistet sikkert noen underveis, men hun skal vite at hun vant mange flere.

For meg personlig begynte året på Stavangeren og "Gudlabadne te na mor." 50 publikummere i den store salen, alkoholforbud og munnbind. Videre gikk året med en herlig sommer med Show Chow på Hellvik for så å avslutte det hele med forestillinger på Sogndalstrand, Ogna og Klepp. Tastaturet nekter å utdype disse oppturene. De blir så til de grader uviktige sett mot en virkelighet som er alt annet enn lystig.

I 2022 gjorde jeg noe dramatisk, jeg sluttet som journalist i mitt kjære Stavanger Aftenblad. Nå skulle jeg leve av å skrive bøker. For å komme med en liten betroelse: Det er roman-skrivingen som holder meg mentalt flytende. Det skjer så mye energi-givende rundt bøkene - som å komme til øya Ramstad i Trøndelag, øya som jeg skriver mye om i Ormebitt, og bli tatt i mot med åpne armer av lokalbefolkningen. Tusen takk, Ramstad.

Eller bli invitert til den danske ambassadøren for å snakke dansk-norsk kultur. Det var et uventet og energi-givende møte.
Jeg kunne sagt mye mer om mitt 2022, men jeg skal la det ligge. Jeg orker ikke å tenke på alt det gode jeg har fått oppleve i et år med så mye elendighet.

God nytt år. Måtte gode krefter vinne over mennesker utkledd som rovdyr. Og måtte gode krefter vinne over små, lokale rotter som gnager på sjelen til skikkelige folk.
Måtte de varme, vennlige og kjærlige tankene fortrenge de onde tankene. Ja, måtte 2023 bli det året som 2022 aldri maktet å bli.

Julerushet er over . Show Chow har avsluttet sin lille juleturne med utsolgte hus og høy stemning.

 

2022 ble come-back-året for Show Chow er halvdvalen under pandemien. November og desember på Sogndalstrand, Ogna og Kleppe, ble uker for den gyldne minneboken.

Hva i alle dager er det som skjer? Fredag ble vil tilbudt et sjenerøst beløp for å gå på an igjen etter at forestillingen var slutt på Ogna Scene (vi takket høflig nei). Lørdag nektet Idar Håland, Edeståva, Kleppe å betale oss avtalt honorar. Han forlangte å få betale oss mer. Også det en ny opplevelse.

Og før disse to kjempekveldene, hadde vi tre deilige uker på Sogndalstrand der vi følte at kulturhotellet gjorde alt som sto i deres makt for at vi skulle trives.
Så hva i alle dager er det som skjer? 
Det har helt sikkert ingenting med Show Chow å gjøre, men vi har en teori: Det virker som om alle er så glade for at vi igjen kan kose oss, være nær hverandre, synge, spise, le og ha det noe så banalt som jillt igjen etter de kjipe årene med pandemi.

Show Chow tar nå juleferie, men vil takket vårt trofaste og fantastiske publikum samt Eli og di på Sogndalstrand, Hans og di på Ogna og Idar og di på Kleppe. Vi elsker dere!

 Gratulerer. I dag ble det trukket ut et Odd fra Berglyd-krus til en av de mange som kjøpte signert bok på Ark, Amfi Egersund. Den som har nummer 2, kan hente kruset i bokhandelen. Igjen - gratulerer. 

Bestemor Takako Ellfsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med Karsten Ellefsen i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

 

Takako Ellefsen var vertinne for kong Olav da han besøkte Veritas i Østen.

Bestemor Takako Ellefsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med en stavangermann i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

Jeg er sjokkert. Denne saken er umennesklig. Finnes det en politiker, en journalist eller et medmenneske som kan hjelpe denne 83 år gamle dama? Saken får meg til å skjems av mitt kjære Norge. Dette har skjedd: Takako giftet seg med stavangermannen Karsten Ellefsen i 1964. De fikk fire barn. Klara, Kjell, Jakob og Erik, alle norske statsborgere. I romjulen skal fru Ellefsen kastes ut av Norge! Hun får ikke bo i landet og stelle graven til sin kjære Karsten ved Revheim kirke. Hun får ikke bo i landet der barn og barnebarn bor. Norge truer bestemoren med politi hvis hun ikke forsvinner ut av Norge innen 29. desember. (For en julegave fra UNE)

Hva er problemet? Jo, ektemannen Karsten jobbet i Det Norske Veritas, etter hvert som direktør på Hong Kong-kontoret. Han var derfor i norsk tjeneste over store deler av verden. Dermed har Takako Ellefsen bodde for lite i Norge. (De tjenestegjorde jo bare for Norge i utlandet) I perioder har de imidlertid bodd i både Stavanger og Kristiansand, men altså ikke lenge nok.

Så selv om Takako får norsk pensjon, har personnummer og har betalt skatt til Norge i mange år, så skal denne snille bestemoren kastes på hodet ut av landet (med de flotte 17. mai-talene).

"Hvis klageren ikke forlater Norge innen utreisefristen, kan politiet pågripe klageren og transportere henne ut av Norge." (UNE)

Jeg kjenner urettferdigheten får det til å koke i meg.

Dessverre er jeg ikke lenger journalist, og har heller ingen politiske kontakter, eller makt på noen som helst slags måte, og merker at maktesløsheten gjør meg deppa. Derfor håper jeg noen med posisjon til å gjøre noe, tar tak i saken om Takako Ellfesen - det er nemlig en sak som setter vår medmenneskelighet på prøve. (Ja, jeg må innrømme at tankene går til Dickens og "En julefortelling", der varme hjerter vant over et kaldt hjerte).

 

Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur.

 

Julebyen 2022 startet i det beste været "ever". I tillegg gar juletreet aldri vært større og vakrere. 

Det er lov å drømme seg vekk i Julebyen Egersund

Det finnes någe kun dei som e akkurat passe store får te. Det vett adle som he forsøkt å arrangera julemarked. Store bya får det ikkje te. Di e for store. Små bygde får det ikkje te. Di e for små. Egersund derimod, e enn akkurat passe by fø et skikkelig julamarked. 

Julebyen Egersund e et sant eventyr. Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur. Di kom heim med enn dårlige ide. Di ville kopiere någe tyskerne hadde dreve på med i hundrevis av år. Di ville arrangera julemarked. 

Der e någe spennande med håblause idea. Di he enn tendens te å lykkast. Frå dag én va Julebyen Egersund enn suksess. 

 

Hemmeligheten handle om størrelse. Byen og julamarkedet kler kværandre. Ingen vett kor det eina begynner og kor det andra slutte. Du merke den spesielle stemningen umiddelbart. Kanskje e det fysta du legge merke te at ingen onga grine i Julabyen. Før jul blir tusenvis av norske onga hâlt skrigande rundt på øvefylte kjøpesentre. I Julebyen e di stille. Ingen grine i Julabyen. Heller ikkje dei danske smedan. Di påstår sjøl at di grine, men sannheden e at di ler. 

 

Julabyen gjær någe med okke. Bevise på det e ei pølsa. Adle he åde ei kjyddpølsa frå Gilde. Adle vett kossen ei kjyddpølsa smage. Unna Julabyen selle Round Table fø hundretusenvis av krone av di samme kjyddpølsen som folk kjenne så godt frå utallige, kjibe middaga. Nå e di forvandla. Pølsene he våre utsatt fø et juleunder. Før va di ordinære. Nå smage di himmelsk. Di får folk te å reisa på ganefart te Egersund. Kå he skjedd? Någen påstår at pølsen trekke i buljong te di blir sprikkeferdige av kraft. Andre meine pølsen e som pølse flest og helst ikkje bør analyserast. Men det finnes et svar. Det finnes et svar på koffe pølsen i julabyen e så himmelsk gode. Svaret e Julabyen. Det e den magiske stemninge i Julabyen som heve sjøl kjyddpølse opp te et nivå som di e på bara to uge i året. 

 

Hvis du ikkje trur på teorien, finnes det flærne bevis. Zontasdamen selle graud. Adle trur at den kokes på et gammalt feltkjykken som varmes opp av torre bjørkekobba. Sannheden e enn heilt annen. 

Den kjøbes ferdig frå Tine i svære plastpåsa. Ligavels smage den heilt fantastisk. Hemmeligheden e åbenbar. Igjen e det stemningen frå julabyen som gjørr underverker. Når dei kombineres med det gamle feltkjykkene frå krigen, og grøden te slutt sukres med søde smil frå zontasdamen, så e adle ingrediensan på plass fø en suksess.

 

Egersunderne elske sin julaby på Torvet. Det e sånn me ønske Egersund ska vær heila året. Vennlig, koselig og vakker. Julabyen e ekta idyll. Den e ikkje enn gimmick fra et reklamebyrå, den e ikkje et påfunn frå handlestanden, men den e enn gigantisk dugnad utført av folk som jobbe gratis i pur glede øve å få væra enn del av det heila.

 

Lydsporet te Julabyen e det Mandsangerne som sørge fø. Borte e sangerhuå og sløyfå. Nå kalles di monka. Det kler Mandsangerne, sjøl om di på ingen måde e kjende fø å praktisera sølibat. I Julabyen holle monkan te i Lysthuset. Det e enn gode plass å holda te fø monka. 

 

E du heldig, kan du oppleva monka som snige seg vekk fra Lysthuset fø å gje enn private konsert fø enn elle aen stakkar som ikkje e friske nok te sjøl å gå inn i Julabyen. Det e ikkje meningen at du ska se det, men kanskje e du heldige og får et glimt av monkan mens di står ved en drosje og synge fø enn gammale, sjuge mann som vett at detta e den siste julen i Egersund og i livet. Akkurat i det øyeblikk e julen på sitt vakraste, og akkurat i det øyeblikket e du brennsikker på at du såg ei stjerna blinka øve den gamla kjerkå i udkanten av Julabyen.