Opp og ned-tanker ved årsssskiftet

 

For et merkelig år. Vanligvis er det lett å oppsummere et år. Mitt 2022 har satt livet i perspektiv. Jeg har lite å være stolt av. Alle oppturene kommer nemlig med et snev av dårlig samvittighet. Jeg bor på en bitte, liten fredelig øy som heter Egersund. Mine små opplevelser blir bagateller mot andres livsdrama.
Som Takako, kvinnen jeg ble kjent med på slutten av året. Den vakre, stolte og verdige kvinnen som står i sitt livs kamp for å få bo i sitt kjære Norge. Måtte byråkratene i UDI/UNE gjøre det nye året til et gledens år for Takako.

Eller barnebarnet mitt, Brage, som flyttet for en periode til en familie i Gambia, for å restarte tilværelsen etter at faren tok livet sitt i fjor. Brage endte opp med å snu opp ned på et barnehjem i Gambia, der mange unger nå har et bedre liv takket være hans innsats. (Og alle som deltok i spleisen)

Noe av det modigste jeg opplevde i 2022, var da prosten vår, Ingun Barane, helhjertet åpnet kirken for homofile.
Egersundkirken, med et tusenårig perspektiv, på et sør-vestland kjent for sin pietisme, var her vitne til noe ekstraordinært, noe grensesprengende og samtidig livsviktig for kirkens framtid.
Jeg tar meg i å tenke at mine egne kamper blir så ubetydelige og små, mot kreftene prost Ingun utfordret ved å skifte standpunkt. Hun mistet sikkert noen underveis, men hun skal vite at hun vant mange flere.

For meg personlig begynte året på Stavangeren og "Gudlabadne te na mor." 50 publikummere i den store salen, alkoholforbud og munnbind. Videre gikk året med en herlig sommer med Show Chow på Hellvik for så å avslutte det hele med forestillinger på Sogndalstrand, Ogna og Klepp. Tastaturet nekter å utdype disse oppturene. De blir så til de grader uviktige sett mot en virkelighet som er alt annet enn lystig.

I 2022 gjorde jeg noe dramatisk, jeg sluttet som journalist i mitt kjære Stavanger Aftenblad. Nå skulle jeg leve av å skrive bøker. For å komme med en liten betroelse: Det er roman-skrivingen som holder meg mentalt flytende. Det skjer så mye energi-givende rundt bøkene - som å komme til øya Ramstad i Trøndelag, øya som jeg skriver mye om i Ormebitt, og bli tatt i mot med åpne armer av lokalbefolkningen. Tusen takk, Ramstad.

Eller bli invitert til den danske ambassadøren for å snakke dansk-norsk kultur. Det var et uventet og energi-givende møte.
Jeg kunne sagt mye mer om mitt 2022, men jeg skal la det ligge. Jeg orker ikke å tenke på alt det gode jeg har fått oppleve i et år med så mye elendighet.

God nytt år. Måtte gode krefter vinne over mennesker utkledd som rovdyr. Og måtte gode krefter vinne over små, lokale rotter som gnager på sjelen til skikkelige folk.
Måtte de varme, vennlige og kjærlige tankene fortrenge de onde tankene. Ja, måtte 2023 bli det året som 2022 aldri maktet å bli.