Hjertet er perlet av en seksåring fra Ukraina som flyktet fra Odessa til Egersund. For meg har nesten alt det viktige jeg har vært med på i 2023, handlet om Ukraina

En seks pr gammel jente laget dette hjertet. 

 Av alt det spennende jeg har opplevd i 2023, er det ingenting som har gjort sterkere inntrykk på meg enn møte med mennesker fra Ukraina. Mitt "Ukraina-år" begynte med at Dalane Tidende brukte hele forsiden på et dikt jeg skrev til Ukraina i forbindelse med ett års dagen for invasjonen. 

I den samme avisen leste jeg at ukrainerne skulle markere dagen med et arrangement på Torvet. Jeg sendte en e-post og tilbød meg å hjelpe til. Dermed var det gjort. Jeg ble invitert med på planleggingsmøte. Her fikk jeg høre Alona Moskalenko synge. Det var så sterkt, så rørende - ja, nesten overjordisk bra. 

Dalane Tidende brukte hele forsiden på mitt lille Ukraina-dikt.

28. mai kåserte jeg på Sogndalstrand. Veldig kjekt. Der traff jeg Gjert Aarstad og en bunt sokndøler som jeg ikke kjente fra før. De hadde startet en aksjon. "Biler til Ukraina". Så fortalte de en historie. Kontakten i Ukraina hadde spurt etter en kjølebil. De trengte en kjølebil for å frakte drepte helter hjem fra fronten. Sommervarmen ville ellers gjøre en slik transport umenneskelig. Historien gikk rett til hjertet på meg og jeg lovet der og da at jeg skulle skaffe penger til en kjølebil. Folk responderte fantastisk. Det kom inn så mye på Spleisen at vi kunne anskaffe to kjølebiler. 

24. august ble jeg invitert med til å feire Ukrainas nasjonaldag i Egersund. Det store Misjonshuset i Egersund var fylt til randen av folk. De fleste måtte stå. Igjen - utrolig gripende. Den nasjonen har fostret mange talenter og mange hyggelige mennesker.

I midten av september kom fire ordførere fra Ukraina til Dalane. Jeg tok dem med på byvandring. På kvelden spiste vi middag med dem på hotellet. Jeg tok med Show Chow-gutta og så spilte vi sangen vår om Ukraina. Det ble noen tårer da vi kom til den delen som inneholder nasjonalsangen. Igjen - en veldig gripende kveld. 

Show Chow spilte vår "Ukrainasang" for fire Ukrainske ordførere

Nå er vi med årsskiftet. Putins nyttårshilsen til Ukraina er en skur med dødelige raketter. Jeg kjenner det langt inn i hjerteroten. Her pøses det raketter inn over et land som ikke har gjort noe annet galt enn å ville styre seg selv. De har ikke drevet med terror, de har ikke gått over grenser, de har bare ønsket seg frihet til å leve slik de selv vil leve. 

Jeg kan forstå at frie mennesker og frie nasjoner oppleves som en trussel for despoter, men har jeg et ønske for det nye året, så er det at krigen skal ta slutt, russerne skal dra hjem og ukrainerne skal få bestemme sin fremtid uten å se landet sitt evet opp av den russiske bjørnen.

Et fritt Ukraina i NATO og EU, kommer til å blomstre og bli en sentral stat blant de frie statene i Europa. La oss håpe den dagen ikke er langt unna. Godt nytt år og slava ukraini.

Ordfører Jonas fra Sokndal og ordfører Odd i Eigersund, har vært i Ukraina i 2023. På Torvet i forbindelse med ett års markeringen av invasjonen, holdt de sterke taler, gode taler. 

To kusiner, gravide og begge føder sønner som skal skape historie.

Maria og søskenbarnet Elisabet, begge høygravide, og begge skal føde sønner som skaper historie. 

 Elisabet er en del av den store julefortellingen. Likevel har få hørt om henne. Det er synd. Det er noe i hennes historie som på forunderlig vis binder det andre sammen.

Jeg er blant dem som tror at religiøse fortellinger er hint til oss mennesker om den store sammenhengen. De som skrev dem hadde ikke hele bildet, ingen har hele bildet, men de gir oss sine hint. For å se dem kreves kun et åpent sinn. Ingen steder er hintene tydeligere enn i julefortellingene. Selv en tviler med hang til tro, blir berørt av det dype i det enkle.

 

Elisabet var en høyt respektert kvinne i landsbyen. Hun hadde en kjærlig og god mann. Alt lå til rette for et godt liv. Så gikk årene. Elisabet så ungeflokkene komme og gå i nabolaget. Nå hadde hun passert den umerkelige alderen da det ikke lenger var naturlig for henne å få barn.

Langt nede i dalen bodde hennes kusine, Maria. Hun var forlovet med snekkeren Josef. Maria var en ungjente full av liv. Elisabet tenkte nok at Maria kunne ha ventet litt med å forlove seg, men Josef var en snill mann med en sikker jobb og trygghet betydde mye for kvinnene i det okkuperte landet. To kvinner. To hverdagsmennesker. Det er ingenting ved dem som pekte mot det som skal komme.

 

Så snur alt.

 

Begge kusinene blir gravide. Maria får høre om tilstanden til Elisabet og vil reise. Josef ordner med skyss. Det er mange mil mellom de to landsbyene. Maria får bli med en karavane opp i fjellene. Josef blir igjen for å arbeide. Maria kommer til et hus der alt er forvandlet siden sist hun var på besøk. Tristheten er borte. Det usagte hadde i årevis ligget som et slør over huset. Nå hadde livet i magen sprengt opp lemmene foran vinduene og sluppet inn lys.

 

Så er det Marias tur. Hun forteller kusinen sin historie. Mens hun snakker, kjenner Elisabet at babyen sparker i magen. Hun er seks måneder på vei og de ler av ungen som er rastløst og vil ut. De to kvinnene skal snart føde hvert sitt guttebarn. Nå bærer de på liv som skal skape verdenshistorie.

 

Elisabet føder en sønn som får navnet Johannes. Seks måneder seinere føder Maria en sønn som får navnet Jesus. De to guttene må ha likt seg i hverandres selskap. Deres livsveier har mange felles kryss. Det mest kjente fant sted ved elva Jordan. Her døpte Johannes sin tremenning Jesus.

 

Elisabet og Maria er to kvinner det står respekt av.  De ble satt inn i historien på en måte som må ha kostet. Johannes skulle bli den som banet vei for Jesus. Resten er verdenshistorie. Begge kvinnene skulle seinere oppleve at deres førstefødte ble drept på barbarisk vis.

Det er en bro i fortellingen om de to kvinnene og deres berømte sønner. Den gir oss hint om å se etter det store i det lille. Juleunderet er barnet. Det guddommelige er ikke der ute, men inni oss. Underet er liv.