Rekefjord, finaste plass på jord

Natten har sneket seg inn fra havet og lagt seg tung og mørk mellom fjellene i fjorden. Jeg tenker på dagen som ga så mye før den tok kveld. Jeg tenker på fjorden, Rekefjord og alle de flotte menneskene som bor her. Vakker natur gir vakre tanker. Vi er mennesker, men vi er samtidig en del av det hele, en del av det evige kretsløpet av fødsel, liv og død.

Akkurat nå, i et millisekund av evigheten, får jeg leve mitt liv her på denne vakre flekken som kalles Rekefjord. Den er ikke min, den tilhører menneskeslekta. Derfor er det en forbrytelse mot framtiden å ødelegge det vi har rundt oss.

Snart skal andre overta etter oss, slik også vi en gang overtok. Vi skal derfor ikke tenke på morgendagen. Der er vi allerede for seint ute, men vi skal tenke lenger fram, mye lenger fram, til en tid der minnet om oss forlengs har blitt til støv og blåst vekk med vinden.

Klarer vi å tenke tanker lange som lysår, slutter vi kanskje å ødelegge den unike planeten vår, den blå kula som suser gjennom et kaldt univers på vei mot sin egen undergang langt der framme.

Slik kverner tankene mine her jeg står i midnattens, høytidelige stund og ser utover en fjord som har vendt sitt speil mot himmelen i frykt for hva vi mennesker er i stand til å finne på.