 |
| Annekset på Fredheim. Her bodde jeg sammen med et par andre ungdommer. |
Han gikk av toget på Tangen stasjon. Turen fra Oslo hadde tatt nesten to timer i snødrevet. Han hadde kjøpt med seg en avis på Østbanen. Forsiden hadde feite krigstyper. ”Torskekrig mellom Island og Storbritannia”. Nå angret han. Det var ikke her han skulle være. Han skulle reist hjem. Det var det som var planen. Arbeidsuke på biblioteket i hjembyen.
Den røde stasjonsbygningen var stengt, men gatelysene viste hvor veien gikk. Han skulle til Fredheim, det gamle huset i lia over Mjøsa. Der bodde Forfatterinnen. De hadde snakket om henne på litteraturlinja. Læreren hadde vært her før hun begynte på lærerskolen. Hun var en del av Bevegelsen.
Snøskavlene lå meterhøye langs veien. Han tenkte på sommeren. Hvor annerledes måtte det ikke være her om sommeren. Han tenkte på 17. juni. Læreren hadde snakket varmt om 17. juni. Det tok en halvtime å gå fra stasjonen til Fredheim. Kulda beit i ørene og på nesetippen. Han likte kulda. Den kom med en slags klarhet som han savnet på det fuktige Sør-Vestlandet.
Han så lysene fra Fredheim og tenkte at huset, snøen og trærne minnet om et julekort. Døra gikk opp før han kom fram. Han var ventet. Hun hadde stikkekofte og stakk. Det lange håret hang i ei lang flette nedover ryggen. Hun var det vakreste han hadde sett.
”Velkommen til Fredheim”, sa hun.
”Takk”, svarte han og satte fra seg ryggsekken i gangen.
”Bli med inn så skal du få hilse på Forfatterinnen”.
Stua var full av ungdommer. Noen satt i grupper og leste. Andre laget blomster av papir.
”Vi bruker dem 17. juni", hvisket hun.
Veggene var lyse og dekorerte med malerier. Kunstnerne hadde ikke brydd seg med lerret og ramme. De var malt rett på veggen. Ved kortveggen satt Forfatterinnen. Han tenkte at hun måtte være den eneste over 30 år i rommet. Hun var til gjengjeld gammel. En olding med krummet nese, svart hår og svarte klær. Han tenkte at hun minnet om en gammel ørn der hun satt og voktet på det som skjedde rundt seg i redet.
Hun fikk øye på den nyannkomne og vinket ham bort.
”Så du er han som skulle komme?”
Han nikket. Hun strakte fram hendene. De var fulle av store ringer og armbånd. Hun la dem på hodet hans. Fingrene beveget seg over hodebunnen. Han tenkte at det er slik en blind bruker hendene for å bli kjent med andre mennesker. Men hun var ikke blind. Hun så ham inn i øynene mens hendene hvilte på hodet.
”Du har det i deg, gutt. Jeg kan kjenne at du har det i deg. Du er han som skulle komme.”
Så var det over. Hun så bort. En ung mann på hans egen alder gjorde et nikk med hodet mot en ledig stol bak i stua. Han gikk og satte seg. To kvinner hjalp Forfatterinnen opp av stolen. Arm i arm forsvant de ut av stua. Han hørte det gikk i ei dør.
Jenta, som hadde tatt i mot ham, sa med lav stemme.
”Hun skal sove middag. Da må det være stille i huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor du skal bo.”
De tok på seg ytterklær og sko. Det hadde sluttet å snø. Hun viste ham vei over tunet til et lite anneks. Det var ulåst.
”Vi trenger ikke nøkler på Tangen. Det er alltid folk her.”
Annekset hadde to små rom. Det var nesten som en lekehytte. Hun viste ham inn i det ene.
”Her kan du bo.”
”Hvem er det som bor i det andre?”
”Det er meg”, sa hun.
De så på hverandre. Han hadde nettopp fylt 19 år. Hun var ett år yngre.
”Det er jeg som er utpekt som din følgesvenn mens du er her. Nå kan du slappe av til middag. Vi møtes om en time i stua.”
”Du, hva var det der med Forfatterinnen og hodet mitt?”
”Det kalles frenologi. Bare ved å kjenne på hodeformen din kan hun avsløre nesten alt om deg.”
”Tror du på det?”
”Hun tror på det, det er det viktigste”.
Hun smilte og lukket døren bak seg.
Han la seg på senga. Det var godt og varmt i annekset. Jenta hadde fyrt i vedovnen. Han tenkte på henne. Hun virket eldre enn 18 år. Hva het hun? Hadde hun kjæreste? Han merket at søvnen kom snikende sammen med den gode varmen fra ovnen. Han ga etter og sank inn i døsen. Noen ristet i ham. Han bråvåknet.
”Du må komme. Ingen kommer etter henne til middagsbordet.”
De hastet av gårde i gamle spor over tunet til hovedhuset.
I stua fant de to ledige plasser nederst ved bordet. Så kom hun inn. Forfatterinnen. Hun satte seg ved bordenden og ba for maten.
”Alt vi spiser her har vi dyrket selv. I dag skal vi ha steikte rødbeter.”
Sola skinte inn vinduene på Fredheim. Det var like før den forsvant bak fjellene ved vannet.
”Se så vakkert”, hvisket jenta og han forsto at hun siterte fra et eller annet,” ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa?”.
Han smilte. Hun smilte tilbake.
”Det er fra et dikt av Forfatterinnen”.
”Hva heter du?”
”Inga. Inga Borg.”
”Jeg heter Hans Haga.”
”Jeg har ventet på deg, Hans Haga”.
”Og jeg har ventet på deg, Inga Borg.”
Det var Wergelandkveld på Fredheim. Stua var full av folk. Bevegelsen hadde medlemmer over hele Østlandet. De satte seg i en halvsirkel rundt Forfatterinnen. Hun tildelte dem roller. Den ene etter den andre leste høyt. Så ble det hans tur. Han merket at halsen var tørr.
”Guld er Støv og Purpur Pjalt,
Ædelsind er det ei Alt?
Kan jeg større Rigdom finde
da end hos min tro Veninde?”
”Takk skal du ha”, sa Forfatterinnene og så ut over forsamlingen. ”Det er han vi har ventet på. ”
Folk nikket og smilte. En kjent skuespillerinne fra Oslo blunket. Ordene til Forfatterinnen moret dem tydeligvis. Dette hadde de opplevd før.
Han kjente hånda til Inga under bordet. Den søkte hans hånd. De så på hverandre.
”Tror du på skjebnen”, spurte hun da de gikk over tunet. Bilene hadde kjørt og de hadde ryddet opp etter gjestene. Han svarte ikke. Hun fortsatte.
”Kan jeg få ligge på armen din i natt”. Han stanset, tok et godt tak rundt henne og kysset henne lett på munnen.
”Hvorfor spør du?”
”Jeg må vite om du er han jeg har ventet på?”
De gikk inn i annekset. Begge kledde av seg. Ingen sa et ord. De la seg på rommet hans. Kulda fra turen over tunet satt ennå i kroppen. Hun krøyp god inn i armen hans. Han kjente den varme kroppen mot sin. De flettet seg inn i hverandres. Han smilte i mørket.
”Hva mener dere med at jeg er han som skulle komme?”
”Frenologi. Forfatterinne kan lese hodeskaller. Hun sjekker hodeskallen til alle som kommer hit”.
”Tror du på sånt?”
”Egentlig ikke, men Forfatterinnen tror på det og da er det sant så lenge vi er her.”
”Det høres rart ut”.
”Hun sjekket hodeskallen min for flere måneder siden. Det var da jeg fikk vite at du skulle komme.”
Han kysset henne. Hun hadde løst opp den lange fletten. Nå bølget håret som en foss ned over den nakne ryggen. Han skulle være her på Fredheim i én uke. Litteraturlinja på skolen hadde praksisuke. Han smilte for seg selv. Birger hadde fått influensa og måtte holde seg på internatet.
”Du får ta hans plass, Hans”, hadde læreren sagt.
Han hadde motvillig sagt ja. Nå gledet han seg til det som skulle komme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar