 |
| Bebyggelsen i Åve er i dag fredet. Det mektige Immersteinsfjellet i bakgrunnen. |
Hvor skal vi begynne historien om Åve? Vi kunne begynt da baglerne og birkebeinerne tørnet sammen i et durabelig slag utenfor Åve i 1206. Eller vi kunne tatt for oss de dramatiske historiene som utspant seg her under 2. verdenskrig. Vi kunne snakket om sildefisket, rekefisket og seilskuter, men alt dette skal vi la ligge. Vi skal til Napoleonskrigene.
Denne historien har alltid fascinert meg. For 25 år siden skrev jeg "Klokkene i Vammelsund", spelet om da Birgitte Christine jaget engelskmennene. Det var slik amfiet kom på plass ved Sogndalstrand. Visste du forresten at Sogndalstrand og Rekefjord Øst i sin tid var én kommune?
La oss begynne historien i 1806. Vi er midt i Napoleonskrigene, årene som skulle forandre Europa og Norge for alltid. Da flytter Hans Christian Fredricksen fra Loshavn i dagens Farsund til Rekefjord med familien på slep. De tok inn hos Jon Vatland og hans kone Birgitte Christine. Så skjer det som bør skje hvis en historie skal bli spennende. Birgitte Christine og Hans Christian blir elskere.
Det var dramatiske tider med krig utenfor fjæresteinene. Jon Vatland dør og Birgitte Christine sitter igjen med en betydelig formue. Hans Christian er fortsatt gift, og kona Catrine gjør det ikke lett for mannen som vil skilles.
Likevel blir Birgitte Christine gravid, noe som må ha vakt en viss oppstandelse i bygda. I løpet av tre år får de to sønner. I kirkeboken står far til den første oppført som "John fra Boston", og ved neste barnedåp står far oppgitt som "en fremmed".
Hans Christian fikk kaperbrev fra kongen. Han gjorde blant annet beslag i flere kanoner. Den ene står utenfor Tollpakkhuset i dag. Få visste at kanoen vi brukte i Strandaspelet faktisk var erobret i kapertiden, og at kaperen var elskeren til Birgitte Christine.
Sally Nilsson som Birgitte Christine. Kanonen ble erobret av elskeren til Birgitte Christine under Napoleonskrigene.
Handlingen i spelet ble bygd rundt en kjent historie. En engelsk fregatt ankret opp utenfor Rekefjord og en lettbåt ble satt på sjøen med soldater. De tre kanonene i innløpet ble bemannet, men siden det kun var guttunger og gamlinger igjen i fjorden mens mennene var på sjøen, mobiliserte Birgitte Christine en hær av kvinner som stilte seg opp i mannsklær ved kanonene.
Den første ble fyrt av, men gjorde ingen skade. Den andre knuste årene på den ene siden. Den tredje drepte rormannen. Da snudde engelskmennene og stakk til havns. Fregatten fyrte av noen salver og den dag i dag kan kulehullene skimtes i fjellet.
I 1814 er endelig Hans Christian Fredricksen klar til å gifte seg. Samtidig hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige. Nå var det fred i landet med store muligheter for driftige folk.
Mye av den flotte, gamle og fredede bebyggelsen på og rundt Åve kan tilskrives Birgitte Christine og Hans Christian Fredricksen, og deres familie. De satt godt i det økonomisk og må ha vært dyktige i alt de foretok seg.
Heldigvis er dette området i dag sikret og regulert som spesialområde for vern. I kulturminneplanen står det at formålet er "å bevare bebyggelse og landskap med historisk og kulturell verdi, samt verne om områdets særpregede miljø (...)".
Kloke politikere i Sokndal har altså vedtatt å bevare "bebyggelse og landskap". Det er betryggende. Studer bildene, så ser du at landskapet bak Åve vestover er det mektige Immersteinsfjellet, oppkalt etter den norrøne guden Yme (Ymersteinsfjellet)
 | ||
Åve og huset der Birgitte Christine fikk reist sammen med mannen Hans Christian. Immersteinsfjellet i bakgrunnen.
|
 |
| Tollpakkhuset der kanonen fra kapertiden står utstilt. Immerstiensfjellet i bakgrunnen. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar