Egersund er i dag en helt annen by enn den jeg vokste opp i

Litt av påfunn og folk denne bloggen handler om

 Kå e det nå du he fonne på?

Kå e det nå du he fonne på?» Ja, hva er det nå jeg har funnet på? Dessverre stivner vår lekelyst med årene. Jeg har alltid funnet på ting. Helt siden jeg var guttunge har jeg funnet på ting. Det har ikke alltid falt i god jord. Det er spesielt eldre herremenn i alle aldre som sliter med nye påfunn. De vil så gjerne ha det slik de alltid har hatt det. Eksemplene er mange. Her er ett:

Elvis og di

Den gang jeg fant på «Priscilla Presleys plass» ble jeg stanset på gata av en illsint egersunder som mente jeg «måtte ta te vede». Jeg tok ikke til vettet. I etterkant har jeg hatt med utallige grupper på byvandring til «Elvishuset» i Kirkegaten. Jeg har vært der med både NRK TV og TV2 og jeg har vært der flere ganger med NRK radio.  For prisen av en stein i asfalten fikk vi altså en ny turistattraksjon, som i tillegg er gøy og omdømmebyggende for en leken by som «nye» Egersund. 

15. juni skal «Priscilla Presleys plass» gjenåpnes med ny stein og gøy underholdning. Det vet jeg at enkelte "gubber" sliter med, men jeg nekter å la være å ha det gøy bare fordi andre ikke klarer å ha det gøy. 

EIK og Eirik

For meg er dette et spennende tema. Før var det vanskelig å stikke hodet fram i Egersund uten at det ble noen blåveiser, men byen har forandret seg til noe nær fullkommenhet på dette området. Hvorfor tror du et tidligere «på det jevne-lag» som EIK har våknet og gjør det kjempebra? Eller hvorfor tror du en superflink villmann som Eirik Zakariassen sjarmerer TV-Norge i senk og blir elsket på hjemmebane? Jo, fordi det er mulig. Egersund har ristet av seg stillstanden, søvnigheten og halvgodheten. Nå vinner vi ikke lenger bare halvmaraton. Vi vinner til og med viktige fotballkamper. Krefter forløses som tidligere ble holdt nede av et usynlig, kollektivt lokk som het "kem trur du at du e?".

Trollpikken

Husker du da Ketil Bentsen fant på Trollpikken. Til og med noe så ufarlig som Trollpikken vekket gamle gubber til dåd for å sable ned påfunnet. I dag er det vår største turistattraksjon, og selv ikke gamle tanter er lenger redd for å ta Trollpikken i sin munn. 

Seglem og Aakre

Jeg har sett Henrik Einar Seglem frustrert og lei seg og på nippet til å gi seg med Julebyen. Smålig kritikk tæret på idealismen. Skyllebøtter hold på å slukke ildsjelen. Gudskjelov holdt han ut og forlater nå ei av de viktigste, kreative skutene i Egersunds historie. Han er en påfinner av rang!

En annen påfinner, Johan Aakre, har titt fått høre det. Byteltet, havnepromenade, you name it. Johan har heldigvis evnen til å gå rundt de som foretrekker stillstand. Derfor er han trolig en av de viktigste påfinnere i byens, nyere historie.

Oktoberfest

Eller Mandsangerne og Alf Sverre Andersen? Det verserte en del sprøyt på byen da de gikk i gang med Oktoberfest. «Hæ, Oktoberfest i Okka By? Menn i korte bukser som jodler?» Jeg vet ikke om de ler sist, men de ler helt sikkert best. Oktoberfest er en kjempesuksess som faktisk har satt Egersund på kartet som en glad, festby der vi tidligere ble sett på som en lukket småby på Sør-Vestlandet. 

Jeg husker da Show Chow satte opp telt i sentrum og spilte revy med allsang og ølservering. Det gikk ikke lenge før de gamle gubbene begynte å synge sin bedrøvelige klagesang. På 30 år har byen tatt kvantesprang i gledelig utvikling. Derfor er det mulig å gjøre noe så gøy som Oktoberfest i Egersund uten at det piper nevneverdig fra hornene på veggen. 

Lekteren

Eller T.T.T? De tre store T-er. Jeg tenker selvsagt på Tove, Tore og Torger. De fikk en vanvittig ide. En lekter fortøyd ved kirken. En "lystbåt" med fiskebutikk og restaurant. Det var like før lekteren kullseilte. Jeg tror det sto om et par uker før den skulle taues til Aker Brygge. Men de tre T-ene sto på. Ga seg ikke. Og vant. Nå har vi en unik attraksjon som det går gjetord om. Også her sang enkelte gubber sin klagesang, men øybuer gir seg ikke så lett. Nå er vi stolte av Lekteren til Fonn.

Whisky

Eller galskapen på Jernbaneveien. En gedigen whisky-hall i Egersund. Hæ? Hvordan er det mulig? Er ikke Egersund en by i det berømte bibelbeltet? Var ikke Egersund tørrlagt til godt ut på 1970-tallet? Jo, det var vi, men Egersund er ikke lenger slik som enkelte vil ha det til. Egersund er ikke en trang, liten by der «bygdedyret» lusker i gatene og pietismens klamme hånd ligger formanende  over hustakene. Egersund er det motsatte. Egersund er en liberal by. Jeg mener oppriktig at toleransenivået er høyere i Egersund enn i mange tilsvarende byer. Derfor synes vi det er stor stas med spritproduksjon på Jernbaneveien. Derfor er vi stolte av Berentsens Brygghus og destilleri.

Kjerkå

Til og med i vår 1000 år gamle kirke merker vi de nye strømningene. Nå arrangerer kirken møter om forsoning, de har egne regnbuegudstjenester, prosten vier likekjønnede, den tidligere prosten åpnet Oktoberfest og alle kan se at døren i dag er både skyhøy og kjempevid. Det er til å bli helfrelst av..he..he..

Garpen

Sverre Garpestad. Den mannen har jeg respekt for. Han liker når ideene er litt ville og gale. For noen år siden fikk jeg satt opp hunden «Donn» på Lille Presteskjær fyr. Kunstner og støperi skulle ha 150 000 for skulpturen. Jeg spurte Sverre om B&G ville bidra. Ja, det ville de. 10 000 kroner, sa han. Så la han til. «Hvor mye bidrar du med?» «10 000», svarte jeg. Dermed sendte Sverre 20 000. Sånt er jo gøy. Han er en uredd krumtapp i byens kultur- og idrettsliv som ikke er redd for å støtte ville ideer som for eksempel å gjenreise Trollpikken. Hvis noen lurer på hvorfor B&G har suksess, tror jeg noe av hemmeligheten handler om nettopp dette – de våger å se muligheter der andre seifer og ser begrensninger. 

En glad by

Egersund er med andre ord en helt annen by enn den jeg vokste opp i. Nå er det lov å finne på ting. Det er lov å ha det gøy. Grævlig gøy!