Jeg tar selvkritikk, men NÅ har jeg lest boken til Jarle Mong

 

Jarle Mongs bok anbefales. Her er mange spennende refleksjoner og her er mye snacks å irritere seg over. 

Jeg er opptatt av menn, mannerollen og vår plass i et likestilt samfunn. Det samme er Jarle Mong. Jeg skrev om boken hans "Mer mann" ut fra omtaler i media. Selvsagt burde jeg lest boken før jeg uttalte meg. Nå er den lest fra perm til perm. Her er det mye spennende å gripe fatt i. 

Jarle stille mange gode spørsmål - ja, faktisk svært gode spørsmål som alle moderne menn bør stille seg. 

"Du kan bruse med så mange fjær du orker, du kan ha flotte biler i garasjen, skreddersydde dresser i klesskapet - og andre fikenblad - den stille hviskingen om at noe mangler gjør seg uansett gjeldende. Det er ikke dette du egentlig lengter etter."

Her stiller Mong et fundamentalt spørsmål. Han pirker i noe som mange av oss føler på - den nagende uro inni oss etter noe mer. 

"Om hjertet ditt blir beveget, er det god sjanse for at du er på sporet av det du lengter etter"

Her aner vi at Mong har et svar. Han er ikke som meg og mange andre, vi kjenner på uroen, men mangler svar. Og hva er så svaret til Jarle? Jo selvsagt:

"Bare Jesus kan tilfredstille det vår sjel lengter etter"

Det er her Jarle og jeg skiller lag. Jarles svar er Jesus, men religiøse mennesker over hele verden vil eie den samme fasit, bare at da er svaret - eller navnet Muhammed, Buddha eller Odin. 

Han stiller med andre ord svært gode, dype og tankevekkende spørsmål, men svaret blir for meg for enkelt.

Jarle og mannsrollen

Du som er skilt og leser denne bloggen, smak på dette sitatet fra boken:

"De fleste kvinne forlater ikke lenger mennene sine på grunn av utroskap og uansvarlig atferd. De forlater mennene fordi de kjeder seg, gnisten har forsvunnet. Den mannen kvinnen har formet i sitt eget bilde, er en mann hun nå spytter ut. Moderniteten har ødelagt den heroiske, ville og fryktløse mannen."

 Jarle mener altså at kvinner former menn i sitt bilde. Når denne mannen viser seg å bli kjedelig, en myk mann, så spytter hun ham ut. Jeg kjenner mange skilte menn, men jeg kjenner ingen som har latt seg forme, som en geleklump, av kona. Hvis teorien stemte, skulle altså mannemannen forbli gift, men den moderne mannen bli forlatt av kona. Slik er det selvsagt ikke. Jeg vil tippe det er stikk motsatt. Jeg vil tippe mannemannen er den som virkelig sliter med å finne seg dame og holde på henne. 

Hva er så Jarls svar på dette?

"Istedenfor å rømme ut i villmarken for å bli mann, trenger vi en bibelsk tilnærming.(...) Den sanne og gode maskuliniteten kan være både mild og hard, den kan være voldsom og følsom. Kristne menn kan være både poeter og krigere".

Eller dette:

"I en krise trenger vi menn som er tøffe og som ikke kollapser i snørr eller tårer."

Her går det, etter min mening, skikkelig galt for Jarle. I en krise er det ikke menn som ikke kollapser vi trenger, men menn og kvinner som ikke kollapser. 

"Mannen er ikke en defekt kvinne. Mannens trang til å erobre, underlegge, hogge ned og bygge opp, forme og skape har ikke noe med forbannelsen å gjøre. Dette er viktige deler av mannens opprinnelige design." 

Hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen i Mongs beskrivelse av menn? Jeg har ikke en slik spesifikk, maskulin trang. I den grad jeg har en trang til noe av det Jarle ramser opp, så vet jeg om mange kvinner som har det likt.

Til slutt

Jarle Mong har skrevet en spennende bok. Ikke fordi jeg er enig. Jeg er sterkt uenig med ham, men fordi han stiller en rekke god spørsmål. Det er svarene som er problemet. 

Hvorfor engasjerer en slik bok meg? Hvorfor blir jeg stadig oppildnet av det Jarle skriver enten det dreier seg på Pride, kristendom, kvinner, menn og samfunn?

Svaret vil kanskje forundre, men jeg er glad i kristendommen. Den er en bunnplanke i kulturen vår som jeg føler nærhet til. Dessverre klarer en del av de som kaller seg kristne å skremme folk bort fra kirken. Den blir noe rart, gammelmodig som ikke gir svarene på spørsmål moderne mennesker baler med. 

Hvis Den Norske kirke hadde forfektet holdninger tilsvarende de Jarle Mong forfekter, hadde mange av oss holdt oss langt unna kirken. Det er derfor jeg er så begeistret for utviklingen i Den Norske kirke. Det store slagskipet, som mange av oss aldri trodde ville klare å endre kurs, har klart kunststykket,  og har nå plass på dekker til mange ulike mennesker, med mange ulike syn på tilværelsen. 

Som ung mann, den gang jeg diskuterte kristendom med Jarles herlige far i friminuttene på ungdomsskolen, meldte jeg meg ut av kirken. Den hadde ikke plass til en slik som meg. For noen år siden meldte jeg meg inn igjen. 

Nå opplever jeg at at kirkerommet er mer enn stort nok for folk som ikke besitter bastante svar, men som har en grunnleggende undring, "en stille hvisking", for å bruke Jarles formulering, om at vi er en del av noe større, det jeg kaller en anelse av Gud.