Takk frøken Røyseland. Takk Tytland. Takk til lærerne som satte seg i respekt og klarte å få en villbasse fra Damsgård til å sitte stille og lære en lekse!

Husabø skole en gang på 1960-tallet. 

Hvorfor gjør ikke politikerne noe med en opplag diskriminering av gutter? I dag vet vi at jenter modnes tidligere og dermed tar mer ansvar enn guttene. Lærerne forventer mindre av guttene. Jentene oppfører seg på en måte som passer alle de kvinnelige lærerne bedre. Skoleoppgavene oppleves som mer relevante for jenter. Gutter er mer sårbare enn jenter når det gjelder venner og problemer på hjemmebane. Lærerne vurderer jentene til å ha bedre sosiale ferdigheter enn guttene. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Dette er noe Stoltenbergutvalget påpekte og som Aftenposten skriver om i dag. Jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på min egen skolegang. Alt var ikke bedre før, men dette var jaffal bedre i den klassen og på den skolen jeg gikk. 

Unge Klippenberg i samtale med Eli Karlsen på Husabø Ungdomsskole (Foto Bjørn Kvassheim)

Fru Røyseland var en myndig dame. Hun hadde full kontroll over klassen. Vi var dobbelt så mange gutter som jenter, men det fikset fru Røyseland lett. Hun var rett og slett sjefen. Ikke en venn, men en leder med autoritet. Hennes ord var lov. Rampestreker straffet seg. Unnaluring fikk følger. Hun var kort og godt streng. Men vi likte henne. Og det fikk en avgjørende følge - vi lærte. Klassen med en bråte potensielt, urolige gutter, fungerte så bra at ektemannen, Tobias Røyseland, overtok oss i 5. klasse. 

Sett i bakspeilet, er jeg evig takknemlig for at de sju første årene med skolegang foregikk på en skole der læring sto i høysetet, og vi gutter aldri følte at vi gikk på en jenteskolen. 

På ungdomsskolen senket jeg skuldrene og ble mer egenrådig. Gudskjelov fikk jeg Tytland i matte. Jeg elsket norsk og historie, men hatet matte. Rent faglig er Tytland den beste læreren jeg har hatt. Uten hans autoritet, hadde jeg aldri kommet meg gjennom matten med levelige karakterer.

Unge Petersson og unge Klippenberg på Husabø ungdomsskole (foto Bjørn Kvassheim)

Jeg nevner disse eksemplene fordi jeg ikke ser at politikerne adresserer disse problemene sterkt nok. Det er ikke å gå tilbake i tid å gjenvinne autoriteten i klasserommet. Gutter og jenter er forskjellige. Gutter og jenter trenger ofte ulike tilnærminger i skolen.

  Hvis ikke, fortsetter guttene å tape. Tapene som starter i klasserommet, får følger. Tapere i skolen blir ofte taper i livet. Guttene er i flertall i fengslene, de er i flertall blant dem som tar selvmord, de er mer sjuke gjennom livet (selv om kvinner er mer borte fra jobben) og menn dør tidligere enn kvinner. Det er også kvinner som går ved skilsmisse. Tilstanden er med andre ord sørgelig for en del gutter og menn som ikke fikser livet (og samlivet). Og jeg mener med andre ord at mye av dette starter på skolen. 

Burde ikke dette vært en av de viktigste oppgavene å gripe fatt i for alle politikere som vil skape et bedre samfunn?