Er du en klemmer eller en håndhilser

 

To herlige klemmer fra Hellvik ved Egersund

Er du en klemmer eller en håndhilser? For noen dager siden hilste jeg på en kvinne. Jeg reagerte ikke på selve håndtrykket. Det var helt normalt. Men etterpå gikk hun rett ned i håndveska, fisket fram håndsprit og desinfiserte seg.

Hva signaliserte det?

At hun var forsiktig? At hun var helsebevisst? Eller at jeg så ut som en bakteriebombe?Jeg har alltid vært en notorisk håndhilser. Mye mer enn en klemmer.

Klemming holdt vi ikke på med i familien da jeg vokste opp. Vi holdt for så vidt ikke på med håndtrykk heller. Til nød nikket vi til hverandre og mumlet et eller annet.

Men jeg lærte meg å håndhilse i godt voksen alder, og tok igjen det tapte med stor iver. Jeg håndhilste i hytt og vær. Så kom pandemien, og noe skjedde. Håndhilsing ble aldri helt det samme.

Plutselig var det ikke lenger en høflig gest, men en medisinsk risikovurdering mellom to mennesker som begge prøvde å late som ingenting.

Jeg liker fortsatt å håndhilse. Det er noe skikkelig over et godt håndgrep. Vi møtes, registrerer hverandre og slipper igjen før det blir pinlig.

Det verste er en rister. En som ikke bare håndhilser, men setter i gang en liten oljepumpe med hånden din. Opp og ned. Opp og ned. Jeg står der og lurer på om vi hilser på hverandre eller prøver å få i gang en gammel påhengsmotor.

Klemming blir fort mer komplisert.

Først må man avgjøre hvilken side hodet skal. Bommer man, går det ut over nesa. Så må armene plasseres. Deretter skal kroppene møtes på en måte som begge later som er helt naturlig. Og så kommer det vanskeligste: Hvem bestemmer når klemmen er ferdig?

Direkte pinlig blir det når den som absolutt skal klemme, ikke er en nær bekjent. Da står man plutselig der med armene rundt et menneske man egentlig bare hadde tenkt å si "hei" til.

Håndhilsing er en kunst. Eller i det minste en opptaksprøve i menneskelig samvær.

Vi signaliserer hvem vi er på sekunder.

Et slapt og svett håndtrykk er triste greier. Det føles som å få overrakt en død fisk.

Men det motsatte er nesten verre. Jeg kjenner mannfolk som klemmer til som om håndtrykket er en konkurranse. Donald Trump er en slik mann. Han klemmer og klemmer handa til motstanderen visner hen.

Selv prøver jeg å lande et sted midt imellom: Fast nok til å virke til stede, forsiktig nok til at begge får beholde finmotorikken.

Men nå lurer jeg altså:

Er du en klemmer eller en håndhilser?

Og hvis du er klemmer: Hvor godt kjenner du egentlig folk før du begynner?

(Bildet knipset jeg av to herlige klemmere på Hellvik)