Liten øy, men stort paradis

Kjeøyne ligger vakkert til med utsikt fra Fylkesvei 44

 Egersund e enn by omkransa av paradisøye; Asperøyne, Eigerøy og Skarvøyne. Men det finnes ei øy som folk glømme og som kanskje e den finaste av di adle, nemlig Kjeøyne. 

Så va det navnet. I Egersund blir me plaga av folk som ikkje lige måden me seie ting på. Di kalles myndigheda og di vil at me ska kalla Seglei fø Segleim, Eigerøy fø Eigerøya og Kjeøyne fø Kjeøya. Lokalpolitikerne he foreslått et kompromiss. Kå med Kjeøy? Men det finnes ikkje kompromissa når det handle om någe så alvorlig som bokstaven a. Derfø holle me okke heller te Kjeøyne. Det va navnet dei fyste som kom te øyne brukte. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. I dag huse øyne rondt 50 hytte med stort og smått. Opprinnelig tehørte Kjeøyne gårdan på Tengs, men så oppdagte byfolk paradiset og fekk seg små ”stykka” der di konne dyrka poteta og grønnsaga. 

 

Før i tide sadd folk på Tengs og kikte på kobben som boltra seg i steinan på jakt itte laks. Kobbeskjæret e den lita øye ved udløbe av Tengselve. Det som forandra alt va då jernbanen kom te byen i 1878. Linjå blei lagt øve Launes. I dag tenke me på Launes som en elvemunning, men før brue kom, va Launeshalsen en del av Leidlanshavet og besto av saltvann. Brue forandra alt. Detta e den einaste plassen på Sørlandsbanen der toget kjøre øve hav. 

 

Kjeøyne e ei øy. Ei øy he vatn på adle kanta. På vestsidå av øyne går kanalen. Kjeøyne hadde for lengst våre ei halvøy hvis ikkje folk hadde holdt kanalen åben. På dage med grei vannføring kan du lett dra deg gjønå kanalen med enn liden robåd. Hyttefolket he alltid likt kanalen. Innbruddstjuva he som regel ikkje tilgang på båd. Kanalen blei dermed et ”gjerde” som holdt skurka vekke. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. Holmen e forma sånn at det lett går ann å bygga mange hytte uden at det føles som et hyttefelt, men det finnes enn slange i paradis. Brue øve Launeshalsen fungere ikkje bara som ei jernbanebru, men og som enn demning når Bjerkreimsvassdraget svulme opp. Derfø he mange hytteeigere opplevd å få hyttene sine ødelagt av flom. Nå e nye bru på plass og alt ska bli så mye bære, love myndighedan, men hyttefolket på Kjeøyne vil nå venta någen år og se før di kan tru at probleme e løyst. 

 

Kjeøyne e et sommarparadis. Det gjær någe godt med folk å måtte parkera bilen og ta båd te hyttå. Kanskje kaste di et blikk på Sukkertoppen, det spesiella fjedle som trone øve Kjeøyne på landsidå. Fjedlene rondt Egersund e av beinhard anortositt. Unntage e någe som di steingalne meine e forkastelig. Jordskorpe sprakk nemlig her ved Kjeøyne og enn heilt annen bergmasse trengde seg opp. Det e denna sprikkå så kalles enn forkastning. Den erodere og holle på og det e derfø Sokkertoppen e så fine og grønne mens fjedlene rondt e så grå og golde. Frå Sokkertoppen kan du se at sprikkå strekke seg øve Eieåsen og heilt te Lindøy i indre havn. Ser du andre veien, får du svare på koffe der alltid e så grønt og fint i høyden på Ege. Alt handle om den samma sprikkå i jordskorpå. 

 

Det e løye å sidda på ei brygga på Kjeøyne å tenka på at adle laksan som ska opp i Bjerkreimselve, må forbi her. Det e her di akklimatisere seg. Tengsvågen e fø laks det samma som høydehus e fø skiløpere. Det er her di svømme frå saltvatn te ferskvatn. Sko laksen ha blitt venner med enn torsk onnaveis i havet, så vil den føla seg temmelig saltsprengde i Tengsvågen og snu før an når Kjeøyne. 

 

 

 

 

 

Når noen velger taushet som strategi, ringer alltid alarmklokkene hos meg.

Det stormer rundt menigheten Samfundet, men stormen kunne blitt en laber bris hvis menigheten hadde åpnet opp og forklart sitt syn på sakene som verserer i mediene. 

 Boken til Bjørn Markussen, «Alene ut», skaper debatt. Han har skrevet en god bok om Robin Andersen og hans vei ut av Menigheten Samfundet. 

Før jeg kommer til poenget, vil jeg presisere følgende: Jeg kjenner mange i Samfundet og utbryterne i Det Almindelige Samfund. Jeg har bare godt å si om folkene i disse menigheten. Aldri har jeg som utenforstående opplevd noe negativt. Det var tvert imot slik at den gang vi søkte dagmamma, ble det jubel i familien da vi fikk ungen plassert i en samfundsfamilie. Jeg sier dette fordi jeg vil at de kritikken rammer skal vite at vi er mange som vil dem vel.

 

Det er 133 år siden hedlandsbuen Bernt Lomeland startet Samfundet. Nå er tiden inne for en reformasjon. Den må begynne med å åpne opp. Taushet er en særdeles dårlig strategi i et åpent samfunn. Dernest må menigheten gjøre noe med sitt forhold til utmeldte. 

 

Bjørn Markussen mener at utdanningsdirektoratet har to valg i forbindelse med et varslet tilsyn. Enten må de endre privatskoleloven slik at den harmonerer med menighetens syn på hva som er Guds ord - eller så må de fjerne støtten til Samfundets skoler. Jeg tolker Markussen slik at han mener det siste. Hvis ikke Samfundet forandrer seg, må skolene miste støtten. 

Det er harde ord som må være rystende lesning for menigheten, men det går an å lese kritikken konstruktivt. Det skal bare et møte og et pennestrøk til for å vedta en ny vei for den gamle menigheten. 

Jeg er blant dem som mener folk må få tro hva de vil, og praktisere troen slik de selv ønsker innenfor lovens rammer. Samfundet frontkolliderer selvsagt med tidsånden på mange områder, men det må være lov. Det må være lov å være i utakt med tiden, og tidsånden trenger jo ikke alltid ha rett. 

Men - og dette er viktig - de må senke visiret, slappe av, la folk få melde seg ut med et klapp på skulderen, et smil og et "lykke til videre". Faktisk kan det være at færre melder seg ut hvis dører og vinduer åpnes og folk føler frihet rundt sin tro og tilhørighet.

Alt godt starter likevel med åpenhet. Det at ordet "lukket" ofte havner foran navnet på menigheten, er ødeleggende for omdømmet. Da er det ikke langt til ordet "sekt", et ord jeg vet menigheten misliker sterkt. 

Etter 133 år er det på tide å åpne opp, finne fram en liten Luther i seg selv og gjennomføre en reformasjon.

I vårt åpne, liberale samfunn forbindes lukkethet med at det finnes noe å skjule. Derfor kommer det til å dukke opp nye saker, nye bøker og nye leserinnlegg. De er en konsekvens av lukkethet. "Ingen kommentar" når det stilles spørsmål, pirrer nysgjerrigheten. Åpenhet er ikke farlig. En sunn og god kristendom trives utmerket i flomlys. Det står ingenting i Bibelen om at kristne skal isolere seg, tvert imot står det at de skal gå ut i verden med sin tro.

Jeg ønsker Samfundet og deres avleggere alt godt. På mange områder har de og deres medlemmer vært en berikelse for lokalsamfunnene, men forandringens vinder har nådd også dem. De har selv vist at ikke alt står skrevet på steintavler. Det som var synd i går, trenger ikke være synd i dag. Jeg husker en tid da samfundsjenter gikk hjemmefra i skjørt, og som ved et trylleslag dukket de opp på byen i bukser. Nå ler vi av slike eksempler, men de viser at forandring er mulig og at steintavler ikke lenger er i bruk. 

Pilgrimsleia til Nidaros starter her, på Hedningholmen i Egersund, men visste du at ikke langt herfra møtte Hellig-Olav Midgarsormen. Han drepte den og nå ligger den 10 kilometer lange ormen like Påved pilgrimsleden

På Hedningholmen står nå en stein som forteller at det er 1064 km fra starten på kystpilgrimsleden til målet, Nidarosdomen i Trondheim. 

 Første gang jeg skrev om kystpilgrimsleden, lo enkelte og kalte det en turist-gimmik. Det fantes bare én pilgrimsled og det var den som gikk fra Lillehammer gjennom Gudbrandsdalen til Nidaros, fikk jeg høre. Jeg jobbet den gang med research til vikingabøkene mine, og visste at de tok feil. Sannheten var faktisk stikk motsatt. Da Adam fra Bremen i 1070 skrev om reiseruter for pilegrimer til  Nidaros, var det leden langs kysten han anbefalte.

Lenge ble pilegrimsvandringer sett på som i overkant katolsk, men gudskjelov er holdningen en annen i dag. Over hele Europa er det en renessanse for slike vandringer. 

Folk gjør som folk har gjort i 1000 år, drar til Nidaros der gravkirken til Hellig-Olav ligger. Nidarosdomen.

Jeg har sans for pilegrimsvandringer. Det er noe med de lange tankene som appelerer. Nå gjenstår bare å gjøre kystpilegrimsleden bedre kjent. Altfor få vet at den starter ved Egersund kirke. På steinen som er reist ved startstedet, står det "1064 kilometer til Nidaros". 

Hellig-Olav var trolig ofte innom den gode havna i Eikundasund (Egersund). Noen har hevdet at han mer eller mindre, i perioder, hadde Eikundasund som base for flåten sin. Det er derfor naturlig at pilegrimsleden starter akkurat her. 

En kuriositet. Noe av det første som dukker opp etter Egersund, er St. Olavsormen. Det fortelles at Olav Haraldsson møtte Midgarsormen i det den var på vei fra havet til en innsjø (Ørsdalsvatnet?). Olav brukte flere dager på å nedkjempe monstret. Nå ligger konturene av ormen og bukter seg i landskapet. Den er flere kilometer lang og 10 meter tykk. 

Dagens pilegrimer går som regel kortere distanser.

 

Eigerøy fyr

Eigerøy fyr ligge ”ud i Øyne”. Di gamle på Seglei sa aldri Midbrødøy, di sa sa ”ud i Øyne”. Di sa heller aldri Eigerøy fyr. Di sa Fyret. Elle Fyræ. Di sko ud i Øyne te Fyræ. 

 

Eigerøy fyr e ei akkurat passe store fyrlykt. Det finnes mange som e større og der finnes mange som e mindre. Dessuden ligge den i akkurat passe turavstand frå parkeringsplassen. 

 

Eigerøy fyr ligge nesten liga høgt som Moi. Fyret ligge 46,5 meter øve havet. Moi ligge 58,4 meter øve havet. Men der e tri store forskjella på Moi og Eigerøy fyr. Ikkje blinke det på Moi, ikkje e der 134 trappetrinn opp te Moi og ikkje e Moi automatisert - ennå.

 

Eigerøy Fyr ligge akkurat høgt nok te at båda som he stokke styrehuset opp øve horisonten, ser blinkan, og kan unngå å seila te Skottland. 

 

Ei gong i tide hadde fyret diafon. I byen hadde di grammofon, men den konne ikkje måla seg med diafonen på Fyret. Det va derfø folk kald´an fø tågelur. 

 

Tågeluren gjorde at ingen på Norda Øyne konne ta seg enn lur når det va tåga. Poenget va at båda som hadde roda seg vekk i skåddå sko hørra lyden og fylla den te land. Det skjedde aldri, men den tonge, rautande luren hadde ligavel någe beroligande med seg. Någen passte på okke. 

 

Fyrtårnet på Eigerøy fyr e bygd av støybejern. Det e ikkje Norges høgaste støybejernfyrtårn, det e heller ikkje Norges minsta støybejernfyrtårn, men det e Norges fysta støybejernfyrtårn. Det va di gamle på Norda Øyne stolte av. ”Vett dokke kå”, sa di, ”me va di fyste i Norge som fekk ei fyrlykt i støybejern”.

"Seier`n er vår, seier`n er vår, vi har vinni, seier`n er vår." I dag kan egersunderne tenne lysene på fiskekaka

Fiskebutikk, fiskerestaurant 

 I dag kan vi feire med sjampanje og fiskekake. Tore, Tove og Torger vant. Vernemyndighetene i fylket har kapitulert. Fonn får fortøye lekteren ved Losen. I førsteomgang for to år. 

Klokken 14.07 tirsdag, fikk jeg en sms fra ordfører Odd. Han jublet. Det har han all grunn til. Ordføreren har vært fanebærer i et tog av frustrerte egersundere. Kred til ordføreren som løftet opprørsfanen. Han har imidlertid ikke vært alene. Et samlet politikerkorps har marsjert i takt bak ham. Til og med menighetsrådet har vist seg på barrikadene og sagt at "dettan vil me ha". 

Seieren kommer likevel med en bismak. Hvorfor skal det alltid være så vanskelig? Alle visste at før eller seinere ville dette blir resultatet. Hvorfor må folk med gode ideer da seigpines? Paralellen til havnepromenaden er påfallende. Jeg skal spise en bøtte tare på at havnepromenaden kommer. Men hvorfor må de som bestemmer over oss i Oslo og Stavanger gjøre veien så lang og humpete.

Men i dag gleder vi oss. I dag gleder vi oss over at Egersund får noe unikt i havna. Sjømatbyen Egersund, merkevaren Egersund, får en lekter dedikert til den beste av all mat - sjømat. Kan det bli bedre?

    "Nei, dettan va jillt?"

I Egersund er det snart bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort

I forlengelse av Steinbrygga, ønsker kommunen å anlegge en havnepromenade. 

 Fylkesdirektøren mener det bør fremmes innsigelse mot forslaget til havnepromenade i Egersund. Det er Dalane Tidende som skriver dette. Jeg kjenner jeg blir matt. Nå er vi i gang igjen. Mener de høye damer og herrer i Stavanger at Egersund skal stå på stedet hvil og ende opp som et museum uten aktivitet og folk? 

Jeg synes det er utmerket at vi blir sett i kortene av statsforvalter, biskop, fylkesdirektør og vernemyndigheter, men jeg fatter ikke hvorfor disse instansene så ofte må mene det motsatte av oss i Eigersund. De burde spilt på lag med oss. De burde vært vår heia-gjeng. 

Vi har sett det i en rekke saker. I det siste er det særlig Fonn-lekteren som har satt sinnene i kok. Lokaldemokratiet sier et rungende ja til å legge flåten ved Losen. Alle ser at dette er den beste plassen. Ideen om en fiskelekter, med utsalg og restaurant i sjømatbyen Egersund, er knallbra. Likevel sier "Stavanger" nei. Den vil ta utsikten mot kirken, hevdes det i Stavanger. Ja, den VIL ta utsikten mot kirken hvis du er i kajakk i indre havn, men den vil ikke skjerme for en takstein, en bordplanke eller et karnapp på kirken for alle som beveger seg på landjorda. 

Nå skjer det samme med havnepromenaden. En knallgod ide som hadde åpnet Egersund mot havna. Flekkefjord, Farsund, Stavanger og Haugesund har fått det til, men ikke Egersund. Her kommer det innsigelser fra de som bestemmer over oss i Stavanger. Lokaldemokratiet blir nok en gang overstyrt. 

For meg er disse sakene større enn seg selv. Problemet er ikke lekteren eller promenaden. Problemet er at folk med initiativ og lyst, kapitulerer. De orker ikke ta kampen. Det er ikke nok at lokaldemokratiet sier ja og heier på innovative ideer. Så snart disse ideene når Stavanger, punkterer lysten og går over til avmakt. Vi havner da i en situasjon der det er bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort. Resultatet er en småby i stagnasjon. 

Jeg sliter med å forstå påsken

 Jeg er et julemenneske. For meg er jula en åndelig godtepose. Julefortellingene overgår alt annet. Jeg aner dybden i symbolikken. Det samme kan jeg ikke si om påsken. 

Denne høytiden snakker ikke like sterkt til meg. Det blir sagt at dagen i dag, 1. påskedag, er den som forklarer hele kristentroen. Det sliter jeg med å forstå. Jeg forstår for eksempel ikke at Judas blir sett på som skurken. Det er jo takket være Judas at vi får historien om lidelse, død og oppstandelse. 

Sånn sett er Judas helten, den som ofrer livet i skurkerollen for at påskedramaet skal ende godt. For meg fremstår Judas som et redskap, ikke en forræder. Er jeg på ville veier?

Sånn sitter jeg og grubler for meg selv på hytta i Rekefjord og misunner dem som klarer å forstå påsken. 

Oddsfjell med vikingraven til Orvar Odd

Førstesiden i DT på ettårsdagen for invasjonen i Ukraina

 

Var 1970-tallet tidenes beste tiår?

På 1970-tallet kunne bilene se slik ut, noe som selvsagt forteller alt om stemningen i folket. 

 Vi hadde flaks, vi som traff 1970-tallet med ungdomstiden. Landet var på beina igjen etter krigen, og for hvert år som gikk, fikk vi det litt bedre. Ekofiskfeltet kom i drift, og flere felt fulgte etter utover på 70-tallet. Pengebingen var ved å fylles. 

1960-tallet var en tid i svart-hvitt. 1970-tallet kom i farger. Selvsagt hang atomskyen der, og selvsagt var det kald krig, men alt var samtidig så enkelt. Venner var venner og fiender var fiender. 

1970-tallet var det tiåret da musikken ble voksen. Pink Floyd, ABBA, Elton John, Chicago, Billy Joel, Creedence og Bob Dyland slo ut i full blomst. 60-tallet var tiden for musikalsk planting, mens 70-tallet ble tiden for innhøsting. Det sørgelige er at når 1980-tallet kommer, så er alt gjort, alt spilt, alt sunget. 

På 1970-tallet trodde vi bokstavelig talt at treet kom til å vokse inn i himmelen. Kontrasten til i dag er voldsom. Nå er det full brems. Optimismen er borte. Russerne rasler med atomvåpen. Det er igjen krig i Europa. 

I Egersund fikk vi på begynnelsen av 1970-tallet et av Norges første diskoteker. Inge Skjæveland, innehaveren av Grand Inn, hadde vært i USA og sett det nye fenomenet. Han mente det ville passe utmerket i Egersund. Kun Hotell Norge i Bergen var før Okka by. Musikkanlegg ble kjøpt inn fra Sverige og discjockyen snakket norsk, noe han vist nok var alene om i landet.

I dag lever vi i en tid der graden av hvor tildekket kvinner skal være, er et stridsspørsmål. På 1970-tallet kastet jenter bh-en, og attributter i det fri var et vanlig syn, selv på badestrendene her i bibelbeltet. Selvsagt var denslags frigjorthet en skakende opplevelse for oss unggutter, men vi kom oss over det. 

I 1913 ble den siste skjenkebevilling inndratt i Egersund, men i 1975 brast demningen. Grand hotell fikk skjenke øl og vin. Nå inntok synden for alvor Egersund. Det var nok av dommedagsprofeter som spådde hvor ille det ville bli i byen når folk fikk kjøpe alkohol, men for oss som var unge på 1970-tallet, ble det et signal om at Egersund var en levelig by på vei inn i moderniteten, ikke et lukket, mørkt unntak som enkelte journalister i Oslo-pressen ville ha det til.

Det finnes noe rart med det jeg skriver her. I hodet mitt, og i hodet til oss som hadde ungdomstiden på 1970-tallet, var det meste rosenrødt. Hvis jeg bruker Egersund som eksempel, er sannheten trolig motsatt. Byen er finere, mer tolerant og bedre å bo i for nesten alle i dag. Det virker bare ikke sånn. Hjernen driver på å sortere inntrykkene og dermed forsvinner nyansene. Det finnes derfor ikke fnugg av sannheten i det jeg har skrevet her. Det er bare hjelpeløs mimring.

På 1970-tallet kom Inter Rail og vi fikk plutselig råd til å reise på kryss og tvers i Europa.

Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene

Bestemor mi het Engel Seglem og så ut som en bestemor. Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene?

 Finnes det ikke lenger gamle bestemødre? Jeg bare spør? Bestemor mi så ut som en bestemor. Hennes verden var bitte liten. Bestemor var til for å besøkes. Hun var et slags ankerfeste i slekta der vi kunne møte alle de i slekta vi aldri møttes ellers.

Jeg vet ikke hvor gammel bestemor mi er på bildet, men jeg ser ikke bort fra at hun er rundt der jeg er i dag. En slik tanke er rar. Bestemor mi var nemlig 85 år hele livet. Det er helt utenkelig at hun en gang var ung og flørtet med gutter. Det er enda mer utenkelig at hun hadde et seksualliv. Nå hadde hun riktig nok en bråte med unger, men ytterst ute på Eigerøy - på den ytterste nøgne ø, gikk bestemor og de på Arken og trodde på jomfrufødsel. Jeg tipper det er forklaringen på alle ungene. 

Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene? De er borte vekk. Jeg kan ta meg i å snu meg på gata etter en lekker rumpe, bare for å oppdage at den sitter på en bestemor. De gamle bestemødrene hadde ikke den slags rumper. Deres rumper var store, runde og gode å sitte på. De hadde ingen annen funksjon. 

Jeg sliter med å forstå statistikken. Før var alle bestemødre eldgamle, nå er bestemødre modnede utgaver av sine døtre. Problemet er bare at statistikken forteller at jeg tar feil. Bestemødre i dag lever mye lenger enn de gamle bestemødrene, det bare ser ikke slik ut. Det kan nesten virke som om alder er en slags ungdomskilde. 

Vi spilte for noen uker siden med Show Chow i Sandnes. Vi tok ut de mest rocka sangene fra playlisten. Spillejobben var tross alt på et senter der det stort sett gikk gamle. Så gikk det opp for oss folkene i salen var de som oppfant rocken. Keith Richard er 80, Paul McCartney er 80 og kongen sjøl, Elvis, hadde vært 88 år hvis han ikke hadde vært så glad i medisiner og peanøttsmørbrød. 

Nei, alder er ikke det det en gang var, og gudskjelov for det. 

Bestemor mi spinner garn og hadde rokk, men hun spilte aldri rock.

 

Varberg- byfjedle som he fått sin egen whisky - VARDBERG

 

16. mars 2023 var en historisk dag i Egersund. Da lanserte Berentsen destilleri sin første whisky - VARDBERG, oppkalt etter byfjellet i Egersund. Her er kåseriet jeg holdt i whisky-hallen til Berentsen under avdukingen. 

 

Varberg e så mye mær enn et fjedl. Varberg e selva grunnfjedle – sjelen - i Egersund. 

 

Kontrari, Årstadfjedle og Krågefjedle  danne sammen med Varberg bygrydå Egersund. Ligavel e det bara Varberg som he klart å bli någe mær enn seg sjøl. Den e selve siluetten av Egersund.

 

Der e någe snilt øve Varberg. På netthinnå te adle egersunderne e Varberg verdens høgaste fjedl. Det komme av at me adle var veldig små fysta gonge me såg opp på  Varberg.

 

Skykulå e 906 meter mens Varberg i 125 meter. Ligavel e Varberg høgast. Det går nemlig an å se så mye mær frå Varberg. 

 

Det e løye å tanka på at Varberg bara så vidt øvelevde som byfjedl. Ei gong i tide ville folk bygga i Vardberg. Sagen kom heilt te kommunestyret. Her ble det nei med enn stemmes øvevekt. Seinere viste det seg at vedkommande hadde stemt feil. I dag e me veldig glae fø at denna politikeren ikkje fylde med. Måtte politikere langt oftere gjæra rett og stemma feil!

 

Allerede i vikingtide blei det enn plikt å holda veter. Dei sko tennast og varsla fare og ufred. Trulig va det kongsgården Husabø som hadde ansvaret for veten på Varberg. 

 

1000 år før vikingtiden, sadd folk å hoggde inn bilda av skib i Varberg. På det eina skibe ser med mannskabe strekka seg itte sole. Folke rundt Varberg va nemlig soltilbedere.

 

Seinere, onna Napoleonskrigan, hoggde de kompassrose i fjedle. Dei kunne vetevakte eller losa bruga fø å finne retningen på skib som va på vei inn te Egersund. 

 

I langt øve 100 år he egersunderne stått opp om mårånen og sitt opp mot Varberg. Vindfløyen he nemlig fortalt okke det me trengde å veda om vere. 

Enn liden kuriositet, si whiskyen i dag hetter Vardberg: Visste dokke, at uden sprit, så hadde me ikkje hatt enn vindfløy på Varberg. Det va samlaget, datidens pol, som i 1888 betalte fø vindfløyen. Gronnen va nok at hvis folk blei litt småskjenkte, så konne di se opp på fløyen fø å finne retningen heim. 

 

Tenk at enn bede av veien rundt Varberg hetter Kjærlighetsstien. Det e enn vei, ikkje enn sti, men gudskjelov hette den Kjærlighetsstien, ikke Kjærlighetsveien. Ska enn fyst sverma, bør enn gjær det på enn sti. 

Kjærlighetsstien i Varberg e enn gode plass å sverma, særlig i nerøvebakke. 

 

Adle bya med respekt fø seg sjøl he et tårn. København he sitt Rundetårn med hundretusenvis av besøgande. Berlin he sitt fjernsynstårn med enn million besøgande. Paris he sitt Eifeltårn med mange milliona besøgande. Og Egersund he Varbergtårne. Ingen av di andre tårnan, står på et fjedl som he enn whisky oppkalt itte seg – VARDBERG.

 

Varbergtårne e 195 meter høgt. Ja, egentlig e det 70 meter høgt, men i Egersund lige me å måle frå havet og opp. 

 

Då eg hørrte at Berentsen sko kalla whiskyen sin før Varberg, tenkte eg yes – det e et grævlig godt navn. 

 

Hvis Dovre e Norges nasjonalfjedl, så e Varberg Egersunds byfjeld. Og frå i dag vil navnet blir kjent langt udanføre byens grense. 

 

 

 

 

 

 

Vi bør snakke, snakke, snakke! Ikke chatte, chatte, chatte! Holder vi på å ofre gjestfriheten på teknologiens alter?

 

Bildet tok jeg på Orknøyene. Det illustrerer godt poenget mitt.

Er det virkelig sant at vi er på vei inn, hjem og at den gode, gamle gjestfriheten er på vikende front? Den tidligere biskopen Per Arne Dahl holdt et spennende foredrag om dette i Egersund kirke. Dahl sa: "Nå trenger vi kortreiste gleder, en gammeldags gjestfrihet og et nytt fokus på å se hverandre og bry oss om hverandre hva enten det er naboer, slekt eller venner"

Har han rett?

Jeg tror han har rett. Kultur har alltid vært en god temperaturmåler i rumpa på samfunnet. Jeg skal på konsert med Michael Bublé i neste måned. Den skulle ha vært i store Telenor arena, men er flyttet til mye mindre Spektrum. Det hadde aldri skjedd før pandemien. Vi går mindre ut for gode fellesopplevelser. Vi har nok med storskjermen hjemme. 

Jeg fester mindre. Jeg er sjeldnere ute og drikker øl med kompiser. Jeg går på færre kulturarrangementer. Vi får sjeldnere uventet besøk. Jeg har ikke tallbelegg for disse påstandene, men jeg tror det er en korrekt observasjon.

Samtidig viser undersøkelser at unger og ungdommer er mye mer hjemme nå, enn før. De kommuniserer med andre, men via skjerm. Jeg er blant dem som heier på den gode samtalen. For meg er den viktigere enn det vi snakker om. Samtalen er i seg selv kunstgjødsel for psyken. 

Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Mye er bedre nå. Men ikke når det kommer til gjestfrihet. Den er på vikende front. Jeg frykter et kaldere samfunn hvis vi ofrer gjestfriheten på teknologiens alter.

Vi bør derfor feste mer. Synge mer sammen. Gå ut for gode kulturopplevelser. Invitere oss selv på kaffebesøk. Snakke, snakke, snakke. Ikke chatte, chatte, chatte. 

Sånn tenker nå jeg om den saken her jeg sitter for meg selv foran skjermen og skriver.

Den fascinerende historien om da den litterære verdensstjerna Knut Hamsun slo seg ned på et loft på Eigerøy utenfor Egersund for å bli kvitt en plagsom skrivesperre

Den fascinerende historien om da den litterære verdensstjerna

 Knut Hamsun slo seg ned på et fattigslig loft på Eigerøy for å bli kvitt skrivesperre.

 

Nobelprisvinner i litteratur, Knut Hamsun, var i 1932 en av verdens mest berømte forfattere, men han måtte ha det litt primitivt for å klare å skrive. Det ordnet Olufine Skjæveland på Grand hotell. 

 

I 1932 var Knut Hamsun en berømt mann. Det hadde sin pris. Forventningene til den verdensberømte forfatteren var formidable. Forlaget presset på og ville ha nye bøker og privatøkonomien tilsa det samme, han måtte skrive. 

Det var sommer i landet. På Nørholm hadde de voksne ungene inntatt gården med venner. Hamsun fikk ikke fred til å fordype seg i arbeidet. Aftenbladet skriver at kona Marie og sønnen Arild er på en liten kjøretur. Det er Arild som sitter bak rattet. En unge løper ut i veien. Han blir påkjørt og dør. Det er med andre ord alt annet enn et godt og fredelig skrivemiljø for den sensitive forfatteren på Nørholm. Det er krise. Han vil bort. Bort for å finne inspirasjon. Hva med å sette seg i Cadillacen å kjøre vestover og se hva som skjer? God ide. Det var ofte i slike litt «farlige» situasjoner at de mange, gode bøkene hans hadde blitt til. 

 

Kona Marie skriver: «Vi skal ta det rolig på turen, så du kommer ut av tyngselen som har mareridd deg i hele sommer.»

Knut hadde slitt i over ett år med å komme i gang med boka Men livet lever. Marie var bekymret. «Jeg måtte kjøre ham en tur uten noe bestemt mål. Han hadde notatene med, om han skulle falle på å slå seg ned et eller annet sted underveis. Vi kroket oss fram på de smaleste og bratteste veiene borte på Vestlandet.»

På steder som Jøssingfjord, der veien gikk langs høye stup, ble Knut svimmel og lente seg over til motsatt side av bilen. Han ropte til Marie at hun skulle kjøre på. Et sted måtte de kjøre på planker over en avgrunn. De kjørte på måfå rundt i Rogaland. Ingenting nyttet. Knut ble bare mer og mer mutt. Til slutt ville han hjem igjen til Grimstad. 

 

6. juli 1932 parkerer Marie bilen i Johan Feyers Gate i Egersund. De er slitne. Knut Hamsun er 73 år og kjøreturen på måfå har tatt på. De har ikke bestilt rom på forhånd, men bestyrerinnen Olufine Skjæveland finner et fint rom til dem. Knut er svært bevisst på at han vil være anonym. Han skriver seg ikke inn i hotellboka selv om alle vet hvem Knut Hamsun er. Han er en av Norges mest kjente menn og en stjerne på den internasjonale litteraturhimmelen. Alle moderne forfattere på denne tiden, fra Hemingway og nedover, sier at de er inspirert av Hamsun. Kanskje er det han som skjuler seg bak et av de andre navnene i gjesteboka, det vet vi ikke, men vi vet at han brukte navnet Pedersen mens han var i Egersund. Og kanskje er forklaringen en helt annen. Det kan tenkes at datoen ikke var så viktig i gjesteboka, det var de andre opplysningen som hotellet trengte. Det finnes nemlig en mystisk «Pedersen» tre dager tidligere. 

 

Grand Hotell virker nytt. De har det bra. Hamsun faller til ro.  De får høre om det gamle hotellet som brant og at dette kun er fem – seks år gammelt. Det er en trykkende varm julikveld i Egersund. De går til sengs tidlig, men det er umulig å få sove. «Du husker vi svettet i sengene i hotellet?» Det er Knut som seinere minner Marie om natta på Grand i et brev. 

Heldigvis har bestyrerinnen Olufine Skjæveland gardert seg. Hun vet at de tunge dynene fort blir for varme nå midt på sommeren. «I skapet lå fine, tynne ulltepper,» konstaterer en tilfreds Hamsun. 

 

Torsdag 7. juli våkner de sammen med byen utenfor. Hotellet ligger i en av byens travleste gater. Det var kun to bad på hotellet, men Marie hadde husket å reservere ett av dem før de la seg. Etterpå er det frokost i hotellets spisesal. I løpet av natten har Knut fått en ide. Han tar kontakt med Olufine Skjæveland. Kan det tenkes at hun kjenner til et sted der han kan få leie et rom for å sitte og skrive? Det må ikke være noe påkostet. Og hotellet er alt for dyrt. For eksempel 5 kroner dagen for kost og losji. «Det blir nok kanskje dyrt alt i alt, men uhyre billigere enn i hotellet som slett ikke er billig med det dyre rom.»

 

Olufine Skjæveland vet råd. Hun ringer til sentralen på Skadberg på Eigerøy som setter telefonen over til Skjelbreid. Der skal det finnes et rom som av og til blir leid ut. Jo da, nobelprisvinneren er hjertelig velkommen til Skjelbreid. Seinere samme dag kjører Marie alene hjem til Nørholm utenfor Grimstad. 

Nå gikk det fort. MS «Skadberg» kjørte daglig i rutetrafikk mellom Eigerøy og byen. Klokka 12.00 la den fra kai ved Steinbrygga. Hamsun sto på dekk og fulgte med i det skøyta rundet Lindøygabe og la kursen mot det smale Nysund. Første stopp var Leidland. På Skjelbreid ble han tatt i mot på kaien av vertskapet. Det var bare en kort spasertur til hans «skrivestue» på Eigerøy. Han så MS «Skadberg» fortsette utover sundet mot siste stoppested, Skadberg. 

Den bruløse øya er akkurat det 73-åringen trenger. Det går ikke lenge for roen senker seg over det til tider uregjerlige diktersinnet og han griper pennen.

 

            «Foreldrene mine hadde et rom. Han leide det samme med et spiseværelse,» forteller Kristina Skjelbreid.  Hun var fem år da dikteren dukket opp i huset. «Du vet, det var ingen på Øyne som brydde seg om at han var nobelprisvinner,» humrer hun og legger til: «Første gang jeg så ham, sto jeg og vasket dukkeklærne mine. Han sto bak meg. Jeg ble skremt. Jeg vet han kommenterte det til mor. Han lurte på hvorfor jeg ble redd, for han var visst glad i barn.»

 

Hamsun trivdes på Eigerøy. Her kunne han rusle rundt og snakke med vanlige folk. Hvis han så folk nærme seg huset i finstasen, sprang han til sjøen og gjemte seg. Han ville ikke snakke med fiffen som hadde bygget sine sommerhus ved Norda Sundet. 

            «Mor fikk beskjed om å si at han ikke var inne. Hun likte ikke å lyve, så jeg vet det var litt vanskelig for henne,» sier Kristina Skjelbreid.

I brevene til Marie skryter han av vertskapet. Maten er god, han får til og med tomater, men han fryser på beina, så han må ligge med sokker, men alt i alt har han det bare, i det minste så bra som en som aldri har det helt bra kan ha det. 

 

Han fikk flere invitasjoner til sammenkomster med byen høye herrer, men avslo alltid den slags selskapelighet. Han ville ha fred. På rommet hadde han et bord som etter hvert ble fylt med lapper. Her sto det navn og små stikkord til hendelser. Så flyttet han rundt på dem. Og da løsner det. Snart hadde han skrevet 20 sider. Nå vil han ha besøk av Marie. Hun kommer. De bor på Skjelbreid. Knut mente det ble for dyrt på hotellet. Men han sender henne snart hjem igjen. Han må skrive. Hun virker bare forstyrrende.

 

Han må stadig inn til byen i forskjellige ærender. Tennene har løsnet og han trenger hjelp. Byturene ender alltid opp på Grand hotell der han spiser. Bertine Tollefsen jobber på hotellet. Hun har lest «Sult» og synes synd på den litt ensomme, gamle mannen og øser derfor opp mat på tallerkenen hans. Hun vil ikke han skal sulte slik han gjorde i den tid han gikk rundt og sultet i Kristiania. 

 

«Bare sett fatet på bordet, frøken, jeg klarer å forsyne meg selv,» sier Hamsun mildt. 

Frakken henger i garderoben. Bertine Tollefsen er i likhet med bestyrerinnen Olufine Skjæveland en gudfryktig kvinne. Hun putter et skriftsted fra Bibelen i lommen hans. 

 

Hamsun liker seg ikke i byen, det er på Eigerøy han trives, men han blir tvunget til å rusle litt rundt i gatene mens han venter på at MS «Skadberg» skal returnere til Eigerøy. Han er innom butikken til Knutsen. Den ligger vegg i vegg med hotellet (det staselige bygget som i dag rommer restaurant, spisesal og hotellrom). Butikkeier Knutsen slår an en munter tone. 

            «Nei, men er det ikke selveste Hamsun?»

            «Nei, nei, det er Pedersen. Herr Pedersen,» svarer Hamsun mutt. 

 

Han ble gjenkjent over alt, men han likte det ikke. Hamsun var så til de grader kjendis at Stavanger Aftenbladet trykket et stort portrettbilde på forsiden i forbindelse med fødselsdagen 4. august. 

Han blir på Eigerøy til oktober. Da er han klar med ny bok, Men livet lever. 

Han tar farvel med vertskapet på Skjelbreid. De følger ham til brygga og ser ham vel ombord på MS «Skadberg». Han blir satt i land på Steinbrygga og er kanskje innom Grand hotell mens han venter på at kystbåten skal ankomme Damskipskaien. Det var aldri vanskelig å vite når kystbåten kom. Det var bare å følge strømmen av egersundere som gikk i samlet flokk forbi hotellet og ut Strandgaten. Det var alltid stor folkeforlystelse å ta i mot kystbåten, noe Hamsun mesterlig beskriver:

 

«Når folk møter opp på bryggen til kystbåten så gir det dem ingen inntekter, men heller ingen utgifter, det balanserer, kanskje med fradrag av litt skoslit. Det skader da ikke nettopp, men det er sjelden at noen har litt igjen for det. En særskilt opplevelse, et syn for guder, en eller annen sann velsignelse? Nei, nei! Noen folk og kasser i land, noen folk og kasser om bord. Ingen sier noe, hverken styrmannen ved rekken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker. 

Så er det ikke mer.

Og folk vet sånn noenlunde hver eneste dag hva de går for å se, men de går, 

Er det aldri mer?» 

 

Men livet lever kommer ut i 1933. Den blir en bestselger. Bøkene hans er på denne tiden oversatt til 70 språk. Vi vet at han lot seg inspirere av stedene han besøkte. Dette skrev han mens han var i Egersund. 

 

«Men litt etter litt ble byen større, et par nybygg i fjor, et par i år, distrikslegen bosatte seg her og det kom apotek. Etter et spand av år var her post, telegraf, Grand Hotell, sorenskriveri, bank og kino.» 

 

I 1936 er han tilbake i Egersund. Det var her skrivesperren sist slapp taket. Nå skriver han boka Ringen sluttet.

 

 

 

Opp og ned-tanker ved årsssskiftet

 

For et merkelig år. Vanligvis er det lett å oppsummere et år. Mitt 2022 har satt livet i perspektiv. Jeg har lite å være stolt av. Alle oppturene kommer nemlig med et snev av dårlig samvittighet. Jeg bor på en bitte, liten fredelig øy som heter Egersund. Mine små opplevelser blir bagateller mot andres livsdrama.
Som Takako, kvinnen jeg ble kjent med på slutten av året. Den vakre, stolte og verdige kvinnen som står i sitt livs kamp for å få bo i sitt kjære Norge. Måtte byråkratene i UDI/UNE gjøre det nye året til et gledens år for Takako.

Eller barnebarnet mitt, Brage, som flyttet for en periode til en familie i Gambia, for å restarte tilværelsen etter at faren tok livet sitt i fjor. Brage endte opp med å snu opp ned på et barnehjem i Gambia, der mange unger nå har et bedre liv takket være hans innsats. (Og alle som deltok i spleisen)

Noe av det modigste jeg opplevde i 2022, var da prosten vår, Ingun Barane, helhjertet åpnet kirken for homofile.
Egersundkirken, med et tusenårig perspektiv, på et sør-vestland kjent for sin pietisme, var her vitne til noe ekstraordinært, noe grensesprengende og samtidig livsviktig for kirkens framtid.
Jeg tar meg i å tenke at mine egne kamper blir så ubetydelige og små, mot kreftene prost Ingun utfordret ved å skifte standpunkt. Hun mistet sikkert noen underveis, men hun skal vite at hun vant mange flere.

For meg personlig begynte året på Stavangeren og "Gudlabadne te na mor." 50 publikummere i den store salen, alkoholforbud og munnbind. Videre gikk året med en herlig sommer med Show Chow på Hellvik for så å avslutte det hele med forestillinger på Sogndalstrand, Ogna og Klepp. Tastaturet nekter å utdype disse oppturene. De blir så til de grader uviktige sett mot en virkelighet som er alt annet enn lystig.

I 2022 gjorde jeg noe dramatisk, jeg sluttet som journalist i mitt kjære Stavanger Aftenblad. Nå skulle jeg leve av å skrive bøker. For å komme med en liten betroelse: Det er roman-skrivingen som holder meg mentalt flytende. Det skjer så mye energi-givende rundt bøkene - som å komme til øya Ramstad i Trøndelag, øya som jeg skriver mye om i Ormebitt, og bli tatt i mot med åpne armer av lokalbefolkningen. Tusen takk, Ramstad.

Eller bli invitert til den danske ambassadøren for å snakke dansk-norsk kultur. Det var et uventet og energi-givende møte.
Jeg kunne sagt mye mer om mitt 2022, men jeg skal la det ligge. Jeg orker ikke å tenke på alt det gode jeg har fått oppleve i et år med så mye elendighet.

God nytt år. Måtte gode krefter vinne over mennesker utkledd som rovdyr. Og måtte gode krefter vinne over små, lokale rotter som gnager på sjelen til skikkelige folk.
Måtte de varme, vennlige og kjærlige tankene fortrenge de onde tankene. Ja, måtte 2023 bli det året som 2022 aldri maktet å bli.

Julerushet er over . Show Chow har avsluttet sin lille juleturne med utsolgte hus og høy stemning.

 

2022 ble come-back-året for Show Chow er halvdvalen under pandemien. November og desember på Sogndalstrand, Ogna og Kleppe, ble uker for den gyldne minneboken.

Hva i alle dager er det som skjer? Fredag ble vil tilbudt et sjenerøst beløp for å gå på an igjen etter at forestillingen var slutt på Ogna Scene (vi takket høflig nei). Lørdag nektet Idar Håland, Edeståva, Kleppe å betale oss avtalt honorar. Han forlangte å få betale oss mer. Også det en ny opplevelse.

Og før disse to kjempekveldene, hadde vi tre deilige uker på Sogndalstrand der vi følte at kulturhotellet gjorde alt som sto i deres makt for at vi skulle trives.
Så hva i alle dager er det som skjer? 
Det har helt sikkert ingenting med Show Chow å gjøre, men vi har en teori: Det virker som om alle er så glade for at vi igjen kan kose oss, være nær hverandre, synge, spise, le og ha det noe så banalt som jillt igjen etter de kjipe årene med pandemi.

Show Chow tar nå juleferie, men vil takket vårt trofaste og fantastiske publikum samt Eli og di på Sogndalstrand, Hans og di på Ogna og Idar og di på Kleppe. Vi elsker dere!

 Gratulerer. I dag ble det trukket ut et Odd fra Berglyd-krus til en av de mange som kjøpte signert bok på Ark, Amfi Egersund. Den som har nummer 2, kan hente kruset i bokhandelen. Igjen - gratulerer. 

Bestemor Takako Ellfsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med Karsten Ellefsen i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

 

Takako Ellefsen var vertinne for kong Olav da han besøkte Veritas i Østen.

Bestemor Takako Ellefsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med en stavangermann i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

Jeg er sjokkert. Denne saken er umennesklig. Finnes det en politiker, en journalist eller et medmenneske som kan hjelpe denne 83 år gamle dama? Saken får meg til å skjems av mitt kjære Norge. Dette har skjedd: Takako giftet seg med stavangermannen Karsten Ellefsen i 1964. De fikk fire barn. Klara, Kjell, Jakob og Erik, alle norske statsborgere. I romjulen skal fru Ellefsen kastes ut av Norge! Hun får ikke bo i landet og stelle graven til sin kjære Karsten ved Revheim kirke. Hun får ikke bo i landet der barn og barnebarn bor. Norge truer bestemoren med politi hvis hun ikke forsvinner ut av Norge innen 29. desember. (For en julegave fra UNE)

Hva er problemet? Jo, ektemannen Karsten jobbet i Det Norske Veritas, etter hvert som direktør på Hong Kong-kontoret. Han var derfor i norsk tjeneste over store deler av verden. Dermed har Takako Ellefsen bodde for lite i Norge. (De tjenestegjorde jo bare for Norge i utlandet) I perioder har de imidlertid bodd i både Stavanger og Kristiansand, men altså ikke lenge nok.

Så selv om Takako får norsk pensjon, har personnummer og har betalt skatt til Norge i mange år, så skal denne snille bestemoren kastes på hodet ut av landet (med de flotte 17. mai-talene).

"Hvis klageren ikke forlater Norge innen utreisefristen, kan politiet pågripe klageren og transportere henne ut av Norge." (UNE)

Jeg kjenner urettferdigheten får det til å koke i meg.

Dessverre er jeg ikke lenger journalist, og har heller ingen politiske kontakter, eller makt på noen som helst slags måte, og merker at maktesløsheten gjør meg deppa. Derfor håper jeg noen med posisjon til å gjøre noe, tar tak i saken om Takako Ellfesen - det er nemlig en sak som setter vår medmenneskelighet på prøve. (Ja, jeg må innrømme at tankene går til Dickens og "En julefortelling", der varme hjerter vant over et kaldt hjerte).

 

Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur.

 

Julebyen 2022 startet i det beste været "ever". I tillegg gar juletreet aldri vært større og vakrere. 

Det er lov å drømme seg vekk i Julebyen Egersund

Det finnes någe kun dei som e akkurat passe store får te. Det vett adle som he forsøkt å arrangera julemarked. Store bya får det ikkje te. Di e for store. Små bygde får det ikkje te. Di e for små. Egersund derimod, e enn akkurat passe by fø et skikkelig julamarked. 

Julebyen Egersund e et sant eventyr. Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur. Di kom heim med enn dårlige ide. Di ville kopiere någe tyskerne hadde dreve på med i hundrevis av år. Di ville arrangera julemarked. 

Der e någe spennande med håblause idea. Di he enn tendens te å lykkast. Frå dag én va Julebyen Egersund enn suksess. 

 

Hemmeligheten handle om størrelse. Byen og julamarkedet kler kværandre. Ingen vett kor det eina begynner og kor det andra slutte. Du merke den spesielle stemningen umiddelbart. Kanskje e det fysta du legge merke te at ingen onga grine i Julabyen. Før jul blir tusenvis av norske onga hâlt skrigande rundt på øvefylte kjøpesentre. I Julebyen e di stille. Ingen grine i Julabyen. Heller ikkje dei danske smedan. Di påstår sjøl at di grine, men sannheden e at di ler. 

 

Julabyen gjær någe med okke. Bevise på det e ei pølsa. Adle he åde ei kjyddpølsa frå Gilde. Adle vett kossen ei kjyddpølsa smage. Unna Julabyen selle Round Table fø hundretusenvis av krone av di samme kjyddpølsen som folk kjenne så godt frå utallige, kjibe middaga. Nå e di forvandla. Pølsene he våre utsatt fø et juleunder. Før va di ordinære. Nå smage di himmelsk. Di får folk te å reisa på ganefart te Egersund. Kå he skjedd? Någen påstår at pølsen trekke i buljong te di blir sprikkeferdige av kraft. Andre meine pølsen e som pølse flest og helst ikkje bør analyserast. Men det finnes et svar. Det finnes et svar på koffe pølsen i julabyen e så himmelsk gode. Svaret e Julabyen. Det e den magiske stemninge i Julabyen som heve sjøl kjyddpølse opp te et nivå som di e på bara to uge i året. 

 

Hvis du ikkje trur på teorien, finnes det flærne bevis. Zontasdamen selle graud. Adle trur at den kokes på et gammalt feltkjykken som varmes opp av torre bjørkekobba. Sannheden e enn heilt annen. 

Den kjøbes ferdig frå Tine i svære plastpåsa. Ligavels smage den heilt fantastisk. Hemmeligheden e åbenbar. Igjen e det stemningen frå julabyen som gjørr underverker. Når dei kombineres med det gamle feltkjykkene frå krigen, og grøden te slutt sukres med søde smil frå zontasdamen, så e adle ingrediensan på plass fø en suksess.

 

Egersunderne elske sin julaby på Torvet. Det e sånn me ønske Egersund ska vær heila året. Vennlig, koselig og vakker. Julabyen e ekta idyll. Den e ikkje enn gimmick fra et reklamebyrå, den e ikkje et påfunn frå handlestanden, men den e enn gigantisk dugnad utført av folk som jobbe gratis i pur glede øve å få væra enn del av det heila.

 

Lydsporet te Julabyen e det Mandsangerne som sørge fø. Borte e sangerhuå og sløyfå. Nå kalles di monka. Det kler Mandsangerne, sjøl om di på ingen måde e kjende fø å praktisera sølibat. I Julabyen holle monkan te i Lysthuset. Det e enn gode plass å holda te fø monka. 

 

E du heldig, kan du oppleva monka som snige seg vekk fra Lysthuset fø å gje enn private konsert fø enn elle aen stakkar som ikkje e friske nok te sjøl å gå inn i Julabyen. Det e ikkje meningen at du ska se det, men kanskje e du heldige og får et glimt av monkan mens di står ved en drosje og synge fø enn gammale, sjuge mann som vett at detta e den siste julen i Egersund og i livet. Akkurat i det øyeblikk e julen på sitt vakraste, og akkurat i det øyeblikket e du brennsikker på at du såg ei stjerna blinka øve den gamla kjerkå i udkanten av Julabyen. 

 

 

 

 

 

 

Rogalendinger, sverdene må ut av slirene!. Vi må danne en svinefylking og ta kampen opp mot trønderne om Norges tilblivelse

 

Sommeren 2022. Hellig-Olav rir gjennom publikum i Nordens største utendørs teater. Vi er på Stiklestad.(Foto:Klippenberg)

Det er på tide å få sverdene ut av slirene. Vi bør danne en svinefylking og ta kampen opp mot ladejarler og andre småhøvdinger i Trøndelag. Nå forsøker trønderne å kuppe tilblivelsen av Norge ved å kalle jubileet i 2030 for "Norge i tusen år". 2030 er som kjent året for slaget på Stiklestad. 

Trønderne driver historiejuks. Det er feil å koble Norge og Stiklestad sammen. Hellig-Olav er selvsagt kjempeviktig, men først og fremst som nasjonsbygger i kraft av mytene som ble skapt rundt "Norges evige konge". Og i neste omgang som den som mer enn tidligere konger bragte kristendommen til landet. 

Samlingen av Norge skjedde ikke på Stiklestad. Den skjedde i 872 og stedet er Hafrsfjord. I år er dette forsøkt feiret, men ærlig talt, det har vært triste greier. Jeg har selv holdt et par foredrag i regi av riksjubileet, uten at jeg hadde den helt store følelsen av å være med på noe viktig. Kulturminister Trettebergstuen gadd ikke en gang å ta turen til Rogaland. Det forteller litt om Rogaland, som ikke er representert i regjeringen, det forteller litt om Hafrsfjord, som holder på å glippe i historiefortellingen om vikingtiden og det forteller litt om oss, rogalendingene, som lar denne fascinerende historien gli ut av våre hender. 

Jan Zahl har tatt poenget. I en meget god kommentar i Aftenbladet skriver han at trønderne har forvaltet historien om slaget på Stiklestad så godt at det offisielle Norge har glemt at samlingen av landet skjedde i Hafrsfjord i 872. Her treffer pilen til Zahl blink. Trønderne har vært flinke, vi har vært sløve. 

Mímir Kristjánsson er inne på noe av det samme. Han mener trønderne får aksept for å stokke om på kongerekka. Nå virker det som om kongerekka starter med Olav Haraldsson, mens kongehuset selv skriver at den starter med Harald Hårfagre. "Jeg reagerer veldig på innretningen av jubileet. Det man i praksis gjør, er å datere rikssamlingen til 1030", sier han til Aftenposten. 

Hvorfor har vi rolset det så til for oss?

Kanskje handler det litt om rivalisering mellom Avaldsnes og Hafrsfjord. De to stedene minner om en by med to halvgode fotballag som ikke klarer å slå seg sammen for å spille i eliteserien. De fortsetter heller å gjøre hverandre dårlige. 

Så handler det om årestallet 872. Noen skal på død og liv krangle om årstallet. Dermed går energien ut av alt som handler om Hafrsfjord. Det er like lett å krangle om årstallet 1030, eller for den saks skyld år 0. Ble Jesus virkelig født for 2022 år siden? Helt uinteressant, sprø du meg. Årstalldebatten bør her og nå hauglegges!

Den andre ørkesløse debatten handler om hvor mye Harald Hårfagre virkelig samlet av Norge. Den bør legges i den samme haugen som årstalldebatten. Det er hevet over en hver tvil at Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord startet rikssamlingen av Norge. Det holder i massevis. 

I sommer var jeg på Stiklestad og så spelet. Jeg ble imponert over hvor stort det var, hvor mange som kom for å se og profesjonaliteten rundt det hele. 

Men

Og nå kommer det. Men - dette kan vi gjøre bedre i Hafrsfjord. Spelet om Hellig-Olav er baktungt og litt utgått på dato. Møllebukta er en bedre lokalitet enn Stiklestad. Vi trenger bare samle oss ...he...he...