Min metode - instinktiv vennlighet

Fra en av prøvene. Noen MÅ ha på seg kostyme for å gå inn i karakter, andre venter til generalprøven. Min metode som regissør kaller jeg "instinktiv vennlighet".  

 Hva holder vi på med? Etter en tøff øvingshelg på spelet "Juleunderet på Hedningholmen", har jeg gjort meg noen tanker. Jeg har tre roller i spelet: Forfatter, regissør og aktør. Måten jeg takler de to første på, er gjennomtenkt. Jeg kaller metoden for "instinktiv vennlighet". 

Hva betyr det?

Jeg var lærer i 10 år på Jæren folkehøgskule. Ikke en eneste gang hevet jeg stemmen til elevene. Det gikk aldeles utmerket. Jeg forsøker nemlig å praktisere det Grundvig kalte "lysten driver verket". I praksis betyr det at jeg ikke kjefter i rollene mine som forfatter og regissør. Skuespillerne og musikerne får ansvar for å finne sin vei i spelet. Min tanke er at alt blir mye bedre hvis det er lysten som driver det fram, ikke frykt for kjeft eller for en regissør som tror"han he heila vede".

Med "instinktiv" mener jeg at aktørene skal lete i seg selv etter løsninger. Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger de siste dagene: "Hvilken inngang skal jeg bruke?" Jeg har stort sett svart: "Hvilken inngang føler DU det er rett å bruke?" Jeg ser jo at noen blir frustrerte, forvirret. Og jeg er helt sikker på at noen ville ønsket klare svar, og en sterk vilje fra min side. Men det får de ikke. De må lete i seg selv etter de rette svarene.

Skuespiller og regissør Torfinn Nag ringte meg for noen dager siden. Han både spiller og har regien i et annet av mine julespel - "Det skjedde i Julebygda...". Vi snakket om forskjellige løsninger, men jeg var klar på at han som regissør fikk bestemme. Jeg som forfatter holder fingrene av fatet. Torfinns svar var at han satte pris på min holdning, og la til:  "Resultatet blir alltid mye bedre på den måten." Nettopp. Min jobb er å sende folk av gårde, men så får de etter hvert finne veien selv.

Men hvorfor i alle dager bruker jeg ordet "vennlighet" som metode? Selvsagt får ofte de sure, kjeftesmellene, de autoritære - viljen sin. Men heller ikke mer. De får ikke det lille ekstra ut av folk, det lille ekstra som utgjøre hele forskjellen. Vennlighet har skaperkraft i seg. Vi får lyst til å prestere. Lysten driver verket. Vi får lyst til å gå på øving. Vi får lyst til å vise oss fram. Og en vennlig atmosfære gjør at vi trives i hverandres selskap. Vennlighet stråler. Sure folk stråler kun surhet.

"Det skjedde på Hedningholmen" er et godt eksempel. Vi er mange involverte. Aldersspennet er fra 15 til 72 år. Vi kommer fra vidt forskjellige kulturer. Vi er på forskjellige steder i livet og i karrieren. Ikke minst er vi forskjellige som personligheter. Noen sliter på privaten. Noen har for mye å gjøre. Alt i alt er et slik ensemble en smeltedigel av forskjellighet. Derfor vil ingen høre meg kjefte når noe ikke går helt etter planen (og det gjør det aldri). Presset skal ikke komme utenfra, det skal ikke komme fra meg, det skal komme innenfra hos hver enkel. 

Jeg er privilegert så får jobbe med flotte, flinke folk. De gir meg masse energi, de gir meg lysten til å drive verket videre. Dette var bare noen bagateller, noen strøtanker etter en beintøff øvingshelg.

 

Rekefjord en dag i november

 

Ord som trengs for å banne når vi ikke vil banne. Har du eksempler?

Kristelig neste-banning er en kunst som mange har rendyrket her på Sør-Vestlandet

 Alle trenger kraftuttrykk. Før eller seinere får vi alle en stein i hodet. Noen av oss sliter med å banne. Oppveksten, søndagsskolen, sitter i ryggmargen. Så hva skal vi si? 

Far min brukte my e"fadosten".  Mine favoritter er nok "hekkan" og "jøsses". 

I Eigersund er vi så heldige å ha to bygder med "hell" i navnet. Derfor kan vi trygt be folk folk "dra te Hellvik", eller enda verre: "Dra te Helleland!"

Jeg fikk mange innspill etter at jeg spurte om uttrykket "ikkje knø". Det var vanlig i min barndom, men jeg var i tvil om dagens unger ville forstå meg. Mandag holdt jeg en appell mot nedleggelse av Husabø skole. Jeg laget slagordet: "Legga mer? Ikke knø! Husabø ska aldri dø!" Etter at jeg var ferdig, ble jeg oppsøkt av tre unge jenter. De ba meg forklare ordet "knø". 

"Salte" er et kristelig banneord jeg husker fra søndagsskolen. Skulle vi ta skikkelig i sa vi: "Søren salte". 

Jeg tror nok favoritten min i dag er "gobba!".

Historien bak "Eg e liga glad"

 Historien bak «Eg e liga glad»

 

«Eg e liga glad» er Show Chows suverent mest spilte sang i strømmetjenester. Nå har gruppa gitt Dalane energi lov til å bruke ordene «Eg e liga glad, sjøl om regnet hølje ner», på paraplyer.

 

 

I 1990 og 1991 var Show Chow støtt og stadig i Stavanger og spilte inn sanger til en ny plate. Det var Staccato studio som sto bak Stavangerbølgen med innspillinger av Stavanger ensemblet, Asfalt, Mods og mange andre. 

 

-       Vi hadde gjort oss ferdige med innspillingen og to platedirektører i Oslo tok turen til Stavanger for å høre på resultatet. De likte det de hørte, men de savnet en hit. Gi oss noen uker til, sa vi, og så satte vi i gang. 

 

Arnt Olav Klippenberg forteller at han skrev teksten til «Eg e liga glad» på en halvtime. Sven Arne Petersson og Øystein Ellingsen brukte heller ikke noe særlig mer tid på melodien. Så gikk de i studio med den nye sangen. 

Dette året fikk norske plateselskaper i oppgave av NRK å komme opp med sanger til den norske Grand Prix-finalen. Sonet/Slagerfabrikken ba Show Chow stille med «Eg e liga glad». 

 

-       Vi var i hundre. Finalen skulle være 16. mars i Chateau Neuf. Gleden varte helt til en NRK-sjef kom på Dagsrevyen og sa at finalen var avlyst. Begrunnelsen var at sangene var for dårlige. 

 

Klippenberg forteller at en av sangene som ble vraket i 1991, «I evighet» med Elisabeth Andreasson, ble sendt inn på nytt i 1996. Nå vant den. I den internasjonale finalen kom den på 2. plass. 

 

I 1991 kom cd-en «Løslatt på prøve» og det blir fort klart at to av sangene skilte seg ut. «Eg vett enn liden holme» med Jan Eggum på gitar, fikk mye radiospilling. Likevel var det «Eg e liga glad» som havnet høyt oppe på Norsktoppen 14. juni. Her ble den liggende utover sommeren.

 

-       Det er veldig kjekt å ha en sang med et hook som mange kan. Ingenting er hyggeligere enn å stå på scenen og se folk synge med. Vi merker at mange unger kan sangen. Jeg tror de må ha lært den på skolen. Også flere musikkorps har laget arrangementer. Den egner seg visst nok godt til marsjering, humrer Klippenberg.

 

Han forteller at det var gøy da Dalane Energi tok kontakt og lurte på om de kunne få bruke en linje fra sangen på paraplyer. 

 

-       Vi sa selvsagt ja. Sånt er jo bare moro. Nå har vi en sponsoravtale som må være unik. Jeg tror ikke det finnes så mange andre sponsoravtaler som omhandler paraplyer.

 

Tilbakemeldinger er en vitaminsprøyte rett i forfatterbaken min

 

Noe av det hyggeligste som finnes er å dukke opp på døren hos en superleser som Anne Grete Vatnamo, og levere en bokserie til henne som hun skal gi videre i gave.

Det er ofte underkommunisert hvor viktig leserne er for en forfatter. Jeg kjenner forfattere som seriøst påstår at de skriver for seg selv og at de egentlig gir blaffen i om boken blir lest eller ikke. For dem er boken et kunstverk hevet over noe så trivielt som lesere og salg. 
Jeg for min del tenker motsatt. Jeg skriver for at bøkene mine skal bli lest. Derfor reiser jeg mye rundt og snakker om bøkene og derfor har jeg bagasjerommet fullt av bøker. Jeg tjener ingenting på å selge bøker fra eget utsalg og dra rundt til folk og levere dem på døren, men det betyr null og niks. Alt handlere om lesere. Jeg elsker mine lesere og er villig til å strekke meg langt for dem. 
Jeg har snakket med forfattere som hevder at tilbakemeldinger betyr lite. Kunstverket, boken, står på egne bein, så kan folk mene hva de vil. Slik er ikke jeg, dessverre. Det måtte vært deilig å levd i en slik boble, men for meg er det umulig. Derfor blir jeg så usigelig glad når jeg får meldinger som de jeg legger ved her. De er fra folk som nettopp har avsluttet "Sverdgny" og som forteller om opplevelsen de hadde med boken.
Slike tilbakemeldinger er en vitaminsprøyte rett i forfatterbaken min. 

Kokka Astrid Vinningland hadde vakt på Grand hotell. Hva i alle dager skulle hun gjøre med den døde gjesten på rom nummer 2?

Astrid Vinningland oppdaget en død mann på hotellet. Hva i alle dager skulle hun gjøre?

 Hvem ringer man til i en bitte, liten by når det sitter en død mann på rommet

For Grand hotell i Egersund var de handelsreisende viktige. Da hotellet ble bygd opp igjen etter brannen i 1926, var fire utpakkingsrom blant nyvinningene. Her kunne handelsreisende komme med varer og presentere dem for lokale kjøpere. 

I perioder lå havna full av fiskebåter. De virket som en magnet på handelsreisende.  En av dem som pleide å dukke opp når båtene klappet til kai, var en handelsreisende fra Trondheim. Han solgte klær til fiskerne. Mannen gjorde ikke så mye av seg. Derfor visste ikke de ansatte så mye om ham, men navnet kunne de. Han fikk alltid rom nummer 2. 

 

Kokka Astrid Vinningland hadde sett i bestillingsboka at han hadde reservert rom. Han ankom hotellet som vanlig litt ut på ettermiddagen. Bilen var full av kofferter med arbeidsklær. Han ba Vinningland øse opp maten mens han bar opp bagasjen. Mens dette pågikk, dukket det opp en fisker. Han var på jakt etter arbeidsklær. Kokka sendte ham til rom nummer 2. Det gikk bare sekunder før han var nede igjen.  

- Det sitter en død mann på rommet, sa fiskeren. 

- Hæ? Det kan umulig stemme. Han var akkurat her. Maten står på tallerkenen og er fremdeles varm, svarte Astrid Vinningland. 

Hun ble likevel med fiskeren opp til rom nummer 2. Døra sto åpen, men hun banket på. Ingen svarte. Hun kikket inn. Der satt mannen. Øynene var åpne. Hun gikk bort og kjente på pulsen. 

- Mannen er jo død, sa hun. 

- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte fiskeren.

 

Hva gjør man i en liten by som Egersund når det dukker opp en død mann på et hotellrom og ingen vet hvem han er? Svaret er ikke å ringe et begravelsesbyrå. Det skal gå mange år før det dukker opp den slags bekvemmeligheter i byen. Så hvem ringer man? Kokka ringte doktor Kirkebø. Han avbrøt det han holdt på med og kom umiddelbart. 

- Han er jo død, sa doktor Kirkebø.

- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte Astrid Vinningland.

- Da kan ikke jeg gjøre noe, sa doktor Kirkebø og gikk.

 

Kokka visste at det var en nonne i byen. Hun bodde i Sandbakkan. Egentlig var hun sykepleier, men uniformen gjorde at folk kalte henne for ”nonna”. Vinningland ringte ”nonna”. Hun kom umiddelbart. 

- Han er jo død, sa ”nonna”. 

- Ja, visst er han død, det er jo det jeg sier til alle, svarte kokka. 

- Da kan ikke jeg gjøre noe, svarte ”nonna” og gikk. 

 

Nå begynte Vinningland å bli desperat. Hva skulle hun gjøre? Det satt en død mann på rom nummer 2 og ingen ville overta ansvaret. Hun ringte Berentsen i sykebilen. Hun fortalte at det var en SYK mann på hotellet. Berentsen holdt til i nærheten og kom i løpet av minutter. 

- Mannen er ikke syk, han er død, sa Berentsen. 

- Ja, visst er han død, så nå må du ta ham med deg, svarte Vinningland og så for seg problemet blir båret ut av døra. 

Berentsen tok ham med i bilen og kjørte ham til sykehuset. Endelig kunne Astrid Skjæveland kunne puste ut. Nå var ikke mannen lenger hennes problem. Et par timer seinere ringte telefonen. Det var fra sykehuset. 

- Nå er han stelt og ferdig og vi har lagt ham i kista. Han er klar til henting.

 

Da tok Astrid Vinningland en dramatisk beslutning. Hun ringte hotelleier Inge Skjæveland. Han bodde i øverste etasje. Han hadde gang på gang innprentet i de ansatte om at de måtte ordne opp i problemer selv. Han ville ikke forstyrres. Skjæveland var som alltid motvillig til å komme ned, men han må ha merket på stemmen til kokka at dette var alvorlig. Noen minutter seinere sto han på kjøkkenet. Hun fortalte om den døde mannen og at de nå måtte hente ham på sykehuset. 

- Over mitt lik, sa Skjæveland, og la til. -  Hvis de kommer med ham, så får de sette ham utenfor. Dette er ikke vårt ansvar. 

 

Nå hadde Astrid Vinningland fått nok. Hun ringte politiet. Først kom én konstabel, men han fant fort ut at dette ville han ikke ta ansvaret for alene og tilkalte én til. De gikk gjennom rommet og bagasjen. Det endte med at politiet tok ansvar og fikk liket sendt av gårde med toget til Trondheim. 

 

Astrid Vinngland kunne endelig slappe av. Saken hadde fått en lykkelig slutt, ikke for mannen, men for de som måtte løse problemet. Trodde hun. Noen dager seinere parkerte det en likbil utenfor hotellet. En trønder kom inn. Han var sendt til Egersund for å hente hjem den døde handelsreisende. 

Av ARNT OLAV Klippenberg

 

 

 

 

Det partiet som svarer best på disse spørsmålene, får min stemme ved valget.

Stemmeurnen i Egersund er laget av Ole Gabrielsen. Han var lam og beveget seg via bjelker i taket i verkstedet sitt. Da han la kobber på kirketårnet, heise han seg i et sele.

 I år kommer én sak til å avgjøre hvem som får stemmen min. Jeg fikk høre en historie: Vi er i Egersund. En leilighet blir ramponert. Gjenstander blir stjålet. Det fremkommer trusler. Livskvaliteten til familien blir etterpå kraftig redusert. De anmelder selvsagt saken. Gjerningspersonene er gamle kjente. Her er det skriftlige svaret fra politiet: "...saken er henlagt på grunn av manglende behandlingskapasitet (...) Arbeidsmengden i rettspleien gjør at politiet må prioritere hvilke saker som kan behandles."

Da jeg hørte denne historien, og så svaret fra politiet, visste jeg hvilken sak som blir den viktigste for meg ved lokalvalget. Vi skal føle oss trygge i en by som Egersund. Jeg mener trygghet overskygger alt annet. Jeg aksepterer at politiet henlegger saker etter bevisets stilling. Jeg aksepterer at politiet ikke klarer å løse saker. Men jeg sliter med å akseptere at opplagte saker, med kjente gjerningsmenn, blir henlagte "på grunn av manglende behandlingskapasitet". 

Som journalist i Aftenbladet dekke jeg hvert år den lokale krim-statistikken. Jeg hadde en avtale med politisjef Tendenes. Han skulle ringe meg når det ble begått et innbrudd i en privatbolig. Jeg tror det gikk nærmere to år før han ringte. Men det var for 12 - 15 år siden. Noe er i ferd med å skje i den lille idyllen vår. Den gang snakket vi om Kardemomme by. Ingen kaller lenger Egersund for Kardemomme by.

11. september velger vi våre lokale ombudspersoner. Jeg har stor respekt for lokalpolitikerne. Lokaldemokratiet er en vakker institusjon. Lokalpolitikerne er ikke skyld i historien jeg forteller, men de kan gjøre noe med den.

Jeg kommer til å sjekke med partiene som stiller til valg: Hvem går på barrikadene for mye større ressurser til politiet i Dalane? Hvem får sine på Rogalandsbenken til å stille spørsmål til justisministeren? Hvem får politimakta i "Stavanger" til å fortelle oss hvorfor vi skal finne oss i at stygge saker droppes "på grunn av manglende behandlingskapasitet"? Hvem setter seg på flyet til Oslo for å lobbe i moderpartiet og blant justispolitikerne på Stortinget? Hvem inviterer justisminister Emilie Mehl til Egersund for å si henne et alvorsord?

Det partiet som svarer best på disse spørsmålene, får min stemme ved valget. 

Ramstad, en fascinerende, liten øy

 

Juleunderet på Hedninghalmen

 

Juleunderet på Hedningholmen

 

Liten øy, men stort paradis

Kjeøyne ligger vakkert til med utsikt fra Fylkesvei 44

 Egersund e enn by omkransa av paradisøye; Asperøyne, Eigerøy og Skarvøyne. Men det finnes ei øy som folk glømme og som kanskje e den finaste av di adle, nemlig Kjeøyne. 

Så va det navnet. I Egersund blir me plaga av folk som ikkje lige måden me seie ting på. Di kalles myndigheda og di vil at me ska kalla Seglei fø Segleim, Eigerøy fø Eigerøya og Kjeøyne fø Kjeøya. Lokalpolitikerne he foreslått et kompromiss. Kå med Kjeøy? Men det finnes ikkje kompromissa når det handle om någe så alvorlig som bokstaven a. Derfø holle me okke heller te Kjeøyne. Det va navnet dei fyste som kom te øyne brukte. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. I dag huse øyne rondt 50 hytte med stort og smått. Opprinnelig tehørte Kjeøyne gårdan på Tengs, men så oppdagte byfolk paradiset og fekk seg små ”stykka” der di konne dyrka poteta og grønnsaga. 

 

Før i tide sadd folk på Tengs og kikte på kobben som boltra seg i steinan på jakt itte laks. Kobbeskjæret e den lita øye ved udløbe av Tengselve. Det som forandra alt va då jernbanen kom te byen i 1878. Linjå blei lagt øve Launes. I dag tenke me på Launes som en elvemunning, men før brue kom, va Launeshalsen en del av Leidlanshavet og besto av saltvann. Brue forandra alt. Detta e den einaste plassen på Sørlandsbanen der toget kjøre øve hav. 

 

Kjeøyne e ei øy. Ei øy he vatn på adle kanta. På vestsidå av øyne går kanalen. Kjeøyne hadde for lengst våre ei halvøy hvis ikkje folk hadde holdt kanalen åben. På dage med grei vannføring kan du lett dra deg gjønå kanalen med enn liden robåd. Hyttefolket he alltid likt kanalen. Innbruddstjuva he som regel ikkje tilgang på båd. Kanalen blei dermed et ”gjerde” som holdt skurka vekke. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. Holmen e forma sånn at det lett går ann å bygga mange hytte uden at det føles som et hyttefelt, men det finnes enn slange i paradis. Brue øve Launeshalsen fungere ikkje bara som ei jernbanebru, men og som enn demning når Bjerkreimsvassdraget svulme opp. Derfø he mange hytteeigere opplevd å få hyttene sine ødelagt av flom. Nå e nye bru på plass og alt ska bli så mye bære, love myndighedan, men hyttefolket på Kjeøyne vil nå venta någen år og se før di kan tru at probleme e løyst. 

 

Kjeøyne e et sommarparadis. Det gjær någe godt med folk å måtte parkera bilen og ta båd te hyttå. Kanskje kaste di et blikk på Sukkertoppen, det spesiella fjedle som trone øve Kjeøyne på landsidå. Fjedlene rondt Egersund e av beinhard anortositt. Unntage e någe som di steingalne meine e forkastelig. Jordskorpe sprakk nemlig her ved Kjeøyne og enn heilt annen bergmasse trengde seg opp. Det e denna sprikkå så kalles enn forkastning. Den erodere og holle på og det e derfø Sokkertoppen e så fine og grønne mens fjedlene rondt e så grå og golde. Frå Sokkertoppen kan du se at sprikkå strekke seg øve Eieåsen og heilt te Lindøy i indre havn. Ser du andre veien, får du svare på koffe der alltid e så grønt og fint i høyden på Ege. Alt handle om den samma sprikkå i jordskorpå. 

 

Det e løye å sidda på ei brygga på Kjeøyne å tenka på at adle laksan som ska opp i Bjerkreimselve, må forbi her. Det e her di akklimatisere seg. Tengsvågen e fø laks det samma som høydehus e fø skiløpere. Det er her di svømme frå saltvatn te ferskvatn. Sko laksen ha blitt venner med enn torsk onnaveis i havet, så vil den føla seg temmelig saltsprengde i Tengsvågen og snu før an når Kjeøyne. 

 

 

 

 

 

Når noen velger taushet som strategi, ringer alltid alarmklokkene hos meg.

Det stormer rundt menigheten Samfundet, men stormen kunne blitt en laber bris hvis menigheten hadde åpnet opp og forklart sitt syn på sakene som verserer i mediene. 

 Boken til Bjørn Markussen, «Alene ut», skaper debatt. Han har skrevet en god bok om Robin Andersen og hans vei ut av Menigheten Samfundet. 

Før jeg kommer til poenget, vil jeg presisere følgende: Jeg kjenner mange i Samfundet og utbryterne i Det Almindelige Samfund. Jeg har bare godt å si om folkene i disse menigheten. Aldri har jeg som utenforstående opplevd noe negativt. Det var tvert imot slik at den gang vi søkte dagmamma, ble det jubel i familien da vi fikk ungen plassert i en samfundsfamilie. Jeg sier dette fordi jeg vil at de kritikken rammer skal vite at vi er mange som vil dem vel.

 

Det er 133 år siden hedlandsbuen Bernt Lomeland startet Samfundet. Nå er tiden inne for en reformasjon. Den må begynne med å åpne opp. Taushet er en særdeles dårlig strategi i et åpent samfunn. Dernest må menigheten gjøre noe med sitt forhold til utmeldte. 

 

Bjørn Markussen mener at utdanningsdirektoratet har to valg i forbindelse med et varslet tilsyn. Enten må de endre privatskoleloven slik at den harmonerer med menighetens syn på hva som er Guds ord - eller så må de fjerne støtten til Samfundets skoler. Jeg tolker Markussen slik at han mener det siste. Hvis ikke Samfundet forandrer seg, må skolene miste støtten. 

Det er harde ord som må være rystende lesning for menigheten, men det går an å lese kritikken konstruktivt. Det skal bare et møte og et pennestrøk til for å vedta en ny vei for den gamle menigheten. 

Jeg er blant dem som mener folk må få tro hva de vil, og praktisere troen slik de selv ønsker innenfor lovens rammer. Samfundet frontkolliderer selvsagt med tidsånden på mange områder, men det må være lov. Det må være lov å være i utakt med tiden, og tidsånden trenger jo ikke alltid ha rett. 

Men - og dette er viktig - de må senke visiret, slappe av, la folk få melde seg ut med et klapp på skulderen, et smil og et "lykke til videre". Faktisk kan det være at færre melder seg ut hvis dører og vinduer åpnes og folk føler frihet rundt sin tro og tilhørighet.

Alt godt starter likevel med åpenhet. Det at ordet "lukket" ofte havner foran navnet på menigheten, er ødeleggende for omdømmet. Da er det ikke langt til ordet "sekt", et ord jeg vet menigheten misliker sterkt. 

Etter 133 år er det på tide å åpne opp, finne fram en liten Luther i seg selv og gjennomføre en reformasjon.

I vårt åpne, liberale samfunn forbindes lukkethet med at det finnes noe å skjule. Derfor kommer det til å dukke opp nye saker, nye bøker og nye leserinnlegg. De er en konsekvens av lukkethet. "Ingen kommentar" når det stilles spørsmål, pirrer nysgjerrigheten. Åpenhet er ikke farlig. En sunn og god kristendom trives utmerket i flomlys. Det står ingenting i Bibelen om at kristne skal isolere seg, tvert imot står det at de skal gå ut i verden med sin tro.

Jeg ønsker Samfundet og deres avleggere alt godt. På mange områder har de og deres medlemmer vært en berikelse for lokalsamfunnene, men forandringens vinder har nådd også dem. De har selv vist at ikke alt står skrevet på steintavler. Det som var synd i går, trenger ikke være synd i dag. Jeg husker en tid da samfundsjenter gikk hjemmefra i skjørt, og som ved et trylleslag dukket de opp på byen i bukser. Nå ler vi av slike eksempler, men de viser at forandring er mulig og at steintavler ikke lenger er i bruk. 

Pilgrimsleia til Nidaros starter her, på Hedningholmen i Egersund, men visste du at ikke langt herfra møtte Hellig-Olav Midgarsormen. Han drepte den og nå ligger den 10 kilometer lange ormen like Påved pilgrimsleden

På Hedningholmen står nå en stein som forteller at det er 1064 km fra starten på kystpilgrimsleden til målet, Nidarosdomen i Trondheim. 

 Første gang jeg skrev om kystpilgrimsleden, lo enkelte og kalte det en turist-gimmik. Det fantes bare én pilgrimsled og det var den som gikk fra Lillehammer gjennom Gudbrandsdalen til Nidaros, fikk jeg høre. Jeg jobbet den gang med research til vikingabøkene mine, og visste at de tok feil. Sannheten var faktisk stikk motsatt. Da Adam fra Bremen i 1070 skrev om reiseruter for pilegrimer til  Nidaros, var det leden langs kysten han anbefalte.

Lenge ble pilegrimsvandringer sett på som i overkant katolsk, men gudskjelov er holdningen en annen i dag. Over hele Europa er det en renessanse for slike vandringer. 

Folk gjør som folk har gjort i 1000 år, drar til Nidaros der gravkirken til Hellig-Olav ligger. Nidarosdomen.

Jeg har sans for pilegrimsvandringer. Det er noe med de lange tankene som appelerer. Nå gjenstår bare å gjøre kystpilegrimsleden bedre kjent. Altfor få vet at den starter ved Egersund kirke. På steinen som er reist ved startstedet, står det "1064 kilometer til Nidaros". 

Hellig-Olav var trolig ofte innom den gode havna i Eikundasund (Egersund). Noen har hevdet at han mer eller mindre, i perioder, hadde Eikundasund som base for flåten sin. Det er derfor naturlig at pilegrimsleden starter akkurat her. 

En kuriositet. Noe av det første som dukker opp etter Egersund, er St. Olavsormen. Det fortelles at Olav Haraldsson møtte Midgarsormen i det den var på vei fra havet til en innsjø (Ørsdalsvatnet?). Olav brukte flere dager på å nedkjempe monstret. Nå ligger konturene av ormen og bukter seg i landskapet. Den er flere kilometer lang og 10 meter tykk. 

Dagens pilegrimer går som regel kortere distanser.

 

Eigerøy fyr

Eigerøy fyr ligge ”ud i Øyne”. Di gamle på Seglei sa aldri Midbrødøy, di sa sa ”ud i Øyne”. Di sa heller aldri Eigerøy fyr. Di sa Fyret. Elle Fyræ. Di sko ud i Øyne te Fyræ. 

 

Eigerøy fyr e ei akkurat passe store fyrlykt. Det finnes mange som e større og der finnes mange som e mindre. Dessuden ligge den i akkurat passe turavstand frå parkeringsplassen. 

 

Eigerøy fyr ligge nesten liga høgt som Moi. Fyret ligge 46,5 meter øve havet. Moi ligge 58,4 meter øve havet. Men der e tri store forskjella på Moi og Eigerøy fyr. Ikkje blinke det på Moi, ikkje e der 134 trappetrinn opp te Moi og ikkje e Moi automatisert - ennå.

 

Eigerøy Fyr ligge akkurat høgt nok te at båda som he stokke styrehuset opp øve horisonten, ser blinkan, og kan unngå å seila te Skottland. 

 

Ei gong i tide hadde fyret diafon. I byen hadde di grammofon, men den konne ikkje måla seg med diafonen på Fyret. Det va derfø folk kald´an fø tågelur. 

 

Tågeluren gjorde at ingen på Norda Øyne konne ta seg enn lur når det va tåga. Poenget va at båda som hadde roda seg vekk i skåddå sko hørra lyden og fylla den te land. Det skjedde aldri, men den tonge, rautande luren hadde ligavel någe beroligande med seg. Någen passte på okke. 

 

Fyrtårnet på Eigerøy fyr e bygd av støybejern. Det e ikkje Norges høgaste støybejernfyrtårn, det e heller ikkje Norges minsta støybejernfyrtårn, men det e Norges fysta støybejernfyrtårn. Det va di gamle på Norda Øyne stolte av. ”Vett dokke kå”, sa di, ”me va di fyste i Norge som fekk ei fyrlykt i støybejern”.

"Seier`n er vår, seier`n er vår, vi har vinni, seier`n er vår." I dag kan egersunderne tenne lysene på fiskekaka

Fiskebutikk, fiskerestaurant 

 I dag kan vi feire med sjampanje og fiskekake. Tore, Tove og Torger vant. Vernemyndighetene i fylket har kapitulert. Fonn får fortøye lekteren ved Losen. I førsteomgang for to år. 

Klokken 14.07 tirsdag, fikk jeg en sms fra ordfører Odd. Han jublet. Det har han all grunn til. Ordføreren har vært fanebærer i et tog av frustrerte egersundere. Kred til ordføreren som løftet opprørsfanen. Han har imidlertid ikke vært alene. Et samlet politikerkorps har marsjert i takt bak ham. Til og med menighetsrådet har vist seg på barrikadene og sagt at "dettan vil me ha". 

Seieren kommer likevel med en bismak. Hvorfor skal det alltid være så vanskelig? Alle visste at før eller seinere ville dette blir resultatet. Hvorfor må folk med gode ideer da seigpines? Paralellen til havnepromenaden er påfallende. Jeg skal spise en bøtte tare på at havnepromenaden kommer. Men hvorfor må de som bestemmer over oss i Oslo og Stavanger gjøre veien så lang og humpete.

Men i dag gleder vi oss. I dag gleder vi oss over at Egersund får noe unikt i havna. Sjømatbyen Egersund, merkevaren Egersund, får en lekter dedikert til den beste av all mat - sjømat. Kan det bli bedre?

    "Nei, dettan va jillt?"

I Egersund er det snart bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort

I forlengelse av Steinbrygga, ønsker kommunen å anlegge en havnepromenade. 

 Fylkesdirektøren mener det bør fremmes innsigelse mot forslaget til havnepromenade i Egersund. Det er Dalane Tidende som skriver dette. Jeg kjenner jeg blir matt. Nå er vi i gang igjen. Mener de høye damer og herrer i Stavanger at Egersund skal stå på stedet hvil og ende opp som et museum uten aktivitet og folk? 

Jeg synes det er utmerket at vi blir sett i kortene av statsforvalter, biskop, fylkesdirektør og vernemyndigheter, men jeg fatter ikke hvorfor disse instansene så ofte må mene det motsatte av oss i Eigersund. De burde spilt på lag med oss. De burde vært vår heia-gjeng. 

Vi har sett det i en rekke saker. I det siste er det særlig Fonn-lekteren som har satt sinnene i kok. Lokaldemokratiet sier et rungende ja til å legge flåten ved Losen. Alle ser at dette er den beste plassen. Ideen om en fiskelekter, med utsalg og restaurant i sjømatbyen Egersund, er knallbra. Likevel sier "Stavanger" nei. Den vil ta utsikten mot kirken, hevdes det i Stavanger. Ja, den VIL ta utsikten mot kirken hvis du er i kajakk i indre havn, men den vil ikke skjerme for en takstein, en bordplanke eller et karnapp på kirken for alle som beveger seg på landjorda. 

Nå skjer det samme med havnepromenaden. En knallgod ide som hadde åpnet Egersund mot havna. Flekkefjord, Farsund, Stavanger og Haugesund har fått det til, men ikke Egersund. Her kommer det innsigelser fra de som bestemmer over oss i Stavanger. Lokaldemokratiet blir nok en gang overstyrt. 

For meg er disse sakene større enn seg selv. Problemet er ikke lekteren eller promenaden. Problemet er at folk med initiativ og lyst, kapitulerer. De orker ikke ta kampen. Det er ikke nok at lokaldemokratiet sier ja og heier på innovative ideer. Så snart disse ideene når Stavanger, punkterer lysten og går over til avmakt. Vi havner da i en situasjon der det er bedre å la være å gjøre noe, enn å ta kampen for å få noe gjort. Resultatet er en småby i stagnasjon. 

Jeg sliter med å forstå påsken

 Jeg er et julemenneske. For meg er jula en åndelig godtepose. Julefortellingene overgår alt annet. Jeg aner dybden i symbolikken. Det samme kan jeg ikke si om påsken. 

Denne høytiden snakker ikke like sterkt til meg. Det blir sagt at dagen i dag, 1. påskedag, er den som forklarer hele kristentroen. Det sliter jeg med å forstå. Jeg forstår for eksempel ikke at Judas blir sett på som skurken. Det er jo takket være Judas at vi får historien om lidelse, død og oppstandelse. 

Sånn sett er Judas helten, den som ofrer livet i skurkerollen for at påskedramaet skal ende godt. For meg fremstår Judas som et redskap, ikke en forræder. Er jeg på ville veier?

Sånn sitter jeg og grubler for meg selv på hytta i Rekefjord og misunner dem som klarer å forstå påsken. 

Oddsfjell med vikingraven til Orvar Odd

Førstesiden i DT på ettårsdagen for invasjonen i Ukraina

 

Var 1970-tallet tidenes beste tiår?

På 1970-tallet kunne bilene se slik ut, noe som selvsagt forteller alt om stemningen i folket. 

 Vi hadde flaks, vi som traff 1970-tallet med ungdomstiden. Landet var på beina igjen etter krigen, og for hvert år som gikk, fikk vi det litt bedre. Ekofiskfeltet kom i drift, og flere felt fulgte etter utover på 70-tallet. Pengebingen var ved å fylles. 

1960-tallet var en tid i svart-hvitt. 1970-tallet kom i farger. Selvsagt hang atomskyen der, og selvsagt var det kald krig, men alt var samtidig så enkelt. Venner var venner og fiender var fiender. 

1970-tallet var det tiåret da musikken ble voksen. Pink Floyd, ABBA, Elton John, Chicago, Billy Joel, Creedence og Bob Dyland slo ut i full blomst. 60-tallet var tiden for musikalsk planting, mens 70-tallet ble tiden for innhøsting. Det sørgelige er at når 1980-tallet kommer, så er alt gjort, alt spilt, alt sunget. 

På 1970-tallet trodde vi bokstavelig talt at treet kom til å vokse inn i himmelen. Kontrasten til i dag er voldsom. Nå er det full brems. Optimismen er borte. Russerne rasler med atomvåpen. Det er igjen krig i Europa. 

I Egersund fikk vi på begynnelsen av 1970-tallet et av Norges første diskoteker. Inge Skjæveland, innehaveren av Grand Inn, hadde vært i USA og sett det nye fenomenet. Han mente det ville passe utmerket i Egersund. Kun Hotell Norge i Bergen var før Okka by. Musikkanlegg ble kjøpt inn fra Sverige og discjockyen snakket norsk, noe han vist nok var alene om i landet.

I dag lever vi i en tid der graden av hvor tildekket kvinner skal være, er et stridsspørsmål. På 1970-tallet kastet jenter bh-en, og attributter i det fri var et vanlig syn, selv på badestrendene her i bibelbeltet. Selvsagt var denslags frigjorthet en skakende opplevelse for oss unggutter, men vi kom oss over det. 

I 1913 ble den siste skjenkebevilling inndratt i Egersund, men i 1975 brast demningen. Grand hotell fikk skjenke øl og vin. Nå inntok synden for alvor Egersund. Det var nok av dommedagsprofeter som spådde hvor ille det ville bli i byen når folk fikk kjøpe alkohol, men for oss som var unge på 1970-tallet, ble det et signal om at Egersund var en levelig by på vei inn i moderniteten, ikke et lukket, mørkt unntak som enkelte journalister i Oslo-pressen ville ha det til.

Det finnes noe rart med det jeg skriver her. I hodet mitt, og i hodet til oss som hadde ungdomstiden på 1970-tallet, var det meste rosenrødt. Hvis jeg bruker Egersund som eksempel, er sannheten trolig motsatt. Byen er finere, mer tolerant og bedre å bo i for nesten alle i dag. Det virker bare ikke sånn. Hjernen driver på å sortere inntrykkene og dermed forsvinner nyansene. Det finnes derfor ikke fnugg av sannheten i det jeg har skrevet her. Det er bare hjelpeløs mimring.

På 1970-tallet kom Inter Rail og vi fikk plutselig råd til å reise på kryss og tvers i Europa.

Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene

Bestemor mi het Engel Seglem og så ut som en bestemor. Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene?

 Finnes det ikke lenger gamle bestemødre? Jeg bare spør? Bestemor mi så ut som en bestemor. Hennes verden var bitte liten. Bestemor var til for å besøkes. Hun var et slags ankerfeste i slekta der vi kunne møte alle de i slekta vi aldri møttes ellers.

Jeg vet ikke hvor gammel bestemor mi er på bildet, men jeg ser ikke bort fra at hun er rundt der jeg er i dag. En slik tanke er rar. Bestemor mi var nemlig 85 år hele livet. Det er helt utenkelig at hun en gang var ung og flørtet med gutter. Det er enda mer utenkelig at hun hadde et seksualliv. Nå hadde hun riktig nok en bråte med unger, men ytterst ute på Eigerøy - på den ytterste nøgne ø, gikk bestemor og de på Arken og trodde på jomfrufødsel. Jeg tipper det er forklaringen på alle ungene. 

Hvor er det blitt av de gamle bestemødrene? De er borte vekk. Jeg kan ta meg i å snu meg på gata etter en lekker rumpe, bare for å oppdage at den sitter på en bestemor. De gamle bestemødrene hadde ikke den slags rumper. Deres rumper var store, runde og gode å sitte på. De hadde ingen annen funksjon. 

Jeg sliter med å forstå statistikken. Før var alle bestemødre eldgamle, nå er bestemødre modnede utgaver av sine døtre. Problemet er bare at statistikken forteller at jeg tar feil. Bestemødre i dag lever mye lenger enn de gamle bestemødrene, det bare ser ikke slik ut. Det kan nesten virke som om alder er en slags ungdomskilde. 

Vi spilte for noen uker siden med Show Chow i Sandnes. Vi tok ut de mest rocka sangene fra playlisten. Spillejobben var tross alt på et senter der det stort sett gikk gamle. Så gikk det opp for oss folkene i salen var de som oppfant rocken. Keith Richard er 80, Paul McCartney er 80 og kongen sjøl, Elvis, hadde vært 88 år hvis han ikke hadde vært så glad i medisiner og peanøttsmørbrød. 

Nei, alder er ikke det det en gang var, og gudskjelov for det. 

Bestemor mi spinner garn og hadde rokk, men hun spilte aldri rock.

 

Varberg- byfjedle som he fått sin egen whisky - VARDBERG

 

16. mars 2023 var en historisk dag i Egersund. Da lanserte Berentsen destilleri sin første whisky - VARDBERG, oppkalt etter byfjellet i Egersund. Her er kåseriet jeg holdt i whisky-hallen til Berentsen under avdukingen. 

 

Varberg e så mye mær enn et fjedl. Varberg e selva grunnfjedle – sjelen - i Egersund. 

 

Kontrari, Årstadfjedle og Krågefjedle  danne sammen med Varberg bygrydå Egersund. Ligavel e det bara Varberg som he klart å bli någe mær enn seg sjøl. Den e selve siluetten av Egersund.

 

Der e någe snilt øve Varberg. På netthinnå te adle egersunderne e Varberg verdens høgaste fjedl. Det komme av at me adle var veldig små fysta gonge me såg opp på  Varberg.

 

Skykulå e 906 meter mens Varberg i 125 meter. Ligavel e Varberg høgast. Det går nemlig an å se så mye mær frå Varberg. 

 

Det e løye å tanka på at Varberg bara så vidt øvelevde som byfjedl. Ei gong i tide ville folk bygga i Vardberg. Sagen kom heilt te kommunestyret. Her ble det nei med enn stemmes øvevekt. Seinere viste det seg at vedkommande hadde stemt feil. I dag e me veldig glae fø at denna politikeren ikkje fylde med. Måtte politikere langt oftere gjæra rett og stemma feil!

 

Allerede i vikingtide blei det enn plikt å holda veter. Dei sko tennast og varsla fare og ufred. Trulig va det kongsgården Husabø som hadde ansvaret for veten på Varberg. 

 

1000 år før vikingtiden, sadd folk å hoggde inn bilda av skib i Varberg. På det eina skibe ser med mannskabe strekka seg itte sole. Folke rundt Varberg va nemlig soltilbedere.

 

Seinere, onna Napoleonskrigan, hoggde de kompassrose i fjedle. Dei kunne vetevakte eller losa bruga fø å finne retningen på skib som va på vei inn te Egersund. 

 

I langt øve 100 år he egersunderne stått opp om mårånen og sitt opp mot Varberg. Vindfløyen he nemlig fortalt okke det me trengde å veda om vere. 

Enn liden kuriositet, si whiskyen i dag hetter Vardberg: Visste dokke, at uden sprit, så hadde me ikkje hatt enn vindfløy på Varberg. Det va samlaget, datidens pol, som i 1888 betalte fø vindfløyen. Gronnen va nok at hvis folk blei litt småskjenkte, så konne di se opp på fløyen fø å finne retningen heim. 

 

Tenk at enn bede av veien rundt Varberg hetter Kjærlighetsstien. Det e enn vei, ikkje enn sti, men gudskjelov hette den Kjærlighetsstien, ikke Kjærlighetsveien. Ska enn fyst sverma, bør enn gjær det på enn sti. 

Kjærlighetsstien i Varberg e enn gode plass å sverma, særlig i nerøvebakke. 

 

Adle bya med respekt fø seg sjøl he et tårn. København he sitt Rundetårn med hundretusenvis av besøgande. Berlin he sitt fjernsynstårn med enn million besøgande. Paris he sitt Eifeltårn med mange milliona besøgande. Og Egersund he Varbergtårne. Ingen av di andre tårnan, står på et fjedl som he enn whisky oppkalt itte seg – VARDBERG.

 

Varbergtårne e 195 meter høgt. Ja, egentlig e det 70 meter høgt, men i Egersund lige me å måle frå havet og opp. 

 

Då eg hørrte at Berentsen sko kalla whiskyen sin før Varberg, tenkte eg yes – det e et grævlig godt navn. 

 

Hvis Dovre e Norges nasjonalfjedl, så e Varberg Egersunds byfjeld. Og frå i dag vil navnet blir kjent langt udanføre byens grense. 

 

 

 

 

 

 

Vi bør snakke, snakke, snakke! Ikke chatte, chatte, chatte! Holder vi på å ofre gjestfriheten på teknologiens alter?

 

Bildet tok jeg på Orknøyene. Det illustrerer godt poenget mitt.

Er det virkelig sant at vi er på vei inn, hjem og at den gode, gamle gjestfriheten er på vikende front? Den tidligere biskopen Per Arne Dahl holdt et spennende foredrag om dette i Egersund kirke. Dahl sa: "Nå trenger vi kortreiste gleder, en gammeldags gjestfrihet og et nytt fokus på å se hverandre og bry oss om hverandre hva enten det er naboer, slekt eller venner"

Har han rett?

Jeg tror han har rett. Kultur har alltid vært en god temperaturmåler i rumpa på samfunnet. Jeg skal på konsert med Michael Bublé i neste måned. Den skulle ha vært i store Telenor arena, men er flyttet til mye mindre Spektrum. Det hadde aldri skjedd før pandemien. Vi går mindre ut for gode fellesopplevelser. Vi har nok med storskjermen hjemme. 

Jeg fester mindre. Jeg er sjeldnere ute og drikker øl med kompiser. Jeg går på færre kulturarrangementer. Vi får sjeldnere uventet besøk. Jeg har ikke tallbelegg for disse påstandene, men jeg tror det er en korrekt observasjon.

Samtidig viser undersøkelser at unger og ungdommer er mye mer hjemme nå, enn før. De kommuniserer med andre, men via skjerm. Jeg er blant dem som heier på den gode samtalen. For meg er den viktigere enn det vi snakker om. Samtalen er i seg selv kunstgjødsel for psyken. 

Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Mye er bedre nå. Men ikke når det kommer til gjestfrihet. Den er på vikende front. Jeg frykter et kaldere samfunn hvis vi ofrer gjestfriheten på teknologiens alter.

Vi bør derfor feste mer. Synge mer sammen. Gå ut for gode kulturopplevelser. Invitere oss selv på kaffebesøk. Snakke, snakke, snakke. Ikke chatte, chatte, chatte. 

Sånn tenker nå jeg om den saken her jeg sitter for meg selv foran skjermen og skriver.