Min metode - instinktiv vennlighet

Fra en av prøvene. Noen MÅ ha på seg kostyme for å gå inn i karakter, andre venter til generalprøven. Min metode som regissør kaller jeg "instinktiv vennlighet".  

 Hva holder vi på med? Etter en tøff øvingshelg på spelet "Juleunderet på Hedningholmen", har jeg gjort meg noen tanker. Jeg har tre roller i spelet: Forfatter, regissør og aktør. Måten jeg takler de to første på, er gjennomtenkt. Jeg kaller metoden for "instinktiv vennlighet". 

Hva betyr det?

Jeg var lærer i 10 år på Jæren folkehøgskule. Ikke en eneste gang hevet jeg stemmen til elevene. Det gikk aldeles utmerket. Jeg forsøker nemlig å praktisere det Grundvig kalte "lysten driver verket". I praksis betyr det at jeg ikke kjefter i rollene mine som forfatter og regissør. Skuespillerne og musikerne får ansvar for å finne sin vei i spelet. Min tanke er at alt blir mye bedre hvis det er lysten som driver det fram, ikke frykt for kjeft eller for en regissør som tror"han he heila vede".

Med "instinktiv" mener jeg at aktørene skal lete i seg selv etter løsninger. Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger de siste dagene: "Hvilken inngang skal jeg bruke?" Jeg har stort sett svart: "Hvilken inngang føler DU det er rett å bruke?" Jeg ser jo at noen blir frustrerte, forvirret. Og jeg er helt sikker på at noen ville ønsket klare svar, og en sterk vilje fra min side. Men det får de ikke. De må lete i seg selv etter de rette svarene.

Skuespiller og regissør Torfinn Nag ringte meg for noen dager siden. Han både spiller og har regien i et annet av mine julespel - "Det skjedde i Julebygda...". Vi snakket om forskjellige løsninger, men jeg var klar på at han som regissør fikk bestemme. Jeg som forfatter holder fingrene av fatet. Torfinns svar var at han satte pris på min holdning, og la til:  "Resultatet blir alltid mye bedre på den måten." Nettopp. Min jobb er å sende folk av gårde, men så får de etter hvert finne veien selv.

Men hvorfor i alle dager bruker jeg ordet "vennlighet" som metode? Selvsagt får ofte de sure, kjeftesmellene, de autoritære - viljen sin. Men heller ikke mer. De får ikke det lille ekstra ut av folk, det lille ekstra som utgjøre hele forskjellen. Vennlighet har skaperkraft i seg. Vi får lyst til å prestere. Lysten driver verket. Vi får lyst til å gå på øving. Vi får lyst til å vise oss fram. Og en vennlig atmosfære gjør at vi trives i hverandres selskap. Vennlighet stråler. Sure folk stråler kun surhet.

"Det skjedde på Hedningholmen" er et godt eksempel. Vi er mange involverte. Aldersspennet er fra 15 til 72 år. Vi kommer fra vidt forskjellige kulturer. Vi er på forskjellige steder i livet og i karrieren. Ikke minst er vi forskjellige som personligheter. Noen sliter på privaten. Noen har for mye å gjøre. Alt i alt er et slik ensemble en smeltedigel av forskjellighet. Derfor vil ingen høre meg kjefte når noe ikke går helt etter planen (og det gjør det aldri). Presset skal ikke komme utenfra, det skal ikke komme fra meg, det skal komme innenfra hos hver enkel. 

Jeg er privilegert så får jobbe med flotte, flinke folk. De gir meg masse energi, de gir meg lysten til å drive verket videre. Dette var bare noen bagateller, noen strøtanker etter en beintøff øvingshelg.