Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet der denne kobbertavla er satt opp mellom Nesvåg og Rekefjord

Teksten forteller at her traff det første skuddet som ble avfyrt i Norge i forbindelse med 2. verdenskrig.  Det ble avfyrt av den britiske destroyeren HMS Interepid 16. februar 1940 kl. 16.15.

 Jeg har sans for de små, overraskende attraksjonene, de som de fleste kjører forbi, men som likevel har en vow-effekt ved seg for den som gidder å stoppe opp. I Vågan, mellom Rekefjord og Nesvåg i Sokndal, finnes et slikt sted. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet akkurat her. 16. februar 1940, altså flere måneder før invasjonen, fyrte engelskmennene av et skudd fra en destroyer som traff fjellveggen og dermed det nøytrale Norge. 

Historien handler om den berømte hendelsen med det tyske transportskipet "Altmark". Britene visste at skipet var fullt av krisfanger. Tyskerne nektet. "Altmark" søkte tilflukt i Jøssingfjord, der det ble bordet og fangene ført over i "Cossack" som etterpå stakk til sjøs. 

Denne hendelsen skal ha opprørt Hitler. Like etterpå fikk general Falkenhorst jobben med å planlegge invasjonen. 

Når vi står ved den lille tavla i fjellet ved veien i Vågan, er det rart å tenke på dramatikken den representerer. Her falt den første dominobrikken som noen måneder seinere førte til at Norge ble okkupert av tyskerne. 

Vågan. Bildet er tatt like ved der skuddet traff. 

T-forden til Benjamin Nesvåg (26) fra 1921, men som 16 åringen gjorde Benjamin noe mye sprøere enn å kjøre T-ford.

 

T-Forden til Benjamin Nesvåg kjører her over brua til Ingjaldsholmen (Engelsholmen), mellom Nesvåg og Rekefjord. Ingjald var stefar til vikinghelten Odd fra Berglyd.

Han liker å cruise rundt i T-forden. Den er fra 1921, men motoren er registrert i 1924. Sånn sett er den nøyaktig 100 år. For åtte år siden besøkte jeg Benjamin. 16 åringen var nemlig ventet hjem til Nesvåg etter en supersprø ferie. Her er noe fra det jeg skrev i Aftenbladet: 

"Benjamin Nesvåg (16) vokste opp blant tennplugger, kjeder og oljefiltre på motormuseet i Nesvåg. Han vet derfor at en forgasser ikke er tennsatsen på en gassgrill. Likevel; Benjamin Nesvåg er 16 år gammel. I den alderen skulle han viet livet sitt til dataspill og en og annen tur innom bensinstasjonen på Haua for å se om småripsene snart kan plukkes. Så velger han helt annerledes. Han velger å sette seg på mopeden og kjøre til Nordkapp og ned igjen — alene. For å si det sånt; han er ikke sønn av Johnny Nesvåg for ingenting.

Johnny Nesvåg er en institusjon på Haua. Sist husker vi ham fra smørkrisen. Da fisket Johnny Nesvåg store smørballer opp av havet utenfor Nesvåg. De var fra krigen og tøyt ut fra et skip som forliste ut av Egersund."

Benjamin Nesvåg (16) ankommer Nesvåg. Året er 2013. Han har kjørt tur-retur Nordkapp på mopeden. 

Men nå er det T-ford som gjelder, ikke moped. De fleste som eier slike biler har dem stort sett til punkt, men Benjamin elsker å cruise rundt med den på Haua. 

Ford Model T, som regel omtalt som T-Ford, blei produsert av Ford Motor Company frå 1908 til 1927. Dette var ein av dei første bilmodellane som folk flest kunne ha råd til. 

I starten kunne ein få bilen i ulike fargar, men etter kvart blei bilen bare levert i svart. Det var bare den svarte lakken, "Japan black", som kunne tørka fort nok etter at samlebandsprinsippet blei innført. Henry Ford sa sjølv at "any color, as long as it's black". 

Då produksjonen stoppa i 1927, var det bygd 15 millionar bilar av typen T-Ford.

...men jeg har veldig mange homofile venner.

 Vet du hva jeg sliter med? De som argumenterer mot mennesker som praktiserer en annen seksuell legning enn dem selv, men som alltid legger til "jeg har veldig mange homofile venner". Hva slags vennskap er det? For meg er vennskap å akseptere mine venner nøyaktig slik de er. Jeg har ingen tro på at det går an å være en ekte venn uten å akseptere hele det andre mennesket. 

Jeg har en mistanke om at utsagnet "men jeg har veldig mange homofile venner" ikke er helt sant. Det er nok mer et argument som brukes for å rettferdiggjøre at man ikke fullt og helt aksepterer lhbtq-personer. Vi hører nemlig svært sjelden det motsatt. Jeg tror aldri jeg har hørt en lhbtq-person si "jeg har veldig mange venner som ikke aksepterer meg som jeg er". 

Jeg sliter også med noe annet. Det er bra med uenighet, det bra med diskusjon, men uenighet om seksuell legning er ikke bra. Seksuell legning er ingen mening. Vi kan ha ulike meninger, men seksuell legning er - ja, en legning. De som argumenterer mot en legning, argumenterer i virkeligheten mot mennesker som har en slik legning. Jeg mener vi skal holde oss langt unna å argumentere mot menneskers dypeste identitet. 

I det hele tatt blir jeg fascinert av hvor opptatt enkelte er av andres seksualitet. Det er nesten som om de er redde for noe. Hvorfor kan ikke folk få være som de er?  Redaktør Erik Thime hadde en klok leder i dages DT. "Vi må erkjenne at ingen har rett til å sette seg til dommer over andres liv. Kan ikke folk bare få være seg selv?" Nettopp. Det handler faktisk om noe så enkelt. 

Det er sørgelig å se splittelsen som finnes blant kristne i dette spørsmålet. Der forståelsen burde vært størst, er den minst. (Den er enda mindre i muslimske miljøer). Derfor er jeg stolt av kirken i Egersund. Da jeg vokste opp, ble vår landsdel kalt "det sorte fastland" og "bibelbeltet". Det var ikke positivt ment. Det er derfor  imponerende av kirken i Egersund å ha kastet av seg åket fra den gang det lå et tungt, mørkt teppe av intoleranse over byen. Nå står kirken fremst i rekken av de som kjemper for likeverd. Det lover godt for framtiden å ha en lokal kirke der døren er himmelhøy. 

Og tenk noe så fantastisk. Egersund kirke ble "Årets forbilde" under Dalane Pride. Har det skjedd med noen andre kirker. Fortsatt er kirken den eneste som er registrert som "Trygg kirke" i Skeivt Kristent nettverk mellom Bergen og Arendal.

Når vi med våre små problemer møter de som må bale med liv og død

 Vasyl Skolotnianyl holdt en gripende apell på Ukrainas uavhengighetsdag 24. august 2024

Det har vært en uke for ettertanke. Onsdag hadde vi besøk av en familie som lever i et konfliktområde. Titt og ofte går flyalarmen og  de må gå i bomberom. Nå er de i fredelige Norge for å puste litt ut. Ungene i familien er fem - seks år gamle. To sjarmerende jenter. Plutselig hørtes en høy lyd utenfor i Nygaten. Trolig fra noen taktekkere i nabogaten. Den minste jenta sa umiddelbart: "Alarm!" Hun trodde det var flyalarmen.

Mine tanker gikk umiddelbart til barnebarna mine. Som bestefar er jeg alltid bekymret, men mine bekymringer er bitte små mot bekymringene til de som har ansvar for unger i et konfliktområde. Jeg fikk frysninger av ordet "alarm" fordi jeg føler meg litt ødelagt av den evige strømmen av forferdelige nyheter. De kan lett føre til at vi blir nummen, lei og likeglad. Her sto det et lite menneskebarn foran meg som kjente redselen på kroppen. Det var tankevekkende. 

Lørdag fikk jeg gleden av å være med og lede markingen av Ukrainas uavhengighetsdag i Egersund. Soldaten Vasyl Skolotnianyl holdt en kort apell. Han stotret fram ordene. Han var tydelig preget. Likevel grep det han sa som en klo rundt hjerterøttene. Etterpå reiste alle seg og klappet. Folk strømmet mot scenen for å klemme mannen. Det gjorde godt å se ordføreren og kommunedirektøren i Eigersund bli rørt og delta i hyllesten av han som nesten hadde ofret livet i kamp mot okkupanten. 

Men etterpå ble jeg igjen sittende med en litt nummen følelse. Folk kjemper for livet et par dagers kjøretur unna oss, likevel virker det så uendelig fjernt. Vi krangler om våre små bagateller her i vår lokale andedam og har fått sløvet våre instinkter av dem daglige nyhetsstrømmen fra disse områdene. Hva skal til for å sjokkere oss? Hva skal til for å vekke oss? "Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland i 1936. Alle kjenner de to linjene fra diktet: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke ramme deg selv", men linja før og linja etterpå er vel så bra slik verden ser ut nå: "Du må ikke sitte trygt i det hjem og si: Det er sørgelig stakkars dem (...) Jeg roper med siste pust i min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme".

Hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener den stormen hun nå opplever?

Olaug Bollestad i Nysund mellom Eigerøy og Egersund.

 

Mitt første møte med Olaug Bollestad, var at jeg brukte navnet hennes i en vits. Jeg sa at Bollestad er den eneste norske politikeren som kun presenterer seg med fornavn når hun er i Danmark. 

Nå er vitsen ikke lenger løyen. Latteren sitter fast i halsen. 

Jeg skriver vanligvis ikke om partipolitikk. Det er ikke min greie, men i dag klarte jeg ikke å la tastaturet ligge. Jeg får vondt av å tenke på Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. En usedvanlig leder i KrF. Folkelig. Jovial. Tilgjengelig. Humørfylt. Flink. Empatisk. Hun tør vise mer enn smørsida av seg selv i sosiale medier. 

Så hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener det hun nå opplever?

Jeg kjenner henne ikke personlig, men jeg har møtt henne noen ganger. Mitt overflatiske inntrykk er utelukkende positivt. Den gang hun var statsråd, var hun en av dem som svarte når jeg som journalist sendte henne et spørsmål på sms eller ba om å få snakke med henne på telefonen. Hun var tilgjengelig. Jeg opplevde henne som ryddig og flink, og den rette til å gjenreise et splittet KrF.

Det vi nå ser utspille seg rundt Olaug Bollestad, virker uforståelig. Jeg opplever det som langt verre enn alt det andre vi har sett av maktkamper og skandaler i partiene de siste årene. Vi får høre at partiet har mottatt et varsel mot henne. Før vi får vite innholdet, lukter det maktkamp lang vei. "Varsel" er en god og nyttig institusjon, men ordet kan samtidig brukes for å sette andre i sjakk matt. Det hefter gjerne noe med folk som får et varsel mot seg. Hvis dette er et varsel bruk i en maktkamp, bør Olaug Bollestad komme seg opp på barrikadene. Slike beskyldninger går på æren løs og vil bli hengende ved henne hvis vi ikke får vite hva dette dreier seg om. 

Hvorfor virker denne saken så usedvanlig brutal? 

Jeg tror det har noe å gjøre med Kristelig Folkeparti. Et parti som snakker etikk, moral og verdier, et parti som har hjerte i logoen - forventes å vise at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Partiet legger lista høyere enn andre partier. Derfor river de så lett, og derfor ser det så stygt ut hver gang de river. Det er mange år siden en partileder i KrF gikk av på en verdig måte. Slik bør det ikke være. Vi må kunne kunne forvente mer av et verdiparti. Kanskje er det for mye å kreve at de skal elske sine partifeller som seg selv, men hvis KrF ikke klarer å etterleve sine egne verdier, så tror jeg - dessverre - ikke det er plass til et slikt part. 

Det er synd, får vi trenger et parti som KrF, et verdiparti som er med på å balansere ut den politiske vektskåla. 

Ulven i Egersund er svensk

 

Jærbu i alveland

 

 

Gruvefugler

 

 

Historien om da oldefar min var 9 år gammel og møtte fem svære ulver (kilde:Avisen Stavangeren i 1935)

 

Olaus Martinius Klippenberg på 85 års dagen.

I 1935 tok en journalist fra Stavanger turen til Hestnes i Egersund for å intervjue Olaus Martinius Klippenberg som hadde fylt 85 år. I dag er det ikke så ofte journalister fra Stavanger våger seg så langt ut i provinsen, så tidene har forandret seg. 

Olaus Martinius er min oldefar. Jeg kan fjernt huske at de gamle i slekta fortalte om ham og at han snakket østlandsdialekt, noe som den gang må ha vært rart på et sted som Hestnes. Her er saken fra Stavangeren: 

For noen tid tilbake fylte Olaus Martinius Klippenberg på Hestnes i Eigersund 85 år. Om det ikke er så meget krutt i ham selv, så har han i alle fall vært oppi meget krutt og født er han på solhversdagen. 

            Den tildragelsen fant sted i Gamlegrenna ved Kongsberg (Sandsvær), der far hans arbeidet i sølvgruvene om vinteren, men på Statens kruttmølle om sommeren.

            Om det ikke er så mye krutt i gamle Olaus, så vil det slett ikke si at han er veik. Det er en staut gamling som bærer sitt hvite hår og alderen med ære. Litt tungt har han for å høre, men øynene er klare og milde og ennu har han bevart et vakkert skogsdypt og klangfullt østlandsmål.

 

            Som han sitter i den varme ovnskrok og forteller lyser ansiktet ofte av et smil og talen brytes av en godmodighetens latter. 

            Men denne Olaus hadde så nær havnet i skrubbemavene (ulv), da han var 9 år gammel. 

            Det var så fælt med skrubb omkring Kongsberg på den tiden at de rente helt ned på gårdene og satte seg til å gaule utenfor fjøsdørene. 

            Mor hans skulle bake vørterbrød til jul og Olaus skulle springe i forveien over på en annen gård for å be dem fyre opp i bakerovnen, som folk leide for betaling der.

            Oppe på en haug ved veien fikk han se 4 - 5 svære skrubber, men heldigvis hadde de nok allerede fått vær av en new-foundlender og en annen svær hund som fulgte en slede oppover, så Olaus slapp forbi.

            Da moren kom ruslende etter en times tid senere, var det fullt av blod og innvoller på veien.  Hun kom i den dødeligste angst for gutten sin.

            Men så fikk hun se at de små fotefarene hans i nysnøen førte forbi. Det var hundene som hadde ladt livet.

            Om kvelden, da bakingen var unnagjort, torde nesten ikke moren går hjem. Men Olaus fikk lånt seg en øks og med den og en diger, brennende fakkel i neven førte han moren sin trygt hjem. For sitt møte med ulvene kom han i Kongsbergsavisen.

            Egersund kruttfabrikk var to ganger sprunget i lufta da kompaniet skrev til Kongsberg for å få far til Olaus til kruttmester. Til Egersund reiste så hele familen med den historiske hjulbåten "Konstitusjonen" (1855).

            Kruttmesteren fikk stor betaling. 30 daler i måneden og fritt hus og brensel, men det var vanskelig for mor til Olaus å forstå at egersunderne kunne brenne bare jord, som hun kalte det. 

De to gårdene nederst til høyre på bildet, er Klippenberg-gårdene i Hestnes. 

Trollpikken gjentar seg. På bildet er steinformasjonen på Eigerøy ødelagt, men se hvordan den ble da Hellvik hus gjenreiste den

Slik så det ut på Leidland i 2015 etter at den fantastiske steinformasjonen, ved et uhell, ble ødelagt

 Jeg blir av og til besatt av en sak. Det handler nesten alltid om naturødeleggelse. I 2015 var jeg en tur på Leidland i det som skulle bli et stor byggefelt for Hellvik hus. På toppen dukket det opp en flyttblokk som hvilte nesten i løse luften på to andre kampesteiner. Jeg ble målløs. Skulle virkelig dette kunstverket, skapt av Vår Herre for 10 000 år siden, smadres for å bygget et hus? 

I min faste lørdagsspalte i Aftenbladet skrev jeg "Bare en stein?" Steinen måtte reddes. Så viser det seg at steinen har vært tema på byggemøte i Hellvik hus. Også de så at steinen var spesiell. Likevel havnet den på tomt 52 og skulle sprenges bort. 

Steinformasjonen for 2019

Steinformasjonen før 2019

Så skjer underet. Hellvik Hus er noe så sjeldent som et svært kulturbevissthet bygningsfirma. Det samme er plansjef Tonheim i Eigersund kommune, ikke bygningsfirma, men kulturbevisst. I løpet av dager blir en flik landskap tatt ut av planene for boligfeltet. Her skal den fantastiske formasjonen få leve videre til evig tid. Bravo. Jeg jublet. Steinen var reddet. Men så. En torsdag i 2019, under byggearbeider, faller steinen ned. Katastrofe. 

Hellvik Hus, ved Kaj Waldeland, var raskt på banen. "Den er like hel. Vi skal heise den opp igjen slik at den får sin opprinnelige formasjon", lovet han. Ja vel, tenkte jeg, og regnet med at det var et løfte som kom til å havne i glemmeboken.

Men Hellvik hus, altså. De har pigadø holdt det de lovet. Nå er steinen gjenreist i god "trollpikken-ånd". Den er i tillegg sikret. 

Hipp hurra for Hellvik hus! Dere brukte i sin tid penger på å redde meieripipa i Egersund. Nå har dere brukt tid og krefter på å redde en steinformasjon for ettertiden. Imponerende. Formasjonen er logo og varemerke for Leidlandhagen, Eigersunds fineste boligfelt på Eigerøy. Jeg håper steinene blir lyssatt og området beplantet. Dette er nemlig forbilledlig og gøy! 

Den gjenreiste steinformasjoner i 2024.

 

Hva i alle dager var det som gjorde at en gjeng guttunger ble hyret på selveste 17. mai for å jobbe i laste- og lossegjengen, 18. mai 1973?

 17. mai 1973. En mann kom bort til oss. Vi satt en guttegjeng med 15 - 16 åringer og hang på Torvet etter borgertoget.

"Vil dere ha jobb? Godt betalt. Hele 9 kroner timen."

"Hva går jobben ut på?"

"Laste et skip i morgen 18. mai. Sekkene er fylt med sildemel."

"Er sekkene tunge?"

"Nei, kun 50 kilo!"

Vi sa ja, og avtalte å møte på sildoljefabrikken klokka 07:00 dagen derpå. Hvorfor i alle dager ble en guttegjeng hyret til denne svært tunge jobben? Jo, den egentlige laste- og lossegjengen hadde inntatt litt for mye alkohol på grunnlovsdagen. De hadde dessverre mistet arbeidsevnen, og nå var det krise. 18. mai er nå en gang 18. mai. Derfor ble en gjeng utrente guttunger satt til å bære sekker som ikke er skapt for bæring. 

Det ble mitt første møte med arbeidslivet, og jeg lærte noe nyttig - noe svært nyttig. Jeg måtte skjerpe meg på skolen. Faktisk gjorde dette sjokkmøtet med arbeidslivet at jeg bestemte meg for et yrke der jeg kunne jobbe med mennesker, ikke med sekker. 

Etter 13 timer med lemping og stuing, var armene mine en halvmeter lengre og ryggen en halvmeter kortere og kroppen luktet sildemel. Jeg verket over alt og kunne knapt gå. Etter 13 timer sa jeg takk for meg. 

Jeg hadde tjent 117 kroner, som heller ikke i 1973 var spesielt mye. Lønningsposen har jeg tatt vare på. 

Hvorfor skriver jeg denne historien nå? I sist uke kom en mann bort til meg på Rekefjord-dagen. 

"Jeg husker da du jobbet i laste- og lossegjengen."

Jeg jobbet én dag i laste- og lossegjengen, 18. mai 1973, men det må ha gjort et visst inntrykk på mannen siden han husket det 51 år seinere. 

Strøtanker i sommeregnet under en heller ved Sokna

 

De 14 vakreste stedene i Dalane (for det kan vel umulig være steder som er finere enn disse?)

Dalane er en usedvanlig vakker prikk på verdenskartet. Det er skjønnheten rundt oss som får oss til å være på vakt. Vi ser det godt i Egersund. I min barndom var Egersund en sliten by som luktet rotten fisk. Nå har det spredd seg en epidemi i byen. Det smitter å holde de gamle husene fine. Egersund er en langt finere by i dag enn den var for for bare noen få siden. Derfor er vi på vakt. Vi liker ikke brutal arkitektur i en by som oser av mildhet. 

Jeg tror vi blir som omgivelsene våre. Hvis natur blir ødelagt og arkitektur brutalisert, skjer det noe med oss mennesker. Da blir også vi ødelagt og brutalisert. Det er bare å se til verdens drabantbyer. Hvis vi ikke bygger i pakt med menneskene som bor der, får det uante konsekvenser.

Slik er det selvsagt også med naturen. Når vi ødelegger natur, ødelegger vi samtidig noe av oss selv. Naturen er ikke noe som er utenfor oss. Vi er alle en del av det hele. Derfor kan det kjennes fysisk når noe verdifullt går tapt.

Jeg liker å vise fram det vakre. Vakre bygninger, vakker natur er som palisader mot destruktive krefter. 
 

Jeg tar selvkritikk, men NÅ har jeg lest boken til Jarle Mong

 

Jarle Mongs bok anbefales. Her er mange spennende refleksjoner og her er mye snacks å irritere seg over. 

Jeg er opptatt av menn, mannerollen og vår plass i et likestilt samfunn. Det samme er Jarle Mong. Jeg skrev om boken hans "Mer mann" ut fra omtaler i media. Selvsagt burde jeg lest boken før jeg uttalte meg. Nå er den lest fra perm til perm. Her er det mye spennende å gripe fatt i. 

Jarle stille mange gode spørsmål - ja, faktisk svært gode spørsmål som alle moderne menn bør stille seg. 

"Du kan bruse med så mange fjær du orker, du kan ha flotte biler i garasjen, skreddersydde dresser i klesskapet - og andre fikenblad - den stille hviskingen om at noe mangler gjør seg uansett gjeldende. Det er ikke dette du egentlig lengter etter."

Her stiller Mong et fundamentalt spørsmål. Han pirker i noe som mange av oss føler på - den nagende uro inni oss etter noe mer. 

"Om hjertet ditt blir beveget, er det god sjanse for at du er på sporet av det du lengter etter"

Her aner vi at Mong har et svar. Han er ikke som meg og mange andre, vi kjenner på uroen, men mangler svar. Og hva er så svaret til Jarle? Jo selvsagt:

"Bare Jesus kan tilfredstille det vår sjel lengter etter"

Det er her Jarle og jeg skiller lag. Jarles svar er Jesus, men religiøse mennesker over hele verden vil eie den samme fasit, bare at da er svaret - eller navnet Muhammed, Buddha eller Odin. 

Han stiller med andre ord svært gode, dype og tankevekkende spørsmål, men svaret blir for meg for enkelt.

Jarle og mannsrollen

Du som er skilt og leser denne bloggen, smak på dette sitatet fra boken:

"De fleste kvinne forlater ikke lenger mennene sine på grunn av utroskap og uansvarlig atferd. De forlater mennene fordi de kjeder seg, gnisten har forsvunnet. Den mannen kvinnen har formet i sitt eget bilde, er en mann hun nå spytter ut. Moderniteten har ødelagt den heroiske, ville og fryktløse mannen."

 Jarle mener altså at kvinner former menn i sitt bilde. Når denne mannen viser seg å bli kjedelig, en myk mann, så spytter hun ham ut. Jeg kjenner mange skilte menn, men jeg kjenner ingen som har latt seg forme, som en geleklump, av kona. Hvis teorien stemte, skulle altså mannemannen forbli gift, men den moderne mannen bli forlatt av kona. Slik er det selvsagt ikke. Jeg vil tippe det er stikk motsatt. Jeg vil tippe mannemannen er den som virkelig sliter med å finne seg dame og holde på henne. 

Hva er så Jarls svar på dette?

"Istedenfor å rømme ut i villmarken for å bli mann, trenger vi en bibelsk tilnærming.(...) Den sanne og gode maskuliniteten kan være både mild og hard, den kan være voldsom og følsom. Kristne menn kan være både poeter og krigere".

Eller dette:

"I en krise trenger vi menn som er tøffe og som ikke kollapser i snørr eller tårer."

Her går det, etter min mening, skikkelig galt for Jarle. I en krise er det ikke menn som ikke kollapser vi trenger, men menn og kvinner som ikke kollapser. 

"Mannen er ikke en defekt kvinne. Mannens trang til å erobre, underlegge, hogge ned og bygge opp, forme og skape har ikke noe med forbannelsen å gjøre. Dette er viktige deler av mannens opprinnelige design." 

Hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen i Mongs beskrivelse av menn? Jeg har ikke en slik spesifikk, maskulin trang. I den grad jeg har en trang til noe av det Jarle ramser opp, så vet jeg om mange kvinner som har det likt.

Til slutt

Jarle Mong har skrevet en spennende bok. Ikke fordi jeg er enig. Jeg er sterkt uenig med ham, men fordi han stiller en rekke god spørsmål. Det er svarene som er problemet. 

Hvorfor engasjerer en slik bok meg? Hvorfor blir jeg stadig oppildnet av det Jarle skriver enten det dreier seg på Pride, kristendom, kvinner, menn og samfunn?

Svaret vil kanskje forundre, men jeg er glad i kristendommen. Den er en bunnplanke i kulturen vår som jeg føler nærhet til. Dessverre klarer en del av de som kaller seg kristne å skremme folk bort fra kirken. Den blir noe rart, gammelmodig som ikke gir svarene på spørsmål moderne mennesker baler med. 

Hvis Den Norske kirke hadde forfektet holdninger tilsvarende de Jarle Mong forfekter, hadde mange av oss holdt oss langt unna kirken. Det er derfor jeg er så begeistret for utviklingen i Den Norske kirke. Det store slagskipet, som mange av oss aldri trodde ville klare å endre kurs, har klart kunststykket,  og har nå plass på dekker til mange ulike mennesker, med mange ulike syn på tilværelsen. 

Som ung mann, den gang jeg diskuterte kristendom med Jarles herlige far i friminuttene på ungdomsskolen, meldte jeg meg ut av kirken. Den hadde ikke plass til en slik som meg. For noen år siden meldte jeg meg inn igjen. 

Nå opplever jeg at at kirkerommet er mer enn stort nok for folk som ikke besitter bastante svar, men som har en grunnleggende undring, "en stille hvisking", for å bruke Jarles formulering, om at vi er en del av noe større, det jeg kaller en anelse av Gud. 

Mitt hjerte blør for to stolte folk som snart bør få fred

 

Jarle Mong mener at gutter griner for mye. Jeg mener at gutter griner for lite. Hva mener du?

 

Jarle Mong fra den gang jeg intervjuet ham i garden

I Egersund har vi en mann som heter John Mong (KrF). Jeg har kjent ham siden ungdomsskolen. Han er tvers gjennom hel ved. Kjernekar, men likevel fascinerer han meg. Til tross for at jeg liker ham godt, er vi nesten aldri enige. Det var vi heller ikke på ungdomsskolen. Sånt fascinerer. Nå har sønnen overtatt hans kristen-konservative stafettpinne. Jarle Mong er skribent med et nasjonalt publikum. Jeg liker det han skriver. Jeg liker å bli ertet i irritasjonsgenet. Det får meg til å ta stilling. Etterpå mener jeg stort sett det stikk motsatte av Mong, enten det dreier seg om er kristendom, menn, homofili eller likestilling. 

Beskytte kvinner

Nå har Jarle Mong gitt ut bok. Der kan vi lese at gutter griner for mye. "For å være en god (mann) må man ha en viss makt, man må være litt farlig, man må kunne vekke en viss frykt", skrive Jarle. Han viser til Adams oppdrag som Evas vokter, og mener at det ikke er tilfeldig at menn er skapt sterkere enn kvinner. "Det er ikke for at vi skal dominere, men for at vi skal beskytte kvinner". 

Sven Egil Omdal skriver om boken i Aftenbladet: "(Han) skal overbevise kristne menn om at siden Gud i sin tid ga Adam ansvaret for å vokte Edens hage, er det nødvendig at dagens menn tøffer seg litt opp, og ikke lar seg forføre av venstresidens og Djevelens sleipe påstand om at det er "fint å uttrykke sine følelser og snakke om vanskelige ting".

Jeg kunne ikke vært mer uenig!

Er det noe vi ikke trenger, er det menn som tøffer seg opp. Mitt tips er; lytt til Abid Raja og Nadia Ansar. Det flotte ekteparet har en podcast om følelser. Abid var i sin tid en religiøs mannemann som forfektet holdninger ikke ulike Mongs. Kona fikk ham på andre tanker. Jeg var heldig og fikk intervjue dem i Egersund kirke. De imponerte stort. Deres budskap er at vi trenger å snakke om følelser. Særlig menn trenger å snakke om følelser. Jeg er hjertens enig.

Banning på fotballbanen

Men det skal Mong ha - han er en uredd mann. For en del år siden dro jeg til Oslo for å intervjue ham for Aftenbladet. Jarle var i garden. Han skrev brev til forsvarsledelsen der han klaget på språkbruken i forsvaret. Som fotballspiller (Bryne og Sandnes Ulf) klaget han på banning blant medspillerne. 

I Sandnes Ulf holdt Mong andakt for sine medspiller. Resultatene forteller vel at han ikke ble bønnhørt...he...he...

Pakt med tiden

Denne bloggen er skrevet med glimt i øyet, men jeg mener likevel at det er viktig å si fra når menn gjenoppfinner gamle holdninger. Pietismens lå lenge som et regntungt teppe over Egersund. Gudskjelov er alt annerledes i dag. Teppet er borte. Egersund og Eigerøy har åpne, livskraftige kirker takket være modige folk som har forstått at kristendommen alltid må være i pakt med tiden for å ha relevans. 

Liste om 15 kriterier som må til for å kunne kalle seg en egersunder

 

15 kriterier for å kunne kalle seg en egersunder

Hva og hvem er en egersunder? Om det strides helt sikkert de lærde, men her er 15 kriterier som rommer det å være en egersunder. 

1. En egersunder er en person som alltid framsnakker Egersund utad, men som forstår at ærlig tale og uenighet innad er bra og et tegn på et levende lokaldemokrati.

 

2. En egersunder kan være født hvor som helst i kommunen, fylket, landet og verden fordi Egersund ikke bare er en by, men en følelse man identifiserer seg med. En egersunder snakker derfor ulike språk og dialekter, men forsøker likevel å si «eg» og «ikkje».

 

3. En egersunder sier sjelden «okka by» fordi uttrykket kan oppfattes som ekskluderende. Egersund er en gjestfri by som ønsker alle velkommen.

 

4. En egersunder vet sånn omtrent hvorfor det ikke er flo eller fjære i havna.

 

5. En egersunder kan heie på Hellvik, Eiger og Helleland, men blir likevel stolt når EIK dukker opp i sporten på TV.

 

6. En egersunder leser Dalane Tidende før alle andre aviser. 

 

7. En egersunder i utlandet sier ikke at han eller hun kommer fra Stavanger. 

 

8. En egersunder, som snakker Egersund-dialekt i Oslo, er stolt av dialekten. Kanskje må vedkommende snakke litt sakte siden østlendinger ofte er litt sakte i oppfattelsen, men en egersunder knoter minst mulig.

 

9. En egersunder har flere ganger snudd en tallerken på restaurant for å se om det står «Egersund» under.

 

10.En egersunder deler øl- og sprit-tester i sosiale medier hver gang Berentsen gjør det bra (og det er ofte).

 

11.En egersunder mener at Nordsjørittet burde starte i Sandnes og ha målområde i Egersund.

 

12.En egersunder er en vennlig person som smiler, hilser og snakker med folk. En egersunder kan finne på å stanse turister på Torvet og spørre om de trenger hjelp.

 

13.En egersunder i Tønsberg kan finne på å si at også vi er stolte av det EIK og Teigen har gjort for byen. (Du må være egersunder for å ta dette poenget)

 

14.En egersunder vet at byen kan takke Eigerøy for alt. Uten palisaden «Øyne» danner mot storhavet, hadde Egersund knapt vært et elveutløp. 

 

15.En egersunder irriterer seg over at det lages lister over hvem som er egersunder fordi egersundere har minst femten andre punkter som er glemt i denne listen.

 

Egersund en varm sommerdag

 

Når kampen for det gode, gir mening til selve livet

 

Jeg har i godt voksen alder opplevd noe nytt. Det gjør godt å kjempe for en god sak. For meg er det en ny opplevelse. I alle år har jeg skydd konflikter. Noen vil sikkert kalle meg konfliktsky. Jeg har aldri vært i en rettssak. Jeg liker fred og ro. Målet har vært å leve i fred og fordragelighet med mine omgivelser. Plutselig er det ikke slik lenger, og jeg liker det. Det gir energi. 

Hva har skjedd? Det er langt fra mystisk. Forklaringen er denne: Kampen vi fører i Rekefjord er en edel kamp. Vi kjemper ikke bare for oss selv; vi kjemper for naturen, for folket i fjorden, for kommunen og viktigst - vi kjemper for våre etterkommer. Derfor merker jeg at kampen gir mening - ja, mening til selve livet. 

Det er meningsfullt å kjempe en kamp for noe som er større enn oss selv. 

Giftdeponi

Først kjempet vi mot Noah AS som ville bruke Rekefjord til deponi for giftig avfall. Langøya i Oslofjorden er opp til ripa full av giftig avfall i 2030. Da var planen å bruke pukkverket i Rekefjord som deponi for tvilsomt avfall fra inn- og utland, men - de glemte noe vesentlig. På Langøya bor det ikke folk. I Rekefjord har det bodd folk siden steinalderen. Takk og lov - politikerne i Sokndal hadde vett og forstand til å sette foten ned for de ville planene. Dermed trodde vi at kampen var over. Men den gang ei....

"Gratis lunsj"

Nå vil de samme kreftene skyte bort buffersonen mellom pukkverket og befolkningen. Det er mektige krefter vi står opp mot. Bak Noah AS står et millardkonsern med noen av Norges rikeste forretningsmenn i spissen. Ingen av dem bor selvsagt i Rekefjord. De bor trygt og god, langt unna alle giftdeponier og sprengladninger. Nylig arvet datteren til industrimagnaten som eide bedriften 80 prosent av farens imperium. Samtidig flyttet han 16 milliarder til Sveits, i følge Finansavisen. 

I Rekefjord måtte vi starte en Spelis for å få råd til å snakke med en advokat. Noah AS har 16 milliarder på bok. Vi har 41 230 kroner. Vi kan ikke kjempe med penger og dyre advokater, men vi kan kjempe med en gode argumenter. 

Pukkverket vet hva de gjør. De kan spillet. Hvis noen tror at "åpent pukkverk" med gratis mat og drikke, leker for ungene og fine premier, handler om snillhet, så tar de feil. Det finnes som kjent ingen "gratis lunsj"! 

Mange deltar i kampen

Vi er mange i Rekefjord som deltar i kampen, hver på sitt vis. Immersteinsfjellet skal ikke ødelegges, fjorden skal ikke ødelegges. Den skal for all fremtid være like vakker som den er i dag. Sola skal fremdeles vandre over Immersteinsfjellet slik den har vandret over Immersteinsfjellet siden tidenes morgen. 

Jeg har aldri vært god i kampsaker, til det er jeg utstyrt med en velutviklet evne til å se begge sider av en sak. Det er ikke lurt hvis man vil gå i kamp, men av og til er det en styrke. I dette tilfellet er det en styrke fordi jeg vet at vi har rett. Kampen vår oppleves som  meningsfull. Jeg blir ikke deprimert av motstanden. Den gir meg energi. Årsaken er selvsagt at saken er edel. Kan det tenkes noe edlere å kjempe for enn en fjord som mange har et dypt og inderlig forhold til. 

Vinne hjertene

Motstanderne våre er styrtrike, mektige og uoppnåelige. Vi får aldri toppene i tale, bare fotsoldatene. Likevel sliter de. Saken deres er heldigvis elendig. Derfor sliter de. De kjemper for å skyte bort et mektig fjell. Motivet er profitt. Hvordan i alle dager få opp kampgløden for en slik sak? Hvordan skal de vinne hjertene for en sak som handler om å ødelegge naturen i en vakker fjord?

Skryt

Kjempeskryt til administrasjonen i Sokndal kommune. De har laget en innstilling der de ikke har tatt hensyn til noen av sidene, de har bare søkt å gjøre det rette og det lovlige. Også de merker de mektige kreftene som jobber i kulissene, men den lille administrasjonen hadde mot til å skille klinten fra hveten og gjøre det rette.n Administrasjonen har anbefalt politikerne å si nei. Jeg er kanskje naiv, men jeg går gjerne på barrikadene for lokaldemokratiet. Nå stoler jeg på at politikerne våre er like klarsynte og modige som administrasjonen. 

GRENSA ER NÅDD!

Jeg stoler på at politikerne velger folk framfor dynamitt, bolyst foran naturødeleggelse og sikkerhet foran sjansespill med menneskeliv. 

Er det på tide å tørke saus med servietten? Dobbelspor på Jærbanen har for lengst sporet av og løftet er ikke verd servietten det er skrevet på

For 10 år siden fikk Stavanger Næringsforening politikere fra mange partier til å skrive under på servietten. Spørsmålet er om den vil gjøre mer nytte ved et spagetti-måltid.

 Jeg husker første gang jeg hørte om dobbeltspor på Jærbanen. Tidligere hadde noen drømt om det, og jeg tenkte det var fullstendig urealistisk, men så kom Eigersund-ordfører Leif Erik Egaas på banen. Jeg mener å huske at han fikk Høyre i Rogaland med seg på å gå inn for dobbeltspor mellom Sandnes og Egersund. 

Den gang tenkte jeg at Leif Erik hadde tatt for mye Møllers tran, men jeg tok feil. Det ene partiet etter den andre kastet seg på toget. Snart kunne vi se Egaas, sammen med de tre Høyre-ordførerne på Jæren, gå over jernbanelinja, et bilde som fikk tankene til å gå til Beatles og fotgjengerfeltet i Abbey Road. 

Jærbanen frakter over fem millioner passasjerer i året, og er en av de største, men også en av de få, suksessene i jernbane-Norge. Selvsagt burde det for lengst vært dobbeltspor mellom Egersund og Stavanger. 

Den første kalddusjen kom da "Betales-bildet" dukket opp i Aftenbladet, men med Egaas klippet bort. Vi så bare tre jærordførere krysse jernbanelinja. Nå skulle dobbeltsporet stanse på Nærbø. Jeg måtte flire. Dette var et svik mot Søre Hå og Dalane. Hvor var solidariteten? 

Nå kan det virke som om dobbeltspor er mer eller mindre skrinlagt. Ingen sier det rett ut, men "follow the money", som de sa i Watergate-filmen; og gjør vi det, følger vi pengene, ser vi at dobbeltspor på Jærbanen ikke lenger går på skinner. 

Samferdselsminister Jon Ivar Nygård (Ap) vil bevilge 23 milliarder til dobbelsport på Østfoldbanen. Hvor tror du Nygård kommer fra? Selvsagt. Han kommer fra Østfold. 

Glem E 39, glem alt annet som handler om å utvikle Søre Hå og Dalane. Det finnes ingenting som er viktigere enn dobbeltspor på Jærbanen. 

Politiske kanoner har skrevet under på servietten til næringsforeningen. Er det på tide å tørke seg rundt munnen med den? Eller betyr underskriften noe?

Hva gjør Tina Bru. Hun er nestleder i Høyre. Hva gjør Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. Og hva gjør Geir Pollestad. Han sitter på toppen av kransekaka, i regjeringen, og er kompis med finansministeren. Hva gjør Pollestad? Og for all det: Hva gjør resten av Rogalandsbenken?

Da jeg var guttunge og tok toget til tante Terese i Stavanger, var det 17 minutter raskere enn i dag. 

Da dans var ulovlig i Egersynd

Fritidsklubben i Skytterhuset. Dans nede og kafe oppe. Vi styrte alt selv uten innblanding fra voksne. Og det gikk aldeles utmerket. 

 Vi kalte byen vår for Egersynd. På midten av 1970-tallet gikk jeg på ungdomsskolen. Jeg var elevrådsleder. Min nestleder het Rolf Skogen. Det første vi satte i gang med, var elevkvelder, men da møtte vi uventet motstand. Det var forbudt å danse på elevkvelder. Dans kunne føre til - ja, lite visste vel vi om alt det rare dans kunne føre til, men det visste tydeligvis politikerne i skolestyret. Vi fikk blankt avslag. Arranger gjerne elevkvelder, men ikke med dans. Til nøds folkedans. 

Rolf og  jeg forbant oss på at her skulle det danses, uansett hva det kunne føre til. Vi begynte derfor å invitere til elevkvelder uten lærere og med snikdans. Skolestyret må ha oppdaget utskeielsen, og det ble påtalt at elevkvelder KUN skulle arrangeres med flere lærere til stede. 

Ok, vi laget en ny søknad til skolestyret. Hva med litt dans? Litt dans kunne jo umulig føre til mer enn litt synd (det skrev vi ikke). Til vår store overraskelse sa skolestyret ja. Enn revolusjon var på gang i Egersynd. Vi fikk danse, men det sto tydelig i vedtaket at det kun skulle skje som en liten del av kvelden. Vi måtte altså finne på noe i tillegg til å danse. 

Jeg tar meg i å føle at jeg beskriver steinalderen i Egersynd. Og det vil nok mine barnebarn mene stemmer ganske godt. Men det er likevel fascinerende å tenke tilbake på hvilke rammer vi hadde for utfoldelse på 1970-tallet, og hvor totalt annerledes det er i dag. 

Bildene er ikke fra en elevkveld. Vi laget nemlig vårt eget fristed i Skytterhuset på Nyeveien. Den gode, gamle Fritidsklubben, med Kielland i spissen, lå mer eller mindre nede. De som drev den, Egersundsuka og Skytterhuset hadde blitt voksne og hadde trukket seg inn i heimen. 

Vi spurte om lov til å låse huset, og det fikk vi - gratis. Her styrte vi alt selv. Og her var det stinn brakke flere kvelder i uka. Så vidt jeg kan se er det Sven Arne Petersson og jeg som styrer musikken med Henning Torgersen ved siden av oss. 

Egersund er i dag en helt annen by enn den jeg vokste opp i

Litt av påfunn og folk denne bloggen handler om

 Kå e det nå du he fonne på?

Kå e det nå du he fonne på?» Ja, hva er det nå jeg har funnet på? Dessverre stivner vår lekelyst med årene. Jeg har alltid funnet på ting. Helt siden jeg var guttunge har jeg funnet på ting. Det har ikke alltid falt i god jord. Det er spesielt eldre herremenn i alle aldre som sliter med nye påfunn. De vil så gjerne ha det slik de alltid har hatt det. Eksemplene er mange. Her er ett:

Elvis og di

Den gang jeg fant på «Priscilla Presleys plass» ble jeg stanset på gata av en illsint egersunder som mente jeg «måtte ta te vede». Jeg tok ikke til vettet. I etterkant har jeg hatt med utallige grupper på byvandring til «Elvishuset» i Kirkegaten. Jeg har vært der med både NRK TV og TV2 og jeg har vært der flere ganger med NRK radio.  For prisen av en stein i asfalten fikk vi altså en ny turistattraksjon, som i tillegg er gøy og omdømmebyggende for en leken by som «nye» Egersund. 

15. juni skal «Priscilla Presleys plass» gjenåpnes med ny stein og gøy underholdning. Det vet jeg at enkelte "gubber" sliter med, men jeg nekter å la være å ha det gøy bare fordi andre ikke klarer å ha det gøy. 

EIK og Eirik

For meg er dette et spennende tema. Før var det vanskelig å stikke hodet fram i Egersund uten at det ble noen blåveiser, men byen har forandret seg til noe nær fullkommenhet på dette området. Hvorfor tror du et tidligere «på det jevne-lag» som EIK har våknet og gjør det kjempebra? Eller hvorfor tror du en superflink villmann som Eirik Zakariassen sjarmerer TV-Norge i senk og blir elsket på hjemmebane? Jo, fordi det er mulig. Egersund har ristet av seg stillstanden, søvnigheten og halvgodheten. Nå vinner vi ikke lenger bare halvmaraton. Vi vinner til og med viktige fotballkamper. Krefter forløses som tidligere ble holdt nede av et usynlig, kollektivt lokk som het "kem trur du at du e?".

Trollpikken

Husker du da Ketil Bentsen fant på Trollpikken. Til og med noe så ufarlig som Trollpikken vekket gamle gubber til dåd for å sable ned påfunnet. I dag er det vår største turistattraksjon, og selv ikke gamle tanter er lenger redd for å ta Trollpikken i sin munn. 

Seglem og Aakre

Jeg har sett Henrik Einar Seglem frustrert og lei seg og på nippet til å gi seg med Julebyen. Smålig kritikk tæret på idealismen. Skyllebøtter hold på å slukke ildsjelen. Gudskjelov holdt han ut og forlater nå ei av de viktigste, kreative skutene i Egersunds historie. Han er en påfinner av rang!

En annen påfinner, Johan Aakre, har titt fått høre det. Byteltet, havnepromenade, you name it. Johan har heldigvis evnen til å gå rundt de som foretrekker stillstand. Derfor er han trolig en av de viktigste påfinnere i byens, nyere historie.

Oktoberfest

Eller Mandsangerne og Alf Sverre Andersen? Det verserte en del sprøyt på byen da de gikk i gang med Oktoberfest. «Hæ, Oktoberfest i Okka By? Menn i korte bukser som jodler?» Jeg vet ikke om de ler sist, men de ler helt sikkert best. Oktoberfest er en kjempesuksess som faktisk har satt Egersund på kartet som en glad, festby der vi tidligere ble sett på som en lukket småby på Sør-Vestlandet. 

Jeg husker da Show Chow satte opp telt i sentrum og spilte revy med allsang og ølservering. Det gikk ikke lenge før de gamle gubbene begynte å synge sin bedrøvelige klagesang. På 30 år har byen tatt kvantesprang i gledelig utvikling. Derfor er det mulig å gjøre noe så gøy som Oktoberfest i Egersund uten at det piper nevneverdig fra hornene på veggen. 

Lekteren

Eller T.T.T? De tre store T-er. Jeg tenker selvsagt på Tove, Tore og Torger. De fikk en vanvittig ide. En lekter fortøyd ved kirken. En "lystbåt" med fiskebutikk og restaurant. Det var like før lekteren kullseilte. Jeg tror det sto om et par uker før den skulle taues til Aker Brygge. Men de tre T-ene sto på. Ga seg ikke. Og vant. Nå har vi en unik attraksjon som det går gjetord om. Også her sang enkelte gubber sin klagesang, men øybuer gir seg ikke så lett. Nå er vi stolte av Lekteren til Fonn.

Whisky

Eller galskapen på Jernbaneveien. En gedigen whisky-hall i Egersund. Hæ? Hvordan er det mulig? Er ikke Egersund en by i det berømte bibelbeltet? Var ikke Egersund tørrlagt til godt ut på 1970-tallet? Jo, det var vi, men Egersund er ikke lenger slik som enkelte vil ha det til. Egersund er ikke en trang, liten by der «bygdedyret» lusker i gatene og pietismens klamme hånd ligger formanende  over hustakene. Egersund er det motsatte. Egersund er en liberal by. Jeg mener oppriktig at toleransenivået er høyere i Egersund enn i mange tilsvarende byer. Derfor synes vi det er stor stas med spritproduksjon på Jernbaneveien. Derfor er vi stolte av Berentsens Brygghus og destilleri.

Kjerkå

Til og med i vår 1000 år gamle kirke merker vi de nye strømningene. Nå arrangerer kirken møter om forsoning, de har egne regnbuegudstjenester, prosten vier likekjønnede, den tidligere prosten åpnet Oktoberfest og alle kan se at døren i dag er både skyhøy og kjempevid. Det er til å bli helfrelst av..he..he..

Garpen

Sverre Garpestad. Den mannen har jeg respekt for. Han liker når ideene er litt ville og gale. For noen år siden fikk jeg satt opp hunden «Donn» på Lille Presteskjær fyr. Kunstner og støperi skulle ha 150 000 for skulpturen. Jeg spurte Sverre om B&G ville bidra. Ja, det ville de. 10 000 kroner, sa han. Så la han til. «Hvor mye bidrar du med?» «10 000», svarte jeg. Dermed sendte Sverre 20 000. Sånt er jo gøy. Han er en uredd krumtapp i byens kultur- og idrettsliv som ikke er redd for å støtte ville ideer som for eksempel å gjenreise Trollpikken. Hvis noen lurer på hvorfor B&G har suksess, tror jeg noe av hemmeligheten handler om nettopp dette – de våger å se muligheter der andre seifer og ser begrensninger. 

En glad by

Egersund er med andre ord en helt annen by enn den jeg vokste opp i. Nå er det lov å finne på ting. Det er lov å ha det gøy. Grævlig gøy!