Gruvesaken er tapt. Nå handler alt om å komme seg på rett side av historien

 Den som har løpt inn på perrongen i det toget satte seg i bevegelse og slukøret måtte innse at man kom for seint, vet hvordan det føles å havne på feil side av historien. 

Denne uken falt saken om monstergruve på Helleland lokalt. Jeg er sikker på at et flertall i kommunestyret kommer til å si nei. Jeg er nesten like sikker på at et enstemmig kommunestyre kommer til å si nei. Det er bare å håpe at de som ennå sitter på gjerdet klarer å hoppe ned i god tid før det er for seint, og før nølingen skader dem for mye politisk. 

I dag tonet Dalane Tidende flagg. DT skriver på lederplass "vi nærmer oss et nei til gruveplanene". Redaktør Erik Thime er med andre ord på vei inn på perrongen mens toget står og venter. Avisen kommer til å falle ned på rett siden av historien. Det ville vært vanskelig for lokalavisen å falle ned på noe som var fullstendig i utakt med befolkningen. Kred til Thime og DT. En setning som dette varmer: "Naturens verdi kan ikke måles i milliarder - den er uerstattelig". Nettopp! Det er i bunn og grunn det denne saken handler om.

Har saken om gruveplaner en positiv side? Ja, helt klart! Jeg ser to klare effekter. I dag ser Eigersund Helleland. Byen har oppdaget den flotte bygda og de flotte mulighetene som ligger der for framtiden. Jeg har bare et tips til hedlandsbuen: Lær av Hellvik. Sørg for at befolkningen sprer seg og får innpass i alle partier. Det er ikke smart å klumpe seg sammen i ett parti. 

Gruvesaken har ført til en massiv oppvåkning når det gjelder synet på natur, jordbruk gode bygder. Det er ikke tilfeldig at Naturvernforbundet stifter lokallag akkurat nå. Norge Mining har med andre ord bevisstgjort en hel befolkning. De har pengene, men lokalbefolkningen kjemper for en edel sak. I lengen er det pengene som må tape. 

Det er bare å gratulere Helleland. Dere har vunnet. Men kampen er ikke over. Norge Mining har tidligere varslet at de vil gå videre selv om kommunen sier nei, men bakken opp til Storeknuten kommer til å bli mye, mye brattere uten et snev av lokal støtte. La oss bare håpe at de nokså kjapt innser at dette kommer ikke til å gå. For meg er det mest hjerteskjærende i saken - uvissheten. Et helt bygdesamfunn med pauseknappen på. Limbo. Stillstand.

Vi trenger derfor et enstemmig vedtak i Eigersund kommunestyre, så tipper jeg det ikke går lenge før de utenlandske eierne står på Storeknuten og vifter med hvitt flagg før et helikopter henter dem hjem til sine pengebinger i Sveits og England.

Den fabelaktige fyrhunden Donn på Lille Presteskjær fyr i innseilingen til Rekefjord

 

Musikklinja på Vågen er en diger vitaminpille i fylkets kulturliv. Den slags legger vi ikke ned, den slags heier vi fram.

Faksimile fra Stavanger Aftenblad 29. oktober 2024

 For et kjipt forslag! Er vi virkelig der i Rogaland? Forslaget om å legge ned en musikklinje på Vågen i Sandnes er staurdumt! 

Jeg har opp gjennom årene stått på scenen med mange som har en fortid på Vågen. De snakket om en skole som var formgivende. Vis meg en annen videregående skole med et bedre omdømme blant elevene. Når unge fra Egersund, sju mil fra Sandnes, velger å pendle framfor å ta rusleturen til skolen i Egersund, forteller det om en skole med en helt spesiell apell. Sånt slår vi ring rundt. Sånt applauderer vi. Sånt er det staurdumt å legge ned. 

Hva er det som gjør oss til dem vi er? Jo, nettopp kunst og kultur. Kulturell kompetanse er i min verden viktigere enn all annen kompetanse. Kulturell kapital er i min verden viktige enn materiell kapital. Jeg tror noen forveksler kultur med noe unødvendig, noe luftig, noe overflødig. En sang er jo ikke viktig. Et maleri er bare noen fargeklatter. Dans er kun uforståelige hopp og sprett. Teater er bare noen som kler seg ut og gjør seg til på scenen. Slik tenker kunnskapsløse mennesker. 

Den som har tilegnet seg kulturell kompetanse, er mer enn andre utrustet med kreativitet, iderikdom og dypere forståelse av det å være menneske. Hva er vel viktige enn slike egenskaper for unge i den fasen av livet som Grundtvig så treffende kalte "åndens skapertime". 

På bildet ser vi Calista. Hun spiller i spelet vårt "Juleunderet på Hedningholmen". Kaja, en annen aktør i spelet, er også Vågen-elev. Vi gamlegutta og gamlejenter i spelet heier på våre flinke ungdommer. 

Lille Presteskjær fyr i stiv kuling

 

Vi bør sende Robin Hood til Sirdal. Nå er Sirdal truet av flom fra kommunekassen som renner over av penger

 

Denne uken fikk vi vite at innbyggerne i Sirdal får 4000 kroner hver av kommunen. En familie med 15 unger, noe som ikke er uvanlig i Sirdal - hva skal de ellers finne på når bensinstasjonen stenger og de kun har hverandre å underholde seg med - vil altså få 60 000 kroner av Sirdal kommune. 

Kommunekassa renner rett og slett over av penger. Pengene fosser inn i kommunekassen som Dorgefossen før den ble lagt i rør. 
I rankingen over Norges rikeste kommuner finner vi Sirdal på sikker plass. Velbekomme, sier nå jeg. Bare ha pengene der dere sitter i den forblåste fjellheimen. 

Samtidig med at Sirdal deler ut pengene som tyder ut av budsjettene, penger som de ikke klarer å få brukt siden alle behov er dekket, er ordføreren på TV. Han er nemlig veldig imot at de stakkars kraftkommunene skal dele litt av sin enorme rikdom med de fattige kommunene. 

Jeg foreslår at sirdølene stikker fingeren dypt ned i den skrinne jorda og roter rundt til de oppnår bakkekontakt. Sirdal hadde vært null og niks hvis ikke storsamfunnet hadde gitt dem en feit kraftsjekk hvert år. Sirdal hadde vært null og niks hvis ikke høyden over havet hadde gjort at snøen blir liggende.

Jeg vil anbefale de rike grunneierne å lese litt sirdalshistorie. Hvis det ikke hadde vært for turistene, hadde de sittet på hver sin lyng-tuve med noen sauer og en mager katt, og sett på flyttelassene som drar mot kysten der all moroa finnes. Det er hyttefolk og nedbør som har gjort dem rike. Det er ikke spesielt sympatisk å sitte i pengebingen og sutre. Det er gøy i Donald Duck, når onkel Skrue fortviler over å måtte bygge nok en binge til pengene sine, men det er ikke gøy i virkeligheten. 

Det er derfor jeg sier: Send Robin Hood til Sirdal. Han var kjent for å ta fra de rike og gi til de fattige. Han drev sosial fordelingspolitikk lenge før noen kom på å drive  fordelingspolitikk. 

Sirdal er blant de 10 rikeste kommunene i landet. Visste du at stakkars Klepp og Hå er blant de 10 fattigste. Det er Kommunal Rapport som skriver dette. Rapporten er riktig nok fra 2018, men ligavel. Det store spørsmålet blir da: Hvor vil helst bo. På Fidjeland, eller på Nærbø? På Fidjeland, eller på Kleppevarden? Svaret er enkelt. Penger er ikke alt. Jeg sier som Arne Garborg, Torvald Tu eller Braut Haaland (en av dem er det): "Sjå Jæren gamle Jæren!"

Rekefjord i tåke

Foto og tekst: AO Klippenberg

 

Hva i alle dager er det som skjer på Helleland? Oppvåkningen er fullt på høyde med Lasarus og vel så det

 I Egersund-sangen synger vi at byen ligger bak krans av øyer, nes og skjær. Det er bare sånn halvveis sant. Kransen er i virkeligheten Hellvik, Helleland og Eigerøy. Uten denne kransen - ingen by. 

Tidligere handlet mye om Hellvik og Eigerøy. Hellvik suste fram med befolkningsvekst, og et yrende seksualliv, som igjen førte til frustrende mange unger, sett fra rådhuset, som måtte bla opp penger til stadig flere barnehageplasser. Hellvik struttet av selvtillit og var bygda folk ville flytte til, ikke flytte fra. 

Det samme kunne vi si om Eigerøy. Her ligger både de største virksomhetene i kommunen og de mest attraktive byggefeltene. Det bor flere på Eigerøy enn i nabokommunene i Dalane. Eigerøy har all grunn til å flekse med musklene. 

Gudbevaremegvel

Så var det Helleland, da. Lenge var bygda kommunens stebarn. Siden alle stemte på det samme partiet, manglet bygda gjennomslagskraft i det politiske miljøet. De dabbet akterut. Mens så skjer det noe. Helleland er plutselig på alle lepper. Aftenbladet - Stavanger Aftenblad - sendte journalister til Helleland stadion (jeg vet ikke om den heter Helleland stadion) for å dekke en fotballkamp med et 6. divisjonslag. Undrenes tid var definitivt ikke forbi - jaffal ikke på Helleland. Og nå skal de altså spille finale i Rogalandscupen. I Stavanger. De skal gudbevaremegvel spille fotball på selveste SR-Bank Arena. Og som om ikke det skulle være nok: Helleland er det første 6. divisjonslaget i norsk fotballhistorie som får spille NM-kvallik. De er med andre ord historiske.

Utenkelig

For ett år siden ville jeg sett på det som mer sannsynlig at Jesus skulle komme tilbake på Helleland, enn at fotballaget skulle spille cupfinale. Hva i all verden er det som har skjedd med den vakre bygda? Hva er det som har fått dem til å våkne opp fra døsen? Underet med Lasarus, som sto opp fra de døde, er en bagatell mot denne forvandlingen. 

Jeg merket at noe var på gang 17. mai. Da hadde jeg det ærefulle oppdraget å holde 17. mai-tale. Det lå noe i lufta, noe uforklarlig, noe som handlet om stolthet, historie, tradisjon og ikke minst samhold. Det var følelser i lufta; noe sterkt, noe viktig var ved å bryte gjennom. Alt dette tror jeg det er som nå kanaliserer seg gjennom fotballaget. 

De har til og med fått en fotballsang som er en av de beste jeg har hørt på år og dag (og da tenker jeg nasjonalt). Det som skjer med bygda kan ikke sies bedre enn dette:

"Bygdå e liden, men hjertene enorme

enn hedlandsbu vett å kjempe når det storme." 

1945

Helleland I.L. ble stiftet i seiersrusen i 1945. Det er der hedlandsbuen igjen befinner seg. Noe i dem tyter ut gjennom fotballen, noe viktig - en viktig beskjed om at Helleland vil ses, vil regnes med. Kanskje kan keeperhelten Vegard Lomeland stå som eksempel på "nye" Helleland. I sist kamp reddet han tre straffer og skåret to mål. Å se til er han ingen høy og slank Erik Torstvedt-type - nei, heller det vi forbinde med idretter som utforkjøring og vektløfting, men Lomeland kastet seg så kort han er og snappet det ene straffesparket etter det andre. Utrolig!

Statue

Kaptein Stian Sleveland er ikke i tvil: "Han må få en statue på Helleland." Jeg er enig. Det er 80 idrettsutøvere i Norge som har endt på sokkel. Gjentar Lomeland bragden i finalen, må Tom Lund, John Arne Riise og Roald Kniksen Jensen få følge av Vegard Lomeland. Han må opp på sokkel, ikke for at han som person er viktig i denne sammenhengen, men fordi har representerer "nye" Helleland, bygda som alle ser til i beundring og som på forunderlig vis har funnet tilbake til sitt gamle, stolte "jeg".

Juleunderet på Hedningholmen Mitt hjerte alltid vanker

- Vi hadde kun to valg, konkurs eller suksess, forteller Sverre Garpestad, styreleder i Bertelsen & Garpestad om året da tre stormer traff dem samtidig

Sverre Garpestad på bytur i jeepen. (Foto: Arnt Olav Klippenberg)

 Krisen som kunne knekt selskapet ble starten på en suksesshistorie

 

 

 

Årene er 2008 til 2010. B & G blødde penger til to dårlige prosjekter på Sørlandet. Så kom  finanskrisen. Da fantes det tilslutt kun to muligheter for B & G. Konkurs eller suksess. 

 

 

 

Hvis det er slik at det beste og det verste kommer fram i folk når de havner i en krise, så er det ikke utenkelig at den samme psykologien også gjelder i selskaper. Bertelsen og Garpestad sto med en fot i graven. Selskapet var mer eller mindre teknisk konkurs. Sverre Garpestad forteller at finanskrisen kom sammen med tørke i anleggsbransjen. Det fikk selskapet til å ta noen jobber på Sørlandet som de burde holdt seg unna. 

 

            «Det endte med at vi ikke fikk oppgjør og jeg tror begge selskapene vi samarbeidet med gikk over ende. Alt det negative traff oss samtidig. Vi tapte 67 millioner kroner, noe som den gang var ekstremt mye penger for oss. Plutselig var vi helt i null.»

 

Sverre Garpestad forteller at de snudde hver stein og solgte omtrent alt de eide. Teigen kjøpte aksjene i hotellet, Seabrokers kjøpte seg inn på Langholmen og alt de hadde av tomter ble solgt ut. Oppi alt det vanskelige kom heldigvis DnB på banen og hadde tro på Bertelsen og Garpestad, men banken ville ha en plan for hvordan de skulle komme seg på beina igjen. 

 

            «Noe som er veldig hyggelig å tenke tilbake på, er reaksjonen vi fikk fra banken da planen ble lagt fram. Banksjefen sa at det var den beste planen han noen gang hadde sett for hvordan et selskap skulle gjenreises.»

 

En av lærdommene var å se tilbake. Hva var selskapets DNA, sjel og hvordan gjorde de ting den gang det gikk bra.  Noe B & G alltid hadde vært flinke til, var å reise ut og jobbe. I 2009/2010 fikk de en stor jobb på Voss. Og som et under; Sverre Garpestad klarte å lokke Øyvind Langemyr over fra Risa til jobben som daglig leder i B & G. 

 

            «Jeg hadde forsøkt lenge og det var jo litt rart at vi fikk napp akkurat da vi var lengst nede, men jeg tipper at også han så på dette som en stor utfordring. Han hadde nok med seg en guts etter jobben i Risa der han virkelig hadde lyst til å gå ut i markedet og kjempe og vise at vi fikk det til. Sammen med andre nøkkelspillere, hadde vi samling i bunn og forbante oss på at dette skulle vi klare.»

 

Nå var det full aktivitet med møter og samtaler. Sverre Garpestad ville ha åpenhet rundt prosessen. Han visste at alle måtte forstå krisen for at de skulle være motivert til å jobbe seg ut av den. De ansatte ble delt inn i grupper og det ble jobbet og diskutert. Fra disse gruppene dukket den ene gode ideen etter den andre opp. Alle ansatte gikk med på å jobbe en halvtime gratis hver dag. Det tilsvarte minst 200 kroner per ansatt hver dag. Øyvind Langemyr hadde bakgrunn fra Vegvesenet. Det gjorde at han hadde stålkontroll på anbudene og visste hvor fallgruvene befant seg. 

 

            «Vi hadde full samling i bunn og det er utrolig hvilken kraft det ligger i et selskap når alle forstår krisen og jobber for å snu den. Det året omsatte vi for 150 millioner kroner. I 2019 omsatte vi for 1,2 milliarder. Det har med andre ord vært fantastiske år etter hestekuren vi var gjennom. Vi rei an av og det ble starten på en eventyrlig opptur. I 10 år har vi doblet på resultatene.»

 

Sverre Garpestad er sikker på at den seinere suksessen er et direkte resultat av krisen. Samtidig føler han at selskapet er bedre rustet for å takle fremtidige kriser. Nå vet de hva de må styre unna og hvor de kan gi gass. 

 

            «Jeg er helt sikker – det er ikke noe jeg tror, men jeg er helt sikker på at vi hadde gått konkurs hvis vi ikke hadde fått med oss alle på snuoperasjonen. Det dreide seg om samling i bunn, alle mann til pumpene og alle for alle i samme båt. Også Rune Bertelsen og jeg som eiere måtte vise at vi virkelig mente det vi sa i praksis. Vi droppet derfor å ta ut lønn på et år og gikk etterpå ned i lønn i en periode. I ettertid er det som skjedde fantastisk og jeg er veldig stolt av at alle var med og tok et tak da det virkelig røynte på.»

 

Styrelederen forteller at det avgjørende punktet kom da de fikk en stor jobb på Voss. Det var den største jobben til da i selskapets historie. Rundt 100 millioner lå det i «Vossapakko». B & G lå mer eller mindre med brukket rygg, likevel våget de å kaste seg ut i en vanskelig storjobb. 

 

            «Vi fikk ut et forskudd på noen millioner. Da var den daglige likviditeten berget. Så begynte vi å jobbe med en stor styrke. Etter 3 -4 måneder så vi at – oi – dette tikker rett vei, vi tjener penger. Det endte med at vi tjente mange millioner på Voss. På denne tiden kom Øyvind Langemyr inn for fullt og snudd opp ned på mye. Det forsterket oppgangen som startet på Voss. Vi var igang igjen. Back in business. 6 millioner i pluss på den jobben. 12 millioner i pluss på neste. 15 og 20 og 30 millioner og slik fortsatte det oppover.»

Nesvåg Rekefjord

 

Hvorfor i alle dager må fotballstadioner ha idiotiske navn? Og hvorfor må banker ha håpløse navn lange som godstog?

Sr Bank skiltets tas ned og opp kommer SpareBank 1 Sør Norge i Egersund

 Sjekk bildet. Det er fra Torvet i Egersund. Sparebank 1- SR Bank heter ikke lenger Sparebank 1 - SR Bank, men Sparebank 1 - Sør Norge. Opprinnelig het den bare Sparebanken Rogaland. Enkelt og greit. 

Hvorfor er det slik at banker må ha håpløse navn? Det kan virke som om enhver fusjon fører til et ekstra ord i navnet. Jeg vet ikke hva navneendringen koster, men her renner millioner ut av pengebingen, millioner som kunne sponset kultur og idrett (eller til å sette ned renta)

Men la det ligge. 

Viking stadion

Det store nå er hva SR-Bank Arena skal kalles? Nei, Viking stadion heter ikke Viking Stadion, men SR-Bank Arena. Jeg har ennå ikke hørt noen som skal se en kamp på SR-Bank arena. Alle jeg kjenner ser kamper på Viking stadion selv om Viking stadion for lengst er historie. 

Skal Viking stadion i framtiden heter Sparebank 1 - Sør Norge stadion? Den kan jo ikke bære navnet til et selskap som ikke lenger eksisterer. Jeg har et forslag til styret i Sparebank 1 - Sør Norge, vær rause. Det vil bli lagt merke til. Si at dere vil ha tilbake navnet Viking stadion-navnet (og dere vil betale for navneendringen). Banken kan profileres på tusen andre måter på stadion, men Viking Stadion vil glede rogalendinger langt inn i hjerterøttene og ha positiv omdømmebygging for banken og for Viking.

(Det vil også glede oss i Egersund. Det var vi som stiftet  banken. Året var 1839 og den het enkelt og greit Egersund Sparebank.)

Internasjonal epidemi

Navnesaken er ikke en lokal sak i Rogaland. Den er faktisk internasjonal. En tommelfingerregel er at lag som forstår sin historie, og forstår hvor viktig historien er for å bygge stolthet og lojalitet, holder fingrene unna stadionnavnet. 

Old Trafford, Anfield, Stamford Bridge - navn som oser av storhet. Jeg vet ikke hvem som driter seg mest ut, Manchester City eller Arsenal, men Emirates Stadium og Etihad Stadium oser ikke akkurat av storhet, men mer av griskhet. 

Genitrekk

I Norge kommer neppe lag som Rosenborg til å skifte ut Lerkendal med REMA 1000 Stadion. Ullevaal komer aldri til å hete Gjensidige Forsikring Stadion. Brann Stadion kommer aldri til å få navn etter et av de største firmaene i byen, nemlig Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS Stadion. Slik kunne jeg fortsatt. Lista er svært lang, men Bergen og Trondheim har forstått poenget. Derfor er det fortærende at Stavanger har rotet det til for seg. Nå har Sparebank 1 - Sør Norge en gylle mulighet. Gi Stavanger Viking Stadion-navnet tilbake.

Jeg skal ikke ramse opp alle de håpløse stadionnavnene som finnes, men kanskje kåre det jeg mer er det alle værste. Der stikker Vålerenga av med prisen ( endelig vinner Vålerenga en pris). EIK har spilt mot dem i år, men jeg ante virkelig ikke at de spilte på Intility Arena. 

Alt det gamle de med jorden jevner, for å si det med Internasjonalen (he...he...)

 

Er det rett at én kommune soper inn alle pengene mens nabokommunen må ta alle ulempene med vindturbiner?

Vindturbin på toppen av byfjellet Varberg i Egersund. (Illustrasjon Ida Bjerkreim Ellertesen)

 Politikerne i Lund er på krigsstien. Et enstemmig kommunestyre ber nabo Sirdal si nei til vindturbiner i Bergeheia. Hvorfor i alle dager blander Lund seg opp i hva Sirdal skal si ja eller nei til? Fordi Sirdal blir sittende igjen med alle pengene, mens Lund får alle ulempene. 

Politikerne i Lund imponerer. De vet at deres fortrinn som kommune handler om trivsel og natur. Digre vinturbiner på fjelltoppene i Sirdal vil senke verdien på eiendommene, skade turismen og hindre tilflytting i Lund. Ordfører Gro Helleland sier til DT:

"Vi kan ikke slå byene på byliv og botilbud, men vi kan alltid slå dem på natur."

Det er klokt sagt. 

Nabovarsel

Tidligere ordfører Odd Stangeland sa en gang for spøk at Bjerkreim burde levert nabovarsel til Eigersund før de fikk sette opp alle vindturbinene. Han sa det for spøk, men bak spøken ligger et dypt alvor. 

Ta turen ut til Midbrød på Eigerøy. Ser du innover i landet, er fjelltoppene pepret med turbiner. Det samme ser du fra Golan eller Dampskipskaien. Det spesielle er at disse turbinene ligger i Bjerkreim. Eigersund tjener ingenting på dem, men de har gjort noe alvorlig med vår utsikt til uberørt natur. 

Hvis du blir med John Mong i båten utenfor Mong på en klar dag, kan du se et sammenhengende belte av vindturbiner fra Lista til Jæren. Det har gjort noe med min opplevelse av å være på sjøen. Jeg kjenner på en slags natursorg over det vi har mistet. 

KrF-politikeren John Mong bor i den lille, idylliske svabergbygda Mong. Drar han på sjøen, kan han se et sammenhengende belte av turbiner fra Lista til Jæren. (Foto AO Klippenberg) 

Jeg kjørte gjennom Finland og oppdaget noe interesant. Der stakk vindturbinene opp over trekronene. Dermed ødela de kun for sine nærmeste omgivelser. I Norge plasseres gigantene på fjelltopper. Det gjør at ødeleggelsene mangedobles. 

Godt naboskap

Når Bjerkreim nå snuser på muligheten for å ha flere turbiner på fjelltoppene i den tidligere så vakre naturen, bør Eigersund og Hå gjøre som Lund, ta saken opp i kommunestyret. Stangelands spøk om nabovarsel bør bli politikk. Bjerkreim bør spørre Eigersund, Gjesdal og Hå om hva de synes om å få utsikt til flere turbiner. Sirdal bør lytte til politikerne i Lund og si nei. 

Noe er riv ruskende galt når én kommune stikker av med alle pengene mens nabokommunen må ta regninga i form av ødelagt utsikt. Mitt hus er naboens utsikt. Derfor holder jeg mitt hus i stand for å opprettholde et godt naboskap. Slik må det også være når det gjelder vindturbiner. 

Jeg fatter ikke at de orker.....

 Det blåser kalde vinder blant våre politikere. De siste dagene har vi vært vitne til kuppet mot Olaug Bollestad der nestlederne overtok ledelsen i partiet. Vi har hørt om en ny bok som kalles et karakterdrap på statsminister Støre. I Stavanger har ordføreren gått av og gått på og gått av. Går vi lenger tilbake i tid, har vi juks med reiseregninger, pendlerboliger, masteroppgaver, solbriller, aksjehandler og helt sikkert en bråte med andre ting som jeg ikke har fått med meg. 

At de orker? Jeg fatter det ikke at de orker. Vi andre søker havn når det blåser opp til storm. Politikerne våre tvinges til havs når det stormer rundt dem fra alle kanter. 

Det verste må være at de ikke kan si det som det er. Alle vet at det må foregå et voldsomt tankekjør, likevel formidler de ofte noe annet utad. Først når de sykemeldes, sier kroppen stopp.

Et eksempel er Debatten nylig, der vi fikk servert en rekke datoer og detaljer av Olaug Bollestad. Ved å snakke slik, klarte hun å la være å nærme seg kjernen i konflikten. Hun klarte å la være å si hva hun egentlig mener om maktkampen i partiet. Pedanteriet rundt datoer ble til et teppe hun la over alt hun kunne ha sagt.

Vanligvis vet vi at hvis det ikke er samsvar mellom slik vi har det innvendig og slik vi framstår utad, er det oppskriften på psykisk uhelse. Det er knallhard jobbing å spille rollen som seg selv. Det er først når vi ER oss selv at det oppstår balanse mellom det ytre og det indre. Derfor synes jeg ofte synd på våre politikere som må holde maska. Mister de den, smuldrer autoriteten opp. 

Derfor fatter jeg ikke at de orker. 

Det vi egentlig har fått avslørt de siste årene, er ikke at vi har dårlige politikere, men at våre politikerne er som oss andre. De er full av feil og mangler. Mimir Kristjánsson nagler poenget når han ikke er aktuell som Rødt-leder og begrunner det med at "Jeg har gjort alt for mye dumt her i livet til det."

Jeg har stor sans for Margret Hagerup (H) når hun spør om livet sitt tåler VG-testen. Hun forteller om en telefon fra VG som førte til at hjernen jobbet på høygir. Hadde hun gjort noe galt? Fantes det feil i gamle reiseregninger? Hva med masteren?

Jeg tror mange av oss hadde slitt hvis alt vi har gjort gjennom livet ble lagt under lupe. 

Takk frøken Røyseland. Takk Tytland. Takk til lærerne som satte seg i respekt og klarte å få en villbasse fra Damsgård til å sitte stille og lære en lekse!

Husabø skole en gang på 1960-tallet. 

Hvorfor gjør ikke politikerne noe med en opplag diskriminering av gutter? I dag vet vi at jenter modnes tidligere og dermed tar mer ansvar enn guttene. Lærerne forventer mindre av guttene. Jentene oppfører seg på en måte som passer alle de kvinnelige lærerne bedre. Skoleoppgavene oppleves som mer relevante for jenter. Gutter er mer sårbare enn jenter når det gjelder venner og problemer på hjemmebane. Lærerne vurderer jentene til å ha bedre sosiale ferdigheter enn guttene. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Dette er noe Stoltenbergutvalget påpekte og som Aftenposten skriver om i dag. Jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på min egen skolegang. Alt var ikke bedre før, men dette var jaffal bedre i den klassen og på den skolen jeg gikk. 

Unge Klippenberg i samtale med Eli Karlsen på Husabø Ungdomsskole (Foto Bjørn Kvassheim)

Fru Røyseland var en myndig dame. Hun hadde full kontroll over klassen. Vi var dobbelt så mange gutter som jenter, men det fikset fru Røyseland lett. Hun var rett og slett sjefen. Ikke en venn, men en leder med autoritet. Hennes ord var lov. Rampestreker straffet seg. Unnaluring fikk følger. Hun var kort og godt streng. Men vi likte henne. Og det fikk en avgjørende følge - vi lærte. Klassen med en bråte potensielt, urolige gutter, fungerte så bra at ektemannen, Tobias Røyseland, overtok oss i 5. klasse. 

Sett i bakspeilet, er jeg evig takknemlig for at de sju første årene med skolegang foregikk på en skole der læring sto i høysetet, og vi gutter aldri følte at vi gikk på en jenteskolen. 

På ungdomsskolen senket jeg skuldrene og ble mer egenrådig. Gudskjelov fikk jeg Tytland i matte. Jeg elsket norsk og historie, men hatet matte. Rent faglig er Tytland den beste læreren jeg har hatt. Uten hans autoritet, hadde jeg aldri kommet meg gjennom matten med levelige karakterer.

Unge Petersson og unge Klippenberg på Husabø ungdomsskole (foto Bjørn Kvassheim)

Jeg nevner disse eksemplene fordi jeg ikke ser at politikerne adresserer disse problemene sterkt nok. Det er ikke å gå tilbake i tid å gjenvinne autoriteten i klasserommet. Gutter og jenter er forskjellige. Gutter og jenter trenger ofte ulike tilnærminger i skolen.

  Hvis ikke, fortsetter guttene å tape. Tapene som starter i klasserommet, får følger. Tapere i skolen blir ofte taper i livet. Guttene er i flertall i fengslene, de er i flertall blant dem som tar selvmord, de er mer sjuke gjennom livet (selv om kvinner er mer borte fra jobben) og menn dør tidligere enn kvinner. Det er også kvinner som går ved skilsmisse. Tilstanden er med andre ord sørgelig for en del gutter og menn som ikke fikser livet (og samlivet). Og jeg mener med andre ord at mye av dette starter på skolen. 

Burde ikke dette vært en av de viktigste oppgavene å gripe fatt i for alle politikere som vil skape et bedre samfunn?

 

KrF må "bruga vede", nominere denne mannen på topp og sørge for at han blir partileder

La Jonas Andersen Sayed få KrF-ballen!

 Jeg har aldri stemt KrF, likevel er det ingen andre partier som engasjerer meg mer for tiden enn nettopp KrF. Hvorfor? Ja, si det. Kanskje har det noe å gjøre med at avstanden mellom liv og lære er som Åkernesrevna. Den utvider seg stadig og alle vet at raset før eller siden vil styrte fjellsiden i fjorden. Et parti med hjerte i logoen kan rett og slett ikke ha et inneklima kaldere enn en fimbulvinter. 

Hvem bør bli ny partileder?

Dag Inge Ulstein har sagt nei. Det løftet regner mange med at han ikke vil holde, men partiet bør, uansett, ikke velge Dag Inge Ulstein. Taklingene rundt avgangen til Olaug Bollestad har svekket ham kraftig i Rogaland. Heller ikke den andre nestlederen, Ida Lindtveit Røse, bør stille til valg. Også hun har skitnet seg til på hendene i spillet rundt avgangen til Bollestad. Dessuten har ektemannens noe spesielle filminteresse, urettferdig nok forkludret det litt for henne. 

Jonas og daværende partileder Hareide.

Den som blir valgt til leder må komme fra et av de tre KrF-fylkene. Hadle Rasmus Bjuland (24) fra Nærbø har allerede entret banen. Han har mange positive sider, men han har en vel lang pekefinger etter min smak. I media profilerer han seg ofte med saker som handler om å si nei til ting andre holder på med. Litt mindre moralisme, så kunne han vært en god kandidat (dette tipper jeg at han vokser av seg). 

Da står vi igjen med den soleklare favoritten. Jonas Andersen Sayed. Jeg kan ikke komme på et eneste argument mot Jonas. I 25 år som journalist i Aftenbladet ble jeg kjent med mange ordførere. Hvis jeg skal rangere dem, havner Jonas, udiskutabelt, på en delt førsteplass. 

Jonas med daværende partileder Ropstad

Jonas Andersen Sayed var landets yngste ordfører. Aldri har Sokndal blitt profilert mer positivt i media. Han var pragmatisk, fikk gjennomslag og var en mester i å bygge nettverk. Ved katastrofevalget til KrF klarte han å gjøre et brakvalg for partiet i Sokndal. 

Jonas var populær i de fleste kretser. Jeg vet at KrF fikk stemmer fra folk som vanligvis ikke stemmer KrF ene og alene på grunn av personen Jonas. Personlig fikk jeg stor sans for Jonas. Han er rett og slett en fin fyr. (Og han er en KrF-er uten hang til moralisme). Hvis noen er i stand til å berge den synkende KrF-skuta, så er det jammen Jonas Andersen Sayed. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet der denne kobbertavla er satt opp mellom Nesvåg og Rekefjord

Teksten forteller at her traff det første skuddet som ble avfyrt i Norge i forbindelse med 2. verdenskrig.  Det ble avfyrt av den britiske destroyeren HMS Interepid 16. februar 1940 kl. 16.15.

 Jeg har sans for de små, overraskende attraksjonene, de som de fleste kjører forbi, men som likevel har en vow-effekt ved seg for den som gidder å stoppe opp. I Vågan, mellom Rekefjord og Nesvåg i Sokndal, finnes et slikt sted. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet akkurat her. 16. februar 1940, altså flere måneder før invasjonen, fyrte engelskmennene av et skudd fra en destroyer som traff fjellveggen og dermed det nøytrale Norge. 

Historien handler om den berømte hendelsen med det tyske transportskipet "Altmark". Britene visste at skipet var fullt av krisfanger. Tyskerne nektet. "Altmark" søkte tilflukt i Jøssingfjord, der det ble bordet og fangene ført over i "Cossack" som etterpå stakk til sjøs. 

Denne hendelsen skal ha opprørt Hitler. Like etterpå fikk general Falkenhorst jobben med å planlegge invasjonen. 

Når vi står ved den lille tavla i fjellet ved veien i Vågan, er det rart å tenke på dramatikken den representerer. Her falt den første dominobrikken som noen måneder seinere førte til at Norge ble okkupert av tyskerne. 

Vågan. Bildet er tatt like ved der skuddet traff. 

T-forden til Benjamin Nesvåg (26) fra 1921, men som 16 åringen gjorde Benjamin noe mye sprøere enn å kjøre T-ford.

 

T-Forden til Benjamin Nesvåg kjører her over brua til Ingjaldsholmen (Engelsholmen), mellom Nesvåg og Rekefjord. Ingjald var stefar til vikinghelten Odd fra Berglyd.

Han liker å cruise rundt i T-forden. Den er fra 1921, men motoren er registrert i 1924. Sånn sett er den nøyaktig 100 år. For åtte år siden besøkte jeg Benjamin. 16 åringen var nemlig ventet hjem til Nesvåg etter en supersprø ferie. Her er noe fra det jeg skrev i Aftenbladet: 

"Benjamin Nesvåg (16) vokste opp blant tennplugger, kjeder og oljefiltre på motormuseet i Nesvåg. Han vet derfor at en forgasser ikke er tennsatsen på en gassgrill. Likevel; Benjamin Nesvåg er 16 år gammel. I den alderen skulle han viet livet sitt til dataspill og en og annen tur innom bensinstasjonen på Haua for å se om småripsene snart kan plukkes. Så velger han helt annerledes. Han velger å sette seg på mopeden og kjøre til Nordkapp og ned igjen — alene. For å si det sånt; han er ikke sønn av Johnny Nesvåg for ingenting.

Johnny Nesvåg er en institusjon på Haua. Sist husker vi ham fra smørkrisen. Da fisket Johnny Nesvåg store smørballer opp av havet utenfor Nesvåg. De var fra krigen og tøyt ut fra et skip som forliste ut av Egersund."

Benjamin Nesvåg (16) ankommer Nesvåg. Året er 2013. Han har kjørt tur-retur Nordkapp på mopeden. 

Men nå er det T-ford som gjelder, ikke moped. De fleste som eier slike biler har dem stort sett til punkt, men Benjamin elsker å cruise rundt med den på Haua. 

Ford Model T, som regel omtalt som T-Ford, blei produsert av Ford Motor Company frå 1908 til 1927. Dette var ein av dei første bilmodellane som folk flest kunne ha råd til. 

I starten kunne ein få bilen i ulike fargar, men etter kvart blei bilen bare levert i svart. Det var bare den svarte lakken, "Japan black", som kunne tørka fort nok etter at samlebandsprinsippet blei innført. Henry Ford sa sjølv at "any color, as long as it's black". 

Då produksjonen stoppa i 1927, var det bygd 15 millionar bilar av typen T-Ford.

...men jeg har veldig mange homofile venner.

 Vet du hva jeg sliter med? De som argumenterer mot mennesker som praktiserer en annen seksuell legning enn dem selv, men som alltid legger til "jeg har veldig mange homofile venner". Hva slags vennskap er det? For meg er vennskap å akseptere mine venner nøyaktig slik de er. Jeg har ingen tro på at det går an å være en ekte venn uten å akseptere hele det andre mennesket. 

Jeg har en mistanke om at utsagnet "men jeg har veldig mange homofile venner" ikke er helt sant. Det er nok mer et argument som brukes for å rettferdiggjøre at man ikke fullt og helt aksepterer lhbtq-personer. Vi hører nemlig svært sjelden det motsatt. Jeg tror aldri jeg har hørt en lhbtq-person si "jeg har veldig mange venner som ikke aksepterer meg som jeg er". 

Jeg sliter også med noe annet. Det er bra med uenighet, det bra med diskusjon, men uenighet om seksuell legning er ikke bra. Seksuell legning er ingen mening. Vi kan ha ulike meninger, men seksuell legning er - ja, en legning. De som argumenterer mot en legning, argumenterer i virkeligheten mot mennesker som har en slik legning. Jeg mener vi skal holde oss langt unna å argumentere mot menneskers dypeste identitet. 

I det hele tatt blir jeg fascinert av hvor opptatt enkelte er av andres seksualitet. Det er nesten som om de er redde for noe. Hvorfor kan ikke folk få være som de er?  Redaktør Erik Thime hadde en klok leder i dages DT. "Vi må erkjenne at ingen har rett til å sette seg til dommer over andres liv. Kan ikke folk bare få være seg selv?" Nettopp. Det handler faktisk om noe så enkelt. 

Det er sørgelig å se splittelsen som finnes blant kristne i dette spørsmålet. Der forståelsen burde vært størst, er den minst. (Den er enda mindre i muslimske miljøer). Derfor er jeg stolt av kirken i Egersund. Da jeg vokste opp, ble vår landsdel kalt "det sorte fastland" og "bibelbeltet". Det var ikke positivt ment. Det er derfor  imponerende av kirken i Egersund å ha kastet av seg åket fra den gang det lå et tungt, mørkt teppe av intoleranse over byen. Nå står kirken fremst i rekken av de som kjemper for likeverd. Det lover godt for framtiden å ha en lokal kirke der døren er himmelhøy. 

Og tenk noe så fantastisk. Egersund kirke ble "Årets forbilde" under Dalane Pride. Har det skjedd med noen andre kirker. Fortsatt er kirken den eneste som er registrert som "Trygg kirke" i Skeivt Kristent nettverk mellom Bergen og Arendal.

Når vi med våre små problemer møter de som må bale med liv og død

 Vasyl Skolotnianyl holdt en gripende apell på Ukrainas uavhengighetsdag 24. august 2024

Det har vært en uke for ettertanke. Onsdag hadde vi besøk av en familie som lever i et konfliktområde. Titt og ofte går flyalarmen og  de må gå i bomberom. Nå er de i fredelige Norge for å puste litt ut. Ungene i familien er fem - seks år gamle. To sjarmerende jenter. Plutselig hørtes en høy lyd utenfor i Nygaten. Trolig fra noen taktekkere i nabogaten. Den minste jenta sa umiddelbart: "Alarm!" Hun trodde det var flyalarmen.

Mine tanker gikk umiddelbart til barnebarna mine. Som bestefar er jeg alltid bekymret, men mine bekymringer er bitte små mot bekymringene til de som har ansvar for unger i et konfliktområde. Jeg fikk frysninger av ordet "alarm" fordi jeg føler meg litt ødelagt av den evige strømmen av forferdelige nyheter. De kan lett føre til at vi blir nummen, lei og likeglad. Her sto det et lite menneskebarn foran meg som kjente redselen på kroppen. Det var tankevekkende. 

Lørdag fikk jeg gleden av å være med og lede markingen av Ukrainas uavhengighetsdag i Egersund. Soldaten Vasyl Skolotnianyl holdt en kort apell. Han stotret fram ordene. Han var tydelig preget. Likevel grep det han sa som en klo rundt hjerterøttene. Etterpå reiste alle seg og klappet. Folk strømmet mot scenen for å klemme mannen. Det gjorde godt å se ordføreren og kommunedirektøren i Eigersund bli rørt og delta i hyllesten av han som nesten hadde ofret livet i kamp mot okkupanten. 

Men etterpå ble jeg igjen sittende med en litt nummen følelse. Folk kjemper for livet et par dagers kjøretur unna oss, likevel virker det så uendelig fjernt. Vi krangler om våre små bagateller her i vår lokale andedam og har fått sløvet våre instinkter av dem daglige nyhetsstrømmen fra disse områdene. Hva skal til for å sjokkere oss? Hva skal til for å vekke oss? "Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland i 1936. Alle kjenner de to linjene fra diktet: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke ramme deg selv", men linja før og linja etterpå er vel så bra slik verden ser ut nå: "Du må ikke sitte trygt i det hjem og si: Det er sørgelig stakkars dem (...) Jeg roper med siste pust i min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme".

Hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener den stormen hun nå opplever?

Olaug Bollestad i Nysund mellom Eigerøy og Egersund.

 

Mitt første møte med Olaug Bollestad, var at jeg brukte navnet hennes i en vits. Jeg sa at Bollestad er den eneste norske politikeren som kun presenterer seg med fornavn når hun er i Danmark. 

Nå er vitsen ikke lenger løyen. Latteren sitter fast i halsen. 

Jeg skriver vanligvis ikke om partipolitikk. Det er ikke min greie, men i dag klarte jeg ikke å la tastaturet ligge. Jeg får vondt av å tenke på Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. En usedvanlig leder i KrF. Folkelig. Jovial. Tilgjengelig. Humørfylt. Flink. Empatisk. Hun tør vise mer enn smørsida av seg selv i sosiale medier. 

Så hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener det hun nå opplever?

Jeg kjenner henne ikke personlig, men jeg har møtt henne noen ganger. Mitt overflatiske inntrykk er utelukkende positivt. Den gang hun var statsråd, var hun en av dem som svarte når jeg som journalist sendte henne et spørsmål på sms eller ba om å få snakke med henne på telefonen. Hun var tilgjengelig. Jeg opplevde henne som ryddig og flink, og den rette til å gjenreise et splittet KrF.

Det vi nå ser utspille seg rundt Olaug Bollestad, virker uforståelig. Jeg opplever det som langt verre enn alt det andre vi har sett av maktkamper og skandaler i partiene de siste årene. Vi får høre at partiet har mottatt et varsel mot henne. Før vi får vite innholdet, lukter det maktkamp lang vei. "Varsel" er en god og nyttig institusjon, men ordet kan samtidig brukes for å sette andre i sjakk matt. Det hefter gjerne noe med folk som får et varsel mot seg. Hvis dette er et varsel bruk i en maktkamp, bør Olaug Bollestad komme seg opp på barrikadene. Slike beskyldninger går på æren løs og vil bli hengende ved henne hvis vi ikke får vite hva dette dreier seg om. 

Hvorfor virker denne saken så usedvanlig brutal? 

Jeg tror det har noe å gjøre med Kristelig Folkeparti. Et parti som snakker etikk, moral og verdier, et parti som har hjerte i logoen - forventes å vise at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Partiet legger lista høyere enn andre partier. Derfor river de så lett, og derfor ser det så stygt ut hver gang de river. Det er mange år siden en partileder i KrF gikk av på en verdig måte. Slik bør det ikke være. Vi må kunne kunne forvente mer av et verdiparti. Kanskje er det for mye å kreve at de skal elske sine partifeller som seg selv, men hvis KrF ikke klarer å etterleve sine egne verdier, så tror jeg - dessverre - ikke det er plass til et slikt part. 

Det er synd, får vi trenger et parti som KrF, et verdiparti som er med på å balansere ut den politiske vektskåla. 

Ulven i Egersund er svensk

 

Jærbu i alveland

 

 

Gruvefugler

 

 

Historien om da oldefar min var 9 år gammel og møtte fem svære ulver (kilde:Avisen Stavangeren i 1935)

 

Olaus Martinius Klippenberg på 85 års dagen.

I 1935 tok en journalist fra Stavanger turen til Hestnes i Egersund for å intervjue Olaus Martinius Klippenberg som hadde fylt 85 år. I dag er det ikke så ofte journalister fra Stavanger våger seg så langt ut i provinsen, så tidene har forandret seg. 

Olaus Martinius er min oldefar. Jeg kan fjernt huske at de gamle i slekta fortalte om ham og at han snakket østlandsdialekt, noe som den gang må ha vært rart på et sted som Hestnes. Her er saken fra Stavangeren: 

For noen tid tilbake fylte Olaus Martinius Klippenberg på Hestnes i Eigersund 85 år. Om det ikke er så meget krutt i ham selv, så har han i alle fall vært oppi meget krutt og født er han på solhversdagen. 

            Den tildragelsen fant sted i Gamlegrenna ved Kongsberg (Sandsvær), der far hans arbeidet i sølvgruvene om vinteren, men på Statens kruttmølle om sommeren.

            Om det ikke er så mye krutt i gamle Olaus, så vil det slett ikke si at han er veik. Det er en staut gamling som bærer sitt hvite hår og alderen med ære. Litt tungt har han for å høre, men øynene er klare og milde og ennu har han bevart et vakkert skogsdypt og klangfullt østlandsmål.

 

            Som han sitter i den varme ovnskrok og forteller lyser ansiktet ofte av et smil og talen brytes av en godmodighetens latter. 

            Men denne Olaus hadde så nær havnet i skrubbemavene (ulv), da han var 9 år gammel. 

            Det var så fælt med skrubb omkring Kongsberg på den tiden at de rente helt ned på gårdene og satte seg til å gaule utenfor fjøsdørene. 

            Mor hans skulle bake vørterbrød til jul og Olaus skulle springe i forveien over på en annen gård for å be dem fyre opp i bakerovnen, som folk leide for betaling der.

            Oppe på en haug ved veien fikk han se 4 - 5 svære skrubber, men heldigvis hadde de nok allerede fått vær av en new-foundlender og en annen svær hund som fulgte en slede oppover, så Olaus slapp forbi.

            Da moren kom ruslende etter en times tid senere, var det fullt av blod og innvoller på veien.  Hun kom i den dødeligste angst for gutten sin.

            Men så fikk hun se at de små fotefarene hans i nysnøen førte forbi. Det var hundene som hadde ladt livet.

            Om kvelden, da bakingen var unnagjort, torde nesten ikke moren går hjem. Men Olaus fikk lånt seg en øks og med den og en diger, brennende fakkel i neven førte han moren sin trygt hjem. For sitt møte med ulvene kom han i Kongsbergsavisen.

            Egersund kruttfabrikk var to ganger sprunget i lufta da kompaniet skrev til Kongsberg for å få far til Olaus til kruttmester. Til Egersund reiste så hele familen med den historiske hjulbåten "Konstitusjonen" (1855).

            Kruttmesteren fikk stor betaling. 30 daler i måneden og fritt hus og brensel, men det var vanskelig for mor til Olaus å forstå at egersunderne kunne brenne bare jord, som hun kalte det. 

De to gårdene nederst til høyre på bildet, er Klippenberg-gårdene i Hestnes. 

Trollpikken gjentar seg. På bildet er steinformasjonen på Eigerøy ødelagt, men se hvordan den ble da Hellvik hus gjenreiste den

Slik så det ut på Leidland i 2015 etter at den fantastiske steinformasjonen, ved et uhell, ble ødelagt

 Jeg blir av og til besatt av en sak. Det handler nesten alltid om naturødeleggelse. I 2015 var jeg en tur på Leidland i det som skulle bli et stor byggefelt for Hellvik hus. På toppen dukket det opp en flyttblokk som hvilte nesten i løse luften på to andre kampesteiner. Jeg ble målløs. Skulle virkelig dette kunstverket, skapt av Vår Herre for 10 000 år siden, smadres for å bygget et hus? 

I min faste lørdagsspalte i Aftenbladet skrev jeg "Bare en stein?" Steinen måtte reddes. Så viser det seg at steinen har vært tema på byggemøte i Hellvik hus. Også de så at steinen var spesiell. Likevel havnet den på tomt 52 og skulle sprenges bort. 

Steinformasjonen for 2019

Steinformasjonen før 2019

Så skjer underet. Hellvik Hus er noe så sjeldent som et svært kulturbevissthet bygningsfirma. Det samme er plansjef Tonheim i Eigersund kommune, ikke bygningsfirma, men kulturbevisst. I løpet av dager blir en flik landskap tatt ut av planene for boligfeltet. Her skal den fantastiske formasjonen få leve videre til evig tid. Bravo. Jeg jublet. Steinen var reddet. Men så. En torsdag i 2019, under byggearbeider, faller steinen ned. Katastrofe. 

Hellvik Hus, ved Kaj Waldeland, var raskt på banen. "Den er like hel. Vi skal heise den opp igjen slik at den får sin opprinnelige formasjon", lovet han. Ja vel, tenkte jeg, og regnet med at det var et løfte som kom til å havne i glemmeboken.

Men Hellvik hus, altså. De har pigadø holdt det de lovet. Nå er steinen gjenreist i god "trollpikken-ånd". Den er i tillegg sikret. 

Hipp hurra for Hellvik hus! Dere brukte i sin tid penger på å redde meieripipa i Egersund. Nå har dere brukt tid og krefter på å redde en steinformasjon for ettertiden. Imponerende. Formasjonen er logo og varemerke for Leidlandhagen, Eigersunds fineste boligfelt på Eigerøy. Jeg håper steinene blir lyssatt og området beplantet. Dette er nemlig forbilledlig og gøy! 

Den gjenreiste steinformasjoner i 2024.