En gang i forrige århundre ble livsveien min krysset av et menneske som satte dype spor. Vi ble aldri nære venner, men vi ble gode bekjente. Tre revyer fikk vi sammen. Det er det hele. Likevel maktet Kenneth Sivertsen å sette dypere spor i meg enn noen andre jeg har møtt i artistmiljøet. Den siste revyen ble på alle måter tragisk. Kenneth hadde drevet med innendørs strikkhopp. Han hadde knust gitarhanda og var i dårlig form. Vi spilte på en flåte i havnebassenget på Stord. En kveld ankom han rett før forestillingen startet. I sjøfly fra Bergen. Han spilte i undertøyet fra sjukehuset. Vi lo og spøkte, men under lå alvoret. Nedtellingen hadde begynt for Kenneth.
 |
| Hjemme hos Kenneth på Bømlo. Han viser oss katten ved kjøkkenbordet. |
Sommeren 1994 virket alt annerledes. Kenneth var et friskt pust, et funn, et supertalent. Gunnar Andersen tok oss med til bakgården i Haugesund. Revyen tok helt av. Terningkast 6 i VG og vi holdt det gående i tre – fire måneder. Vi bodde på Amanda hotell. En natt ringte telefonen på nattbordet mitt. Det var Kenneth.
”Du må komme.”
Jeg hørte noe som liknet Edith Piaff i bakgrunnen.
”Nå ble du paff!”
Jenta var den samme som jeg hadde møtte på revyen. I pausen mellom revyen og allsangen ba hun meg om hjelp. Hun hadde reist langt for å treffe Kenneth Sivertsen. Jeg hadde presentert dem for hverandre.
”Du må komme. Hun er skikkelig flott. Hun heter Herborg Kråkevik”.
Jeg gryntet noe om at jeg måtte sove og la på.
Jeg møtte Kenneth i frokostsalen. Det var noe nytt. Vi hadde spilt i flere måneder og jeg hadde aldri sett ham i frokostsalen. Øynene var røde. Han virket stressa.
”Kan jeg låne bilen din. Jeg har forsovet meg. VG er på vei til Bømlo alene. Vi har avtale om et intervju hjemme i huset mitt. Seinere i dag skal jeg ha konsert i Bømlo Amfi sammen med Sigvart Dagsland og Jan Eggum.”
Jeg ga ham nøklene. Han gikk. Før jeg fikk satt meg, var han tilbake.
”Jeg kan ikke kjøre bil.”
”Hva gjør du da?”
”Kan du kjøre meg?”
”Da må Sally og Sven Arne bli med. Vi har planlagt dagen sammen.”
”Greit.”
Dermed reiste Kenneth Sivertsen, Sally Nilson, datteren Pia, Sven Arne Petersson og jeg til Bømlo i den gamle bilen til onkel Olav.
På Bømlo fikk VG sitt hjemme hos Kenneth-intervju og så var det klart for den store konserten. Amfiet tar flere tusen mennesker. Dette var Kenneths måte å gi litt tilbake til øya og folket han elsket.
Det kom sju personer. I tillegg til oss fire medbragte, kom Kenneths tante og onkel. De kom sammen med regnet. Det bøttet ned.
 |
| Kenneth ved sminkebordet på Stord. Dette ble siste gang vi spilte sammen. |
Etter forestillingen heiv vi oss i bilen. Fem minutter før sceneteppe gikk opp, ankom vi Bakgården i Haugesund. Etterpå var vi utslitte. Da er det som kjent bare en ting å gjøre; stå på videre. Vi gikk på byen. Kenneth forsvant rask og vi andre fortsatte runden. Ut på natten var vi på vei ned den bratte bakken ved Lothes bar. I bunnen av bakken sto Kenneth. Ved siden sto en svær dryler av en slåsskjempe. Litt lenger ned i bakken sto problemet. Hun var lettkledd med langt, lyst hår. Vi hørte slåsskjempen brøle.
”Jeg skal slå deg, jeg skal slå deg, din lille visefis”.
Vi la på sprang. Sally først. Hun greide å vippe karmøybuen over ende og satte seg til skrevs over ham. Håndveska løftet hun til slagvåpen.
”Gir du deg?”
Slåsskjempa ga seg. Han lo så han ristet. Det samme gjorde hun med alt håret og de alt for små klærne.
Vi tok Kenneth med oss tilbake til hotellet. Der ventet en bekymret 18 åringen. Kenneth visket i det de gikk inn i heisen.
”Herborg er ei skikkelig godjente. Hun er i tillegg flink. Han kan fort gjøre det svært bra i en eller annen amatørrevy.”
 |
| Kenneth i garderoben sammen med Øystein Ellingsen og Øyvind Angeltveit. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar