Rogalendinger, sverdene må ut av slirene!. Vi må danne en svinefylking og ta kampen opp mot trønderne om Norges tilblivelse

 

Sommeren 2022. Hellig-Olav rir gjennom publikum i Nordens største utendørs teater. Vi er på Stiklestad.(Foto:Klippenberg)

Det er på tide å få sverdene ut av slirene. Vi bør danne en svinefylking og ta kampen opp mot ladejarler og andre småhøvdinger i Trøndelag. Nå forsøker trønderne å kuppe tilblivelsen av Norge ved å kalle jubileet i 2030 for "Norge i tusen år". 2030 er som kjent året for slaget på Stiklestad. 

Trønderne driver historiejuks. Det er feil å koble Norge og Stiklestad sammen. Hellig-Olav er selvsagt kjempeviktig, men først og fremst som nasjonsbygger i kraft av mytene som ble skapt rundt "Norges evige konge". Og i neste omgang som den som mer enn tidligere konger bragte kristendommen til landet. 

Samlingen av Norge skjedde ikke på Stiklestad. Den skjedde i 872 og stedet er Hafrsfjord. I år er dette forsøkt feiret, men ærlig talt, det har vært triste greier. Jeg har selv holdt et par foredrag i regi av riksjubileet, uten at jeg hadde den helt store følelsen av å være med på noe viktig. Kulturminister Trettebergstuen gadd ikke en gang å ta turen til Rogaland. Det forteller litt om Rogaland, som ikke er representert i regjeringen, det forteller litt om Hafrsfjord, som holder på å glippe i historiefortellingen om vikingtiden og det forteller litt om oss, rogalendingene, som lar denne fascinerende historien gli ut av våre hender. 

Jan Zahl har tatt poenget. I en meget god kommentar i Aftenbladet skriver han at trønderne har forvaltet historien om slaget på Stiklestad så godt at det offisielle Norge har glemt at samlingen av landet skjedde i Hafrsfjord i 872. Her treffer pilen til Zahl blink. Trønderne har vært flinke, vi har vært sløve. 

Mímir Kristjánsson er inne på noe av det samme. Han mener trønderne får aksept for å stokke om på kongerekka. Nå virker det som om kongerekka starter med Olav Haraldsson, mens kongehuset selv skriver at den starter med Harald Hårfagre. "Jeg reagerer veldig på innretningen av jubileet. Det man i praksis gjør, er å datere rikssamlingen til 1030", sier han til Aftenposten. 

Hvorfor har vi rolset det så til for oss?

Kanskje handler det litt om rivalisering mellom Avaldsnes og Hafrsfjord. De to stedene minner om en by med to halvgode fotballag som ikke klarer å slå seg sammen for å spille i eliteserien. De fortsetter heller å gjøre hverandre dårlige. 

Så handler det om årestallet 872. Noen skal på død og liv krangle om årstallet. Dermed går energien ut av alt som handler om Hafrsfjord. Det er like lett å krangle om årstallet 1030, eller for den saks skyld år 0. Ble Jesus virkelig født for 2022 år siden? Helt uinteressant, sprø du meg. Årstalldebatten bør her og nå hauglegges!

Den andre ørkesløse debatten handler om hvor mye Harald Hårfagre virkelig samlet av Norge. Den bør legges i den samme haugen som årstalldebatten. Det er hevet over en hver tvil at Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord startet rikssamlingen av Norge. Det holder i massevis. 

I sommer var jeg på Stiklestad og så spelet. Jeg ble imponert over hvor stort det var, hvor mange som kom for å se og profesjonaliteten rundt det hele. 

Men

Og nå kommer det. Men - dette kan vi gjøre bedre i Hafrsfjord. Spelet om Hellig-Olav er baktungt og litt utgått på dato. Møllebukta er en bedre lokalitet enn Stiklestad. Vi trenger bare samle oss ...he...he...

Julaspelet i Julebygda er et lite under

Ole Alexander Mæland, i dag kanskje mest kjent fra Stavangerkameratene, overtok rollen som Josef etter en annen stavangerkamerat, nemlig Kjartan Salvesen. Anh Vu har hele tiden spilt Maria.

 Julespelet i Julebygda har gått i - ja, jeg tror det er 12 år. Det er et under av et spel som spilles ute, på Jæren, i desember. Men vær og vind er litt av handlingen, spelet skal føles, ikke bare ses. 

Lensmann Stangeland er en viktig karakter i spelet. Skoene som står igjen etter Svein Tang Wa og Frode Rønli er svært store. Det var derfor med gled jeg mottok beskjeden om at Espen Hana hadde sagt ja til å spille lensmannen. Han vil utvilsomt klare å fylle skoene etter de to ikonene som dessverre døde så altfor tidlig.

Espen spilte tyven og kjeltringen Jan Otto i Strandaspelet for noen år siden. Han glitret i rollen på Sogndalstrand. Jeg var svært fornøyd med å ha ham i den rollen. Han har nemlig en allsidighet som skuespiller som er unik. Ikke alle skuespillere klarer å være løgne. Det nytter nemlig ikke å spille løye, løyen er noe man har i seg. Espen Hana har alltid hatt et løye gen i tillegg til skuespillertalentet og musikaliteten. Jeg ser derfor fram til å se ham i rollen som lensmann Stangeland.

 

Jeg blir stadig mer imponert over ildsjelene i Julebygda som klarer å drifte spelet videre fra år til år. Jeg vet ikke om det finnes noe spel i Rogaland som har gått lengre. De har i tillegg klart å bruke spelet til å skape merverdi. «Bak historien om Maria og Josefs vandring over Jæren, ligger et evigvarende budskap som taler like sterkt til alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, alder, posisjon og status.» Det er ikke mine ord. Det er spelet som skriver dette på nettsiden, men jeg kjenner at ordene varmer. Hvis noen som ser spelet opplever at handlingen rører ved noe viktig, har spelet lyktes. 

 

Vi har alle vært gjennom en spesiell tid. I det vi trodde vi var på vei ut av en krise, gikk vi inn i en ny. Hvorfor bruke tid, penger og krefter på noe så uvesentlig som et spel? Jeg mener det er nå vi trenger kultur mer enn noensinne i vår levetid. Vi trenger opplevelser sammen med andre. Vi trenger å føle at vi er en del av noe større. Slike opplevelser får vi ikke foran storskjermen i stua. Jeg skal ikke overdrive betydningen av Julaspelet i Julebygda, men det er et av mange små bidrag som gir håp i en tid preget av håpløshet for mange. 

Her er Froddie fra Stavangerensemblet i rollen som lensmann Stangeland. Han overtok rollen etter Svein Tang Wa

Idyllen blir brutt da far i huset blir slått ned av røvere mens han er på vei til Line med julemat. 

Utenfor spelområdet er det rigget til med boder. Her er det julemarked

 

 

Et lite lysthus, bak hvit stakitt, på litteraturfestivalen SILK

 Jeg gikk ofte forbi dette lysthuset. Alle hus burde vært et lysthus, men slik er jo ikke livet. Likevel opplevde jeg to dager blott til lyst på SILK, Skudeneshavn internasjonale litteraturfestival. Derfor står det lille lysthuset for meg som et slags sinnbildet på festivalen, menneskene og opplevelsen.

Jeg har verdens mest ensomme yrke. Det finnes ingenting sosialt med å skrive romaner. Det er time etter time i ensomhet og slik må det være. Derfor var det så deilig å komme til en festival med en bråte forfattere som alle var der av samme grunn. Våre bøker er forskjellige, men likevel snakker vi det samme språket.

Harald Stanghelle fortalte meg at han aldri mer vil skrive en bok. I 2020 ga han ut boken "Kongen forteller". Den solgte i 90 000 eksemplarer. Nå rant det inn tilbud om å skrive nye bøker, men han takker konsekvent nei. Jeg må innrømme at han syntes det var rart å høre meg si at jeg satser på å få til en roman i året. 

Skudeneshavn er et inspirerende sted for en som liker å rusle rundt i egne tanker. Jeg bodde i Nordneshuset, et hus som visst nok ble flyttet fra Riga i Latvia som betaling for en sildelast. En enkel fiskersønn fra Egersund  kan jo bli inspirert av mindre. 

Det beste med SILK var likevel å være på en fullstendig ujålete festival. Her vil selvhøytidelige forfattere fort falle gjennom. Festivalen er et gigantisk dugnadsprosjekt. Den har millionbudsjett, noe som er imponerende i seg selv, men ingen av de lokale får betalt for å jobbe med SILK. Her ligger nok mye av hemmeligheten bak suksessen.

Jeg hadde to oppgaver. Torsdag kveld ledet jeg en litterær middag. Maten sto Finn Lothe fra Lothe Mathus i Haugesund for. Kjekt at han husket den gang Kenneth Sivertsen, Steinar Lyse og jeg var stamkunder i Lothe bar etter forestillingene. Jeg husker spesielt en kveld på Lothe med den svenske revystjerna Eva Rydberg. Det ble en kveld for den mentale minnepinnen. Sjøkrepssuppa til Finn Lothe er noe av det beste jeg har spist.

Min neste oppgave var å kåsere om romanene mine. Jeg elsker å snakke til et interessert publikum om vikingtiden. Etterpå var det en høydare å få signere en bok til en som heter Odd, og som opprinnelige kommer fra strøkene rundt Oddsfjellet...he...he... 

Så må jeg nevne Per. Han var min "oppasser". Aldri har jeg blitt bedre tatt vare på. Han tok i mot meg da jeg kom, og han gikk i butikken og kjøpte baguetter som han sendte med meg i bilen da jeg reiste. Her har andre festivaler mye å lære. Takk Per! Takk SILK!

Fra den litterære middagen

Fra "green room". Her møtte jeg den eminente forfatteren Lars Ove Seljestad. Så viste det seg at vi var gamle kjente fra den gang vi var sivilarbeidere på 1980-tallet.