Et lite lysthus, bak hvit stakitt, på litteraturfestivalen SILK

 Jeg gikk ofte forbi dette lysthuset. Alle hus burde vært et lysthus, men slik er jo ikke livet. Likevel opplevde jeg to dager blott til lyst på SILK, Skudeneshavn internasjonale litteraturfestival. Derfor står det lille lysthuset for meg som et slags sinnbildet på festivalen, menneskene og opplevelsen.

Jeg har verdens mest ensomme yrke. Det finnes ingenting sosialt med å skrive romaner. Det er time etter time i ensomhet og slik må det være. Derfor var det så deilig å komme til en festival med en bråte forfattere som alle var der av samme grunn. Våre bøker er forskjellige, men likevel snakker vi det samme språket.

Harald Stanghelle fortalte meg at han aldri mer vil skrive en bok. I 2020 ga han ut boken "Kongen forteller". Den solgte i 90 000 eksemplarer. Nå rant det inn tilbud om å skrive nye bøker, men han takker konsekvent nei. Jeg må innrømme at han syntes det var rart å høre meg si at jeg satser på å få til en roman i året. 

Skudeneshavn er et inspirerende sted for en som liker å rusle rundt i egne tanker. Jeg bodde i Nordneshuset, et hus som visst nok ble flyttet fra Riga i Latvia som betaling for en sildelast. En enkel fiskersønn fra Egersund  kan jo bli inspirert av mindre. 

Det beste med SILK var likevel å være på en fullstendig ujålete festival. Her vil selvhøytidelige forfattere fort falle gjennom. Festivalen er et gigantisk dugnadsprosjekt. Den har millionbudsjett, noe som er imponerende i seg selv, men ingen av de lokale får betalt for å jobbe med SILK. Her ligger nok mye av hemmeligheten bak suksessen.

Jeg hadde to oppgaver. Torsdag kveld ledet jeg en litterær middag. Maten sto Finn Lothe fra Lothe Mathus i Haugesund for. Kjekt at han husket den gang Kenneth Sivertsen, Steinar Lyse og jeg var stamkunder i Lothe bar etter forestillingene. Jeg husker spesielt en kveld på Lothe med den svenske revystjerna Eva Rydberg. Det ble en kveld for den mentale minnepinnen. Sjøkrepssuppa til Finn Lothe er noe av det beste jeg har spist.

Min neste oppgave var å kåsere om romanene mine. Jeg elsker å snakke til et interessert publikum om vikingtiden. Etterpå var det en høydare å få signere en bok til en som heter Odd, og som opprinnelige kommer fra strøkene rundt Oddsfjellet...he...he... 

Så må jeg nevne Per. Han var min "oppasser". Aldri har jeg blitt bedre tatt vare på. Han tok i mot meg da jeg kom, og han gikk i butikken og kjøpte baguetter som han sendte med meg i bilen da jeg reiste. Her har andre festivaler mye å lære. Takk Per! Takk SILK!

Fra den litterære middagen

Fra "green room". Her møtte jeg den eminente forfatteren Lars Ove Seljestad. Så viste det seg at vi var gamle kjente fra den gang vi var sivilarbeidere på 1980-tallet.