tirsdag 30. januar 2024

Hvorfor er ikke dette løye lenger

Aftenbladtegner Imslands strek holder fortsatt mål, men historiene er ikke lenger løgne.

 Humor er spennende. Mye her i livet har lang og til dels evig holdbarhet. Hamsun er like bra i dag som da han skrev mesterverkene sine. Beethoven har på ingen måte tapt seg. Det samme kan sies om Beatles. Edvard Munch har aldri vært mer i vinden enn han er nå. Slik kunne jeg fortsatt. 

Med humor er det stikk motsatt. Det som var løye for bare få år siden, ler ingen av lenger. Jeg så nylig igjen Blues Brothers-filmen, en film som har vært min humorfavoritt. Det ble litt av en nedtur. Humoren hadde ikke tålt tidens tann. 

Jeg fikk nylig en 70 år gammel bok. Her er det et kapittel om humoren i Rogaland forfattet av Ingvar Molaug. Jeg trakk ikke på smilebåndet av en eneste historie. Det som var løye for 70 år siden er ikke løye i dag. 

Eksempel:

"Da den nye, store brua over til Eigerøy skulle åpnes, var det lagt opp stort program. H.K.M. Kronsprinsen skulle være til stede, og en del bjerkreimsbuer leide seg bil for å reise ned og se på stasen. På turen kom de forbi en stor sauebonde som gikk på tunet. De stanset og ville ha ham med. Han hadde vel lyst til å se kronprinsen? "Nei", sa mannen tvert. "Hadde det endå vore ein fine ver dokke sko av og sjå på, då..."

Er dette løye? Dessverre, nei. Iallfall ikke for meg. Hadde jeg prøvd meg på denne historien fra scenen, ville den høstet vantro stillhet. Humor er ferskvare. Det gjør humorfaget til noe av det vanskeligste som finnes. Og ingen kunstform har kortere holdbarhet enn humor. 

lørdag 27. januar 2024

Høyt oppe og langt nede - da B&G-flyet styrtet

 

I 1974 fikk B & G sitt eget fly. En yr journalistspire i Dalane Tidende fikk være med på jomfruturen. To år seinere styrtet B & G-flyet og media omtalte styrten som en av de mest utrolige i Norges historie. 

 

 

Det vakte oppsikt i 1974. En lokal bedrift hadde kjøpt sjøfly. Bertelsen & Garpestad hadde brukt hele 360.000 kroner på vidunderet. Råflott. En flunkende ny Cessna 206. Hvordan i alle dager skulle de forsvare noe sånt i en by det var tradisjon for å tenke smått, ikke skille seg ut og heller satse på at jabnå vant i lengde. 

            «Det blir dyrere å frakte arbeiderne på denne måten, men vi har igjen for det ved at arbeiderne blir fornødde. Det betyr mye å kunne være hjemme noen timer ekstra i helgene når man jobber hele uka på anlegg,» forklarte Arne Bertelsen til Aftenbladet. 

 

Nytt fly og flyger hentet fra Fauske. Han var dreven i faget og het Per Støre. Det gjensto bare et bitte, lite problem før de nye flyet kunne landet. Det hadde ikke fått godkjent en landingsplass. B & G ønsket seg til Fotlandsvannet. Det lå perfekt til i forhold til bedriften og byen. Samtidig lå det skjermet til og kunne umulig forstyrre så mange. Fotlandsvannet var perfekt. Mente B & G. Det mente ikke Friluftsnemda. Flyet kunne forstyrre så vel fisk som fugl. Det ble nå fornuften som seiret til slutt og Egersund hadde fått en ny havn – en lufthavn, i Fotlandsvannet. 

 

Samme dag som luftfartsdirektoratet hadde godkjent flyet, var det i lufta på vei hjem til Egersund. Ombord var flyger Per Støre og fire passasjerer. En av dem var en 20 åring som skrev litt for Dalane Tidende. Han heter Gunnar Kvassheim og var student på DH. Det var ikke bare flyet som lettet fra Oslo. Det samme gjorde Kvassheim. Både bokstavelig og språklig. 

 

«Turen fra Oslo til én og en halv time og var i det fine været en uforglemmelig opplevelse. Den smule skepsis jeg hadde da jeg satte meg inn i flyet forsvant etter få minutter. Det å sitte i flyet var faktisk like behagelig som å sitte i en bil på landjorda.»

 

Journalistspiren la ut om den fantastiske utsikten. Byen som ble passert langt der nede og han kunne slå fast at «alt ble sett i en oversiktlig sammenheng som lærer en langt mer enn et trist kart i geografiboka.»

 

Så nærmet det flunkende, nye flyet seg Egersund. Nå kan unge Kvassheim «forsikre de Sokndal, Mong, Stapnes og Hadland om at byggene deres tar seg godt ut fra lufta.»

 

Det hadde vært kontroverser rundt valgt av Fotlandsvannet som lufthavn, men unge Kvassheim er ikke tvil. «Landingen i Fotlandsvannet, som sikkert egner seg utmerket for den slags, gikk som resten av turen prikkfritt (...) Det er forøvrig ikke endelig avgjort om flyet vil kunne stasjoneres i Fotlandsvannet. Bygningsrådet skal etter hva vi erfarer behandlet spørsmålet i morgen. Så vidt vi kunne se gikk de første landingene for seg på en måte som ikke kan sjenere noen.» B & G hadde med andre ord fått lokalavisen i ryggen i denne saken, noe som aldri er dumt. «Det var for å si det kort, en fantastisk opplevelse hvert minutt av den en og en halv time lange turen fra Oslo.» 

I dag ler Gunnar Kvassheim godt av episoden. Han skriver ikke lenger sporadisk for Dalane Tidende, men har svingt seg opp til å bli en av avisens viktigste redaktører gjennom tidene. 

            «Det var stort at B & G og Egersund fikk sitt første fly. Jeg tror faktisk denne måten å satse, er litt av forklaringen på hvorfor B & G klarte å bli en viktig aktør i vannkraftutbyggingen og veibyggingen på denne tiden.»

 

Flyet ble først fraktet fra USA til Oslo før turen gikk videre til Egersund. Det hadde en motor med 300 hestekrefter og farten kunne komme opp i 200 km/t. Etter at Kvassheim og co. var satt av i Fotlandsvannet, tok flyet av for å hente hjem arbeidere i Ryfylke.

 

I 1976 hadde B & G to Cessna 206 i stallen. Bergen Air transport hadde ett. Egersunderne og bergenserne fant sammen og startet Sky – Taxi. Problemet for B & G var at de manglet sertifikat for taxiflyging. Det hadde bergenserne. 

            «Det er personell-flyging Air Taxi vil legge stor vekt på. Folk som ligger på anlegg vil gjerne komme hjem til helgene så fort som mulig. Nå Ulla-Førre anleggene starter tror jeg dette kan bli mer aktuelt enn det som har vært vanlig til nå. Vi har allerede fått forespørsler om transporter når disse anleggene kommer i gang,» fortalte Leif Stokkeland til Aftenbladet. 

 

Stokkeland jobbet på kontoret sammen med en ingeniør, ei kontordame og Leif Nedland. Nedland fikk tittelen «skvadronsjefen», for han hadde ansvar for flyene. Selv om han hadde flyskrekk.

Og turene med BG-fly under ymse værforhold kunne være heftige nok. Det hendte flyene bokstavelig talt sopte tretoppene på vei inn for landing.

 

En gang var «skvadronsjefen» etter en pilot som han mente burde komme seg på vingene. Men det var uvær med vind og dårlig sikt, så piloten ville vente til forholdene bedret seg.

Nedland holdt på sitt og skulle ha flyet av gårde.

«Det er greit det,» sa piloten. «Da tar du og jeg en prøvetur først.»

- Flyet ble på bakken.

 

Røberg var flyger av den røffe sorten - med fartstid fra Svalbard. Han fløy nærmest «bussrute» fram og tilbake til Suldal. Iblant skremte han passasjerene med diverse fly-stunts, noe ikke alle var like begeistret for.

En gang de skulle fly heim, ba han sidemannen om å holde litt i stikka så han selv kunne få spise.

Joda, sidemannen tok stikka. Men da Røberg åpnet melkekartongen og løftet den mot munnen, så passasjeren sitt snitt til å ta litt igjen for tidligere skrekk-turer. Han drog hardt i stikka så flyet gjorde et brått kast og melka skvatt.

«Dær fekk du igjen, din jækel,» gliste en fornøyd «2. pilot».

 

Ved en helt annen anledning var tåka så tjukk at piloten valgte å lande på sjøen og sende en av karene i land med beskjed om å gå til butikken og kjøpe en pose boller, «så får vi lese på posen hvor vi er.»

 

Alle som ville, fikk lov å håndtere flyet på vei til eller fra anlegg. En dag var det Kåre Seglem sin tur. 

Akkurat denne turen hadde de fløyet så mange ganger at de visste det tok nøyaktig trettifem minutter til Fotlandsvatnet og hangaren der.

Den erfarne piloten var så avslappet at han duppet av mens Kåre styrte.

Plutselig utbrøt en av passasjerene: «Der he gått førti minutta! De må vekka flygaren!»

Det ble umiddelbart gjort, og en noe forvirret pilot fikk kjapt orientert seg: 

«Å, faderen! Dere skulle vekket meg før! Vi har nettopp passert Sokndal.»

 

19. november 1976 skjer det som kunne gått inn i historien som den svarteste dagen i B & G sin historie. Klokken 15.05 lettet Cessna-206 flyet fra Sauda. Flygeren denne dagen het Johan Arnt Sæstad. Passasjerene var Bjarne Thomassen, Sveinung Myklebust, Einar Skulevold, Ingvald Bilstad og Arvid Johnsen.

 

Været var bra. Vindstille, men noen tåkedotter her og der. I tillegg lå det tett røyk fra fabrikken i Sauda over fjorden. Temperaturen var minus én grad. Mennene satte seg godt til rette i setene. Det var fredag og de skulle hjem. B & G jobbet med veien fra Sauda til Valldal. Snart nådde flyet en hastighet på 200 km/t. Ingen merket noe rart. Alt var normalt. Men så - etter to-tre minutter skjedde det noe. Plutselig, idet de brøt gjennom skodda, var fjellveggen like foran dem. Piloten fikk kastet flyet til side og inn i ei treklynge. Deretter gikk flyet rett i bakken. Sistemann, Bjarne Thomassen, fikk plunder med sikkerhetsselen. Men han kom seg løs og rullet 30-40 meter nedover før flyet eksploderte og sto i flammer. 

«Vi var glade vi overlevde,» konstaterer Sveinung Myklebust. 

Smellene som fulgte ble hørt på lang avstand. En våken saudabu ringte lensmannen. Nå gikk katastrofealarmen. Politi, hjelpekorps og leger la av gårde ut i terrenget til ulykkesstedet. 

De seks mennene tok seg ned til et båtnaust og «stjal» en båt. Eller rettere sagt TO båter, for den første var så lekk at de måtte ha en på slep i reserve. 

 

Det ble en drøy rotur til Sauda. Der gikk de først til lensmannen for å melde fra om ulykka. Klokka var 16.30. Men de måtte vente ei stund før de slapp til på lensmannskontoret, siden en illsint, lokal bonde var inne for å anmelde tjuveri av to båter.

 

I tillegg kunne en oppskjørtet tjenestemann fortelle at de hadde det særdeles travelt, for de hadde fått melding om en flystyrt. Og siden en av BG-mennene var litt blodig, fikk de beskjed om at kontoret ikke hadde anledning til å ta seg av slåssing og krangling eller den slags, «for nå leter vi etter dette flyet!»

«Nå har det seg sånn,» ble det svart fra BG-hold, «at vi satt i det flyet.»

«Å, gudskjelov!» sukket lensmann Magnus Ulland og la til.  «Vi ble ikke så lite overrasket da mennene vi lette etter plutselig sto her. Det var et under at de seks kom fra det med livet i behold.» 

Flere aviser kalte hendelsen for «Norges mest utrolige flyulykke.»

 

Fra Sauda bar det videre med båt til Stavanger, hvor de ble møtt av folk fra BG, blant andre Arne Bertelsen, som fikk karene heim. Arne hadde gitt sønnen Rune streng beskjed om at hvis telefonen ringte, skulle Rune svare at de havarerte var i Sauda.

Ganske riktig; telefonen glødet. Og journalistene ble alle «informert» om at pilot og passasjerer var i Sauda.

Dermed kunne ulykkesfuglene komme seg heim i fred - og være klar til jobb igjen mandag morgen.

 

Men Bjarne Thomassen innrømmer at han ble en smule irritert på en polititjenestemann fra Haugesund som han seinere måtte til avhør hos. Politimannen spurte og grov i sju lange og sju breie om dette innbruddet i båthuset.

Til slutt sa Thomassen: «Når du er ferdig med det båthuset,… du skulle ikke da være interessert i å høre hvordan det gikk med oss som satt i flyet?»

 

Bonden fikk for øvrig båtene sine igjen. Ja, den ene ble til og med levert «på døra» med en BG-dumper.

 

 

 

 

 

 

 

 

onsdag 17. januar 2024

Gløm akebrett, kjelke og rattkjelke. Då eg vokste opp va det klubba som gjaldt

 

”Det finnes tri måda å renna ner Sandbakkan på; småongan renne på kjelke, dei litt større renne på rattkjelke og me store renne på klobba. Adle starte frå fyste Vannbasseng og me renne heilt ner.”

Tiger sto med enn fod på klobbå mens han snakte. Han likte å ha kommandoen. Me kikte på kværandre. 10 gutta og Randi. Detta va viktig, langt viktigere enn selve turen ner Sandbakkan. Nå sko småongan, dei litt større og dei store skillas frå kværandre. Me sko sorteras. 

Klobbå va et frykta fremkomstmiddel. Ingen på Damsgård hadde klobba. Ongan på Mosbekk hadde klobba. To klobbe. Di hadde gått i arv gjønå generasjona. 

”Di blei sikkert lagt onna krigen sånn at folk sko komma seg rask nerøve når tyskerne va i helan på di fø det atta di ikkje hadde blenda gardinan sine når engelskmennan kom fygande om notten i fygemaskinan så hette Spiddfaier,” meinde Ludvig. Di andre va enige. Di va heilt klart frå krigen. Klobbå va ikkje et legetøy, den va et våben!

Me begynde å gå oppøve. Oddvar og Torstein ga seg i fyste bakken. Småonga, tenkte eg. Di satte seg på kjelken fø å venta. Der Sandbakkan skille seg, sa Nils, Arne og Alf Gonnar takk fø seg. Di satte seg på rattkjelkan fø å venta og såg Børge, Tiger og Randi gå vidare oppøve. 

”Eg fatte ikkje koffe Randi dilte itte. He hu ‘kje forstått at det bara e klobbe så klare turen heilt i frå toppen?” 

Nils va øvegjidde. Den tonge klangen frå tremeiene konne hørrast i flærne minutta itte at di hadde passert svingen oppøve. Di tynne stålmeiene på rattkjelken te Randi ga ikkje enn lyd frå seg. 

”Det her kan bli stygt. Ska me springa heim te Damsgård og henta bror te Randi? Hu kan risikere å bli øvekjørde a klobbene frå Mosbekk.”

Alf Gonnar va bekymra. Han drog pinkhuå ner øve øyren. Nils og Arne nikte. Vel konne Randi være tøffe i tryne, men hu klarde aldri å hamle opp med Børge og Tiger. Då såg me lyset. Det va for seint. Startsignalet hadde gått. Jostein hadde skåde opp nødraketten. Han hadde kjypt den a enn fisker fø tri flaske Brigg. Nå hang nødraketten i fallskjermen og lyste opp Sandbakkan. Me visste at to klobbe og enn rattkjelke va på vei nerøve frå 1. vannbasseng. 

Me hørrte di før me såg di. Så kom di rondt svingen. Tiger og Børge låg på magen og styrde med hennan. Di passerde okke på likt. Men kor va det blitt av Randi? Der kom hu. Me pusta letta ud. Hu hadde komt levande frå starten. Men hu kom te å taba. Me heiv okke rondt og satte itte. Meiene føltes som varme kniva i smøret på kjøkkenbordet. Glien va mær enn gode. Det gjekk onna. Lang der framme såg me snødreve itte klobbene. Me konne så vidt skimta Randi. 

Nå va klobbene komt ner te der småongan med kjelkan sto og venta. Det var bara den siste bakken igjen. Kjelkan heiv seg itte. Og bag kom me på rattkjelkan. Så skjedde katastrofen. Børge skar ud og tog med seg Tiger. De fôr opp i ei snøfonn og øve et gjerde og så bar det i foll fart ner et jorde som ende i Rennå. Før någen fekk reagert, hadde fyst Randi, så rattkjelkan og te slutt kjelkan gått i mål. Nå la adle på sprang oppøve få å se kor det blei av Børge og Tiger.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    

Di sadd på et isflag i Rennå. Klobben va togne a strømmen. Ingen fant di igjen. 

Børge og Tiger blei hjolpen i land. Di va gjønåblaude og di lokta drid. Ingen sa et ord. 

To dage seinare va me igjen samla i Sandbakkan. Adle udenom Tiger og Børge. ”Se kem så komme der.”

Randi pekte. Der kom Tiger og Børge dra’ande på kvær sin flonkande nye rattkjelke. Ingen sa någe. Det va Tiger så braud tausheden. Han snakte et hakk lågere enn han pleide:

”Greit, så vant Randi. Me innrømme det. Men me he mysta klobbene og me he fått rattkjelke og me lige det ikkje.”

Randi smilde lurt. Nå va hu såpass osen at hu tårde trekka litt i di. ”Dokke lokte bære i dag.”

Adle holdt pusten, konne detta gå godt. Det gjekk någen lange sekunda. Børge og Tiger såg på kværandre. Så lo di.

“Når eg blir voksen, ska eg bli politiker sånn så far min, og då ska det bli slutt på kloakk i Åne.”

Og Tiger fulgte opp.

“Far min sa at det va liga greit at klobbene forsvant. Det e rattkjelka så e framtide.” A.O.K.