Verdens første pølse
En gang i tiden kom en av våre forfedre på den glimrende ideen det er å fylle vomma til et slaktet dyr med opphakket innmat. I dag er den skandinaviske oppfinnelsen en skotsk nasjonalrett.
Verdens første pølse kalles haggis. Haggis består av en magesekk fylt med oppmalte godsaker som hjerte, lever og lunger. I tillegg må den ha finhakket nyrefett, krydder og løk. Haggis er skottenes nasjonalrett. Ingenting får bakparten på kilten til å blafre stoltere, enn haggis. Nå har imidlertid skottene fått seg en real nesestyver der de er mest følsomme - i magen. Haggis er trolig norsk. Eller i det minste skandinavisk. The Telegraph avslørte i 2015 at haggis sannsynligvis er god, gammeldags vikingmat. ”Vi er sikre på at vikingene tok med seg haggis til Skottland”, sier Joe Callaghan til avisen. Han har forsket på saken som slakter og burde vite hva han snakker om.
Påstanden er ikke ny. Og den er servert med stor troverdighet tidligere. Første del av navnet ”hag” kommer fra skandinavisk og betyr å hakke opp. Det var først da kjøttkverna kom at det ble slutt på å hakke opp kjøtt som skulle i haggis og andre pølser. Andre del av ordet haggis skal visst nok ha en eldgammel rot og jeg har sett det påstått at den skal være noe i retning av pølse.
Norske vikinger var som kjent på plass i Skottland allerede på 800-tallet. De kom først til øyer som Hemoridene…eh…Hebridene og dro derfra videre til Skye og Man. Det var først langt seinere de la ut på tokt til Man U. For vikingene var det praktisk å pakke med seg vompølser, eller haggis, som lokalbefolkningen i Skottland kalte nistepakkene som ble båret i land fra skipene til de hyggelige og alltid smilende gjestene fra Nord.
Ordet Haggis har samme opprinnelsen som ordet Siddis. Vi kan derfor med stor sikkerhet gå ut fra at Haggis stammer fra traktene rundt Hafrsfjord. Det var her Harald fikk slag før han gikk til frisøren i år 872.
I følge en tekst som Snorre aldri skrev, ble den første tarmpølsa kalt Ormen Lange. Påstanden er ikke pølsevitenskapelig bevist, men mer det som må kunne kalles pølsevev. Snorre burde ha skrevet det, men han fikk ikke tid siden han stadig måtte bake kringle, den såkalte Heimskringla. I dag er haggis haggis, ikke pølse. Eller, jo det er den, bare ikke ei lang pølse. Den er fortsatt skottenes nasjonalrett, men den har stort sett samme funksjon som sauehode i Norge. Alle snakker om det, men ingen har spist det. Det er altså en nasjonal skryterett, ikke en nasjonal gryterett.
Snorre burde ha skrevet det, men han fikk ikke tid siden han stadig måtte bake kringle, den såkalte Heimskringla.
Pølsa er ikke norsk. Det er heller ingen andre nasjoner som kan skryte på seg opphavet til pølsa. Den er en av disse sjeldne rettene som har vært blant oss fra tidens morgen og vel så det. Alle kulturer spiser pølse – ja, unntatt svenskene som spiser korv. Du trengte ikke være rakettforsker i steinalderen for skjønne at det gikk an å putte godsaker inn i en tarm. Kjøtt og innmat som ellers virket uappetittlig, fikk en potent fasong og en himmelsk smak med en tarm rundt seg.
Trolig var det bortskjemte steinalderunger som fikk folkene i hula til å begynne med innovasjon. Spørsmålet ble hvordan de skulle få ungene til å spise det uspiselige på dyrene?
”Æsj, pappa, jeg spyr”.
”Nei, mamma, jeg orker ikke innvoller i dag igjen”.
Dermed var det bare en ting å gjøre for å få ungene til å spise, sannheten måtte fordekkes. Det måtte skapes avstand fra søte gisse-nøff-nøff til maten på bålet. Pølsa ble løsningen. Alt som de tidligere hadde gitt til hundene ble nå hakket opp og puttet i tarmen. Verden hadde fått en ny, barnevennlig rett. Resten er historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar