 |
| Læreren, eller lærerinnen som det het i 1964, var en meget myndig Tora Røyseland. Hun var nærmere 100 år allerede i 1964, mens hun i virkeligheten trolig var rundt de treddeve. Uten hennes meget myndige ledelse av klassen, så er jeg ikke sikker på hvordan det hadde gått med meg. Jeg trodde "frøken" var fra et sted langt, langt vekke fra, men nå vet jeg at hun bare var fra Bjerkreim og at hun faktisk var tante til mine barnebarns bestemor i Bjerkreim. "Enn dettan". |
Jeg begynte på Husabø skole i 1964. Skolen var ny. Den lå som et eventyrslott under Varberg. Vestibylen var som en katedral, og det var kunst på veggene. Vi damsgårdsgutter hadde aldri sett maken til kunstverk. Vi trodde kunst var noe mødrene broderte på puter.
Arthur, onkel til Ludvig, hadde vært i Venezia og sett malerier av strålende jomfruer og engler som fløy i lufta. Han var derfor kunsteksperten på Damsgård.
"Kunst e någe få kan. Hvis mange konne det, va det jo ingen kunst."
Det var med ærefrykt jeg begynte i 1. klasse. Det ble ikke bedre da far min hauset det opp før første skoledag.
”På toget sidde me alltid på 2. klasse. På Husabø e der så fint at du får begynna rett i 1. klasse.”
Han humret godt og blunket til mor mi.
Etter første skoledag møttes vi damsgårdsgutter på brødkassen utenfor Baker Tengs for en oppsummering. Gaggan hadde havnet i B-klassen.
”B fø B-gjengen,” ertet jeg.
”A fø abekatta,” svarte Gaggan.
Framtida så lovende ut for oss unger på Damsgård. Vi hadde allerede fått vår første bok, ei lesebok. Jeg visste hva som sto på side 5. ”Eple har eple har E”. Det var nytt for meg. Far min pleide alltid kjøpe en kasse epler til jul. Han kjøpte den på en av de danske fiskebåtene som var innom byen for å bunkre. Jeg visste ikke at epler har E, men jeg visste at de måtte spises med lyset på. De hadde nemlig makk.
Dag 2 ble vond på Husabø skole. Jeg løftet handa forsiktig.
”Frøken, kan eg få gå på do?”
Frøken Røyseland så strengt på meg med brillene på nesetuppen.
”Det heter ikke do, det heter gården. Nesten gang spør du om å få gå i gården.”
For en sjuåring fra Damsgård var dette uklar tale. På Damsgård tisset vi i do, vi tisset ikke i gården. Det vil si – vi tisset i gården når ingen så på, men mente frøken virkelig at jeg skulle tisse i skolegården?
”Unnskyld, frøken, men kå henne i gården e det me tisse?”
Klassen lo. Røyseland kremtet.
”Det er ikke skolegården som heter gården, det er toalettet som heter gården.”
Dermed ruslet jeg ut på toalettet som heter gården. Jeg måtte ikke tisse, jeg måtte det unevnelige andre og satte meg inn i en av båsene. Døra kunne låses, men det var store åpninger under og over. Det ringte ut. Rommet utenfor båsen fyltes av gutter.
Jeg sitter her til friminuttet er over, tenkte jeg og var vettskremt for de store guttene.
Med et ser jeg et ansikt under døra.
”Kom og se, hør e der enn så he dredå!”
På et blunk var det en bråte med ansikter under og over båsen min. De lo høyt. Jeg satt musestille.
”Kå e det så foregår?”
En lærer kom inn. Guttene sprang ut. Jeg merket at læreren bøyde seg ned og så etter føttene mine.
”Ikkje vær redde, du kan komma ud nå.”
”Kossen gjekk det på skulen?”
Mor mi sto klar med middagen.
”Fint, men det va ikkje kjekt å gå i gården når eg måtte på do.”
”Gå i gården? Du må ikkje gå i gården. He di ikkje dridar på den nye skulen?” Mor mi var rystet.
”Det e gården så e dridar,” forklarte jeg.
”Enn dettan!” sa hun imponert. ”He di så fine dass på den nye skulen at de må kall'an fø gården?”
Far min kremtet fra sofaen.
”Får håba dokke ikkje får mahogniflis i raue.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar