 |
| I dette kystlandskapet ved Lædre planlegges det utskipningshavn for gruveindustrien. (Foto AO Klippenberg) |
Jeg er skremt. Bit for bit ødelegger vi det som er oss, det som er selve livet. Følelsen er ikke ny, men styrken i den er ny. Det kjennes som å være på ferie i Grindavik for et par år siden. Vi har nettopp vært i Den blå lagune. Nå nyter vi en vakker solnedgang i Grindavik over en bedre torskemiddag. Da begynner bakken under oss å skjelve. Livet rundt oss går som før, men under bakken er noe i ferd med å bygge seg opp. Slik har jeg det nå! Slik er tidsånden!
Jeg er ikke politiker. De store sakene, og de store tankene, får andre ta seg av. Mitt ståsted er lokalt. Det er derfor jeg er så urolig. Noe er på gang. Noen uopprettelig er på gang. Mitt lokalmiljø kalles for Dalane. Naturen er så flott at området er gitt status som geopark av Unesco. Vi holder på å sage av den greina vi sitter på. Det skjer sakte, svært sakte, derfor merker vi det ikke, men den dagen greina knekker, kan vil aldri gå tilbake og si at vi angrer.
Her er noen eksempler:
Vi har en liten, men vakker skjærgård. I Egersund kalles den Norda Sundet. Midt over det vakreste av alle vakre steder i Dalane planlegges det å strekke kraftlinjer. Det vil bli som å tegne streker over himmelen på maleriet "Brudeferd i Hardanger". Når det i tillegg kun står om litt penger, det koster litt ekstra å legge kablene i sjøen, så er denne saken ubegripelig enkel for meg.
På det samme stedet, i Norda Sundet, ble det nylig lansert en ide om utskipningshavn for gruveindustrien som planlegges på Helleland. Det vil raserer naturperlen Norda Sundet fullstendig. Nå kan det virke som om følehornene er trukket litt tilbake. Motstanden ble for massiv, men det betyr ikke at kapitalkrefter har gitt seg. Det nye er å legge utskipningshavnen til det sårbare kystlandskapet ved Lædre. Skrekk og gru, sier nå jeg. Transport av malm gjennom det spektakulære "månelandskapet" mellom Helleland og Lædre vil skape uopprettelige sår. En ny monsterhavn, i et av Norges mest særegne kystlandskaper, vil skjære hjerterøttene over hos oss som trives på havet.
Her, i det samme området, ligge Svåheia, et av Norges største avfallsanlegg. Det kalles nemlig miljøvern å frakte slam og søppel fra store deler av Norge og Skandinavia i båt og bil til Sveheia. Hver dag dundrer det svære lastebiler gjennom de trange bygatene i Egersund. Mange mennesker får redusert livskvaliteten av denne virksomheten. Det rare er at Svåheia eies av kommunene. Sveheia eies av oss. Deg og meg. Har vi virkelig vedtatt at vi vil ha et slikt anlegg? Det tjenes noen små millioner årlig og anlegget gir enkelte arbeidsplasser, men er det virkelig slik vi vil ha det? Har vi sagt ja til dette? Bør ikke noen begrense inntaket av Møllers tran hos de som tror at fremskritt er å forbruke naturen.
På Helleland planlegges det en åpen gigantgruve. Ingen benekter at den vil rasere natur og dyrket mark. Milliardene det snakkes om er så mange at jeg for lengst har kommet ut av tellingen. Jeg føler virkelig med Sveinung og Anne Sofie Høyland som kan få et dagbrudd bare noen hundre meter fra husveggen. Vil vi virkelig dette? Ingen klarer å sette prislapp på natur, men i mitt hode er den fantastiske naturen på Helleland/Ualand mye mer verd enn avlats-pengene fra gruveselskapet. Hvis folk på Helleland og Ualand lurer på om det er støvplager fra åpne brudd, og ikke minst om det er konflikter knyttet til gruvevirksomhet. Ta en telefon til folk i Rekefjord Vel. Der kan de i klartekst fortelle hva Helleland har i vente.
Rekefjord er en perle av nasjonal verdi. Her holder et pukkverk til. Det har en lang historie. Derfor aksepterer lokalbefolkningen at det fortsetter. Folkene bak pukkverket vet at de aldri hadde fått starte slik virksomhet i dag. Ingen starter pukkverk i en skjærgårdspark i 2024. Likevel gjør den lange historien at vi aksepterer tingenes tilstand.
Men grensa nådd! Hør på dette: I 2024 ber pukkverket om å få fjerne parkbeltet mot fjorden. Det betyr at sonen som har skilt fjorden fra pukkverket er truet. Jeg får frysninger. Saken virker nesten for utrolig til å være sann. Men den er sann. Det er kun snakk om noen få meter fra eller til. Likevel er gruveselskapet villig til å ta kampen mot ei hel bygd. Deres eneste poeng er at de da kan holde på litt lenger. Måtte det aldri skje! Måtte vi ha politikere som våger å stå opp mot den gigantiske kapitalmakten som eier pukkverket!
Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Bit for bit forsvinner det som er oss; vår lokalidentitet, vår stolthet og vår patriotisme mot stedet vi elsker.
Hvem vil bo i et ødelagt landskap? Det er for meg kjernespørsmålet som vi alle må ta stilling til før det er for seint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar