Når kampen for det gode, gir mening til selve livet

 

Jeg har i godt voksen alder opplevd noe nytt. Det gjør godt å kjempe for en god sak. For meg er det en ny opplevelse. I alle år har jeg skydd konflikter. Noen vil sikkert kalle meg konfliktsky. Jeg har aldri vært i en rettssak. Jeg liker fred og ro. Målet har vært å leve i fred og fordragelighet med mine omgivelser. Plutselig er det ikke slik lenger, og jeg liker det. Det gir energi. 

Hva har skjedd? Det er langt fra mystisk. Forklaringen er denne: Kampen vi fører i Rekefjord er en edel kamp. Vi kjemper ikke bare for oss selv; vi kjemper for naturen, for folket i fjorden, for kommunen og viktigst - vi kjemper for våre etterkommer. Derfor merker jeg at kampen gir mening - ja, mening til selve livet. 

Det er meningsfullt å kjempe en kamp for noe som er større enn oss selv. 

Giftdeponi

Først kjempet vi mot Noah AS som ville bruke Rekefjord til deponi for giftig avfall. Langøya i Oslofjorden er opp til ripa full av giftig avfall i 2030. Da var planen å bruke pukkverket i Rekefjord som deponi for tvilsomt avfall fra inn- og utland, men - de glemte noe vesentlig. På Langøya bor det ikke folk. I Rekefjord har det bodd folk siden steinalderen. Takk og lov - politikerne i Sokndal hadde vett og forstand til å sette foten ned for de ville planene. Dermed trodde vi at kampen var over. Men den gang ei....

"Gratis lunsj"

Nå vil de samme kreftene skyte bort buffersonen mellom pukkverket og befolkningen. Det er mektige krefter vi står opp mot. Bak Noah AS står et millardkonsern med noen av Norges rikeste forretningsmenn i spissen. Ingen av dem bor selvsagt i Rekefjord. De bor trygt og god, langt unna alle giftdeponier og sprengladninger. Nylig arvet datteren til industrimagnaten som eide bedriften 80 prosent av farens imperium. Samtidig flyttet han 16 milliarder til Sveits, i følge Finansavisen. 

I Rekefjord måtte vi starte en Spelis for å få råd til å snakke med en advokat. Noah AS har 16 milliarder på bok. Vi har 41 230 kroner. Vi kan ikke kjempe med penger og dyre advokater, men vi kan kjempe med en gode argumenter. 

Pukkverket vet hva de gjør. De kan spillet. Hvis noen tror at "åpent pukkverk" med gratis mat og drikke, leker for ungene og fine premier, handler om snillhet, så tar de feil. Det finnes som kjent ingen "gratis lunsj"! 

Mange deltar i kampen

Vi er mange i Rekefjord som deltar i kampen, hver på sitt vis. Immersteinsfjellet skal ikke ødelegges, fjorden skal ikke ødelegges. Den skal for all fremtid være like vakker som den er i dag. Sola skal fremdeles vandre over Immersteinsfjellet slik den har vandret over Immersteinsfjellet siden tidenes morgen. 

Jeg har aldri vært god i kampsaker, til det er jeg utstyrt med en velutviklet evne til å se begge sider av en sak. Det er ikke lurt hvis man vil gå i kamp, men av og til er det en styrke. I dette tilfellet er det en styrke fordi jeg vet at vi har rett. Kampen vår oppleves som  meningsfull. Jeg blir ikke deprimert av motstanden. Den gir meg energi. Årsaken er selvsagt at saken er edel. Kan det tenkes noe edlere å kjempe for enn en fjord som mange har et dypt og inderlig forhold til. 

Vinne hjertene

Motstanderne våre er styrtrike, mektige og uoppnåelige. Vi får aldri toppene i tale, bare fotsoldatene. Likevel sliter de. Saken deres er heldigvis elendig. Derfor sliter de. De kjemper for å skyte bort et mektig fjell. Motivet er profitt. Hvordan i alle dager få opp kampgløden for en slik sak? Hvordan skal de vinne hjertene for en sak som handler om å ødelegge naturen i en vakker fjord?

Skryt

Kjempeskryt til administrasjonen i Sokndal kommune. De har laget en innstilling der de ikke har tatt hensyn til noen av sidene, de har bare søkt å gjøre det rette og det lovlige. Også de merker de mektige kreftene som jobber i kulissene, men den lille administrasjonen hadde mot til å skille klinten fra hveten og gjøre det rette.n Administrasjonen har anbefalt politikerne å si nei. Jeg er kanskje naiv, men jeg går gjerne på barrikadene for lokaldemokratiet. Nå stoler jeg på at politikerne våre er like klarsynte og modige som administrasjonen. 

GRENSA ER NÅDD!

Jeg stoler på at politikerne velger folk framfor dynamitt, bolyst foran naturødeleggelse og sikkerhet foran sjansespill med menneskeliv.