Evigheten i barnebarnas øyne

 Jeg er velsignet med barnebarn. Nå er noen av dem her hos oss i Rekefjord. Bestefarkloningen på bildet er Vetle. I mitt hode er vi prikklike, men jeg innser at likheten neppe finnes andre steder enn i mitt hode.

Det slår meg hvor forskjellig sommeren er for barnebarna og meg. Jeg husker evige sommerferier fra min egen barndom. Den ga seg liksom aldri, beit seg fast med godvær og full rulle med lek og moro. Foreldre var to voksne som vi tok farvel med etter 17. mai og ikke så igjen før langt ut på høsten. Hva skulle vi med foreldre. Vi unger hadde hverandre. 

Nå er sommeren forbi før den får startet. Først sliter den med å komme i gang, og hvis den skulle slå til med sol og varme, er den over før Yr får rettet opp feilen. I min barndom var det global oppvarming fra midten av juni til midten av august. Det rare var at selv om det aldri regnet i min barndom, var det heller aldri tørke. 

Derfor er det godt med barnebarn. De minner meg om at slik er det fortsatt. Evigheten finnes i barnebarnas øyne. Sommeren er uendelig lang også for dagens unger. Det er nok ikke sommeren, men jeg som er forandret.