Hvem bestemmer at en marsj skal starte på venstrefoten når den like gjerne kan starte på høyrefoten.

Husabø skolekorps en eller annen 17. mai.

Hvem går i takt når et musikkorps er ute og marsjerer, de som setter høyrefoten først, eller de som setter venstrefoten først? 

    I skolekorpset hadde vi en musikant, la oss kalle ham Knut,  som aldri klarte å gå i takt. Uansett hva vi spilte, havnet han i utakt med resten av korpset. Til tider førte det til mye irritasjon. 

Når dirigenten ropte:  ”Rett – fremad – marsj”, visste alle at det betydde å sette venstrefoten først. 

Av en eller annen grunn hørte Knut det motsatte. Han begynte konsekvens med høyrefoten.

    Dirigenten hadde flere triks for å få oss på rett fot. Han fikk oss til å si "venstre - venstre - venstre" mens vi marsjerte. Knut sa det samme. Problemet var bare at han sa det på høyrefoten. Slik hadde vi det i flere år. Knut var en flink musikant, men hans marsjering gjorde at vi lo av ham når han ikke hørte det. 

 

”Du har klokka på venstrearmen”, sa dirigenten pedagogisk til Knut mens korpset var på vei opp Hynsadalen. Bakken er så bratt at korpsene alltid tar en pause fra spillingen. Her er det stortromma som tar seg av takten. På "en" skal alle sette ned venstrefoten. Men ikke Knut. 

"Du har klokka på venstrearmen", gjentok dirigenten. 

"Jeg vet da det," svarte Knut og løftet høyrearmen med klokka. 

 

    Så fikk Sven Arne en ide. Hva hvis hele korpset går i takt med Knut? Vi skulle altså starte på høyre, ikke på venstre. Dirigenten visste ingenting. 17. mai sto vi klare i Johan Feyersgate. 

            ”Nå gjør vi det”, mumlet Sven Arne og beskjeden ble hvisket videre framover i rekkene. 

    Dirigenten ropte: ”rett – fremad – marsj” og vi satte av gårde. På høyrefoten. Alle unntatt dirigenten. Han gikk foran korpset og så ikke hva som skjedde bak seg. I ettertid ble det sagt at korpset aldri hadde marsjert bedre. Alle musikantene gikk i takt - i Knuts takt. Det var kun dirigenten som gikk i utakt. 

Seinere har jeg lurt på hvem som egentlig gikk i takt. Kan det tenkes at Knut hele tiden hadde gått i takt, og at det var vi bak som var i utakt?

 

Slik har jeg det ofte i livet. Jeg marsjerer taktfast samme med alle rundt meg og rister på hodet av de få som går i utakt. 

Sven Arne Petersson og jeg bakerst i korpset. Til dirigentens fortvilelse nektet vi plent å ha på oss de tåpelige båtluene. Korpset er på vei over Damsgård bru. Sven Arne på kornett og jeg på tuba.