I det siste har jeg tenkt mye på samfundene okka, de gamle, konservative menighetene vi har i Egersund. Det blåser for tiden friskt både i Årstaddalen og på Gamleveien. Staten rasler med statsstøtten. De kan tape millioner hvis de fortsetter som nå.
Flere utmeldte har de siste ukene kontaktet meg. De våger ikke å stå fram og fortelle sin historie. Kostnaden er for stor, sier de. Jeg forstår dem så altfor godt. En av dem stilte meg et sterkt spørsmål. Det har gnagd på meg siden. "Hvorfor er egersunderne så stille?"
Ja, hvorfor er vi så stille? Alle kjenner noen som kan fortelle hjerteskjærende historier om dysfunksjonelle familier. Både de som er igjen innenfor, og de som har meldt seg ut, kjenner disse historiene. Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvorfor vi er så stille, men spørsmålet gjorde noe med meg. Det ble umulig å sitte stille.
For meg handler alle de vonde sakene i bunn og grunn om åpenhet. Samfundene har valgt å lukke døren for saker som er litt vanskelige. Det er oppskriften på trøbbel. Kun i fritt lende, der meninger brytes, skapes tillit og gode lokalsamfunn. Det er det vi kaller demokrati. Vaksinen mot smerten mennesker føler i og rundt disse samfundene, kalles "åpenhet". Den er garantert fri for negative bivirkninger.
Jeg har en utfordring til samfundene: Bryt en symbolsk grense. Det vil skape tillit. Gå sammen med oss i 17. maitog. Vis ansikt. Vær stolte. Ikke se i bakken, men fortell oss i full åpenhet hva dere tror og tenker. I barnetoget er det ikke snakk om "oss og dem". Der går vi sammen og jubler for demokratiet og grunnloven. Kristne, muslimer, hedninger, buddhister og ortodokse vifter alle med det samme flagget. Siden det er ok for samfundene å motta statstøtte fra staten Norge, kan det umulig være feil å feire grunnloven, friheten og demokratiet i staten Norge.
Jeg vet at samfundene hater ordet "sekt". Det forstår jeg godt. Derfor prøver jeg å unngå å bruke det av respekt for deres følelser, men dessverre kommer det til å henge ved dem så lenge de ikke velger å være åpne. Ikke være redde. Åpenhet er ikke farlig. I åpent lende er det greit å være konservativ kristen. I Norge kan vi tro hva vi vil. Eller vi kan la være å tro.
Ta gjerne sekt-testen. Den har fem spørsmål. Er menighetene lukket? Har vi en sterk leder eller ledelse? Opplever medlemmene en følelse av kontroll? Har menigheten en teologi som skiller seg fra etablerte trosretninger? Opplever utmeldte at det skjer noe med kontakten med slekt og venner når de går ut? Hvis svaret er nei, er menigheten trolig et sunt og godt sted å være. Er svaret ja, bør det mane til ettertanke.
Åpenhet er selve testen på sunn religion, og for den saks skyld - sunn politikk. Transparant, er stikkordet. Når grupper kapsler seg inn og oppriktig mener at de har funnet sannheten, bør vi være på vakt.
Sting sier det godt når han synger: "If you love somebody, set them free." Tro har slike muligheter i seg. Tro kan brukes til å holde mennesker nede, men sunn religion kan også brukes til å sette oss fri. Nestekjærlighet må vel bety at vi setter hverandre fri, gir hverandre frihet til å vokse som mennesker uten å måtte bære en tunge bør fra slekt, tradisjon og regler som har gått ut på dato.
I dag kan vi gudskjelov tro på hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. Det er i et slikt klima virkelig tro oppstår fordi vi slipper å spille en rolle. Vi kan være dem vi er og vi kan være i pakt med oss selv. En slik troen er uten negative sanksjoner. Den kommer usanksjonert fra hjertet. Vi kan tro hva vi vil om de store, evige spørsmålene uten å risikere fordømmelse og utestengelse.
Jeg tipper samfundene i Egersund tror det er teologien deres det reageres på, men der tar de feil. Stormene, som stadig oftere treffer dem, handler ikke om teologi, men om åpenhet. Jeg skulle så gjerne ha snakket med dem ansikt til ansikt om dette. Da skulle jeg sagt at de ikke må la tro bli en byrde. Vi må akseptere hverandre som vi er. Jeg aksepterer fullt ut teologien i disse samfundene. Selvsagt gjør jeg det. Går vi 100 år bakover i tid, så var det slik folk praktiserte kristen tro. Problemet er bare at tiden har gått, menneskeheten er på et annet sted og de som sitter fast i tidligere tiders måte å se verden på vil skape traumer for spagaten de plasserer dagens mennesker i.
Slipp medlemmene fri. La troen være det som binder mennesker og menighet sammen, ikke frykten for konsekvensene det fører til å gå i utakt. En sterk, god og sunn tro trenger ikke rasle med konsekvenser. Den er mer enn nok i seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar