Liste om 15 kriterier som må til for å kunne kalle seg en egersunder

 

15 kriterier for å kunne kalle seg en egersunder

Hva og hvem er en egersunder? Om det strides helt sikkert de lærde, men her er 15 kriterier som rommer det å være en egersunder. 

1. En egersunder er en person som alltid framsnakker Egersund utad, men som forstår at ærlig tale og uenighet innad er bra og et tegn på et levende lokaldemokrati.

 

2. En egersunder kan være født hvor som helst i kommunen, fylket, landet og verden fordi Egersund ikke bare er en by, men en følelse man identifiserer seg med. En egersunder snakker derfor ulike språk og dialekter, men forsøker likevel å si «eg» og «ikkje».

 

3. En egersunder sier sjelden «okka by» fordi uttrykket kan oppfattes som ekskluderende. Egersund er en gjestfri by som ønsker alle velkommen.

 

4. En egersunder vet sånn omtrent hvorfor det ikke er flo eller fjære i havna.

 

5. En egersunder kan heie på Hellvik, Eiger og Helleland, men blir likevel stolt når EIK dukker opp i sporten på TV.

 

6. En egersunder leser Dalane Tidende før alle andre aviser. 

 

7. En egersunder i utlandet sier ikke at han eller hun kommer fra Stavanger. 

 

8. En egersunder, som snakker Egersund-dialekt i Oslo, er stolt av dialekten. Kanskje må vedkommende snakke litt sakte siden østlendinger ofte er litt sakte i oppfattelsen, men en egersunder knoter minst mulig.

 

9. En egersunder har flere ganger snudd en tallerken på restaurant for å se om det står «Egersund» under.

 

10.En egersunder deler øl- og sprit-tester i sosiale medier hver gang Berentsen gjør det bra (og det er ofte).

 

11.En egersunder mener at Nordsjørittet burde starte i Sandnes og ha målområde i Egersund.

 

12.En egersunder er en vennlig person som smiler, hilser og snakker med folk. En egersunder kan finne på å stanse turister på Torvet og spørre om de trenger hjelp.

 

13.En egersunder i Tønsberg kan finne på å si at også vi er stolte av det EIK og Teigen har gjort for byen. (Du må være egersunder for å ta dette poenget)

 

14.En egersunder vet at byen kan takke Eigerøy for alt. Uten palisaden «Øyne» danner mot storhavet, hadde Egersund knapt vært et elveutløp. 

 

15.En egersunder irriterer seg over at det lages lister over hvem som er egersunder fordi egersundere har minst femten andre punkter som er glemt i denne listen.

 

Egersund en varm sommerdag

 

Når kampen for det gode, gir mening til selve livet

 

Jeg har i godt voksen alder opplevd noe nytt. Det gjør godt å kjempe for en god sak. For meg er det en ny opplevelse. I alle år har jeg skydd konflikter. Noen vil sikkert kalle meg konfliktsky. Jeg har aldri vært i en rettssak. Jeg liker fred og ro. Målet har vært å leve i fred og fordragelighet med mine omgivelser. Plutselig er det ikke slik lenger, og jeg liker det. Det gir energi. 

Hva har skjedd? Det er langt fra mystisk. Forklaringen er denne: Kampen vi fører i Rekefjord er en edel kamp. Vi kjemper ikke bare for oss selv; vi kjemper for naturen, for folket i fjorden, for kommunen og viktigst - vi kjemper for våre etterkommer. Derfor merker jeg at kampen gir mening - ja, mening til selve livet. 

Det er meningsfullt å kjempe en kamp for noe som er større enn oss selv. 

Giftdeponi

Først kjempet vi mot Noah AS som ville bruke Rekefjord til deponi for giftig avfall. Langøya i Oslofjorden er opp til ripa full av giftig avfall i 2030. Da var planen å bruke pukkverket i Rekefjord som deponi for tvilsomt avfall fra inn- og utland, men - de glemte noe vesentlig. På Langøya bor det ikke folk. I Rekefjord har det bodd folk siden steinalderen. Takk og lov - politikerne i Sokndal hadde vett og forstand til å sette foten ned for de ville planene. Dermed trodde vi at kampen var over. Men den gang ei....

"Gratis lunsj"

Nå vil de samme kreftene skyte bort buffersonen mellom pukkverket og befolkningen. Det er mektige krefter vi står opp mot. Bak Noah AS står et millardkonsern med noen av Norges rikeste forretningsmenn i spissen. Ingen av dem bor selvsagt i Rekefjord. De bor trygt og god, langt unna alle giftdeponier og sprengladninger. Nylig arvet datteren til industrimagnaten som eide bedriften 80 prosent av farens imperium. Samtidig flyttet han 16 milliarder til Sveits, i følge Finansavisen. 

I Rekefjord måtte vi starte en Spelis for å få råd til å snakke med en advokat. Noah AS har 16 milliarder på bok. Vi har 41 230 kroner. Vi kan ikke kjempe med penger og dyre advokater, men vi kan kjempe med en gode argumenter. 

Pukkverket vet hva de gjør. De kan spillet. Hvis noen tror at "åpent pukkverk" med gratis mat og drikke, leker for ungene og fine premier, handler om snillhet, så tar de feil. Det finnes som kjent ingen "gratis lunsj"! 

Mange deltar i kampen

Vi er mange i Rekefjord som deltar i kampen, hver på sitt vis. Immersteinsfjellet skal ikke ødelegges, fjorden skal ikke ødelegges. Den skal for all fremtid være like vakker som den er i dag. Sola skal fremdeles vandre over Immersteinsfjellet slik den har vandret over Immersteinsfjellet siden tidenes morgen. 

Jeg har aldri vært god i kampsaker, til det er jeg utstyrt med en velutviklet evne til å se begge sider av en sak. Det er ikke lurt hvis man vil gå i kamp, men av og til er det en styrke. I dette tilfellet er det en styrke fordi jeg vet at vi har rett. Kampen vår oppleves som  meningsfull. Jeg blir ikke deprimert av motstanden. Den gir meg energi. Årsaken er selvsagt at saken er edel. Kan det tenkes noe edlere å kjempe for enn en fjord som mange har et dypt og inderlig forhold til. 

Vinne hjertene

Motstanderne våre er styrtrike, mektige og uoppnåelige. Vi får aldri toppene i tale, bare fotsoldatene. Likevel sliter de. Saken deres er heldigvis elendig. Derfor sliter de. De kjemper for å skyte bort et mektig fjell. Motivet er profitt. Hvordan i alle dager få opp kampgløden for en slik sak? Hvordan skal de vinne hjertene for en sak som handler om å ødelegge naturen i en vakker fjord?

Skryt

Kjempeskryt til administrasjonen i Sokndal kommune. De har laget en innstilling der de ikke har tatt hensyn til noen av sidene, de har bare søkt å gjøre det rette og det lovlige. Også de merker de mektige kreftene som jobber i kulissene, men den lille administrasjonen hadde mot til å skille klinten fra hveten og gjøre det rette.n Administrasjonen har anbefalt politikerne å si nei. Jeg er kanskje naiv, men jeg går gjerne på barrikadene for lokaldemokratiet. Nå stoler jeg på at politikerne våre er like klarsynte og modige som administrasjonen. 

GRENSA ER NÅDD!

Jeg stoler på at politikerne velger folk framfor dynamitt, bolyst foran naturødeleggelse og sikkerhet foran sjansespill med menneskeliv. 

Er det på tide å tørke saus med servietten? Dobbelspor på Jærbanen har for lengst sporet av og løftet er ikke verd servietten det er skrevet på

For 10 år siden fikk Stavanger Næringsforening politikere fra mange partier til å skrive under på servietten. Spørsmålet er om den vil gjøre mer nytte ved et spagetti-måltid.

 Jeg husker første gang jeg hørte om dobbeltspor på Jærbanen. Tidligere hadde noen drømt om det, og jeg tenkte det var fullstendig urealistisk, men så kom Eigersund-ordfører Leif Erik Egaas på banen. Jeg mener å huske at han fikk Høyre i Rogaland med seg på å gå inn for dobbeltspor mellom Sandnes og Egersund. 

Den gang tenkte jeg at Leif Erik hadde tatt for mye Møllers tran, men jeg tok feil. Det ene partiet etter den andre kastet seg på toget. Snart kunne vi se Egaas, sammen med de tre Høyre-ordførerne på Jæren, gå over jernbanelinja, et bilde som fikk tankene til å gå til Beatles og fotgjengerfeltet i Abbey Road. 

Jærbanen frakter over fem millioner passasjerer i året, og er en av de største, men også en av de få, suksessene i jernbane-Norge. Selvsagt burde det for lengst vært dobbeltspor mellom Egersund og Stavanger. 

Den første kalddusjen kom da "Betales-bildet" dukket opp i Aftenbladet, men med Egaas klippet bort. Vi så bare tre jærordførere krysse jernbanelinja. Nå skulle dobbeltsporet stanse på Nærbø. Jeg måtte flire. Dette var et svik mot Søre Hå og Dalane. Hvor var solidariteten? 

Nå kan det virke som om dobbeltspor er mer eller mindre skrinlagt. Ingen sier det rett ut, men "follow the money", som de sa i Watergate-filmen; og gjør vi det, følger vi pengene, ser vi at dobbeltspor på Jærbanen ikke lenger går på skinner. 

Samferdselsminister Jon Ivar Nygård (Ap) vil bevilge 23 milliarder til dobbelsport på Østfoldbanen. Hvor tror du Nygård kommer fra? Selvsagt. Han kommer fra Østfold. 

Glem E 39, glem alt annet som handler om å utvikle Søre Hå og Dalane. Det finnes ingenting som er viktigere enn dobbeltspor på Jærbanen. 

Politiske kanoner har skrevet under på servietten til næringsforeningen. Er det på tide å tørke seg rundt munnen med den? Eller betyr underskriften noe?

Hva gjør Tina Bru. Hun er nestleder i Høyre. Hva gjør Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. Og hva gjør Geir Pollestad. Han sitter på toppen av kransekaka, i regjeringen, og er kompis med finansministeren. Hva gjør Pollestad? Og for all det: Hva gjør resten av Rogalandsbenken?

Da jeg var guttunge og tok toget til tante Terese i Stavanger, var det 17 minutter raskere enn i dag. 

Da dans var ulovlig i Egersynd

Fritidsklubben i Skytterhuset. Dans nede og kafe oppe. Vi styrte alt selv uten innblanding fra voksne. Og det gikk aldeles utmerket. 

 Vi kalte byen vår for Egersynd. På midten av 1970-tallet gikk jeg på ungdomsskolen. Jeg var elevrådsleder. Min nestleder het Rolf Skogen. Det første vi satte i gang med, var elevkvelder, men da møtte vi uventet motstand. Det var forbudt å danse på elevkvelder. Dans kunne føre til - ja, lite visste vel vi om alt det rare dans kunne føre til, men det visste tydeligvis politikerne i skolestyret. Vi fikk blankt avslag. Arranger gjerne elevkvelder, men ikke med dans. Til nøds folkedans. 

Rolf og  jeg forbant oss på at her skulle det danses, uansett hva det kunne føre til. Vi begynte derfor å invitere til elevkvelder uten lærere og med snikdans. Skolestyret må ha oppdaget utskeielsen, og det ble påtalt at elevkvelder KUN skulle arrangeres med flere lærere til stede. 

Ok, vi laget en ny søknad til skolestyret. Hva med litt dans? Litt dans kunne jo umulig føre til mer enn litt synd (det skrev vi ikke). Til vår store overraskelse sa skolestyret ja. Enn revolusjon var på gang i Egersynd. Vi fikk danse, men det sto tydelig i vedtaket at det kun skulle skje som en liten del av kvelden. Vi måtte altså finne på noe i tillegg til å danse. 

Jeg tar meg i å føle at jeg beskriver steinalderen i Egersynd. Og det vil nok mine barnebarn mene stemmer ganske godt. Men det er likevel fascinerende å tenke tilbake på hvilke rammer vi hadde for utfoldelse på 1970-tallet, og hvor totalt annerledes det er i dag. 

Bildene er ikke fra en elevkveld. Vi laget nemlig vårt eget fristed i Skytterhuset på Nyeveien. Den gode, gamle Fritidsklubben, med Kielland i spissen, lå mer eller mindre nede. De som drev den, Egersundsuka og Skytterhuset hadde blitt voksne og hadde trukket seg inn i heimen. 

Vi spurte om lov til å låse huset, og det fikk vi - gratis. Her styrte vi alt selv. Og her var det stinn brakke flere kvelder i uka. Så vidt jeg kan se er det Sven Arne Petersson og jeg som styrer musikken med Henning Torgersen ved siden av oss. 

Egersund er i dag en helt annen by enn den jeg vokste opp i

Litt av påfunn og folk denne bloggen handler om

 Kå e det nå du he fonne på?

Kå e det nå du he fonne på?» Ja, hva er det nå jeg har funnet på? Dessverre stivner vår lekelyst med årene. Jeg har alltid funnet på ting. Helt siden jeg var guttunge har jeg funnet på ting. Det har ikke alltid falt i god jord. Det er spesielt eldre herremenn i alle aldre som sliter med nye påfunn. De vil så gjerne ha det slik de alltid har hatt det. Eksemplene er mange. Her er ett:

Elvis og di

Den gang jeg fant på «Priscilla Presleys plass» ble jeg stanset på gata av en illsint egersunder som mente jeg «måtte ta te vede». Jeg tok ikke til vettet. I etterkant har jeg hatt med utallige grupper på byvandring til «Elvishuset» i Kirkegaten. Jeg har vært der med både NRK TV og TV2 og jeg har vært der flere ganger med NRK radio.  For prisen av en stein i asfalten fikk vi altså en ny turistattraksjon, som i tillegg er gøy og omdømmebyggende for en leken by som «nye» Egersund. 

15. juni skal «Priscilla Presleys plass» gjenåpnes med ny stein og gøy underholdning. Det vet jeg at enkelte "gubber" sliter med, men jeg nekter å la være å ha det gøy bare fordi andre ikke klarer å ha det gøy. 

EIK og Eirik

For meg er dette et spennende tema. Før var det vanskelig å stikke hodet fram i Egersund uten at det ble noen blåveiser, men byen har forandret seg til noe nær fullkommenhet på dette området. Hvorfor tror du et tidligere «på det jevne-lag» som EIK har våknet og gjør det kjempebra? Eller hvorfor tror du en superflink villmann som Eirik Zakariassen sjarmerer TV-Norge i senk og blir elsket på hjemmebane? Jo, fordi det er mulig. Egersund har ristet av seg stillstanden, søvnigheten og halvgodheten. Nå vinner vi ikke lenger bare halvmaraton. Vi vinner til og med viktige fotballkamper. Krefter forløses som tidligere ble holdt nede av et usynlig, kollektivt lokk som het "kem trur du at du e?".

Trollpikken

Husker du da Ketil Bentsen fant på Trollpikken. Til og med noe så ufarlig som Trollpikken vekket gamle gubber til dåd for å sable ned påfunnet. I dag er det vår største turistattraksjon, og selv ikke gamle tanter er lenger redd for å ta Trollpikken i sin munn. 

Seglem og Aakre

Jeg har sett Henrik Einar Seglem frustrert og lei seg og på nippet til å gi seg med Julebyen. Smålig kritikk tæret på idealismen. Skyllebøtter hold på å slukke ildsjelen. Gudskjelov holdt han ut og forlater nå ei av de viktigste, kreative skutene i Egersunds historie. Han er en påfinner av rang!

En annen påfinner, Johan Aakre, har titt fått høre det. Byteltet, havnepromenade, you name it. Johan har heldigvis evnen til å gå rundt de som foretrekker stillstand. Derfor er han trolig en av de viktigste påfinnere i byens, nyere historie.

Oktoberfest

Eller Mandsangerne og Alf Sverre Andersen? Det verserte en del sprøyt på byen da de gikk i gang med Oktoberfest. «Hæ, Oktoberfest i Okka By? Menn i korte bukser som jodler?» Jeg vet ikke om de ler sist, men de ler helt sikkert best. Oktoberfest er en kjempesuksess som faktisk har satt Egersund på kartet som en glad, festby der vi tidligere ble sett på som en lukket småby på Sør-Vestlandet. 

Jeg husker da Show Chow satte opp telt i sentrum og spilte revy med allsang og ølservering. Det gikk ikke lenge før de gamle gubbene begynte å synge sin bedrøvelige klagesang. På 30 år har byen tatt kvantesprang i gledelig utvikling. Derfor er det mulig å gjøre noe så gøy som Oktoberfest i Egersund uten at det piper nevneverdig fra hornene på veggen. 

Lekteren

Eller T.T.T? De tre store T-er. Jeg tenker selvsagt på Tove, Tore og Torger. De fikk en vanvittig ide. En lekter fortøyd ved kirken. En "lystbåt" med fiskebutikk og restaurant. Det var like før lekteren kullseilte. Jeg tror det sto om et par uker før den skulle taues til Aker Brygge. Men de tre T-ene sto på. Ga seg ikke. Og vant. Nå har vi en unik attraksjon som det går gjetord om. Også her sang enkelte gubber sin klagesang, men øybuer gir seg ikke så lett. Nå er vi stolte av Lekteren til Fonn.

Whisky

Eller galskapen på Jernbaneveien. En gedigen whisky-hall i Egersund. Hæ? Hvordan er det mulig? Er ikke Egersund en by i det berømte bibelbeltet? Var ikke Egersund tørrlagt til godt ut på 1970-tallet? Jo, det var vi, men Egersund er ikke lenger slik som enkelte vil ha det til. Egersund er ikke en trang, liten by der «bygdedyret» lusker i gatene og pietismens klamme hånd ligger formanende  over hustakene. Egersund er det motsatte. Egersund er en liberal by. Jeg mener oppriktig at toleransenivået er høyere i Egersund enn i mange tilsvarende byer. Derfor synes vi det er stor stas med spritproduksjon på Jernbaneveien. Derfor er vi stolte av Berentsens Brygghus og destilleri.

Kjerkå

Til og med i vår 1000 år gamle kirke merker vi de nye strømningene. Nå arrangerer kirken møter om forsoning, de har egne regnbuegudstjenester, prosten vier likekjønnede, den tidligere prosten åpnet Oktoberfest og alle kan se at døren i dag er både skyhøy og kjempevid. Det er til å bli helfrelst av..he..he..

Garpen

Sverre Garpestad. Den mannen har jeg respekt for. Han liker når ideene er litt ville og gale. For noen år siden fikk jeg satt opp hunden «Donn» på Lille Presteskjær fyr. Kunstner og støperi skulle ha 150 000 for skulpturen. Jeg spurte Sverre om B&G ville bidra. Ja, det ville de. 10 000 kroner, sa han. Så la han til. «Hvor mye bidrar du med?» «10 000», svarte jeg. Dermed sendte Sverre 20 000. Sånt er jo gøy. Han er en uredd krumtapp i byens kultur- og idrettsliv som ikke er redd for å støtte ville ideer som for eksempel å gjenreise Trollpikken. Hvis noen lurer på hvorfor B&G har suksess, tror jeg noe av hemmeligheten handler om nettopp dette – de våger å se muligheter der andre seifer og ser begrensninger. 

En glad by

Egersund er med andre ord en helt annen by enn den jeg vokste opp i. Nå er det lov å finne på ting. Det er lov å ha det gøy. Grævlig gøy!