lørdag 27. januar 2024

Høyt oppe og langt nede - da B&G-flyet styrtet

 

I 1974 fikk B & G sitt eget fly. En yr journalistspire i Dalane Tidende fikk være med på jomfruturen. To år seinere styrtet B & G-flyet og media omtalte styrten som en av de mest utrolige i Norges historie. 

 

 

Det vakte oppsikt i 1974. En lokal bedrift hadde kjøpt sjøfly. Bertelsen & Garpestad hadde brukt hele 360.000 kroner på vidunderet. Råflott. En flunkende ny Cessna 206. Hvordan i alle dager skulle de forsvare noe sånt i en by det var tradisjon for å tenke smått, ikke skille seg ut og heller satse på at jabnå vant i lengde. 

            «Det blir dyrere å frakte arbeiderne på denne måten, men vi har igjen for det ved at arbeiderne blir fornødde. Det betyr mye å kunne være hjemme noen timer ekstra i helgene når man jobber hele uka på anlegg,» forklarte Arne Bertelsen til Aftenbladet. 

 

Nytt fly og flyger hentet fra Fauske. Han var dreven i faget og het Per Støre. Det gjensto bare et bitte, lite problem før de nye flyet kunne landet. Det hadde ikke fått godkjent en landingsplass. B & G ønsket seg til Fotlandsvannet. Det lå perfekt til i forhold til bedriften og byen. Samtidig lå det skjermet til og kunne umulig forstyrre så mange. Fotlandsvannet var perfekt. Mente B & G. Det mente ikke Friluftsnemda. Flyet kunne forstyrre så vel fisk som fugl. Det ble nå fornuften som seiret til slutt og Egersund hadde fått en ny havn – en lufthavn, i Fotlandsvannet. 

 

Samme dag som luftfartsdirektoratet hadde godkjent flyet, var det i lufta på vei hjem til Egersund. Ombord var flyger Per Støre og fire passasjerer. En av dem var en 20 åring som skrev litt for Dalane Tidende. Han heter Gunnar Kvassheim og var student på DH. Det var ikke bare flyet som lettet fra Oslo. Det samme gjorde Kvassheim. Både bokstavelig og språklig. 

 

«Turen fra Oslo til én og en halv time og var i det fine været en uforglemmelig opplevelse. Den smule skepsis jeg hadde da jeg satte meg inn i flyet forsvant etter få minutter. Det å sitte i flyet var faktisk like behagelig som å sitte i en bil på landjorda.»

 

Journalistspiren la ut om den fantastiske utsikten. Byen som ble passert langt der nede og han kunne slå fast at «alt ble sett i en oversiktlig sammenheng som lærer en langt mer enn et trist kart i geografiboka.»

 

Så nærmet det flunkende, nye flyet seg Egersund. Nå kan unge Kvassheim «forsikre de Sokndal, Mong, Stapnes og Hadland om at byggene deres tar seg godt ut fra lufta.»

 

Det hadde vært kontroverser rundt valgt av Fotlandsvannet som lufthavn, men unge Kvassheim er ikke tvil. «Landingen i Fotlandsvannet, som sikkert egner seg utmerket for den slags, gikk som resten av turen prikkfritt (...) Det er forøvrig ikke endelig avgjort om flyet vil kunne stasjoneres i Fotlandsvannet. Bygningsrådet skal etter hva vi erfarer behandlet spørsmålet i morgen. Så vidt vi kunne se gikk de første landingene for seg på en måte som ikke kan sjenere noen.» B & G hadde med andre ord fått lokalavisen i ryggen i denne saken, noe som aldri er dumt. «Det var for å si det kort, en fantastisk opplevelse hvert minutt av den en og en halv time lange turen fra Oslo.» 

I dag ler Gunnar Kvassheim godt av episoden. Han skriver ikke lenger sporadisk for Dalane Tidende, men har svingt seg opp til å bli en av avisens viktigste redaktører gjennom tidene. 

            «Det var stort at B & G og Egersund fikk sitt første fly. Jeg tror faktisk denne måten å satse, er litt av forklaringen på hvorfor B & G klarte å bli en viktig aktør i vannkraftutbyggingen og veibyggingen på denne tiden.»

 

Flyet ble først fraktet fra USA til Oslo før turen gikk videre til Egersund. Det hadde en motor med 300 hestekrefter og farten kunne komme opp i 200 km/t. Etter at Kvassheim og co. var satt av i Fotlandsvannet, tok flyet av for å hente hjem arbeidere i Ryfylke.

 

I 1976 hadde B & G to Cessna 206 i stallen. Bergen Air transport hadde ett. Egersunderne og bergenserne fant sammen og startet Sky – Taxi. Problemet for B & G var at de manglet sertifikat for taxiflyging. Det hadde bergenserne. 

            «Det er personell-flyging Air Taxi vil legge stor vekt på. Folk som ligger på anlegg vil gjerne komme hjem til helgene så fort som mulig. Nå Ulla-Førre anleggene starter tror jeg dette kan bli mer aktuelt enn det som har vært vanlig til nå. Vi har allerede fått forespørsler om transporter når disse anleggene kommer i gang,» fortalte Leif Stokkeland til Aftenbladet. 

 

Stokkeland jobbet på kontoret sammen med en ingeniør, ei kontordame og Leif Nedland. Nedland fikk tittelen «skvadronsjefen», for han hadde ansvar for flyene. Selv om han hadde flyskrekk.

Og turene med BG-fly under ymse værforhold kunne være heftige nok. Det hendte flyene bokstavelig talt sopte tretoppene på vei inn for landing.

 

En gang var «skvadronsjefen» etter en pilot som han mente burde komme seg på vingene. Men det var uvær med vind og dårlig sikt, så piloten ville vente til forholdene bedret seg.

Nedland holdt på sitt og skulle ha flyet av gårde.

«Det er greit det,» sa piloten. «Da tar du og jeg en prøvetur først.»

- Flyet ble på bakken.

 

Røberg var flyger av den røffe sorten - med fartstid fra Svalbard. Han fløy nærmest «bussrute» fram og tilbake til Suldal. Iblant skremte han passasjerene med diverse fly-stunts, noe ikke alle var like begeistret for.

En gang de skulle fly heim, ba han sidemannen om å holde litt i stikka så han selv kunne få spise.

Joda, sidemannen tok stikka. Men da Røberg åpnet melkekartongen og løftet den mot munnen, så passasjeren sitt snitt til å ta litt igjen for tidligere skrekk-turer. Han drog hardt i stikka så flyet gjorde et brått kast og melka skvatt.

«Dær fekk du igjen, din jækel,» gliste en fornøyd «2. pilot».

 

Ved en helt annen anledning var tåka så tjukk at piloten valgte å lande på sjøen og sende en av karene i land med beskjed om å gå til butikken og kjøpe en pose boller, «så får vi lese på posen hvor vi er.»

 

Alle som ville, fikk lov å håndtere flyet på vei til eller fra anlegg. En dag var det Kåre Seglem sin tur. 

Akkurat denne turen hadde de fløyet så mange ganger at de visste det tok nøyaktig trettifem minutter til Fotlandsvatnet og hangaren der.

Den erfarne piloten var så avslappet at han duppet av mens Kåre styrte.

Plutselig utbrøt en av passasjerene: «Der he gått førti minutta! De må vekka flygaren!»

Det ble umiddelbart gjort, og en noe forvirret pilot fikk kjapt orientert seg: 

«Å, faderen! Dere skulle vekket meg før! Vi har nettopp passert Sokndal.»

 

19. november 1976 skjer det som kunne gått inn i historien som den svarteste dagen i B & G sin historie. Klokken 15.05 lettet Cessna-206 flyet fra Sauda. Flygeren denne dagen het Johan Arnt Sæstad. Passasjerene var Bjarne Thomassen, Sveinung Myklebust, Einar Skulevold, Ingvald Bilstad og Arvid Johnsen.

 

Været var bra. Vindstille, men noen tåkedotter her og der. I tillegg lå det tett røyk fra fabrikken i Sauda over fjorden. Temperaturen var minus én grad. Mennene satte seg godt til rette i setene. Det var fredag og de skulle hjem. B & G jobbet med veien fra Sauda til Valldal. Snart nådde flyet en hastighet på 200 km/t. Ingen merket noe rart. Alt var normalt. Men så - etter to-tre minutter skjedde det noe. Plutselig, idet de brøt gjennom skodda, var fjellveggen like foran dem. Piloten fikk kastet flyet til side og inn i ei treklynge. Deretter gikk flyet rett i bakken. Sistemann, Bjarne Thomassen, fikk plunder med sikkerhetsselen. Men han kom seg løs og rullet 30-40 meter nedover før flyet eksploderte og sto i flammer. 

«Vi var glade vi overlevde,» konstaterer Sveinung Myklebust. 

Smellene som fulgte ble hørt på lang avstand. En våken saudabu ringte lensmannen. Nå gikk katastrofealarmen. Politi, hjelpekorps og leger la av gårde ut i terrenget til ulykkesstedet. 

De seks mennene tok seg ned til et båtnaust og «stjal» en båt. Eller rettere sagt TO båter, for den første var så lekk at de måtte ha en på slep i reserve. 

 

Det ble en drøy rotur til Sauda. Der gikk de først til lensmannen for å melde fra om ulykka. Klokka var 16.30. Men de måtte vente ei stund før de slapp til på lensmannskontoret, siden en illsint, lokal bonde var inne for å anmelde tjuveri av to båter.

 

I tillegg kunne en oppskjørtet tjenestemann fortelle at de hadde det særdeles travelt, for de hadde fått melding om en flystyrt. Og siden en av BG-mennene var litt blodig, fikk de beskjed om at kontoret ikke hadde anledning til å ta seg av slåssing og krangling eller den slags, «for nå leter vi etter dette flyet!»

«Nå har det seg sånn,» ble det svart fra BG-hold, «at vi satt i det flyet.»

«Å, gudskjelov!» sukket lensmann Magnus Ulland og la til.  «Vi ble ikke så lite overrasket da mennene vi lette etter plutselig sto her. Det var et under at de seks kom fra det med livet i behold.» 

Flere aviser kalte hendelsen for «Norges mest utrolige flyulykke.»

 

Fra Sauda bar det videre med båt til Stavanger, hvor de ble møtt av folk fra BG, blant andre Arne Bertelsen, som fikk karene heim. Arne hadde gitt sønnen Rune streng beskjed om at hvis telefonen ringte, skulle Rune svare at de havarerte var i Sauda.

Ganske riktig; telefonen glødet. Og journalistene ble alle «informert» om at pilot og passasjerer var i Sauda.

Dermed kunne ulykkesfuglene komme seg heim i fred - og være klar til jobb igjen mandag morgen.

 

Men Bjarne Thomassen innrømmer at han ble en smule irritert på en polititjenestemann fra Haugesund som han seinere måtte til avhør hos. Politimannen spurte og grov i sju lange og sju breie om dette innbruddet i båthuset.

Til slutt sa Thomassen: «Når du er ferdig med det båthuset,… du skulle ikke da være interessert i å høre hvordan det gikk med oss som satt i flyet?»

 

Bonden fikk for øvrig båtene sine igjen. Ja, den ene ble til og med levert «på døra» med en BG-dumper.

 

 

 

 

 

 

 

 

onsdag 17. januar 2024

Gløm akebrett, kjelke og rattkjelke. Då eg vokste opp va det klubba som gjaldt

 

”Det finnes tri måda å renna ner Sandbakkan på; småongan renne på kjelke, dei litt større renne på rattkjelke og me store renne på klobba. Adle starte frå fyste Vannbasseng og me renne heilt ner.”

Tiger sto med enn fod på klobbå mens han snakte. Han likte å ha kommandoen. Me kikte på kværandre. 10 gutta og Randi. Detta va viktig, langt viktigere enn selve turen ner Sandbakkan. Nå sko småongan, dei litt større og dei store skillas frå kværandre. Me sko sorteras. 

Klobbå va et frykta fremkomstmiddel. Ingen på Damsgård hadde klobba. Ongan på Mosbekk hadde klobba. To klobbe. Di hadde gått i arv gjønå generasjona. 

”Di blei sikkert lagt onna krigen sånn at folk sko komma seg rask nerøve når tyskerne va i helan på di fø det atta di ikkje hadde blenda gardinan sine når engelskmennan kom fygande om notten i fygemaskinan så hette Spiddfaier,” meinde Ludvig. Di andre va enige. Di va heilt klart frå krigen. Klobbå va ikkje et legetøy, den va et våben!

Me begynde å gå oppøve. Oddvar og Torstein ga seg i fyste bakken. Småonga, tenkte eg. Di satte seg på kjelken fø å venta. Der Sandbakkan skille seg, sa Nils, Arne og Alf Gonnar takk fø seg. Di satte seg på rattkjelkan fø å venta og såg Børge, Tiger og Randi gå vidare oppøve. 

”Eg fatte ikkje koffe Randi dilte itte. He hu ‘kje forstått at det bara e klobbe så klare turen heilt i frå toppen?” 

Nils va øvegjidde. Den tonge klangen frå tremeiene konne hørrast i flærne minutta itte at di hadde passert svingen oppøve. Di tynne stålmeiene på rattkjelken te Randi ga ikkje enn lyd frå seg. 

”Det her kan bli stygt. Ska me springa heim te Damsgård og henta bror te Randi? Hu kan risikere å bli øvekjørde a klobbene frå Mosbekk.”

Alf Gonnar va bekymra. Han drog pinkhuå ner øve øyren. Nils og Arne nikte. Vel konne Randi være tøffe i tryne, men hu klarde aldri å hamle opp med Børge og Tiger. Då såg me lyset. Det va for seint. Startsignalet hadde gått. Jostein hadde skåde opp nødraketten. Han hadde kjypt den a enn fisker fø tri flaske Brigg. Nå hang nødraketten i fallskjermen og lyste opp Sandbakkan. Me visste at to klobbe og enn rattkjelke va på vei nerøve frå 1. vannbasseng. 

Me hørrte di før me såg di. Så kom di rondt svingen. Tiger og Børge låg på magen og styrde med hennan. Di passerde okke på likt. Men kor va det blitt av Randi? Der kom hu. Me pusta letta ud. Hu hadde komt levande frå starten. Men hu kom te å taba. Me heiv okke rondt og satte itte. Meiene føltes som varme kniva i smøret på kjøkkenbordet. Glien va mær enn gode. Det gjekk onna. Lang der framme såg me snødreve itte klobbene. Me konne så vidt skimta Randi. 

Nå va klobbene komt ner te der småongan med kjelkan sto og venta. Det var bara den siste bakken igjen. Kjelkan heiv seg itte. Og bag kom me på rattkjelkan. Så skjedde katastrofen. Børge skar ud og tog med seg Tiger. De fôr opp i ei snøfonn og øve et gjerde og så bar det i foll fart ner et jorde som ende i Rennå. Før någen fekk reagert, hadde fyst Randi, så rattkjelkan og te slutt kjelkan gått i mål. Nå la adle på sprang oppøve få å se kor det blei av Børge og Tiger.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    

Di sadd på et isflag i Rennå. Klobben va togne a strømmen. Ingen fant di igjen. 

Børge og Tiger blei hjolpen i land. Di va gjønåblaude og di lokta drid. Ingen sa et ord. 

To dage seinare va me igjen samla i Sandbakkan. Adle udenom Tiger og Børge. ”Se kem så komme der.”

Randi pekte. Der kom Tiger og Børge dra’ande på kvær sin flonkande nye rattkjelke. Ingen sa någe. Det va Tiger så braud tausheden. Han snakte et hakk lågere enn han pleide:

”Greit, så vant Randi. Me innrømme det. Men me he mysta klobbene og me he fått rattkjelke og me lige det ikkje.”

Randi smilde lurt. Nå va hu såpass osen at hu tårde trekka litt i di. ”Dokke lokte bære i dag.”

Adle holdt pusten, konne detta gå godt. Det gjekk någen lange sekunda. Børge og Tiger såg på kværandre. Så lo di.

“Når eg blir voksen, ska eg bli politiker sånn så far min, og då ska det bli slutt på kloakk i Åne.”

Og Tiger fulgte opp.

“Far min sa at det va liga greit at klobbene forsvant. Det e rattkjelka så e framtide.” A.O.K.

lørdag 30. desember 2023

Hjertet er perlet av en seksåring fra Ukraina som flyktet fra Odessa til Egersund. For meg har nesten alt det viktige jeg har vært med på i 2023, handlet om Ukraina

En seks pr gammel jente laget dette hjertet. 

 Av alt det spennende jeg har opplevd i 2023, er det ingenting som har gjort sterkere inntrykk på meg enn møte med mennesker fra Ukraina. Mitt "Ukraina-år" begynte med at Dalane Tidende brukte hele forsiden på et dikt jeg skrev til Ukraina i forbindelse med ett års dagen for invasjonen. 

I den samme avisen leste jeg at ukrainerne skulle markere dagen med et arrangement på Torvet. Jeg sendte en e-post og tilbød meg å hjelpe til. Dermed var det gjort. Jeg ble invitert med på planleggingsmøte. Her fikk jeg høre Alona Moskalenko synge. Det var så sterkt, så rørende - ja, nesten overjordisk bra. 

Dalane Tidende brukte hele forsiden på mitt lille Ukraina-dikt.


28. mai kåserte jeg på Sogndalstrand. Veldig kjekt. Der traff jeg Gjert Aarstad og en bunt sokndøler som jeg ikke kjente fra før. De hadde startet en aksjon. "Biler til Ukraina". Så fortalte de en historie. Kontakten i Ukraina hadde spurt etter en kjølebil. De trengte en kjølebil for å frakte drepte helter hjem fra fronten. Sommervarmen ville ellers gjøre en slik transport umenneskelig. Historien gikk rett til hjertet på meg og jeg lovet der og da at jeg skulle skaffe penger til en kjølebil. Folk responderte fantastisk. Det kom inn så mye på Spleisen at vi kunne anskaffe to kjølebiler. 

24. august ble jeg invitert med til å feire Ukrainas nasjonaldag i Egersund. Det store Misjonshuset i Egersund var fylt til randen av folk. De fleste måtte stå. Igjen - utrolig gripende. Den nasjonen har fostret mange talenter og mange hyggelige mennesker.

I midten av september kom fire ordførere fra Ukraina til Dalane. Jeg tok dem med på byvandring. På kvelden spiste vi middag med dem på hotellet. Jeg tok med Show Chow-gutta og så spilte vi sangen vår om Ukraina. Det ble noen tårer da vi kom til den delen som inneholder nasjonalsangen. Igjen - en veldig gripende kveld. 

Show Chow spilte vår "Ukrainasang" for fire Ukrainske ordførere


Nå er vi med årsskiftet. Putins nyttårshilsen til Ukraina er en skur med dødelige raketter. Jeg kjenner det langt inn i hjerteroten. Her pøses det raketter inn over et land som ikke har gjort noe annet galt enn å ville styre seg selv. De har ikke drevet med terror, de har ikke gått over grenser, de har bare ønsket seg frihet til å leve slik de selv vil leve. 

Jeg kan forstå at frie mennesker og frie nasjoner oppleves som en trussel for despoter, men har jeg et ønske for det nye året, så er det at krigen skal ta slutt, russerne skal dra hjem og ukrainerne skal få bestemme sin fremtid uten å se landet sitt evet opp av den russiske bjørnen.

Et fritt Ukraina i NATO og EU, kommer til å blomstre og bli en sentral stat blant de frie statene i Europa. La oss håpe den dagen ikke er langt unna. Godt nytt år og slava ukraini.

Ordfører Jonas fra Sokndal og ordfører Odd i Eigersund, har vært i Ukraina i 2023. På Torvet i forbindelse med ett års markeringen av invasjonen, holdt de sterke taler, gode taler. 

lørdag 23. desember 2023

To kusiner, gravide og begge føder sønner som skal skape historie.

Maria og søskenbarnet Elisabet, begge høygravide, og begge skal føde sønner som skaper historie. 

 Elisabet er en del av den store julefortellingen. Likevel har få hørt om henne. Det er synd. Det er noe i hennes historie som på forunderlig vis binder det andre sammen.

Jeg er blant dem som tror at religiøse fortellinger er hint til oss mennesker om den store sammenhengen. De som skrev dem hadde ikke hele bildet, ingen har hele bildet, men de gir oss sine hint. For å se dem kreves kun et åpent sinn. Ingen steder er hintene tydeligere enn i julefortellingene. Selv en tviler med hang til tro, blir berørt av det dype i det enkle.

 

Elisabet var en høyt respektert kvinne i landsbyen. Hun hadde en kjærlig og god mann. Alt lå til rette for et godt liv. Så gikk årene. Elisabet så ungeflokkene komme og gå i nabolaget. Nå hadde hun passert den umerkelige alderen da det ikke lenger var naturlig for henne å få barn.

Langt nede i dalen bodde hennes kusine, Maria. Hun var forlovet med snekkeren Josef. Maria var en ungjente full av liv. Elisabet tenkte nok at Maria kunne ha ventet litt med å forlove seg, men Josef var en snill mann med en sikker jobb og trygghet betydde mye for kvinnene i det okkuperte landet. To kvinner. To hverdagsmennesker. Det er ingenting ved dem som pekte mot det som skal komme.

 

Så snur alt.

 

Begge kusinene blir gravide. Maria får høre om tilstanden til Elisabet og vil reise. Josef ordner med skyss. Det er mange mil mellom de to landsbyene. Maria får bli med en karavane opp i fjellene. Josef blir igjen for å arbeide. Maria kommer til et hus der alt er forvandlet siden sist hun var på besøk. Tristheten er borte. Det usagte hadde i årevis ligget som et slør over huset. Nå hadde livet i magen sprengt opp lemmene foran vinduene og sluppet inn lys.

 

Så er det Marias tur. Hun forteller kusinen sin historie. Mens hun snakker, kjenner Elisabet at babyen sparker i magen. Hun er seks måneder på vei og de ler av ungen som er rastløst og vil ut. De to kvinnene skal snart føde hvert sitt guttebarn. Nå bærer de på liv som skal skape verdenshistorie.

 

Elisabet føder en sønn som får navnet Johannes. Seks måneder seinere føder Maria en sønn som får navnet Jesus. De to guttene må ha likt seg i hverandres selskap. Deres livsveier har mange felles kryss. Det mest kjente fant sted ved elva Jordan. Her døpte Johannes sin tremenning Jesus.

 

Elisabet og Maria er to kvinner det står respekt av.  De ble satt inn i historien på en måte som må ha kostet. Johannes skulle bli den som banet vei for Jesus. Resten er verdenshistorie. Begge kvinnene skulle seinere oppleve at deres førstefødte ble drept på barbarisk vis.

Det er en bro i fortellingen om de to kvinnene og deres berømte sønner. Den gir oss hint om å se etter det store i det lille. Juleunderet er barnet. Det guddommelige er ikke der ute, men inni oss. Underet er liv.

 

                           

mandag 20. november 2023

Min metode - instinktiv vennlighet

Fra en av prøvene. Noen MÅ ha på seg kostyme for å gå inn i karakter, andre venter til generalprøven. Min metode som regissør kaller jeg "instinktiv vennlighet".  

 Hva holder vi på med? Etter en tøff øvingshelg på spelet "Juleunderet på Hedningholmen", har jeg gjort meg noen tanker. Jeg har tre roller i spelet: Forfatter, regissør og aktør. Måten jeg takler de to første på, er gjennomtenkt. Jeg kaller metoden for "instinktiv vennlighet". 

Hva betyr det?

Jeg var lærer i 10 år på Jæren folkehøgskule. Ikke en eneste gang hevet jeg stemmen til elevene. Det gikk aldeles utmerket. Jeg forsøker nemlig å praktisere det Grundvig kalte "lysten driver verket". I praksis betyr det at jeg ikke kjefter i rollene mine som forfatter og regissør. Skuespillerne og musikerne får ansvar for å finne sin vei i spelet. Min tanke er at alt blir mye bedre hvis det er lysten som driver det fram, ikke frykt for kjeft eller for en regissør som tror"han he heila vede".

Med "instinktiv" mener jeg at aktørene skal lete i seg selv etter løsninger. Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger de siste dagene: "Hvilken inngang skal jeg bruke?" Jeg har stort sett svart: "Hvilken inngang føler DU det er rett å bruke?" Jeg ser jo at noen blir frustrerte, forvirret. Og jeg er helt sikker på at noen ville ønsket klare svar, og en sterk vilje fra min side. Men det får de ikke. De må lete i seg selv etter de rette svarene.

Skuespiller og regissør Torfinn Nag ringte meg for noen dager siden. Han både spiller og har regien i et annet av mine julespel - "Det skjedde i Julebygda...". Vi snakket om forskjellige løsninger, men jeg var klar på at han som regissør fikk bestemme. Jeg som forfatter holder fingrene av fatet. Torfinns svar var at han satte pris på min holdning, og la til:  "Resultatet blir alltid mye bedre på den måten." Nettopp. Min jobb er å sende folk av gårde, men så får de etter hvert finne veien selv.

Men hvorfor i alle dager bruker jeg ordet "vennlighet" som metode? Selvsagt får ofte de sure, kjeftesmellene, de autoritære - viljen sin. Men heller ikke mer. De får ikke det lille ekstra ut av folk, det lille ekstra som utgjøre hele forskjellen. Vennlighet har skaperkraft i seg. Vi får lyst til å prestere. Lysten driver verket. Vi får lyst til å gå på øving. Vi får lyst til å vise oss fram. Og en vennlig atmosfære gjør at vi trives i hverandres selskap. Vennlighet stråler. Sure folk stråler kun surhet.

"Det skjedde på Hedningholmen" er et godt eksempel. Vi er mange involverte. Aldersspennet er fra 15 til 72 år. Vi kommer fra vidt forskjellige kulturer. Vi er på forskjellige steder i livet og i karrieren. Ikke minst er vi forskjellige som personligheter. Noen sliter på privaten. Noen har for mye å gjøre. Alt i alt er et slik ensemble en smeltedigel av forskjellighet. Derfor vil ingen høre meg kjefte når noe ikke går helt etter planen (og det gjør det aldri). Presset skal ikke komme utenfra, det skal ikke komme fra meg, det skal komme innenfra hos hver enkel. 

Jeg er privilegert så får jobbe med flotte, flinke folk. De gir meg masse energi, de gir meg lysten til å drive verket videre. Dette var bare noen bagateller, noen strøtanker etter en beintøff øvingshelg.




 

onsdag 1. november 2023

Ord som trengs for å banne når vi ikke vil banne. Har du eksempler?

Kristelig neste-banning er en kunst som mange har rendyrket her på Sør-Vestlandet

 Alle trenger kraftuttrykk. Før eller seinere får vi alle en stein i hodet. Noen av oss sliter med å banne. Oppveksten, søndagsskolen, sitter i ryggmargen. Så hva skal vi si? 

Far min brukte my e"fadosten".  Mine favoritter er nok "hekkan" og "jøsses". 

I Eigersund er vi så heldige å ha to bygder med "hell" i navnet. Derfor kan vi trygt be folk folk "dra te Hellvik", eller enda verre: "Dra te Helleland!"

Jeg fikk mange innspill etter at jeg spurte om uttrykket "ikkje knø". Det var vanlig i min barndom, men jeg var i tvil om dagens unger ville forstå meg. Mandag holdt jeg en appell mot nedleggelse av Husabø skole. Jeg laget slagordet: "Legga mer? Ikke knø! Husabø ska aldri dø!" Etter at jeg var ferdig, ble jeg oppsøkt av tre unge jenter. De ba meg forklare ordet "knø". 

"Salte" er et kristelig banneord jeg husker fra søndagsskolen. Skulle vi ta skikkelig i sa vi: "Søren salte". 

Jeg tror nok favoritten min i dag er "gobba!".

Historien bak "Eg e liga glad"


 Historien bak «Eg e liga glad»

 

«Eg e liga glad» er Show Chows suverent mest spilte sang i strømmetjenester. Nå har gruppa gitt Dalane energi lov til å bruke ordene «Eg e liga glad, sjøl om regnet hølje ner», på paraplyer.

 

 

I 1990 og 1991 var Show Chow støtt og stadig i Stavanger og spilte inn sanger til en ny plate. Det var Staccato studio som sto bak Stavangerbølgen med innspillinger av Stavanger ensemblet, Asfalt, Mods og mange andre. 

 

-       Vi hadde gjort oss ferdige med innspillingen og to platedirektører i Oslo tok turen til Stavanger for å høre på resultatet. De likte det de hørte, men de savnet en hit. Gi oss noen uker til, sa vi, og så satte vi i gang. 

 

Arnt Olav Klippenberg forteller at han skrev teksten til «Eg e liga glad» på en halvtime. Sven Arne Petersson og Øystein Ellingsen brukte heller ikke noe særlig mer tid på melodien. Så gikk de i studio med den nye sangen. 

Dette året fikk norske plateselskaper i oppgave av NRK å komme opp med sanger til den norske Grand Prix-finalen. Sonet/Slagerfabrikken ba Show Chow stille med «Eg e liga glad». 

 

-       Vi var i hundre. Finalen skulle være 16. mars i Chateau Neuf. Gleden varte helt til en NRK-sjef kom på Dagsrevyen og sa at finalen var avlyst. Begrunnelsen var at sangene var for dårlige. 

 

Klippenberg forteller at en av sangene som ble vraket i 1991, «I evighet» med Elisabeth Andreasson, ble sendt inn på nytt i 1996. Nå vant den. I den internasjonale finalen kom den på 2. plass. 

 

I 1991 kom cd-en «Løslatt på prøve» og det blir fort klart at to av sangene skilte seg ut. «Eg vett enn liden holme» med Jan Eggum på gitar, fikk mye radiospilling. Likevel var det «Eg e liga glad» som havnet høyt oppe på Norsktoppen 14. juni. Her ble den liggende utover sommeren.

 

-       Det er veldig kjekt å ha en sang med et hook som mange kan. Ingenting er hyggeligere enn å stå på scenen og se folk synge med. Vi merker at mange unger kan sangen. Jeg tror de må ha lært den på skolen. Også flere musikkorps har laget arrangementer. Den egner seg visst nok godt til marsjering, humrer Klippenberg.

 

Han forteller at det var gøy da Dalane Energi tok kontakt og lurte på om de kunne få bruke en linje fra sangen på paraplyer. 

 

-       Vi sa selvsagt ja. Sånt er jo bare moro. Nå har vi en sponsoravtale som må være unik. Jeg tror ikke det finnes så mange andre sponsoravtaler som omhandler paraplyer.

 

søndag 1. oktober 2023

Tilbakemeldinger er en vitaminsprøyte rett i forfatterbaken min


 

Noe av det hyggeligste som finnes er å dukke opp på døren hos en superleser som Anne Grete Vatnamo, og levere en bokserie til henne som hun skal gi videre i gave.

Det er ofte underkommunisert hvor viktig leserne er for en forfatter. Jeg kjenner forfattere som seriøst påstår at de skriver for seg selv og at de egentlig gir blaffen i om boken blir lest eller ikke. For dem er boken et kunstverk hevet over noe så trivielt som lesere og salg. 
Jeg for min del tenker motsatt. Jeg skriver for at bøkene mine skal bli lest. Derfor reiser jeg mye rundt og snakker om bøkene og derfor har jeg bagasjerommet fullt av bøker. Jeg tjener ingenting på å selge bøker fra eget utsalg og dra rundt til folk og levere dem på døren, men det betyr null og niks. Alt handlere om lesere. Jeg elsker mine lesere og er villig til å strekke meg langt for dem. 
Jeg har snakket med forfattere som hevder at tilbakemeldinger betyr lite. Kunstverket, boken, står på egne bein, så kan folk mene hva de vil. Slik er ikke jeg, dessverre. Det måtte vært deilig å levd i en slik boble, men for meg er det umulig. Derfor blir jeg så usigelig glad når jeg får meldinger som de jeg legger ved her. De er fra folk som nettopp har avsluttet "Sverdgny" og som forteller om opplevelsen de hadde med boken.
Slike tilbakemeldinger er en vitaminsprøyte rett i forfatterbaken min. 











fredag 8. september 2023

Kokka Astrid Vinningland hadde vakt på Grand hotell. Hva i alle dager skulle hun gjøre med den døde gjesten på rom nummer 2?

Astrid Vinningland oppdaget en død mann på hotellet. Hva i alle dager skulle hun gjøre?


 Hvem ringer man til i en bitte, liten by når det sitter en død mann på rommet

For Grand hotell i Egersund var de handelsreisende viktige. Da hotellet ble bygd opp igjen etter brannen i 1926, var fire utpakkingsrom blant nyvinningene. Her kunne handelsreisende komme med varer og presentere dem for lokale kjøpere. 

I perioder lå havna full av fiskebåter. De virket som en magnet på handelsreisende.  En av dem som pleide å dukke opp når båtene klappet til kai, var en handelsreisende fra Trondheim. Han solgte klær til fiskerne. Mannen gjorde ikke så mye av seg. Derfor visste ikke de ansatte så mye om ham, men navnet kunne de. Han fikk alltid rom nummer 2. 

 

Kokka Astrid Vinningland hadde sett i bestillingsboka at han hadde reservert rom. Han ankom hotellet som vanlig litt ut på ettermiddagen. Bilen var full av kofferter med arbeidsklær. Han ba Vinningland øse opp maten mens han bar opp bagasjen. Mens dette pågikk, dukket det opp en fisker. Han var på jakt etter arbeidsklær. Kokka sendte ham til rom nummer 2. Det gikk bare sekunder før han var nede igjen.  

- Det sitter en død mann på rommet, sa fiskeren. 

- Hæ? Det kan umulig stemme. Han var akkurat her. Maten står på tallerkenen og er fremdeles varm, svarte Astrid Vinningland. 

Hun ble likevel med fiskeren opp til rom nummer 2. Døra sto åpen, men hun banket på. Ingen svarte. Hun kikket inn. Der satt mannen. Øynene var åpne. Hun gikk bort og kjente på pulsen. 

- Mannen er jo død, sa hun. 

- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte fiskeren.

 

Hva gjør man i en liten by som Egersund når det dukker opp en død mann på et hotellrom og ingen vet hvem han er? Svaret er ikke å ringe et begravelsesbyrå. Det skal gå mange år før det dukker opp den slags bekvemmeligheter i byen. Så hvem ringer man? Kokka ringte doktor Kirkebø. Han avbrøt det han holdt på med og kom umiddelbart. 

- Han er jo død, sa doktor Kirkebø.

- Ja, visst er han død. Det var jo det jeg sa, svarte Astrid Vinningland.

- Da kan ikke jeg gjøre noe, sa doktor Kirkebø og gikk.

 

Kokka visste at det var en nonne i byen. Hun bodde i Sandbakkan. Egentlig var hun sykepleier, men uniformen gjorde at folk kalte henne for ”nonna”. Vinningland ringte ”nonna”. Hun kom umiddelbart. 

- Han er jo død, sa ”nonna”. 

- Ja, visst er han død, det er jo det jeg sier til alle, svarte kokka. 

- Da kan ikke jeg gjøre noe, svarte ”nonna” og gikk. 

 

Nå begynte Vinningland å bli desperat. Hva skulle hun gjøre? Det satt en død mann på rom nummer 2 og ingen ville overta ansvaret. Hun ringte Berentsen i sykebilen. Hun fortalte at det var en SYK mann på hotellet. Berentsen holdt til i nærheten og kom i løpet av minutter. 

- Mannen er ikke syk, han er død, sa Berentsen. 

- Ja, visst er han død, så nå må du ta ham med deg, svarte Vinningland og så for seg problemet blir båret ut av døra. 

Berentsen tok ham med i bilen og kjørte ham til sykehuset. Endelig kunne Astrid Skjæveland kunne puste ut. Nå var ikke mannen lenger hennes problem. Et par timer seinere ringte telefonen. Det var fra sykehuset. 

- Nå er han stelt og ferdig og vi har lagt ham i kista. Han er klar til henting.

 

Da tok Astrid Vinningland en dramatisk beslutning. Hun ringte hotelleier Inge Skjæveland. Han bodde i øverste etasje. Han hadde gang på gang innprentet i de ansatte om at de måtte ordne opp i problemer selv. Han ville ikke forstyrres. Skjæveland var som alltid motvillig til å komme ned, men han må ha merket på stemmen til kokka at dette var alvorlig. Noen minutter seinere sto han på kjøkkenet. Hun fortalte om den døde mannen og at de nå måtte hente ham på sykehuset. 

- Over mitt lik, sa Skjæveland, og la til. -  Hvis de kommer med ham, så får de sette ham utenfor. Dette er ikke vårt ansvar. 

 

Nå hadde Astrid Vinningland fått nok. Hun ringte politiet. Først kom én konstabel, men han fant fort ut at dette ville han ikke ta ansvaret for alene og tilkalte én til. De gikk gjennom rommet og bagasjen. Det endte med at politiet tok ansvar og fikk liket sendt av gårde med toget til Trondheim. 

 

Astrid Vinngland kunne endelig slappe av. Saken hadde fått en lykkelig slutt, ikke for mannen, men for de som måtte løse problemet. Trodde hun. Noen dager seinere parkerte det en likbil utenfor hotellet. En trønder kom inn. Han var sendt til Egersund for å hente hjem den døde handelsreisende. 


Av ARNT OLAV Klippenberg




 

onsdag 16. august 2023

Det partiet som svarer best på disse spørsmålene, får min stemme ved valget.

Stemmeurnen i Egersund er laget av Ole Gabrielsen. Han var lam og beveget seg via bjelker i taket i verkstedet sitt. Da han la kobber på kirketårnet, heise han seg i et sele.


 I år kommer én sak til å avgjøre hvem som får stemmen min. Jeg fikk høre en historie: Vi er i Egersund. En leilighet blir ramponert. Gjenstander blir stjålet. Det fremkommer trusler. Livskvaliteten til familien blir etterpå kraftig redusert. De anmelder selvsagt saken. Gjerningspersonene er gamle kjente. Her er det skriftlige svaret fra politiet: "...saken er henlagt på grunn av manglende behandlingskapasitet (...) Arbeidsmengden i rettspleien gjør at politiet må prioritere hvilke saker som kan behandles."

Da jeg hørte denne historien, og så svaret fra politiet, visste jeg hvilken sak som blir den viktigste for meg ved lokalvalget. Vi skal føle oss trygge i en by som Egersund. Jeg mener trygghet overskygger alt annet. Jeg aksepterer at politiet henlegger saker etter bevisets stilling. Jeg aksepterer at politiet ikke klarer å løse saker. Men jeg sliter med å akseptere at opplagte saker, med kjente gjerningsmenn, blir henlagte "på grunn av manglende behandlingskapasitet". 

Som journalist i Aftenbladet dekke jeg hvert år den lokale krim-statistikken. Jeg hadde en avtale med politisjef Tendenes. Han skulle ringe meg når det ble begått et innbrudd i en privatbolig. Jeg tror det gikk nærmere to år før han ringte. Men det var for 12 - 15 år siden. Noe er i ferd med å skje i den lille idyllen vår. Den gang snakket vi om Kardemomme by. Ingen kaller lenger Egersund for Kardemomme by.

11. september velger vi våre lokale ombudspersoner. Jeg har stor respekt for lokalpolitikerne. Lokaldemokratiet er en vakker institusjon. Lokalpolitikerne er ikke skyld i historien jeg forteller, men de kan gjøre noe med den.

Jeg kommer til å sjekke med partiene som stiller til valg: Hvem går på barrikadene for mye større ressurser til politiet i Dalane? Hvem får sine på Rogalandsbenken til å stille spørsmål til justisministeren? Hvem får politimakta i "Stavanger" til å fortelle oss hvorfor vi skal finne oss i at stygge saker droppes "på grunn av manglende behandlingskapasitet"? Hvem setter seg på flyet til Oslo for å lobbe i moderpartiet og blant justispolitikerne på Stortinget? Hvem inviterer justisminister Emilie Mehl til Egersund for å si henne et alvorsord?

Det partiet som svarer best på disse spørsmålene, får min stemme ved valget. 




onsdag 12. juli 2023

Liten øy, men stort paradis

Kjeøyne ligger vakkert til med utsikt fra Fylkesvei 44


 Egersund e enn by omkransa av paradisøye; Asperøyne, Eigerøy og Skarvøyne. Men det finnes ei øy som folk glømme og som kanskje e den finaste av di adle, nemlig Kjeøyne. 


Så va det navnet. I Egersund blir me plaga av folk som ikkje lige måden me seie ting på. Di kalles myndigheda og di vil at me ska kalla Seglei fø Segleim, Eigerøy fø Eigerøya og Kjeøyne fø Kjeøya. Lokalpolitikerne he foreslått et kompromiss. Kå med Kjeøy? Men det finnes ikkje kompromissa når det handle om någe så alvorlig som bokstaven a. Derfø holle me okke heller te Kjeøyne. Det va navnet dei fyste som kom te øyne brukte. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. I dag huse øyne rondt 50 hytte med stort og smått. Opprinnelig tehørte Kjeøyne gårdan på Tengs, men så oppdagte byfolk paradiset og fekk seg små ”stykka” der di konne dyrka poteta og grønnsaga. 

 

Før i tide sadd folk på Tengs og kikte på kobben som boltra seg i steinan på jakt itte laks. Kobbeskjæret e den lita øye ved udløbe av Tengselve. Det som forandra alt va då jernbanen kom te byen i 1878. Linjå blei lagt øve Launes. I dag tenke me på Launes som en elvemunning, men før brue kom, va Launeshalsen en del av Leidlanshavet og besto av saltvann. Brue forandra alt. Detta e den einaste plassen på Sørlandsbanen der toget kjøre øve hav. 

 

Kjeøyne e ei øy. Ei øy he vatn på adle kanta. På vestsidå av øyne går kanalen. Kjeøyne hadde for lengst våre ei halvøy hvis ikkje folk hadde holdt kanalen åben. På dage med grei vannføring kan du lett dra deg gjønå kanalen med enn liden robåd. Hyttefolket he alltid likt kanalen. Innbruddstjuva he som regel ikkje tilgang på båd. Kanalen blei dermed et ”gjerde” som holdt skurka vekke. 

 

Kjeøyne e et hytteparadis. Holmen e forma sånn at det lett går ann å bygga mange hytte uden at det føles som et hyttefelt, men det finnes enn slange i paradis. Brue øve Launeshalsen fungere ikkje bara som ei jernbanebru, men og som enn demning når Bjerkreimsvassdraget svulme opp. Derfø he mange hytteeigere opplevd å få hyttene sine ødelagt av flom. Nå e nye bru på plass og alt ska bli så mye bære, love myndighedan, men hyttefolket på Kjeøyne vil nå venta någen år og se før di kan tru at probleme e løyst. 

 

Kjeøyne e et sommarparadis. Det gjær någe godt med folk å måtte parkera bilen og ta båd te hyttå. Kanskje kaste di et blikk på Sukkertoppen, det spesiella fjedle som trone øve Kjeøyne på landsidå. Fjedlene rondt Egersund e av beinhard anortositt. Unntage e någe som di steingalne meine e forkastelig. Jordskorpe sprakk nemlig her ved Kjeøyne og enn heilt annen bergmasse trengde seg opp. Det e denna sprikkå så kalles enn forkastning. Den erodere og holle på og det e derfø Sokkertoppen e så fine og grønne mens fjedlene rondt e så grå og golde. Frå Sokkertoppen kan du se at sprikkå strekke seg øve Eieåsen og heilt te Lindøy i indre havn. Ser du andre veien, får du svare på koffe der alltid e så grønt og fint i høyden på Ege. Alt handle om den samma sprikkå i jordskorpå. 

 

Det e løye å sidda på ei brygga på Kjeøyne å tenka på at adle laksan som ska opp i Bjerkreimselve, må forbi her. Det e her di akklimatisere seg. Tengsvågen e fø laks det samma som høydehus e fø skiløpere. Det er her di svømme frå saltvatn te ferskvatn. Sko laksen ha blitt venner med enn torsk onnaveis i havet, så vil den føla seg temmelig saltsprengde i Tengsvågen og snu før an når Kjeøyne. 

 

 

 

 

 

tirsdag 11. juli 2023

Når noen velger taushet som strategi, ringer alltid alarmklokkene hos meg.

Det stormer rundt menigheten Samfundet, men stormen kunne blitt en laber bris hvis menigheten hadde åpnet opp og forklart sitt syn på sakene som verserer i mediene. 

 Boken til Bjørn Markussen, «Alene ut», skaper debatt. Han har skrevet en god bok om Robin Andersen og hans vei ut av Menigheten Samfundet. 

Før jeg kommer til poenget, vil jeg presisere følgende: Jeg kjenner mange i Samfundet og utbryterne i Det Almindelige Samfund. Jeg har bare godt å si om folkene i disse menigheten. Aldri har jeg som utenforstående opplevd noe negativt. Det var tvert imot slik at den gang vi søkte dagmamma, ble det jubel i familien da vi fikk ungen plassert i en samfundsfamilie. Jeg sier dette fordi jeg vil at de kritikken rammer skal vite at vi er mange som vil dem vel.

 

Det er 133 år siden hedlandsbuen Bernt Lomeland startet Samfundet. Nå er tiden inne for en reformasjon. Den må begynne med å åpne opp. Taushet er en særdeles dårlig strategi i et åpent samfunn. Dernest må menigheten gjøre noe med sitt forhold til utmeldte. 

 

Bjørn Markussen mener at utdanningsdirektoratet har to valg i forbindelse med et varslet tilsyn. Enten må de endre privatskoleloven slik at den harmonerer med menighetens syn på hva som er Guds ord - eller så må de fjerne støtten til Samfundets skoler. Jeg tolker Markussen slik at han mener det siste. Hvis ikke Samfundet forandrer seg, må skolene miste støtten. 


Det er harde ord som må være rystende lesning for menigheten, men det går an å lese kritikken konstruktivt. Det skal bare et møte og et pennestrøk til for å vedta en ny vei for den gamle menigheten. 



Jeg er blant dem som mener folk må få tro hva de vil, og praktisere troen slik de selv ønsker innenfor lovens rammer. Samfundet frontkolliderer selvsagt med tidsånden på mange områder, men det må være lov. Det må være lov å være i utakt med tiden, og tidsånden trenger jo ikke alltid ha rett. 



Men - og dette er viktig - de må senke visiret, slappe av, la folk få melde seg ut med et klapp på skulderen, et smil og et "lykke til videre". Faktisk kan det være at færre melder seg ut hvis dører og vinduer åpnes og folk føler frihet rundt sin tro og tilhørighet.


Alt godt starter likevel med åpenhet. Det at ordet "lukket" ofte havner foran navnet på menigheten, er ødeleggende for omdømmet. Da er det ikke langt til ordet "sekt", et ord jeg vet menigheten misliker sterkt. 


Etter 133 år er det på tide å åpne opp, finne fram en liten Luther i seg selv og gjennomføre en reformasjon.


I vårt åpne, liberale samfunn forbindes lukkethet med at det finnes noe å skjule. Derfor kommer det til å dukke opp nye saker, nye bøker og nye leserinnlegg. De er en konsekvens av lukkethet. "Ingen kommentar" når det stilles spørsmål, pirrer nysgjerrigheten. Åpenhet er ikke farlig. En sunn og god kristendom trives utmerket i flomlys. Det står ingenting i Bibelen om at kristne skal isolere seg, tvert imot står det at de skal gå ut i verden med sin tro.



Jeg ønsker Samfundet og deres avleggere alt godt. På mange områder har de og deres medlemmer vært en berikelse for lokalsamfunnene, men forandringens vinder har nådd også dem. De har selv vist at ikke alt står skrevet på steintavler. Det som var synd i går, trenger ikke være synd i dag. Jeg husker en tid da samfundsjenter gikk hjemmefra i skjørt, og som ved et trylleslag dukket de opp på byen i bukser. Nå ler vi av slike eksempler, men de viser at forandring er mulig og at steintavler ikke lenger er i bruk. 




mandag 26. juni 2023

Pilgrimsleia til Nidaros starter her, på Hedningholmen i Egersund, men visste du at ikke langt herfra møtte Hellig-Olav Midgarsormen. Han drepte den og nå ligger den 10 kilometer lange ormen like Påved pilgrimsleden

På Hedningholmen står nå en stein som forteller at det er 1064 km fra starten på kystpilgrimsleden til målet, Nidarosdomen i Trondheim. 

 Første gang jeg skrev om kystpilgrimsleden, lo enkelte og kalte det en turist-gimmik. Det fantes bare én pilgrimsled og det var den som gikk fra Lillehammer gjennom Gudbrandsdalen til Nidaros, fikk jeg høre. Jeg jobbet den gang med research til vikingabøkene mine, og visste at de tok feil. Sannheten var faktisk stikk motsatt. Da Adam fra Bremen i 1070 skrev om reiseruter for pilegrimer til  Nidaros, var det leden langs kysten han anbefalte.

Lenge ble pilegrimsvandringer sett på som i overkant katolsk, men gudskjelov er holdningen en annen i dag. Over hele Europa er det en renessanse for slike vandringer. 
Folk gjør som folk har gjort i 1000 år, drar til Nidaros der gravkirken til Hellig-Olav ligger. Nidarosdomen.

Jeg har sans for pilegrimsvandringer. Det er noe med de lange tankene som appelerer. Nå gjenstår bare å gjøre kystpilegrimsleden bedre kjent. Altfor få vet at den starter ved Egersund kirke. På steinen som er reist ved startstedet, står det "1064 kilometer til Nidaros". 

Hellig-Olav var trolig ofte innom den gode havna i Eikundasund (Egersund). Noen har hevdet at han mer eller mindre, i perioder, hadde Eikundasund som base for flåten sin. Det er derfor naturlig at pilegrimsleden starter akkurat her. 

En kuriositet. Noe av det første som dukker opp etter Egersund, er St. Olavsormen. Det fortelles at Olav Haraldsson møtte Midgarsormen i det den var på vei fra havet til en innsjø (Ørsdalsvatnet?). Olav brukte flere dager på å nedkjempe monstret. Nå ligger konturene av ormen og bukter seg i landskapet. Den er flere kilometer lang og 10 meter tykk. 

Dagens pilegrimer går som regel kortere distanser.


søndag 18. juni 2023

 

Eigerøy fyr

Eigerøy fyr ligge ”ud i Øyne”. Di gamle på Seglei sa aldri Midbrødøy, di sa sa ”ud i Øyne”. Di sa heller aldri Eigerøy fyr. Di sa Fyret. Elle Fyræ. Di sko ud i Øyne te Fyræ. 

 

Eigerøy fyr e ei akkurat passe store fyrlykt. Det finnes mange som e større og der finnes mange som e mindre. Dessuden ligge den i akkurat passe turavstand frå parkeringsplassen. 

 

Eigerøy fyr ligge nesten liga høgt som Moi. Fyret ligge 46,5 meter øve havet. Moi ligge 58,4 meter øve havet. Men der e tri store forskjella på Moi og Eigerøy fyr. Ikkje blinke det på Moi, ikkje e der 134 trappetrinn opp te Moi og ikkje e Moi automatisert - ennå.

 

Eigerøy Fyr ligge akkurat høgt nok te at båda som he stokke styrehuset opp øve horisonten, ser blinkan, og kan unngå å seila te Skottland. 

 

Ei gong i tide hadde fyret diafon. I byen hadde di grammofon, men den konne ikkje måla seg med diafonen på Fyret. Det va derfø folk kald´an fø tågelur. 

 

Tågeluren gjorde at ingen på Norda Øyne konne ta seg enn lur når det va tåga. Poenget va at båda som hadde roda seg vekk i skåddå sko hørra lyden og fylla den te land. Det skjedde aldri, men den tonge, rautande luren hadde ligavel någe beroligande med seg. Någen passte på okke. 

 

Fyrtårnet på Eigerøy fyr e bygd av støybejern. Det e ikkje Norges høgaste støybejernfyrtårn, det e heller ikkje Norges minsta støybejernfyrtårn, men det e Norges fysta støybejernfyrtårn. Det va di gamle på Norda Øyne stolte av. ”Vett dokke kå”, sa di, ”me va di fyste i Norge som fekk ei fyrlykt i støybejern”.

tirsdag 9. mai 2023

"Seier`n er vår, seier`n er vår, vi har vinni, seier`n er vår." I dag kan egersunderne tenne lysene på fiskekaka

Fiskebutikk, fiskerestaurant 

 I dag kan vi feire med sjampanje og fiskekake. Tore, Tove og Torger vant. Vernemyndighetene i fylket har kapitulert. Fonn får fortøye lekteren ved Losen. I førsteomgang for to år. 

Klokken 14.07 tirsdag, fikk jeg en sms fra ordfører Odd. Han jublet. Det har han all grunn til. Ordføreren har vært fanebærer i et tog av frustrerte egersundere. Kred til ordføreren som løftet opprørsfanen. Han har imidlertid ikke vært alene. Et samlet politikerkorps har marsjert i takt bak ham. Til og med menighetsrådet har vist seg på barrikadene og sagt at "dettan vil me ha". 

Seieren kommer likevel med en bismak. Hvorfor skal det alltid være så vanskelig? Alle visste at før eller seinere ville dette blir resultatet. Hvorfor må folk med gode ideer da seigpines? Paralellen til havnepromenaden er påfallende. Jeg skal spise en bøtte tare på at havnepromenaden kommer. Men hvorfor må de som bestemmer over oss i Oslo og Stavanger gjøre veien så lang og humpete.

Men i dag gleder vi oss. I dag gleder vi oss over at Egersund får noe unikt i havna. Sjømatbyen Egersund, merkevaren Egersund, får en lekter dedikert til den beste av all mat - sjømat. Kan det bli bedre?

    "Nei, dettan va jillt?"