Er det rett at én kommune soper inn alle pengene mens nabokommunen må ta alle ulempene med vindturbiner?

Vindturbin på toppen av byfjellet Varberg i Egersund. (Illustrasjon Ida Bjerkreim Ellertesen)

 Politikerne i Lund er på krigsstien. Et enstemmig kommunestyre ber nabo Sirdal si nei til vindturbiner i Bergeheia. Hvorfor i alle dager blander Lund seg opp i hva Sirdal skal si ja eller nei til? Fordi Sirdal blir sittende igjen med alle pengene, mens Lund får alle ulempene. 

Politikerne i Lund imponerer. De vet at deres fortrinn som kommune handler om trivsel og natur. Digre vinturbiner på fjelltoppene i Sirdal vil senke verdien på eiendommene, skade turismen og hindre tilflytting i Lund. Ordfører Gro Helleland sier til DT:

"Vi kan ikke slå byene på byliv og botilbud, men vi kan alltid slå dem på natur."

Det er klokt sagt. 

Nabovarsel

Tidligere ordfører Odd Stangeland sa en gang for spøk at Bjerkreim burde levert nabovarsel til Eigersund før de fikk sette opp alle vindturbinene. Han sa det for spøk, men bak spøken ligger et dypt alvor. 

Ta turen ut til Midbrød på Eigerøy. Ser du innover i landet, er fjelltoppene pepret med turbiner. Det samme ser du fra Golan eller Dampskipskaien. Det spesielle er at disse turbinene ligger i Bjerkreim. Eigersund tjener ingenting på dem, men de har gjort noe alvorlig med vår utsikt til uberørt natur. 

Hvis du blir med John Mong i båten utenfor Mong på en klar dag, kan du se et sammenhengende belte av vindturbiner fra Lista til Jæren. Det har gjort noe med min opplevelse av å være på sjøen. Jeg kjenner på en slags natursorg over det vi har mistet. 

KrF-politikeren John Mong bor i den lille, idylliske svabergbygda Mong. Drar han på sjøen, kan han se et sammenhengende belte av turbiner fra Lista til Jæren. (Foto AO Klippenberg) 

Jeg kjørte gjennom Finland og oppdaget noe interesant. Der stakk vindturbinene opp over trekronene. Dermed ødela de kun for sine nærmeste omgivelser. I Norge plasseres gigantene på fjelltopper. Det gjør at ødeleggelsene mangedobles. 

Godt naboskap

Når Bjerkreim nå snuser på muligheten for å ha flere turbiner på fjelltoppene i den tidligere så vakre naturen, bør Eigersund og Hå gjøre som Lund, ta saken opp i kommunestyret. Stangelands spøk om nabovarsel bør bli politikk. Bjerkreim bør spørre Eigersund, Gjesdal og Hå om hva de synes om å få utsikt til flere turbiner. Sirdal bør lytte til politikerne i Lund og si nei. 

Noe er riv ruskende galt når én kommune stikker av med alle pengene mens nabokommunen må ta regninga i form av ødelagt utsikt. Mitt hus er naboens utsikt. Derfor holder jeg mitt hus i stand for å opprettholde et godt naboskap. Slik må det også være når det gjelder vindturbiner. 

Jeg fatter ikke at de orker.....

 Det blåser kalde vinder blant våre politikere. De siste dagene har vi vært vitne til kuppet mot Olaug Bollestad der nestlederne overtok ledelsen i partiet. Vi har hørt om en ny bok som kalles et karakterdrap på statsminister Støre. I Stavanger har ordføreren gått av og gått på og gått av. Går vi lenger tilbake i tid, har vi juks med reiseregninger, pendlerboliger, masteroppgaver, solbriller, aksjehandler og helt sikkert en bråte med andre ting som jeg ikke har fått med meg. 

At de orker? Jeg fatter det ikke at de orker. Vi andre søker havn når det blåser opp til storm. Politikerne våre tvinges til havs når det stormer rundt dem fra alle kanter. 

Det verste må være at de ikke kan si det som det er. Alle vet at det må foregå et voldsomt tankekjør, likevel formidler de ofte noe annet utad. Først når de sykemeldes, sier kroppen stopp.

Et eksempel er Debatten nylig, der vi fikk servert en rekke datoer og detaljer av Olaug Bollestad. Ved å snakke slik, klarte hun å la være å nærme seg kjernen i konflikten. Hun klarte å la være å si hva hun egentlig mener om maktkampen i partiet. Pedanteriet rundt datoer ble til et teppe hun la over alt hun kunne ha sagt.

Vanligvis vet vi at hvis det ikke er samsvar mellom slik vi har det innvendig og slik vi framstår utad, er det oppskriften på psykisk uhelse. Det er knallhard jobbing å spille rollen som seg selv. Det er først når vi ER oss selv at det oppstår balanse mellom det ytre og det indre. Derfor synes jeg ofte synd på våre politikere som må holde maska. Mister de den, smuldrer autoriteten opp. 

Derfor fatter jeg ikke at de orker. 

Det vi egentlig har fått avslørt de siste årene, er ikke at vi har dårlige politikere, men at våre politikerne er som oss andre. De er full av feil og mangler. Mimir Kristjánsson nagler poenget når han ikke er aktuell som Rødt-leder og begrunner det med at "Jeg har gjort alt for mye dumt her i livet til det."

Jeg har stor sans for Margret Hagerup (H) når hun spør om livet sitt tåler VG-testen. Hun forteller om en telefon fra VG som førte til at hjernen jobbet på høygir. Hadde hun gjort noe galt? Fantes det feil i gamle reiseregninger? Hva med masteren?

Jeg tror mange av oss hadde slitt hvis alt vi har gjort gjennom livet ble lagt under lupe. 

Takk frøken Røyseland. Takk Tytland. Takk til lærerne som satte seg i respekt og klarte å få en villbasse fra Damsgård til å sitte stille og lære en lekse!

Husabø skole en gang på 1960-tallet. 

Hvorfor gjør ikke politikerne noe med en opplag diskriminering av gutter? I dag vet vi at jenter modnes tidligere og dermed tar mer ansvar enn guttene. Lærerne forventer mindre av guttene. Jentene oppfører seg på en måte som passer alle de kvinnelige lærerne bedre. Skoleoppgavene oppleves som mer relevante for jenter. Gutter er mer sårbare enn jenter når det gjelder venner og problemer på hjemmebane. Lærerne vurderer jentene til å ha bedre sosiale ferdigheter enn guttene. 

Dette er ikke noe jeg har funnet på selv. Dette er noe Stoltenbergutvalget påpekte og som Aftenposten skriver om i dag. Jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på min egen skolegang. Alt var ikke bedre før, men dette var jaffal bedre i den klassen og på den skolen jeg gikk. 

Unge Klippenberg i samtale med Eli Karlsen på Husabø Ungdomsskole (Foto Bjørn Kvassheim)

Fru Røyseland var en myndig dame. Hun hadde full kontroll over klassen. Vi var dobbelt så mange gutter som jenter, men det fikset fru Røyseland lett. Hun var rett og slett sjefen. Ikke en venn, men en leder med autoritet. Hennes ord var lov. Rampestreker straffet seg. Unnaluring fikk følger. Hun var kort og godt streng. Men vi likte henne. Og det fikk en avgjørende følge - vi lærte. Klassen med en bråte potensielt, urolige gutter, fungerte så bra at ektemannen, Tobias Røyseland, overtok oss i 5. klasse. 

Sett i bakspeilet, er jeg evig takknemlig for at de sju første årene med skolegang foregikk på en skole der læring sto i høysetet, og vi gutter aldri følte at vi gikk på en jenteskolen. 

På ungdomsskolen senket jeg skuldrene og ble mer egenrådig. Gudskjelov fikk jeg Tytland i matte. Jeg elsket norsk og historie, men hatet matte. Rent faglig er Tytland den beste læreren jeg har hatt. Uten hans autoritet, hadde jeg aldri kommet meg gjennom matten med levelige karakterer.

Unge Petersson og unge Klippenberg på Husabø ungdomsskole (foto Bjørn Kvassheim)

Jeg nevner disse eksemplene fordi jeg ikke ser at politikerne adresserer disse problemene sterkt nok. Det er ikke å gå tilbake i tid å gjenvinne autoriteten i klasserommet. Gutter og jenter er forskjellige. Gutter og jenter trenger ofte ulike tilnærminger i skolen.

  Hvis ikke, fortsetter guttene å tape. Tapene som starter i klasserommet, får følger. Tapere i skolen blir ofte taper i livet. Guttene er i flertall i fengslene, de er i flertall blant dem som tar selvmord, de er mer sjuke gjennom livet (selv om kvinner er mer borte fra jobben) og menn dør tidligere enn kvinner. Det er også kvinner som går ved skilsmisse. Tilstanden er med andre ord sørgelig for en del gutter og menn som ikke fikser livet (og samlivet). Og jeg mener med andre ord at mye av dette starter på skolen. 

Burde ikke dette vært en av de viktigste oppgavene å gripe fatt i for alle politikere som vil skape et bedre samfunn?

 

KrF må "bruga vede", nominere denne mannen på topp og sørge for at han blir partileder

La Jonas Andersen Sayed få KrF-ballen!

 Jeg har aldri stemt KrF, likevel er det ingen andre partier som engasjerer meg mer for tiden enn nettopp KrF. Hvorfor? Ja, si det. Kanskje har det noe å gjøre med at avstanden mellom liv og lære er som Åkernesrevna. Den utvider seg stadig og alle vet at raset før eller siden vil styrte fjellsiden i fjorden. Et parti med hjerte i logoen kan rett og slett ikke ha et inneklima kaldere enn en fimbulvinter. 

Hvem bør bli ny partileder?

Dag Inge Ulstein har sagt nei. Det løftet regner mange med at han ikke vil holde, men partiet bør, uansett, ikke velge Dag Inge Ulstein. Taklingene rundt avgangen til Olaug Bollestad har svekket ham kraftig i Rogaland. Heller ikke den andre nestlederen, Ida Lindtveit Røse, bør stille til valg. Også hun har skitnet seg til på hendene i spillet rundt avgangen til Bollestad. Dessuten har ektemannens noe spesielle filminteresse, urettferdig nok forkludret det litt for henne. 

Jonas og daværende partileder Hareide.

Den som blir valgt til leder må komme fra et av de tre KrF-fylkene. Hadle Rasmus Bjuland (24) fra Nærbø har allerede entret banen. Han har mange positive sider, men han har en vel lang pekefinger etter min smak. I media profilerer han seg ofte med saker som handler om å si nei til ting andre holder på med. Litt mindre moralisme, så kunne han vært en god kandidat (dette tipper jeg at han vokser av seg). 

Da står vi igjen med den soleklare favoritten. Jonas Andersen Sayed. Jeg kan ikke komme på et eneste argument mot Jonas. I 25 år som journalist i Aftenbladet ble jeg kjent med mange ordførere. Hvis jeg skal rangere dem, havner Jonas, udiskutabelt, på en delt førsteplass. 

Jonas med daværende partileder Ropstad

Jonas Andersen Sayed var landets yngste ordfører. Aldri har Sokndal blitt profilert mer positivt i media. Han var pragmatisk, fikk gjennomslag og var en mester i å bygge nettverk. Ved katastrofevalget til KrF klarte han å gjøre et brakvalg for partiet i Sokndal. 

Jonas var populær i de fleste kretser. Jeg vet at KrF fikk stemmer fra folk som vanligvis ikke stemmer KrF ene og alene på grunn av personen Jonas. Personlig fikk jeg stor sans for Jonas. Han er rett og slett en fin fyr. (Og han er en KrF-er uten hang til moralisme). Hvis noen er i stand til å berge den synkende KrF-skuta, så er det jammen Jonas Andersen Sayed. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet der denne kobbertavla er satt opp mellom Nesvåg og Rekefjord

Teksten forteller at her traff det første skuddet som ble avfyrt i Norge i forbindelse med 2. verdenskrig.  Det ble avfyrt av den britiske destroyeren HMS Interepid 16. februar 1940 kl. 16.15.

 Jeg har sans for de små, overraskende attraksjonene, de som de fleste kjører forbi, men som likevel har en vow-effekt ved seg for den som gidder å stoppe opp. I Vågan, mellom Rekefjord og Nesvåg i Sokndal, finnes et slikt sted. 

Litt spissformulert går det an å si at 2. verdenskrig i Norge startet akkurat her. 16. februar 1940, altså flere måneder før invasjonen, fyrte engelskmennene av et skudd fra en destroyer som traff fjellveggen og dermed det nøytrale Norge. 

Historien handler om den berømte hendelsen med det tyske transportskipet "Altmark". Britene visste at skipet var fullt av krisfanger. Tyskerne nektet. "Altmark" søkte tilflukt i Jøssingfjord, der det ble bordet og fangene ført over i "Cossack" som etterpå stakk til sjøs. 

Denne hendelsen skal ha opprørt Hitler. Like etterpå fikk general Falkenhorst jobben med å planlegge invasjonen. 

Når vi står ved den lille tavla i fjellet ved veien i Vågan, er det rart å tenke på dramatikken den representerer. Her falt den første dominobrikken som noen måneder seinere førte til at Norge ble okkupert av tyskerne. 

Vågan. Bildet er tatt like ved der skuddet traff. 

T-forden til Benjamin Nesvåg (26) fra 1921, men som 16 åringen gjorde Benjamin noe mye sprøere enn å kjøre T-ford.

 

T-Forden til Benjamin Nesvåg kjører her over brua til Ingjaldsholmen (Engelsholmen), mellom Nesvåg og Rekefjord. Ingjald var stefar til vikinghelten Odd fra Berglyd.

Han liker å cruise rundt i T-forden. Den er fra 1921, men motoren er registrert i 1924. Sånn sett er den nøyaktig 100 år. For åtte år siden besøkte jeg Benjamin. 16 åringen var nemlig ventet hjem til Nesvåg etter en supersprø ferie. Her er noe fra det jeg skrev i Aftenbladet: 

"Benjamin Nesvåg (16) vokste opp blant tennplugger, kjeder og oljefiltre på motormuseet i Nesvåg. Han vet derfor at en forgasser ikke er tennsatsen på en gassgrill. Likevel; Benjamin Nesvåg er 16 år gammel. I den alderen skulle han viet livet sitt til dataspill og en og annen tur innom bensinstasjonen på Haua for å se om småripsene snart kan plukkes. Så velger han helt annerledes. Han velger å sette seg på mopeden og kjøre til Nordkapp og ned igjen — alene. For å si det sånt; han er ikke sønn av Johnny Nesvåg for ingenting.

Johnny Nesvåg er en institusjon på Haua. Sist husker vi ham fra smørkrisen. Da fisket Johnny Nesvåg store smørballer opp av havet utenfor Nesvåg. De var fra krigen og tøyt ut fra et skip som forliste ut av Egersund."

Benjamin Nesvåg (16) ankommer Nesvåg. Året er 2013. Han har kjørt tur-retur Nordkapp på mopeden. 

Men nå er det T-ford som gjelder, ikke moped. De fleste som eier slike biler har dem stort sett til punkt, men Benjamin elsker å cruise rundt med den på Haua. 

Ford Model T, som regel omtalt som T-Ford, blei produsert av Ford Motor Company frå 1908 til 1927. Dette var ein av dei første bilmodellane som folk flest kunne ha råd til. 

I starten kunne ein få bilen i ulike fargar, men etter kvart blei bilen bare levert i svart. Det var bare den svarte lakken, "Japan black", som kunne tørka fort nok etter at samlebandsprinsippet blei innført. Henry Ford sa sjølv at "any color, as long as it's black". 

Då produksjonen stoppa i 1927, var det bygd 15 millionar bilar av typen T-Ford.

...men jeg har veldig mange homofile venner.

 Vet du hva jeg sliter med? De som argumenterer mot mennesker som praktiserer en annen seksuell legning enn dem selv, men som alltid legger til "jeg har veldig mange homofile venner". Hva slags vennskap er det? For meg er vennskap å akseptere mine venner nøyaktig slik de er. Jeg har ingen tro på at det går an å være en ekte venn uten å akseptere hele det andre mennesket. 

Jeg har en mistanke om at utsagnet "men jeg har veldig mange homofile venner" ikke er helt sant. Det er nok mer et argument som brukes for å rettferdiggjøre at man ikke fullt og helt aksepterer lhbtq-personer. Vi hører nemlig svært sjelden det motsatt. Jeg tror aldri jeg har hørt en lhbtq-person si "jeg har veldig mange venner som ikke aksepterer meg som jeg er". 

Jeg sliter også med noe annet. Det er bra med uenighet, det bra med diskusjon, men uenighet om seksuell legning er ikke bra. Seksuell legning er ingen mening. Vi kan ha ulike meninger, men seksuell legning er - ja, en legning. De som argumenterer mot en legning, argumenterer i virkeligheten mot mennesker som har en slik legning. Jeg mener vi skal holde oss langt unna å argumentere mot menneskers dypeste identitet. 

I det hele tatt blir jeg fascinert av hvor opptatt enkelte er av andres seksualitet. Det er nesten som om de er redde for noe. Hvorfor kan ikke folk få være som de er?  Redaktør Erik Thime hadde en klok leder i dages DT. "Vi må erkjenne at ingen har rett til å sette seg til dommer over andres liv. Kan ikke folk bare få være seg selv?" Nettopp. Det handler faktisk om noe så enkelt. 

Det er sørgelig å se splittelsen som finnes blant kristne i dette spørsmålet. Der forståelsen burde vært størst, er den minst. (Den er enda mindre i muslimske miljøer). Derfor er jeg stolt av kirken i Egersund. Da jeg vokste opp, ble vår landsdel kalt "det sorte fastland" og "bibelbeltet". Det var ikke positivt ment. Det er derfor  imponerende av kirken i Egersund å ha kastet av seg åket fra den gang det lå et tungt, mørkt teppe av intoleranse over byen. Nå står kirken fremst i rekken av de som kjemper for likeverd. Det lover godt for framtiden å ha en lokal kirke der døren er himmelhøy. 

Og tenk noe så fantastisk. Egersund kirke ble "Årets forbilde" under Dalane Pride. Har det skjedd med noen andre kirker. Fortsatt er kirken den eneste som er registrert som "Trygg kirke" i Skeivt Kristent nettverk mellom Bergen og Arendal.

Når vi med våre små problemer møter de som må bale med liv og død

 Vasyl Skolotnianyl holdt en gripende apell på Ukrainas uavhengighetsdag 24. august 2024

Det har vært en uke for ettertanke. Onsdag hadde vi besøk av en familie som lever i et konfliktområde. Titt og ofte går flyalarmen og  de må gå i bomberom. Nå er de i fredelige Norge for å puste litt ut. Ungene i familien er fem - seks år gamle. To sjarmerende jenter. Plutselig hørtes en høy lyd utenfor i Nygaten. Trolig fra noen taktekkere i nabogaten. Den minste jenta sa umiddelbart: "Alarm!" Hun trodde det var flyalarmen.

Mine tanker gikk umiddelbart til barnebarna mine. Som bestefar er jeg alltid bekymret, men mine bekymringer er bitte små mot bekymringene til de som har ansvar for unger i et konfliktområde. Jeg fikk frysninger av ordet "alarm" fordi jeg føler meg litt ødelagt av den evige strømmen av forferdelige nyheter. De kan lett føre til at vi blir nummen, lei og likeglad. Her sto det et lite menneskebarn foran meg som kjente redselen på kroppen. Det var tankevekkende. 

Lørdag fikk jeg gleden av å være med og lede markingen av Ukrainas uavhengighetsdag i Egersund. Soldaten Vasyl Skolotnianyl holdt en kort apell. Han stotret fram ordene. Han var tydelig preget. Likevel grep det han sa som en klo rundt hjerterøttene. Etterpå reiste alle seg og klappet. Folk strømmet mot scenen for å klemme mannen. Det gjorde godt å se ordføreren og kommunedirektøren i Eigersund bli rørt og delta i hyllesten av han som nesten hadde ofret livet i kamp mot okkupanten. 

Men etterpå ble jeg igjen sittende med en litt nummen følelse. Folk kjemper for livet et par dagers kjøretur unna oss, likevel virker det så uendelig fjernt. Vi krangler om våre små bagateller her i vår lokale andedam og har fått sløvet våre instinkter av dem daglige nyhetsstrømmen fra disse områdene. Hva skal til for å sjokkere oss? Hva skal til for å vekke oss? "Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland i 1936. Alle kjenner de to linjene fra diktet: "Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke ramme deg selv", men linja før og linja etterpå er vel så bra slik verden ser ut nå: "Du må ikke sitte trygt i det hjem og si: Det er sørgelig stakkars dem (...) Jeg roper med siste pust i min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme".

Hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener den stormen hun nå opplever?

Olaug Bollestad i Nysund mellom Eigerøy og Egersund.

 

Mitt første møte med Olaug Bollestad, var at jeg brukte navnet hennes i en vits. Jeg sa at Bollestad er den eneste norske politikeren som kun presenterer seg med fornavn når hun er i Danmark. 

Nå er vitsen ikke lenger løyen. Latteren sitter fast i halsen. 

Jeg skriver vanligvis ikke om partipolitikk. Det er ikke min greie, men i dag klarte jeg ikke å la tastaturet ligge. Jeg får vondt av å tenke på Olaug Bollestad. Hun er leder i KrF. En usedvanlig leder i KrF. Folkelig. Jovial. Tilgjengelig. Humørfylt. Flink. Empatisk. Hun tør vise mer enn smørsida av seg selv i sosiale medier. 

Så hva i alle dager er det som er galt med Olaug Bollestad som gjør at hun fortjener det hun nå opplever?

Jeg kjenner henne ikke personlig, men jeg har møtt henne noen ganger. Mitt overflatiske inntrykk er utelukkende positivt. Den gang hun var statsråd, var hun en av dem som svarte når jeg som journalist sendte henne et spørsmål på sms eller ba om å få snakke med henne på telefonen. Hun var tilgjengelig. Jeg opplevde henne som ryddig og flink, og den rette til å gjenreise et splittet KrF.

Det vi nå ser utspille seg rundt Olaug Bollestad, virker uforståelig. Jeg opplever det som langt verre enn alt det andre vi har sett av maktkamper og skandaler i partiene de siste årene. Vi får høre at partiet har mottatt et varsel mot henne. Før vi får vite innholdet, lukter det maktkamp lang vei. "Varsel" er en god og nyttig institusjon, men ordet kan samtidig brukes for å sette andre i sjakk matt. Det hefter gjerne noe med folk som får et varsel mot seg. Hvis dette er et varsel bruk i en maktkamp, bør Olaug Bollestad komme seg opp på barrikadene. Slike beskyldninger går på æren løs og vil bli hengende ved henne hvis vi ikke får vite hva dette dreier seg om. 

Hvorfor virker denne saken så usedvanlig brutal? 

Jeg tror det har noe å gjøre med Kristelig Folkeparti. Et parti som snakker etikk, moral og verdier, et parti som har hjerte i logoen - forventes å vise at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Partiet legger lista høyere enn andre partier. Derfor river de så lett, og derfor ser det så stygt ut hver gang de river. Det er mange år siden en partileder i KrF gikk av på en verdig måte. Slik bør det ikke være. Vi må kunne kunne forvente mer av et verdiparti. Kanskje er det for mye å kreve at de skal elske sine partifeller som seg selv, men hvis KrF ikke klarer å etterleve sine egne verdier, så tror jeg - dessverre - ikke det er plass til et slikt part. 

Det er synd, får vi trenger et parti som KrF, et verdiparti som er med på å balansere ut den politiske vektskåla. 

Ulven i Egersund er svensk

 

Jærbu i alveland

 

 

Gruvefugler

 

 

Historien om da oldefar min var 9 år gammel og møtte fem svære ulver (kilde:Avisen Stavangeren i 1935)

 

Olaus Martinius Klippenberg på 85 års dagen.

I 1935 tok en journalist fra Stavanger turen til Hestnes i Egersund for å intervjue Olaus Martinius Klippenberg som hadde fylt 85 år. I dag er det ikke så ofte journalister fra Stavanger våger seg så langt ut i provinsen, så tidene har forandret seg. 

Olaus Martinius er min oldefar. Jeg kan fjernt huske at de gamle i slekta fortalte om ham og at han snakket østlandsdialekt, noe som den gang må ha vært rart på et sted som Hestnes. Her er saken fra Stavangeren: 

For noen tid tilbake fylte Olaus Martinius Klippenberg på Hestnes i Eigersund 85 år. Om det ikke er så meget krutt i ham selv, så har han i alle fall vært oppi meget krutt og født er han på solhversdagen. 

            Den tildragelsen fant sted i Gamlegrenna ved Kongsberg (Sandsvær), der far hans arbeidet i sølvgruvene om vinteren, men på Statens kruttmølle om sommeren.

            Om det ikke er så mye krutt i gamle Olaus, så vil det slett ikke si at han er veik. Det er en staut gamling som bærer sitt hvite hår og alderen med ære. Litt tungt har han for å høre, men øynene er klare og milde og ennu har han bevart et vakkert skogsdypt og klangfullt østlandsmål.

 

            Som han sitter i den varme ovnskrok og forteller lyser ansiktet ofte av et smil og talen brytes av en godmodighetens latter. 

            Men denne Olaus hadde så nær havnet i skrubbemavene (ulv), da han var 9 år gammel. 

            Det var så fælt med skrubb omkring Kongsberg på den tiden at de rente helt ned på gårdene og satte seg til å gaule utenfor fjøsdørene. 

            Mor hans skulle bake vørterbrød til jul og Olaus skulle springe i forveien over på en annen gård for å be dem fyre opp i bakerovnen, som folk leide for betaling der.

            Oppe på en haug ved veien fikk han se 4 - 5 svære skrubber, men heldigvis hadde de nok allerede fått vær av en new-foundlender og en annen svær hund som fulgte en slede oppover, så Olaus slapp forbi.

            Da moren kom ruslende etter en times tid senere, var det fullt av blod og innvoller på veien.  Hun kom i den dødeligste angst for gutten sin.

            Men så fikk hun se at de små fotefarene hans i nysnøen førte forbi. Det var hundene som hadde ladt livet.

            Om kvelden, da bakingen var unnagjort, torde nesten ikke moren går hjem. Men Olaus fikk lånt seg en øks og med den og en diger, brennende fakkel i neven førte han moren sin trygt hjem. For sitt møte med ulvene kom han i Kongsbergsavisen.

            Egersund kruttfabrikk var to ganger sprunget i lufta da kompaniet skrev til Kongsberg for å få far til Olaus til kruttmester. Til Egersund reiste så hele familen med den historiske hjulbåten "Konstitusjonen" (1855).

            Kruttmesteren fikk stor betaling. 30 daler i måneden og fritt hus og brensel, men det var vanskelig for mor til Olaus å forstå at egersunderne kunne brenne bare jord, som hun kalte det. 

De to gårdene nederst til høyre på bildet, er Klippenberg-gårdene i Hestnes. 

Trollpikken gjentar seg. På bildet er steinformasjonen på Eigerøy ødelagt, men se hvordan den ble da Hellvik hus gjenreiste den

Slik så det ut på Leidland i 2015 etter at den fantastiske steinformasjonen, ved et uhell, ble ødelagt

 Jeg blir av og til besatt av en sak. Det handler nesten alltid om naturødeleggelse. I 2015 var jeg en tur på Leidland i det som skulle bli et stor byggefelt for Hellvik hus. På toppen dukket det opp en flyttblokk som hvilte nesten i løse luften på to andre kampesteiner. Jeg ble målløs. Skulle virkelig dette kunstverket, skapt av Vår Herre for 10 000 år siden, smadres for å bygget et hus? 

I min faste lørdagsspalte i Aftenbladet skrev jeg "Bare en stein?" Steinen måtte reddes. Så viser det seg at steinen har vært tema på byggemøte i Hellvik hus. Også de så at steinen var spesiell. Likevel havnet den på tomt 52 og skulle sprenges bort. 

Steinformasjonen for 2019

Steinformasjonen før 2019

Så skjer underet. Hellvik Hus er noe så sjeldent som et svært kulturbevissthet bygningsfirma. Det samme er plansjef Tonheim i Eigersund kommune, ikke bygningsfirma, men kulturbevisst. I løpet av dager blir en flik landskap tatt ut av planene for boligfeltet. Her skal den fantastiske formasjonen få leve videre til evig tid. Bravo. Jeg jublet. Steinen var reddet. Men så. En torsdag i 2019, under byggearbeider, faller steinen ned. Katastrofe. 

Hellvik Hus, ved Kaj Waldeland, var raskt på banen. "Den er like hel. Vi skal heise den opp igjen slik at den får sin opprinnelige formasjon", lovet han. Ja vel, tenkte jeg, og regnet med at det var et løfte som kom til å havne i glemmeboken.

Men Hellvik hus, altså. De har pigadø holdt det de lovet. Nå er steinen gjenreist i god "trollpikken-ånd". Den er i tillegg sikret. 

Hipp hurra for Hellvik hus! Dere brukte i sin tid penger på å redde meieripipa i Egersund. Nå har dere brukt tid og krefter på å redde en steinformasjon for ettertiden. Imponerende. Formasjonen er logo og varemerke for Leidlandhagen, Eigersunds fineste boligfelt på Eigerøy. Jeg håper steinene blir lyssatt og området beplantet. Dette er nemlig forbilledlig og gøy! 

Den gjenreiste steinformasjoner i 2024.

 

Hva i alle dager var det som gjorde at en gjeng guttunger ble hyret på selveste 17. mai for å jobbe i laste- og lossegjengen, 18. mai 1973?

 17. mai 1973. En mann kom bort til oss. Vi satt en guttegjeng med 15 - 16 åringer og hang på Torvet etter borgertoget.

"Vil dere ha jobb? Godt betalt. Hele 9 kroner timen."

"Hva går jobben ut på?"

"Laste et skip i morgen 18. mai. Sekkene er fylt med sildemel."

"Er sekkene tunge?"

"Nei, kun 50 kilo!"

Vi sa ja, og avtalte å møte på sildoljefabrikken klokka 07:00 dagen derpå. Hvorfor i alle dager ble en guttegjeng hyret til denne svært tunge jobben? Jo, den egentlige laste- og lossegjengen hadde inntatt litt for mye alkohol på grunnlovsdagen. De hadde dessverre mistet arbeidsevnen, og nå var det krise. 18. mai er nå en gang 18. mai. Derfor ble en gjeng utrente guttunger satt til å bære sekker som ikke er skapt for bæring. 

Det ble mitt første møte med arbeidslivet, og jeg lærte noe nyttig - noe svært nyttig. Jeg måtte skjerpe meg på skolen. Faktisk gjorde dette sjokkmøtet med arbeidslivet at jeg bestemte meg for et yrke der jeg kunne jobbe med mennesker, ikke med sekker. 

Etter 13 timer med lemping og stuing, var armene mine en halvmeter lengre og ryggen en halvmeter kortere og kroppen luktet sildemel. Jeg verket over alt og kunne knapt gå. Etter 13 timer sa jeg takk for meg. 

Jeg hadde tjent 117 kroner, som heller ikke i 1973 var spesielt mye. Lønningsposen har jeg tatt vare på. 

Hvorfor skriver jeg denne historien nå? I sist uke kom en mann bort til meg på Rekefjord-dagen. 

"Jeg husker da du jobbet i laste- og lossegjengen."

Jeg jobbet én dag i laste- og lossegjengen, 18. mai 1973, men det må ha gjort et visst inntrykk på mannen siden han husket det 51 år seinere. 

Strøtanker i sommeregnet under en heller ved Sokna

 

De 14 vakreste stedene i Dalane (for det kan vel umulig være steder som er finere enn disse?)

Dalane er en usedvanlig vakker prikk på verdenskartet. Det er skjønnheten rundt oss som får oss til å være på vakt. Vi ser det godt i Egersund. I min barndom var Egersund en sliten by som luktet rotten fisk. Nå har det spredd seg en epidemi i byen. Det smitter å holde de gamle husene fine. Egersund er en langt finere by i dag enn den var for for bare noen få siden. Derfor er vi på vakt. Vi liker ikke brutal arkitektur i en by som oser av mildhet. 

Jeg tror vi blir som omgivelsene våre. Hvis natur blir ødelagt og arkitektur brutalisert, skjer det noe med oss mennesker. Da blir også vi ødelagt og brutalisert. Det er bare å se til verdens drabantbyer. Hvis vi ikke bygger i pakt med menneskene som bor der, får det uante konsekvenser.

Slik er det selvsagt også med naturen. Når vi ødelegger natur, ødelegger vi samtidig noe av oss selv. Naturen er ikke noe som er utenfor oss. Vi er alle en del av det hele. Derfor kan det kjennes fysisk når noe verdifullt går tapt.

Jeg liker å vise fram det vakre. Vakre bygninger, vakker natur er som palisader mot destruktive krefter. 
 

Jeg tar selvkritikk, men NÅ har jeg lest boken til Jarle Mong

 

Jarle Mongs bok anbefales. Her er mange spennende refleksjoner og her er mye snacks å irritere seg over. 

Jeg er opptatt av menn, mannerollen og vår plass i et likestilt samfunn. Det samme er Jarle Mong. Jeg skrev om boken hans "Mer mann" ut fra omtaler i media. Selvsagt burde jeg lest boken før jeg uttalte meg. Nå er den lest fra perm til perm. Her er det mye spennende å gripe fatt i. 

Jarle stille mange gode spørsmål - ja, faktisk svært gode spørsmål som alle moderne menn bør stille seg. 

"Du kan bruse med så mange fjær du orker, du kan ha flotte biler i garasjen, skreddersydde dresser i klesskapet - og andre fikenblad - den stille hviskingen om at noe mangler gjør seg uansett gjeldende. Det er ikke dette du egentlig lengter etter."

Her stiller Mong et fundamentalt spørsmål. Han pirker i noe som mange av oss føler på - den nagende uro inni oss etter noe mer. 

"Om hjertet ditt blir beveget, er det god sjanse for at du er på sporet av det du lengter etter"

Her aner vi at Mong har et svar. Han er ikke som meg og mange andre, vi kjenner på uroen, men mangler svar. Og hva er så svaret til Jarle? Jo selvsagt:

"Bare Jesus kan tilfredstille det vår sjel lengter etter"

Det er her Jarle og jeg skiller lag. Jarles svar er Jesus, men religiøse mennesker over hele verden vil eie den samme fasit, bare at da er svaret - eller navnet Muhammed, Buddha eller Odin. 

Han stiller med andre ord svært gode, dype og tankevekkende spørsmål, men svaret blir for meg for enkelt.

Jarle og mannsrollen

Du som er skilt og leser denne bloggen, smak på dette sitatet fra boken:

"De fleste kvinne forlater ikke lenger mennene sine på grunn av utroskap og uansvarlig atferd. De forlater mennene fordi de kjeder seg, gnisten har forsvunnet. Den mannen kvinnen har formet i sitt eget bilde, er en mann hun nå spytter ut. Moderniteten har ødelagt den heroiske, ville og fryktløse mannen."

 Jarle mener altså at kvinner former menn i sitt bilde. Når denne mannen viser seg å bli kjedelig, en myk mann, så spytter hun ham ut. Jeg kjenner mange skilte menn, men jeg kjenner ingen som har latt seg forme, som en geleklump, av kona. Hvis teorien stemte, skulle altså mannemannen forbli gift, men den moderne mannen bli forlatt av kona. Slik er det selvsagt ikke. Jeg vil tippe det er stikk motsatt. Jeg vil tippe mannemannen er den som virkelig sliter med å finne seg dame og holde på henne. 

Hva er så Jarls svar på dette?

"Istedenfor å rømme ut i villmarken for å bli mann, trenger vi en bibelsk tilnærming.(...) Den sanne og gode maskuliniteten kan være både mild og hard, den kan være voldsom og følsom. Kristne menn kan være både poeter og krigere".

Eller dette:

"I en krise trenger vi menn som er tøffe og som ikke kollapser i snørr eller tårer."

Her går det, etter min mening, skikkelig galt for Jarle. I en krise er det ikke menn som ikke kollapser vi trenger, men menn og kvinner som ikke kollapser. 

"Mannen er ikke en defekt kvinne. Mannens trang til å erobre, underlegge, hogge ned og bygge opp, forme og skape har ikke noe med forbannelsen å gjøre. Dette er viktige deler av mannens opprinnelige design." 

Hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen i Mongs beskrivelse av menn? Jeg har ikke en slik spesifikk, maskulin trang. I den grad jeg har en trang til noe av det Jarle ramser opp, så vet jeg om mange kvinner som har det likt.

Til slutt

Jarle Mong har skrevet en spennende bok. Ikke fordi jeg er enig. Jeg er sterkt uenig med ham, men fordi han stiller en rekke god spørsmål. Det er svarene som er problemet. 

Hvorfor engasjerer en slik bok meg? Hvorfor blir jeg stadig oppildnet av det Jarle skriver enten det dreier seg på Pride, kristendom, kvinner, menn og samfunn?

Svaret vil kanskje forundre, men jeg er glad i kristendommen. Den er en bunnplanke i kulturen vår som jeg føler nærhet til. Dessverre klarer en del av de som kaller seg kristne å skremme folk bort fra kirken. Den blir noe rart, gammelmodig som ikke gir svarene på spørsmål moderne mennesker baler med. 

Hvis Den Norske kirke hadde forfektet holdninger tilsvarende de Jarle Mong forfekter, hadde mange av oss holdt oss langt unna kirken. Det er derfor jeg er så begeistret for utviklingen i Den Norske kirke. Det store slagskipet, som mange av oss aldri trodde ville klare å endre kurs, har klart kunststykket,  og har nå plass på dekker til mange ulike mennesker, med mange ulike syn på tilværelsen. 

Som ung mann, den gang jeg diskuterte kristendom med Jarles herlige far i friminuttene på ungdomsskolen, meldte jeg meg ut av kirken. Den hadde ikke plass til en slik som meg. For noen år siden meldte jeg meg inn igjen. 

Nå opplever jeg at at kirkerommet er mer enn stort nok for folk som ikke besitter bastante svar, men som har en grunnleggende undring, "en stille hvisking", for å bruke Jarles formulering, om at vi er en del av noe større, det jeg kaller en anelse av Gud. 

Mitt hjerte blør for to stolte folk som snart bør få fred

 

Jarle Mong mener at gutter griner for mye. Jeg mener at gutter griner for lite. Hva mener du?

 

Jarle Mong fra den gang jeg intervjuet ham i garden

I Egersund har vi en mann som heter John Mong (KrF). Jeg har kjent ham siden ungdomsskolen. Han er tvers gjennom hel ved. Kjernekar, men likevel fascinerer han meg. Til tross for at jeg liker ham godt, er vi nesten aldri enige. Det var vi heller ikke på ungdomsskolen. Sånt fascinerer. Nå har sønnen overtatt hans kristen-konservative stafettpinne. Jarle Mong er skribent med et nasjonalt publikum. Jeg liker det han skriver. Jeg liker å bli ertet i irritasjonsgenet. Det får meg til å ta stilling. Etterpå mener jeg stort sett det stikk motsatte av Mong, enten det dreier seg om er kristendom, menn, homofili eller likestilling. 

Beskytte kvinner

Nå har Jarle Mong gitt ut bok. Der kan vi lese at gutter griner for mye. "For å være en god (mann) må man ha en viss makt, man må være litt farlig, man må kunne vekke en viss frykt", skrive Jarle. Han viser til Adams oppdrag som Evas vokter, og mener at det ikke er tilfeldig at menn er skapt sterkere enn kvinner. "Det er ikke for at vi skal dominere, men for at vi skal beskytte kvinner". 

Sven Egil Omdal skriver om boken i Aftenbladet: "(Han) skal overbevise kristne menn om at siden Gud i sin tid ga Adam ansvaret for å vokte Edens hage, er det nødvendig at dagens menn tøffer seg litt opp, og ikke lar seg forføre av venstresidens og Djevelens sleipe påstand om at det er "fint å uttrykke sine følelser og snakke om vanskelige ting".

Jeg kunne ikke vært mer uenig!

Er det noe vi ikke trenger, er det menn som tøffer seg opp. Mitt tips er; lytt til Abid Raja og Nadia Ansar. Det flotte ekteparet har en podcast om følelser. Abid var i sin tid en religiøs mannemann som forfektet holdninger ikke ulike Mongs. Kona fikk ham på andre tanker. Jeg var heldig og fikk intervjue dem i Egersund kirke. De imponerte stort. Deres budskap er at vi trenger å snakke om følelser. Særlig menn trenger å snakke om følelser. Jeg er hjertens enig.

Banning på fotballbanen

Men det skal Mong ha - han er en uredd mann. For en del år siden dro jeg til Oslo for å intervjue ham for Aftenbladet. Jarle var i garden. Han skrev brev til forsvarsledelsen der han klaget på språkbruken i forsvaret. Som fotballspiller (Bryne og Sandnes Ulf) klaget han på banning blant medspillerne. 

I Sandnes Ulf holdt Mong andakt for sine medspiller. Resultatene forteller vel at han ikke ble bønnhørt...he...he...

Pakt med tiden

Denne bloggen er skrevet med glimt i øyet, men jeg mener likevel at det er viktig å si fra når menn gjenoppfinner gamle holdninger. Pietismens lå lenge som et regntungt teppe over Egersund. Gudskjelov er alt annerledes i dag. Teppet er borte. Egersund og Eigerøy har åpne, livskraftige kirker takket være modige folk som har forstått at kristendommen alltid må være i pakt med tiden for å ha relevans. 

Liste om 15 kriterier som må til for å kunne kalle seg en egersunder

 

15 kriterier for å kunne kalle seg en egersunder

Hva og hvem er en egersunder? Om det strides helt sikkert de lærde, men her er 15 kriterier som rommer det å være en egersunder. 

1. En egersunder er en person som alltid framsnakker Egersund utad, men som forstår at ærlig tale og uenighet innad er bra og et tegn på et levende lokaldemokrati.

 

2. En egersunder kan være født hvor som helst i kommunen, fylket, landet og verden fordi Egersund ikke bare er en by, men en følelse man identifiserer seg med. En egersunder snakker derfor ulike språk og dialekter, men forsøker likevel å si «eg» og «ikkje».

 

3. En egersunder sier sjelden «okka by» fordi uttrykket kan oppfattes som ekskluderende. Egersund er en gjestfri by som ønsker alle velkommen.

 

4. En egersunder vet sånn omtrent hvorfor det ikke er flo eller fjære i havna.

 

5. En egersunder kan heie på Hellvik, Eiger og Helleland, men blir likevel stolt når EIK dukker opp i sporten på TV.

 

6. En egersunder leser Dalane Tidende før alle andre aviser. 

 

7. En egersunder i utlandet sier ikke at han eller hun kommer fra Stavanger. 

 

8. En egersunder, som snakker Egersund-dialekt i Oslo, er stolt av dialekten. Kanskje må vedkommende snakke litt sakte siden østlendinger ofte er litt sakte i oppfattelsen, men en egersunder knoter minst mulig.

 

9. En egersunder har flere ganger snudd en tallerken på restaurant for å se om det står «Egersund» under.

 

10.En egersunder deler øl- og sprit-tester i sosiale medier hver gang Berentsen gjør det bra (og det er ofte).

 

11.En egersunder mener at Nordsjørittet burde starte i Sandnes og ha målområde i Egersund.

 

12.En egersunder er en vennlig person som smiler, hilser og snakker med folk. En egersunder kan finne på å stanse turister på Torvet og spørre om de trenger hjelp.

 

13.En egersunder i Tønsberg kan finne på å si at også vi er stolte av det EIK og Teigen har gjort for byen. (Du må være egersunder for å ta dette poenget)

 

14.En egersunder vet at byen kan takke Eigerøy for alt. Uten palisaden «Øyne» danner mot storhavet, hadde Egersund knapt vært et elveutløp. 

 

15.En egersunder irriterer seg over at det lages lister over hvem som er egersunder fordi egersundere har minst femten andre punkter som er glemt i denne listen.