Ingjaldholmen ble til Engelsholmen. Mystiske graver på myteomspunnet holme.

 

Ingjaldsholmen, eller Engelsholmen som den og kalles.

I vikingromanene mine skriver jeg om Ingjald på Berglyd, stefar til Odd. Mye tyder på at dagens Engelsholmen i sin tid het Ingjaldsholmen og lå under gården på Berglyd. For en del år siden tok gammelordføreren Gudmund Holmen meg med til den mystiske holmen mellom Oddsfjellet og Nesvåg. Jeg skrev en sak i Aftenbladet om besøket. Her er den: 

Gudmund Holmen er ikke i tvil.

Her ble døde lagt i grunne graver. Trolig ble skjelettene spist reine av dyr, sier han.Han viser vei ned i den trange dalen som kløver den lille holmen. Gravene ligger tett. Du må kjenne til gravplassen for å finne fram. Den er ikke avmerket og tilrettelagt, men er svært verdifull, ifølge konservator Per Haavaldsen.

Helt enestående, til og med arkeologer blir begeistret. Jeg hadde med meg en gruppe arkeologer på befaring. De ble meget imponert over stedet, sier Haavaldsen.

Lenge trodd folk at gravene stammet fra et engelsk skip med farsott om bord. Det ankret opp utenfor holmen og begravet mannskapet på land etter hvert som de døde. Derfor navnet Engelsholmen. Men nå forkaster arkeologene denne teorien. Gravene er langt eldre.

Etter krigen ble det bygget to hytter på holmen. Under redningsarbeidet ble det funnet en spenne av bronse, en spydspiss og en sølvring.

Gjenstandene tyder på at de er rester av gravfunn fra slutten av eldre romertid eller folkevandringstid, altså mellom 300 550 e.Kr., sier Haavaldsen.

Det mystiske var imidlertid at funnene ikke ble gjort i forbindelse med gravhauger eller gravrøyser. Kunne det være at de døde var lagt ut på holmen i mer eller mindre åpne graver?

Det som tidligere ble oppfattet som rester etter gravrøyser på Engelsholmen er i virkeligheten lave steinlegninger, tre til fire meter lange og opp til to meter brede. Hjørnene ble markert med større steiner. Liket ble lagt i rammen, trolig bare innpakket i never, med et tynt lag med nevestor stein over seg, forteller Haavaldsen.

Jorda er fet i vanlige graver, det er den ikke her, sier Gudmund Holmen og tar det som et bevis på at likene ble reinspist av dyr. Denne måten å begrave folk på, skal være uvanlig også internasjonalt, forklarer Holmen.

Steinlegningen på Engelsholmen er ikke prangende, slik det ofte var vanlig med gravrøyser. Samtidig er mange av gravene lagt i dalbunnen. Det vanlige på denne tiden var å å begrave folk høyt, med utsikt. Det er to, av mange mysterier på Engelsholmen, som fagfolk strever med å gi gode svar på.

I dalbunnen ble gravkistene bygd av steinheller som er satt ned uten yttermarkering. Det er sikkert disse kistene som har gitt opphavet til sagnet om de pestdøde engelskmennene, tror Haavaldsen. Nesvåg var i gammel tid nødhavn og knutepunkt for trafikken langs kysten. Kanskje ble døde sjøfolk lagt i land her?

Da vi oppdaget funnene på Engelsholmen, fikk vi helt ville ideer. Vi begynte å lete etter et handelssted i nærheten, men fant ingenting. Gravene på holmen er helt imot alle lærebøker. Så om Engelsholmen er en liten holme, så er det en holme med mange mysterier, sier konservator Per Haavaldsen.

Hva var før big bang?

 

Mitt møte med forfatteren Ingenborg Refling Hagen og Suttung-bevegelsen

Annekset på Fredheim. Her bodde jeg sammen med et par andre ungdommer.

 Han gikk av toget på Tangen stasjon. Turen fra Oslo hadde tatt nesten to timer i snødrevet. Han hadde kjøpt med seg en avis på Østbanen. Forsiden hadde feite krigstyper. ”Torskekrig mellom Island og Storbritannia”. Nå angret han. Det var ikke her han skulle være. Han skulle reist hjem. Det var det som var planen. Arbeidsuke på biblioteket i hjembyen. 

Den røde stasjonsbygningen var stengt, men gatelysene viste hvor veien gikk. Han skulle til Fredheim, det gamle huset i lia over Mjøsa. Der bodde Forfatterinnen. De hadde snakket om henne på litteraturlinja. Læreren hadde vært her før hun begynte på lærerskolen. Hun var en del av Bevegelsen. 

 

Snøskavlene lå meterhøye langs veien. Han tenkte på sommeren. Hvor annerledes måtte det ikke være her om sommeren. Han tenkte på 17. juni. Læreren hadde snakket varmt om 17. juni. Det tok en halvtime å gå fra stasjonen til Fredheim. Kulda beit i ørene og på nesetippen. Han likte kulda. Den kom med en slags klarhet som han savnet på det fuktige Sør-Vestlandet. 

 

Han så lysene fra Fredheim og tenkte at huset, snøen og trærne minnet om et julekort. Døra gikk opp før han kom fram. Han var ventet. Hun hadde stikkekofte og stakk. Det lange håret hang i ei lang flette nedover ryggen. Hun var det vakreste han hadde sett.

            ”Velkommen til Fredheim”, sa hun.  

            ”Takk”, svarte han og satte fra seg ryggsekken i gangen. 

            ”Bli med inn så skal du få hilse på Forfatterinnen”.

 

Stua var full av ungdommer. Noen satt i grupper og leste. Andre laget blomster av papir.

            ”Vi bruker dem 17. juni", hvisket hun. 

Veggene var lyse og dekorerte med malerier. Kunstnerne hadde ikke brydd seg med lerret og ramme. De var malt rett på veggen. Ved kortveggen satt Forfatterinnen. Han tenkte at hun måtte være den eneste over 30 år i rommet. Hun var til gjengjeld gammel. En olding med krummet nese, svart hår og svarte klær. Han tenkte at hun minnet om en gammel ørn der hun satt og voktet på det som skjedde rundt seg i redet. 

 

Hun fikk øye på den nyannkomne og vinket ham bort. 

            ”Så du er han som skulle komme?”

Han nikket. Hun strakte fram hendene. De var fulle av store ringer og armbånd. Hun la dem på hodet hans. Fingrene beveget seg over hodebunnen. Han tenkte at det er slik en blind bruker hendene for å bli kjent med andre mennesker. Men hun var ikke blind. Hun så ham inn i øynene mens hendene hvilte på hodet. 

            ”Du har det i deg, gutt. Jeg kan kjenne at du har det i deg. Du er han som skulle komme.”

 

Så var det over. Hun så bort. En ung mann på hans egen alder gjorde et nikk med hodet mot en ledig stol bak i stua. Han gikk og satte seg. To kvinner hjalp Forfatterinnen opp av stolen. Arm i arm forsvant de ut av stua. Han hørte det gikk i ei dør. 

 

Jenta, som hadde tatt i mot ham, sa med lav stemme. 

            ”Hun skal sove middag. Da må det være stille i huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor du skal bo.”

 

De tok på seg ytterklær og sko. Det hadde sluttet å snø. Hun viste ham vei over tunet til et lite anneks. Det var ulåst. 

            ”Vi trenger ikke nøkler på Tangen. Det er alltid folk her.”

Annekset hadde to små rom. Det var nesten som en lekehytte. Hun viste ham inn i det ene. 

            ”Her kan du bo.”

            ”Hvem er det som bor i det andre?”

            ”Det er meg”, sa hun. 

De så på hverandre. Han hadde nettopp fylt 19 år. Hun var ett år yngre. 

            ”Det er jeg som er utpekt som din følgesvenn mens du er her. Nå kan du slappe av til middag. Vi møtes om en time i stua.”

            ”Du, hva var det der med Forfatterinnen og hodet mitt?”

            ”Det kalles frenologi. Bare ved å kjenne på hodeformen din kan hun avsløre nesten alt om deg.”

            ”Tror du på det?”

            ”Hun tror på det, det er det viktigste”. 

Hun smilte og lukket døren bak seg.

 

Han la seg på senga. Det var godt og varmt i annekset. Jenta hadde fyrt i vedovnen. Han tenkte på henne. Hun virket eldre enn 18 år. Hva het hun? Hadde hun kjæreste? Han merket at søvnen kom snikende sammen med den gode varmen fra ovnen. Han ga etter og sank inn i døsen. Noen ristet i ham. Han bråvåknet.

            ”Du må komme. Ingen kommer etter henne til middagsbordet.”

De hastet av gårde i gamle spor over tunet til hovedhuset. 

 

I stua fant de to ledige plasser nederst ved bordet. Så kom hun inn. Forfatterinnen. Hun satte seg ved bordenden og ba for maten. 

            ”Alt vi spiser her har vi dyrket selv. I dag skal vi ha steikte rødbeter.”

Sola skinte inn vinduene på Fredheim. Det var like før den forsvant bak fjellene ved vannet. 

            ”Se så vakkert”, hvisket jenta og han forsto at hun siterte fra et eller annet,” ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa?”.

Han smilte. Hun smilte tilbake. 

            ”Det er fra et dikt av Forfatterinnen”.

            ”Hva heter du?”

            ”Inga. Inga Borg.”

            ”Jeg heter Hans Haga.”

            ”Jeg har ventet på deg, Hans Haga”.

            ”Og jeg har ventet på deg, Inga Borg.”

 

Det var Wergelandkveld på Fredheim. Stua var full av folk. Bevegelsen hadde medlemmer over hele Østlandet. De satte seg i en halvsirkel rundt Forfatterinnen. Hun tildelte dem roller. Den ene etter den andre leste høyt. Så ble det hans tur. Han merket at halsen var tørr. 

 

”Guld er Støv og Purpur Pjalt,

Ædelsind er det ei Alt?

Kan jeg større Rigdom finde

da end hos min tro Veninde?”

 

            ”Takk skal du ha”, sa Forfatterinnene og så ut over forsamlingen. ”Det er han vi har ventet på. ”

Folk nikket og smilte. En kjent skuespillerinne fra Oslo blunket. Ordene til Forfatterinnen moret dem tydeligvis. Dette hadde de opplevd før. 

Han kjente hånda til Inga under bordet. Den søkte hans hånd. De så på hverandre. 

            ”Tror du på skjebnen”, spurte hun da de gikk over tunet. Bilene hadde kjørt og de hadde ryddet opp etter gjestene. Han svarte ikke. Hun fortsatte.

            ”Kan jeg få ligge på armen din i natt”. Han stanset, tok et godt tak rundt henne og kysset henne lett på munnen.

            ”Hvorfor spør du?”

            ”Jeg må vite om du er han jeg har ventet på?”

            

De gikk inn i annekset. Begge kledde av seg. Ingen sa et ord. De la seg på rommet hans. Kulda fra turen over tunet satt ennå i kroppen. Hun krøyp god inn i armen hans. Han kjente den varme kroppen mot sin. De flettet seg inn i hverandres. Han smilte i mørket. 

            ”Hva mener dere med at jeg er han som skulle komme?”

            ”Frenologi. Forfatterinne kan lese hodeskaller. Hun sjekker hodeskallen til alle som kommer hit”. 

            ”Tror du på sånt?”

            ”Egentlig ikke, men Forfatterinnen tror på det og da er det sant så lenge vi er her.”

            ”Det høres rart ut”.

            ”Hun sjekket hodeskallen min for flere måneder siden. Det var da jeg fikk vite at du skulle komme.”

 

Han kysset henne. Hun hadde løst opp den lange fletten. Nå bølget håret som en foss ned over den nakne ryggen. Han skulle være her på Fredheim i én uke. Litteraturlinja på skolen hadde praksisuke. Han smilte for seg selv. Birger hadde fått influensa og måtte holde seg på internatet. 

            ”Du får ta hans plass, Hans”, hadde læreren sagt. 

Han hadde motvillig sagt ja. Nå gledet han seg til det som skulle komme. 

 

 

 

Hvorfor er vi så halvlunkne til noe som kan bli virkelig stort, nemlig Egersund som pilegrimsby?

Stein til venstre markerer at her startet pilegrimsleden til Nidaros,
her på Hedningholmen ved Egersund kirke. 

Jeg husker første gang jeg skrev om Egersund som startsted for pilegrimsleden til Nidaros. Opptil flere profilerte egersundere lo høyt. Hva er det nå dere finner på? spurte de og mente det hele var en gimmik. 

Det de ikke visste, var at Eikundasund (Egersund) i 500 år hadde vært en viktig pilegrimsbyen. Vestlandskysten var den store pilegrimsleden i Norge. 

— Nå har vi fått gjennomslag for å merke pilegrimsleden fra Egersund til Trondheim. Egersund kommer til å markeres på alle pilegrimskart og denne leden kommer til å bli markedsført som en av de europeiske pilegrimsledene. Jeg tror dette kan bli stort, fortalte daværende biskop Erling Pettersen meg for noen år siden.

Tar av

I en urolig og varmere verden viser det seg nå at stadig flere søker til de nordlige pilegrimsledene. I følge Hans Morten Løvrød, leder for nasjonalt pilegrimssenter, har Norge havnet øverst på listen for mange som vil på pilegrimsvandring. 

- Hittil i år har vi fått langt flere henvendelser fra pilegrimer, media og turoperatører fra USA, Asia og land i Europa enn noen gang tidligere, sier han til Vårt Land. 

Min bekymring handler om Egersund og Sør-Rogaland. Har vi sett muligheten som plutselig har dumpet ned i fanget vårt? Jeg er i tvil. Satsingen er foreløpig litt halvdvask (og da kritiserer jeg ikke de som jobber med saken, men alle oss andre som ikke engasjerer oss). 

Hellig Olav

Den viktigste pilegrimsleden til Nidaros starter ved kirken i Egersund. Forstår vi hvor stort det er? I 1537 ble pilegrimsvandringene forbudt. De ble sett på som litt for katolske. Nå har gudskjelov kirken gjenoppfunnet skikken. Målet den gang, som nå, handler om Nidaros og Norges evige konge, Hellig Olav. Er vi bevisste på at Hellig Olav, eller Olav Haraldsson som han het mens han levde, trolig hadde Eikundasund mer eller mindre som base, i perioder før han rømte til Gardarike og Holmgard?

Egersund har vært pilegrimshavn helt siden Olav ble helligkåret i 1031. Det er mye som tyder på at Mariakirken i Egersund må ha vært en av de aller første som ble bygget langs kysten. Kanskje sto den på Hedningholmen allerede ved tusenårskiftet. Den ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma av pave Nicolaus IV. Det var også snakk om et kapell, et St. Laurenti kapell. To slike kirker, i den bitte, lille byen, forteller hvor viktig den var for pilegrimer. 

Havnekors

Denne viktigheten ble markert ved at det trolig sto digre havnekors både i Søra- og Norda Sundet. Det finnes kilder som tyder på at korsene sto på henholdsvis Hovland og Krossnes i Nysund. En av grunnene til å sette opp havnekors var trolig å markere spesielt viktige, kristen havner.

Finnes det rester etter de gamle pilegrimskirkene? Tja. På Årstad finnes to steiner murt inn i husmuren. Gudrun Årstad forteller at de skal være fra Mariakirken. Hva er historien? 

- Her på Årstad ble Dalane folkemuseum stiftet 9. juli 1910. Festtaler var Arne Garborg. De to steinene var en del av samlingen. Det var Per Dancke, et familimedlem til en av grunnleggerne av museet som fortalte meg om steinene. Han fortalte at de var fra Mariakirken. Den sto på Hedningholmen der dagens kirke står. De ble satt inn i muren her for at de ikke skulle komme bort, fortalte Gudrun Årstad meg for noen år siden. 

Gudrun Årstad med de to steinene i muren. 

Hvem bestemmer at en marsj skal starte på venstrefoten når den like gjerne kan starte på høyrefoten.

Husabø skolekorps en eller annen 17. mai.

Hvem går i takt når et musikkorps er ute og marsjerer, de som setter høyrefoten først, eller de som setter venstrefoten først? 

    I skolekorpset hadde vi en musikant, la oss kalle ham Knut,  som aldri klarte å gå i takt. Uansett hva vi spilte, havnet han i utakt med resten av korpset. Til tider førte det til mye irritasjon. 

Når dirigenten ropte:  ”Rett – fremad – marsj”, visste alle at det betydde å sette venstrefoten først. 

Av en eller annen grunn hørte Knut det motsatte. Han begynte konsekvens med høyrefoten.

    Dirigenten hadde flere triks for å få oss på rett fot. Han fikk oss til å si "venstre - venstre - venstre" mens vi marsjerte. Knut sa det samme. Problemet var bare at han sa det på høyrefoten. Slik hadde vi det i flere år. Knut var en flink musikant, men hans marsjering gjorde at vi lo av ham når han ikke hørte det. 

 

”Du har klokka på venstrearmen”, sa dirigenten pedagogisk til Knut mens korpset var på vei opp Hynsadalen. Bakken er så bratt at korpsene alltid tar en pause fra spillingen. Her er det stortromma som tar seg av takten. På "en" skal alle sette ned venstrefoten. Men ikke Knut. 

"Du har klokka på venstrearmen", gjentok dirigenten. 

"Jeg vet da det," svarte Knut og løftet høyrearmen med klokka. 

 

    Så fikk Sven Arne en ide. Hva hvis hele korpset går i takt med Knut? Vi skulle altså starte på høyre, ikke på venstre. Dirigenten visste ingenting. 17. mai sto vi klare i Johan Feyersgate. 

            ”Nå gjør vi det”, mumlet Sven Arne og beskjeden ble hvisket videre framover i rekkene. 

    Dirigenten ropte: ”rett – fremad – marsj” og vi satte av gårde. På høyrefoten. Alle unntatt dirigenten. Han gikk foran korpset og så ikke hva som skjedde bak seg. I ettertid ble det sagt at korpset aldri hadde marsjert bedre. Alle musikantene gikk i takt - i Knuts takt. Det var kun dirigenten som gikk i utakt. 

Seinere har jeg lurt på hvem som egentlig gikk i takt. Kan det tenkes at Knut hele tiden hadde gått i takt, og at det var vi bak som var i utakt?

 

Slik har jeg det ofte i livet. Jeg marsjerer taktfast samme med alle rundt meg og rister på hodet av de få som går i utakt. 

Sven Arne Petersson og jeg bakerst i korpset. Til dirigentens fortvilelse nektet vi plent å ha på oss de tåpelige båtluene. Korpset er på vei over Damsgård bru. Sven Arne på kornett og jeg på tuba. 

 

De konservative samfundene i Egersund (og Kristiansand) bør lytte til Sting når han synger: If you love somebody, set them free."

 I det siste har jeg tenkt mye på samfundene okka, de gamle, konservative menighetene vi har i Egersund. Det blåser for tiden friskt både i Årstaddalen og på Gamleveien. Staten rasler med statsstøtten. De kan tape millioner hvis de fortsetter som nå.

Flere utmeldte har de siste ukene kontaktet meg. De våger ikke å stå fram og fortelle sin historie. Kostnaden er for stor, sier de. Jeg forstår dem så altfor godt. En av dem stilte meg et sterkt spørsmål. Det har gnagd på meg siden. "Hvorfor er egersunderne så stille?" 

Ja, hvorfor er vi så stille? Alle kjenner noen som kan fortelle hjerteskjærende historier om dysfunksjonelle familier.  Både de som er igjen innenfor, og de som har meldt seg ut, kjenner disse historiene. Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvorfor vi er så stille, men spørsmålet gjorde noe med meg. Det ble umulig å sitte stille. 

For meg handler alle de vonde sakene i bunn og grunn om åpenhet. Samfundene har valgt å lukke døren for saker som er litt vanskelige. Det er oppskriften på trøbbel. Kun i fritt lende, der meninger brytes, skapes tillit og gode lokalsamfunn. Det er det vi kaller demokrati. Vaksinen mot smerten mennesker føler i og rundt disse samfundene, kalles "åpenhet". Den er garantert fri for negative bivirkninger.

Jeg har en utfordring til samfundene: Bryt en symbolsk grense. Det vil skape tillit. Gå sammen med oss i 17. maitog. Vis ansikt. Vær stolte. Ikke se i bakken, men fortell oss i full åpenhet hva dere tror og tenker. I barnetoget er det ikke snakk om "oss og dem". Der går vi sammen og jubler for demokratiet og grunnloven. Kristne, muslimer, hedninger, buddhister og ortodokse vifter alle med det samme flagget. Siden det er ok for samfundene å motta statstøtte fra staten Norge, kan det umulig være feil å feire grunnloven, friheten og demokratiet i staten Norge. 

Jeg vet at samfundene hater ordet "sekt". Det forstår jeg godt. Derfor prøver jeg å unngå å bruke det av respekt for deres følelser, men dessverre kommer det til å henge ved dem så lenge de ikke velger å være åpne. Ikke være redde. Åpenhet er ikke farlig. I åpent lende er det greit å være konservativ kristen. I Norge kan vi tro hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. 

Ta gjerne sekt-testen. Den har fem spørsmål. Er menighetene lukket? Har vi en sterk leder eller ledelse? Opplever medlemmene en følelse av kontroll? Har menigheten en teologi som skiller seg fra etablerte trosretninger? Opplever utmeldte at det skjer noe med kontakten med slekt og venner når de går ut? Hvis svaret er nei, er menigheten trolig et sunt og godt sted å være. Er svaret ja, bør det mane til ettertanke. 

Åpenhet er selve testen på sunn religion, og for den saks skyld - sunn politikk. Transparant, er stikkordet. Når grupper kapsler seg inn og oppriktig mener at de har funnet sannheten, bør vi være på vakt. 

Sting sier det godt når han synger: "If you love somebody, set them free." Tro har slike muligheter i seg. Tro kan brukes til å holde mennesker nede, men sunn religion kan også brukes til å sette oss fri. Nestekjærlighet må vel bety at vi setter hverandre fri, gir hverandre frihet til å vokse som mennesker uten å måtte bære en tunge bør fra slekt, tradisjon og regler som har gått ut på dato.

I dag kan vi gudskjelov tro på hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. Det er i et slikt klima virkelig tro oppstår fordi vi slipper å spille en rolle. Vi kan være dem vi er og vi kan være i pakt med oss selv. En slik troen er uten negative sanksjoner. Den kommer usanksjonert fra hjertet. Vi kan tro hva vi vil om de store, evige spørsmålene uten å risikere fordømmelse og utestengelse. 

Jeg tipper samfundene i Egersund tror det er teologien deres det reageres på, men der tar de feil. Stormene, som stadig oftere treffer dem, handler ikke om teologi, men om åpenhet. Jeg skulle så gjerne ha snakket med dem ansikt til ansikt om dette. Da skulle jeg sagt at de ikke må la tro bli en byrde. Vi må akseptere hverandre som vi er.  Jeg aksepterer fullt ut teologien i disse samfundene. Selvsagt gjør jeg det. Går vi 100 år bakover i tid, så var det slik folk praktiserte kristen tro. Problemet er bare at tiden har gått, menneskeheten er på et annet sted og de som sitter fast i tidligere tiders måte å se verden på vil skape traumer for spagaten de plasserer dagens mennesker i. 

Slipp medlemmene fri. La troen være det som binder mennesker og menighet sammen, ikke frykten for konsekvensene det fører til å gå i utakt. En sterk, god og sunn tro trenger ikke rasle med konsekvenser. Den er mer enn nok i seg selv.