Egersund badet i bladgull

 

Publegenden Alf Bowitz klarte å jobbe 10 år i Puben uten større problemer enn to blåveiser og ei knust nese

Alf Bowitz bak disken i Puben, men hvem er det han snakker med?

Det er mulig hotellet hadde klart seg gjennom det turbulente 1970-tallet uten den økonomiske suksessen til Puben, men selv revisoren, som var avholdsmann, sendte en vennlig tanke til Jon Rasten og Alf Bowitz, radarparet som styrte tappekranene. 

 

Etter mange års fravær, vendte synden tilbake til Egersund. Det skjedde 7. mai 1975. Den holdt til ned ei vindeltrapp og inn ei dør. Folk som våget seg ned dit kom til et rom uten vinduer. Rommet var avlangt og kledd i rød murstein. Deler av veggene var av tømmer. Den kom fra ei løe på Ualand. Langs den ene veggen var det fire båser. Her var det plass til seks personer med gjennomsnittlig kroppsmasse. Mellom båsene sto det små, runde bord. Her var det plass til to – tre personer. 

 

Puben het Pubben og kun Puben i Egersund. Egentlig het den Eiger Pub, men det var det ingen som husket. Hotellet kunne kalle den hva de ville; egersundere skulle i Puben. Den ble øyeblikkelig en suksess. På mange måter var det Puben som åpnet slusene for den nye tiden i Egersund. Det måtte komme, tiden var overmoden; de gode, gamle dansefestene heiv etter pusten. Egersunderne hadde begynt å reise. De hadde vært på Mallorca. I helgene reiste de til Stavanger. Det var ikke lenger nok med et samfunnshus på Haua og ei halv ei på lomma. Egersunderne ville være som andre folk. De ville gå ut i heimbyen og kjøpe seg lovlig drikke over disk (i alle fall offisielt). 

 

Klokka 18.50 åpnet dørene. Da hadde egersunderne allerede stått lenge i kø. Den kunne strekke seg rundt hjørnet og langs butikken til Albrethsen.  Klokka 19.00 var det fullt og dørene ble lukket. Brannforskriften sa 70 personer. Til tider virket det som om langt flere var til stede i det avlange rommet. Folk sto som sild i tønne. De få bordene forsvant som dugg på tomt ølglass. Folk måtte derfor stå. I fire timer. Men det var greit. Pøbben var populær. Det var der voksne ungdommer traff hverandre. Derfor gikk ”alle” i Puben. Hvis vi heller litt kaldt øl i blodet og prøver å vurdere det litt nøkternt, så besto nok gjestene stor sett av folk mellom 18 og 30 år.

 

Alf Bowitz var Pubens enevoldshersker på sine vakter. Han het ikke Alf, bare Bowitz. Gjestene hadde respekt for Bowitz. Hvis det fantes én person det gjaldt å holde seg inne med i Egersund, så var det Bowitz. Han kunne utgjøre forskjellen på å være utenfor eller innenfor. I den gamle bedehusbyen hadde folk sunget «Innenfor eller utenfor, der skal du stå en gang». Aldri hadde det vært mer sant enn etter at Puben kom til hotellet. Derfor køddet du ikke med Bowitz. Slåsskjemper fra Haua og Egersund, som var viden kjent for slagsmål på dansefester, gikk på gummisåler i Puben. Regelen var enkel, laget du trøbbel, var det på hodet og «raue» ut og det kunne gå lang tid før Bowitz så i nåde til det arme, syndige mennesket. Derfor fantes det knapt et verre utenforskap blant unge, voksne i Egersund, enn å bli nektet adgang til Puben. Stakkarene hadde det som «Piken med svovelstikkene» der de sto ute i kulden og så inn på alle som moret seg. 

 

I 1975 var Bowitz kjøkkensjef på Egersund sjukehus. Det ”nye” hotellet skulle feires med stor fest. Bowitz kjente kjøkkensjefen på Motellet, Cato Farmen. Det var han som skulle kokkelere denne viktige kvelden. Han ba Alf Bowitz om hjelp.

- Etterpå spurte direktør Christian Skajaa om jeg ville ta ansvaret for Puben. Så tilfeldig var det. Skajaa var en litt fjern direktør. Hvis det ble problemer i Puben, forsvant han bare og så måtte jeg ordne opp, men det var jo ikke lenge han ble i jobben før han reiste, sier Bowitz som husker tilbake på denne tida med stor glede. - Jeg ble kjent med mange hyggelige ungdommer, folk som jeg hilser på den dag i dag, sier han. 

 

Nåløyet mellom 18.50 og 19.00 var i trangeste laget for mange. Snart utviklet derfor egersunderne snedige triks for å snike seg inn. Det fortelles om folk som spleiste på hotellrom. Hotellets gjester hadde nemlig adgang til Puben via heisen. Andre bestilte plass i restauranten. Der kjøpte de en rekecocktail til 18 kroner. Det var suppe på menyen til seks kroner, men den var for billig til å utløse alkoholservering. Restaurantgjester kunne fritt gå ned i Puben. En tredje og svært risikabel variant var å snike seg inn bakveien. Bak disken fantes ei dør. Hvis man sneik seg inn på hotellet via Storgaten og videre gjennom kjøkkenet, gikk det an å krype ut bak disken når betjeningen var i båsene for å rydde bort glass. De måtte ofte ut og rydde. Glassene var nemlig bare på 0,33 cl. Bringsdal ønsket stil. Halvliterglassene kom først noen år seinere

- Jeg opplevde øybuer som kom bakveien, etter at dørene var stengt. Det hendte de prøvde å bestikke meg med en hummer, humrer Bowitz. 

 

Låvaberget Ve & Velt var fast band i Puben i de første årene. De hadde til og med sin egen pubsang. 

 

I pøbben, ja i pøbben,

det e der me hørre te,

der sidde me og løyse,

dei problemane me he. 

 

Et annet fast innslag var Malmø Riverside Trad Jazz Band fra Mandal. Øyvind Bringsdal glemte aldri hvor han kom fra. 

 

Til tider kunne det gå hardt for seg. I 1975 var det bare Bowitz som jobbet i Puben. Den holdt åpen onsdag, fredag og lørdag. 

- Jeg måtte holde ei hard hand over det hele, ellers ville det sklidd ut. Det gikk egentlig utrolig bra. På 10 år fikk jeg kun to blåveiser og ei ødelagt nese. 

 

Smørbrødene i Puben var berømte. Rekesmørbrød. Eller kanskje varianten med ost brettet i en bølge og en liten persilledusk på toppen. Det var spiseplikt. I all sin visdom hadde politikerne bestemt at øl kun skulle selges til spisegjester. Dermed måtte alle kjøpe et smørbrød før de fikk drikke. Hotellet kunne solgt en skosåle. Ingen brydde seg. Gjestene var der for å ha det hyggelig og for å drikke øl, men direktør Bringsdal satte sin ære i at alt skulle være skikkelig. Hvis de skulle servere mat, så skulle det være ordentlig mat. Rekesmørbrødet var høyt og lekkert og det hadde i tillegg en forebyggende effekt. Folk fikk i seg en matbit før de gikk i gang med å stabilere væskebalansen. 

- Smørbrødene ble solgt mange ganger, folk måtte ikke spise, bare kjøpe maten, men det kan jeg si, fortjesten av mersalget tilfalt ikke hotellet, humrer Bringsdal.

Alf Bowitz sier det slik:

- Jeg sa til folk at de måtte kjøpe smørbrødet før de fikk drikke, men de trengte ikke spise det før de ble sultne. Det har vært mye snakk om disse smørbrødene, men det skjedde ikke at vi solgte dem mange ganger. 

 

Etter et halvt århundres fravær hadde synden igjen vendt tilbake til Egersund. Puben ble en velsignelse for mange, men en torn i øyet for andre. Det fantes miljøer i Egersund som ikke satte sin fot i Puben. Det hadde vært hard kamp om skjenkebevillingen. Sterke ord var brukt. Noen hadde tapt den kampen. Nå samlet de sprengstoff til omkampen. De regnet nemlig med at det måtte bli en omkamp når elendigheten de hadde profetert begynte å vise seg. I kommunestyret hadde de advart mot «finske tilstander» og det som verre var. Nå gjaldt det å følge nøye med. Bringsdal var mannen ved de åpne slusene og den som sterkest symboliserte den nye tiden i Egersund. 

- Jeg observerte at disse folkene sto i smauet på andre siden av gata og noterte. 

- Var det folk i edruskapsnemnda?

- Nei, der satt jeg selv. Det var andre, folk i utkanten av det politiske miljøet, folk som hadde engasjert seg sterkt mot at alkoholpolitikken skulle liberaliseres.

- Fikk de noe på dere?

- Nei, egentlig ikke, men vi måtte hele tiden passe oss. Vi hadde for eksempel en vakt stående utenfor inngangsdøra. Han kunne ikke stå inne og avvise folk. Da ble det sagt at det var vi som hadde skjenket dem. Når han sto ute og snudde berusede før de slapp inn, kunne ingen gi oss skylda. 

- Hva med skjenkekontrollen?

- Ja, det var en annen skål. Den gang var det politikere som utførte kontrollen. Amatører, med andre ord. Jeg husker en gang representanten Berglyd (KrF) og en annen møtte opp på et julebord. De skulle kontrollere oss. De satt ved et bord hele kvelden og drakk eplemost mens de observerte det som skjedde. Nå kan vi le av det, men den gang opplevde jeg det som ganske stressende. 

Fra de berømte avlukkene i Puben. 

Jon Rasten fikk ni års fartstid i Puben. Det var han og Bowitz som vekslet om å ta helgene. 

Rasten hadde jobbet sammen med en dansk typograf hos Fuglseth. Dansken ble etter hvert et ivrig medlem i en av byens menigheter. De hadde ofte vekkelsesmøter på Torvet. En ettermiddag var de på plass mens Rasten passerte Torvet på sin søndagstur. Han hørte den tidligere kollegaen rope ut over byen i høyttaleranlegget: 

”Jon Rasten, kom til frelse du som har bragt synden til Egersund.”

 

Jon Rasten kaller det en veldig god tid. 

- Jeg ble kjent med så mange hyggelige mennesker. Det kunne av og til være litt knuffing når folk som bodde i brakke på Kværner kom i grupper, eller når fiskere hadde levert store fangster og hadde god råd. Da var jeg veldig glad for at vi hadde øybuene. De hjalp alltid til og var på vår side. 

- Var det forskjell på øybuer og byarer i Puben. 

- Å ja, de var begge kjekke, men øybuan var i tillegg veldig hjelpsomme. Jeg husker en søndag. Plutselig så jeg en knyttneve som ble plantet i en utbys gjest fra Sandnes. Det forundret meg for han som slo var en av de faste øybuan. Jeg ilte til, men fikk klar beskjed om at dette skulle jeg ikke bry meg om. Sandnesmannen hadde forsøkt å selge narkotika, nå skulle øybuan ta ham med til politistasjonen. Det var jo egentlig en helt fantastisk reaksjon, sier Rasten.

 

I likhet med Bowitz, havnet Rasten i Puben via kjøkkensjefen på Eiger Motell, Cato Farmen. 

Hotellet og Motellet hadde samme eiere og samme kjøkkensjef. Det var derfor til tider svært mye å gjøre. Rasten hadde litt bysse-erfaring og hjalp Farmen på kjøkkenet når det toppet seg. Han husker godt åpningsdagen 7. juni 1975, men kanskje enda bedre nyttårsaften samme året. Da var han hovmester. Egersunderne kom til hotellet og skulle feire, selvsagt med ei flaske på lomma. Rasten samlet inn flaskene og satte merkelapp på dem. De skulle leveres tilbake etter stengetid. Men så oppdaget han en mann som satt i Ankerstuen og blandet seg en drink. Han ba ham stoppe og ba om å få flaska til oppbevaring. Mannen tømte innholdet ut over gulvet og lovet at han i løpet av ei uke skulle sørge for at Rasten måtte dra fra byen. 

- Det er ikke til å komme fra at vi drev utstrakt kulturell oppdragelse de første årene. Folk skulle vendes av med å ha medbragt. Egersund skulle bli som andre steder. Det tok sin tid, men jeg tror det var veldig viktig for byen. Veldig mange satte derfor pris på det moderne tilbudet som Puben representerte.

- Hvordan opplevde du direktør Christian Skajaa?

- Han var en veldig ivrig sportsfisker, sier Jon Rasten og legger til. – Men husk, på de knapt to årene han var på hotellet skjedde det utrolig mye, veldig fort. 

 

Puben ble veldig viktig for hotellet. Det hadde bare 28 rom og inntektsmulighetene var begrensede. Regnskapsføreren het Alf Østebrød. Han var en hedersmann i Egersund, kjent som dirigent i Egersund Musikkorps og avholdsmann i Losje Varberg. Han hadde lenge vært bekymret for likviditeten. Så kom Puben. Tallenes tale var klar. Det samme var hans tale.

«Jeg liker det ikke, men hadde vi ikke hatt øl… ». 

- Jeg vil anslå at vi omsatte for mellom 12.000 til 14.000 kroner hver fredag og lørdag. Det var veldig mye penger på midten av 1970-tallet, sier Alf Bowitz.

Et ølglass på 0,33 cl kostet kr 5 kroner og 15 øre. Det var viktig å finne en pris som ga god differanse til folk som rundet av til 5 kroner og 50 øre. Direktør Skajaa ville ta 5 kroner og 25 øre, men da vendte Rasten og Bowitz tommelen ned. Tips var en viktig del av lønna. Hotellet tok 8 kroner og 50 øre for et glass vin. I Pubben solgte Bowitz og Rasten kun øl og kaffe. Punktum. Og smørbrød, selvsagt. 

 

Etter hvert tok det litt av, i følge Bringsdal. Han ba betjeningen dempe trykket. De skulle også drive et hotell. Det var ikke et mål å sette omsetningsrekord hver helg. 

Pubben tok kun 70 personer. På 1970-tallet røykte folk. Etter stengetid ble bøtta med sigarettsneiper tømt. Den var som regel full. 

- Til tider lå røyken så tett at jeg ikke klarte å se fra den ene enden av rommet til den andre, sier Bowitz. 

Aggi Bringsdal var ansvarlig for renholdet. Hun var bekymret. Puben skulle være brun, men det var som design, ikke som fakta. Det endte med at hotellet gikk til anskaffelse av den største og kraftigste høytrykkspyleren som var å oppdrive. 

 

Alf Bowitz har mange gode minner fra Pøbben. Han var med fra dag én og til dørene ble stengt 10 år seinere. 

- Fiskeren som skulle på toalettet og stanget hodet i vindeltrappa i gangen. Det resulterte i at han falt på rumpa. Problemet var bare at der han falt lå det et knust ølglass. Han begynte derfor å blø noe voldsomt. Vi fikk tak i ambulanse. Rett før vi skulle stenge dørene var han tilbake. Han hadde sydd en rekke sting i baken. Nå ville han ha den ølen han hadde betalt for. 

 

Den legendariske Puben holdt det gående i 10 år. På midten av 1980-tallet var det slutt. Den hadde egentlig ikke dabbet så veldig mye av selv om det hadde kommet konkurrenter på banen. Problemet var å drive en slik pub samtidig som man skulle drive et seriøst hotell. Det ble to elementer som til slutt ikke lot seg forene. Gjestene i Puben måtte bruke det samme inngangspartiet som hotellgjestene. Problemene toppet seg da Egersund ble ferjeby og ferja anløp Hovland slik at passasjerene kunne rekke en siste øl i Puben hvis de kjappet på. Klokka 23.00 var det kroken på døra, men i minuttene før strømmet det gjerne på med folk som hadde satt sjøbein i baren fra Danmark til Hovland. 

-Vi måtte gjøre noe. Dette gikk ikke. Konfliktnivået ble for høyt. Hotelleier Odd Ueland og jeg satte oss ned for å diskutere. Jeg spurte om han visste hva som fantes under restauranten. Ingenting, var svaret. Da kan vi jo grave det ut, foreslo jeg, sier Øyvind Bringsdal.

 

Dermed satte de i gang. Dynamitt og gravemaskiner. Du skal lete lenge etter et mindre rom i Egersund som det er brukt større ressurser på, enn dette. I tillegg fikk de en helt spesiell tillatelse. De fikk grave opp det kommunale fortauet og legge ned tre 1000 liters tanker til øl. Folk som går på fortauet utenfor hotellet i dag skal vite at de går på edelt brygg. 

 

Den nye Puben var ingen pub selv om den på folkemunne overtok det gamle navnet for en stund. 

- Kafebølgen hadde nådd resten av landet, men ikke Egersund. Nå var tiden inne, tenkte vi og gikk til anskaffelse av en svær, italiensk espressomaskin, forteller Bringsdal. 

 

Egersunderne skulle bli kontinentale. Utsøkt kaffe og lekre småretter. Ideen var god, men gjennomføringen haltet. De som skulle jobbe med konseptet forsto ikke helt poenget med omleggingen. Det hadde jo fungert så godt i den gamle Puben. Pengene hadde strømmet inn og folk hadde fått det de ville ha. 

- Vi ble nok litt motarbeidet. De ansatte mente det var tull å holde på med kaffe, sier Bringsdal. 

Men det gikk seg til. Kompromisset ble verken pub eller kafé, men pubkafé. Det beste fra begge. Omsetning var lavere enn i den gamle Puben, men ikke så veldig mye lavere. Det var til å leve med. Alf Bowitz var med i overgangen.

- Det ble aldri det samme. Det fantes stamgjester fra den gamle Puben som aldri fant seg til rette i pubkafeen, men vi innså at tiden var moden for å gjøre noe nytt. Det hadde kommet konkurrenter på banen. Den nye pubkafeen hadde rørstoler. En av stamgjestene våre var en stor kar fra Mosbekk. Hver gang han satte seg i en stol, knakk den sammen. Til slutt fikk han beskjed om at han var nektet adgang hvis han ikke satte seg på en benk. 

 

Klientellet ble litt annerledes. Noen hadde flyttet over fra den gamle Puben, men det dukket også opp nye fjes. 

-Vi hadde stamgjester. Folk som var på sjøen hele uka. Når helga kom, tok de plass i pubkafeen og ble værende der til de dro på sjøen igjen søndag kveld. Disse folkene var det aldri problemer med, forteller Bringsdal.

De ble etter hvert en viktig del av «inventaret». En kveld dukket det opp en motorsykkelgjeng. Det lå an til bråk, men det hele roet seg da MC-gutta så hvem de måtte hamle opp med. Fiskerne. De fungerte nemlig som selvoppnevnte vakter. De ville ikke ha kødd på sitt stamsted.

-Det er nesten rørende, men flere år på julaften kom de hjem til meg med gave. Jeg fikk et litt spesielt og nært forhold til disse gjestene, husker Øyvind Bringsdal. 

(Fra boken "Byen og hotellet, Grand og Egersund" av ARNT OLAV Klippenberg og SIGMUND Birkeland.)

 

På Helleland slås babyen ut med boreslammet. Hvor mange millioner må vi ha for å ofrer ei bygd? Hvorfor valfarter ingen fremtrendende politikere lenger til Helleland? Hvorfor er det plutselig så stille? Hva med folkeavstemning?

Her på Heskestad, ble prøvene analysert. 

Jeg har fulgt mange sentrale politikere til Helleland og områdene der det er planlagt gruvedrift. I valgkamper ble jeg som journalist kontaktet nesten ukentlig av partisekretærer som fortalte om sentrale politikere som skulle til Helleland. Det var hele spekteret  av partier fra rødt til Frp. Jeg vet ikke om det finnes en eneste politiker på Rogalandsbenken som IKKE har vært på Heskestad og sett prøvene som ble hentet opp fra jordens indre. Politikerne hadde alle en ting til felles - begeistring. 

Hadia Tajik, eksempel på tidligere statsråd.

Derfor er det for tiden påfallende stille. Mener partiene fortsatt det samme? Jeg har en sterk følelse av at vinden holder på å snu. Tidligere ble det snakket opprømt om verdiene som ligger i bakken, hundrevis av arbeidsplasser og mineraler som verden skriker etter. Ingen nevnte at det bor folk i området. Ingen satt ved kjøkkenbordet og hørte historiene til de som må flytte fra gård og grunn. Ingen nevnte at utskipningshavn og transport til sjø kan bli et like stort naturinngrep som gruvekrateret. Og da har jeg ikke en gang nevnt Dybingvatnet eller Nodlandsvatnet som blir fylt opp av gruveslam. Dette er ikke et sted i hutta heiti. Vi er i Rogaland. Helleland er en stolt, gammel bygd. Det har bodd folk på Helleland siden steinalderen.

Iselin Nybø, eksempel på statsråd

Jeg synes oppriktig synd på hedlandsbuene. Verdiene på eiendommene deres kommer til å synke til bunns som en stein i gruveslam. Noen slektsgårder kommer til å bli innløst, men pengene på bok kommer aldri til å erstatte sjelen de måtte forlate. Alt vi forbinder med Helleland kommer til å bli borte. Knut Pettersen sa noe klokt i DT: 

"Gruvedrift på Helleland har en tidshorisont på 30 år. Tenk over det tallet. Vi som har levd en stund vet at 30 år faktisk går ganske fort. Det er bare det at de som bor her om 30 år vil bo i en kommune som har mistet mange av de kvalitetene vi forbinder med Eigersund i dag. Er det en pris vi er villig til å betale?"

Til tider virker det som om alt er til salgs. Bare prisen er høy nok, er vi i stand til å selge bestemor. Jeg skal ikke klandre folk som lar seg friste. Slik er menneskenaturen. Kreftene vi står overfor er formidable. Her sitter milliardene løst. Derfor skal hedlandsbuene slippe å ta valget. Vår politikere skal velge for dem. Naboer skal ikke bli satt opp mot naboer. 

Argumenter mot milliarder er en ujevn match. 

Politikerne står overfor den samme fristelsen. Noen titalls millioner inn i kommunebudsjettet, gjør alltid godt. Men politikerne er ikke privatpersoner. De er våre ombudsmenn og kvinner. Hvis det er umulig for politikerne å tone flagg i spagaten mellom fristende millioner og en ødelagt bygd, får vi sanke underskrifter i et folkeinitiativ og kreve folkeavstemning.

170 borehull. En halv milliard er allerede brukt. 

 

 

Grensa er nådd

 

Haggis er ikke skotsk, verdens første pølse var "matpakken" vikingene tok med seg til utlandet

 Verdens første pølse

 

 

En gang i tiden kom en av våre forfedre på den glimrende ideen det er å fylle vomma til et slaktet dyr med opphakket innmat. I dag er den skandinaviske oppfinnelsen en skotsk nasjonalrett. 

 

 

Verdens første pølse kalles haggis. Haggis består av en magesekk fylt med oppmalte godsaker som hjerte, lever og lunger. I tillegg må den ha finhakket nyrefett, krydder og løk. Haggis er skottenes nasjonalrett. Ingenting får bakparten på kilten til å blafre stoltere, enn haggis. Nå har imidlertid skottene fått seg en real nesestyver der de er mest følsomme - i magen. Haggis er trolig norsk. Eller i det minste skandinavisk. The Telegraph avslørte i 2015 at haggis sannsynligvis er god, gammeldags vikingmat. ”Vi er sikre på at vikingene tok med seg haggis til Skottland”, sier Joe Callaghan til avisen. Han har forsket på saken som slakter og burde vite hva han snakker om.

 

Påstanden er ikke ny. Og den er servert med stor troverdighet tidligere. Første del av navnet ”hag” kommer fra skandinavisk og betyr å hakke opp. Det var først da kjøttkverna kom at det ble slutt på å hakke opp kjøtt som skulle i haggis og andre pølser. Andre del av ordet haggis skal visst nok ha en eldgammel rot og jeg har sett det påstått at den skal være noe i retning av pølse. 

 

Norske vikinger var som kjent på plass i Skottland allerede på 800-tallet. De kom først til øyer som Hemoridene…eh…Hebridene og dro derfra videre til Skye og Man. Det var først langt seinere de la ut på tokt til Man U. For vikingene var det praktisk å pakke med seg vompølser, eller haggis, som lokalbefolkningen i Skottland kalte nistepakkene som ble båret i land fra skipene til de hyggelige og alltid smilende gjestene fra Nord.

 

Ordet Haggis har samme opprinnelsen som ordet Siddis. Vi kan derfor med stor sikkerhet gå ut fra at Haggis stammer fra traktene rundt Hafrsfjord. Det var her  Harald fikk slag før han gikk til frisøren i år 872. 

 

I følge en tekst som Snorre aldri skrev, ble den første tarmpølsa kalt Ormen Lange. Påstanden er ikke pølsevitenskapelig bevist, men mer det som må kunne kalles pølsevev. Snorre burde ha skrevet det, men han fikk ikke tid siden han stadig måtte bake kringle, den såkalte Heimskringla. I dag er haggis haggis, ikke pølse. Eller, jo det er den, bare ikke ei lang pølse. Den er fortsatt skottenes nasjonalrett, men den har stort sett samme funksjon som sauehode i Norge. Alle snakker om det, men ingen har spist det. Det er altså en nasjonal skryterett, ikke en nasjonal gryterett.

 

Snorre burde ha skrevet det, men han fikk ikke tid siden han stadig måtte bake kringle, den såkalte Heimskringla.

 

Pølsa er ikke norsk. Det er heller ingen andre nasjoner som kan skryte på seg opphavet til pølsa. Den er en av disse sjeldne rettene som har vært blant oss fra tidens morgen og vel så det. Alle kulturer spiser pølse – ja, unntatt svenskene som spiser korv. Du trengte ikke være rakettforsker i steinalderen for skjønne at det gikk an å putte godsaker inn i en tarm. Kjøtt og innmat som ellers virket uappetittlig, fikk en potent fasong og en himmelsk smak med en tarm rundt seg. 

 

Trolig var det bortskjemte steinalderunger som fikk folkene i hula til å begynne med innovasjon. Spørsmålet ble hvordan de skulle få ungene til å spise det uspiselige på dyrene? 

”Æsj, pappa, jeg spyr”.

 ”Nei, mamma, jeg orker ikke innvoller i dag igjen”. 

Dermed var det bare en ting å gjøre for å få ungene til å spise, sannheten måtte fordekkes. Det måtte skapes avstand fra søte gisse-nøff-nøff til maten på bålet. Pølsa ble løsningen. Alt som de tidligere hadde gitt til hundene ble nå hakket opp og puttet i tarmen. Verden hadde fått en ny, barnevennlig rett. Resten er historie.

 

Det er 30 år siden Kristian Arntsen og jeg dro til Lillehammer for å delta i OL

Dalane Tidende intervjuet oss før vi reiste. Her er vi på akebrett i Storevollsveien i Egersund.

Hvordan i alle dager havnet Kristian Arntsen og jeg på Lillehammer? Og hvordan i alle dager har det seg at vi bodde gratis, på NRK´s regning, og i tillegg oppholdt oss kveld etter kveld i "Banken", der alt det spennende foregikk?

Desember 1993 spilte vi revy på Folken i Stavanger. Jeg hadde blitt godt kjent med Mari Bjørgan etter å ha spilt revy med henne sommeren 1993 i Haugesund. Mari var stjerna. Kjempedame. Ingen tvil om det. Hun hadde en rekke filmer bak seg, hadde spilt revy med storheter som Wesenlund, Heide Steen, Dag Frøland, Jan Teigen og Herodes Falsk. Mari fikk tilbud om å underholde på kveldssendinga under OL. Hver kveld skulle det sendes et langt TV-program på NRK med Halvard Flatland og Karen Marie Ellefsen som programledere. Mari ringte meg. "Jeg har takket nei, men jeg har anbefalt Kristian og deg og suksessnummeret fra Folken, "Jæren bobsleigh-team."

Telefonen fra NRK kom og vi ble bedt om å møte på Marienlyst. Derfra ble vi, sammen med andre artister, kjørt i minibuss til Lillehammer. Vi skulle på samme kveld og gjorde oss klare, men produsenten kom løpende like før sending. Alberto Tomba hadde sagt ja, så det ble ikke tid til oss, vi fikk vente til i morgen. 

Ok, vi brukte kvelden til å feste i Banken. Det var her alle samlet seg. Vi stakkars, beskjedne egersundere var fullstendig starstruckt. Vi så menn og kvinner fra Dagsrevyen rave rundt og flørte med hverandre. De oppførte seg som helt normale mennesker, noe vi aldri hadde trodd om dem. Jeg husker spesielt to artister vi delte garderobe med. Jan Teigen var imponert over de grønne tightsene våre. Slike hadde de brukt i Prima Vera. Silje Nergård var den vi ble best kjent med. Hun laget en fantastisk tegning til datteren min mens vi satt og ventet på å slippe til. 

Andre kvelden ble også avlyst. Da var det Koss som stjal showet. Først tredje kvelden slapp vi til. Det viste seg å skulle bli det mest sette underholdningsprogrammet i NRK´s historie. 2,1 millioner seere satt benket foran tv-apparatene. Vi ble tatt innpå scenen for å synge vår bobsleigh-sang; "bob, bob, daddy, daddy, bob, bob, su". Folk lo i det vi kom inn, det var morsomt. Men vi var ennå ikke på lufta. Tre minutter seinere fikk vi klarsignal. "Kjør på!" Vi kjørte på, men folk hadde ledd fra seg. Og vi leverte det dårligste Kristian og jeg har gjort på en scene. Og det skjedde altså i Norges mest sette tv-program,  under selveste ol på Lillehammer. 

Likevel var det stas å ha vært der. Jeg husker spesielt kulda. Jeg hadde kledd meg på Egersund-vis. Det holdt selvsagt ikke på Lillyhammer. 

Kulturbanken på Lillehammer. Der foregikk all tv-underholdning, der festet vi og der var kantina til alle som jobbet for NRK. 

Jeg er skremt! Bit for bit ødelegger vi det som er oss, det som er selve livet. Hvem vil bo i et ødelagt landskap? Her (bildet) på Lædre kan det komme en giganthavn for søppel og gruvemalm

 

I dette kystlandskapet ved Lædre planlegges det utskipningshavn for gruveindustrien.  
(Foto AO Klippenberg) 

Jeg er skremt. Bit for bit ødelegger vi det som er oss, det som er selve livet. Følelsen er ikke ny, men styrken i den er ny. Det kjennes som å være på ferie i Grindavik for et par år siden. Vi har nettopp vært i Den blå lagune. Nå nyter vi en vakker solnedgang i Grindavik over en bedre torskemiddag. Da begynner bakken under oss å skjelve. Livet rundt oss går som før, men under bakken er noe i ferd med å bygge seg opp. Slik har jeg det nå! Slik er tidsånden!

Jeg er ikke politiker. De store sakene, og de store tankene, får andre ta seg av. Mitt ståsted er lokalt. Det er derfor jeg er så urolig. Noe er på gang. Noen uopprettelig er på gang. Mitt lokalmiljø kalles for Dalane. Naturen er så flott at området er gitt status som geopark av Unesco. Vi holder på å sage av den greina vi sitter på. Det skjer sakte, svært sakte, derfor merker vi det ikke, men den dagen greina knekker, kan vil aldri gå tilbake og si at vi angrer. 

Her er noen eksempler:

Vi har en liten, men vakker skjærgård. I Egersund kalles den Norda Sundet. Midt over det vakreste av alle vakre steder i Dalane planlegges det å strekke kraftlinjer. Det vil bli som å tegne streker over himmelen på maleriet "Brudeferd i Hardanger". Når det i tillegg kun står om litt penger, det koster litt ekstra å legge kablene i sjøen, så er denne saken ubegripelig enkel for meg. 

På det samme stedet, i Norda Sundet, ble det nylig lansert en ide om utskipningshavn for gruveindustrien som planlegges på Helleland. Det vil raserer naturperlen Norda Sundet fullstendig. Nå kan det virke som om følehornene er trukket litt tilbake. Motstanden ble for massiv, men det betyr ikke at kapitalkrefter har gitt seg. Det nye er å legge utskipningshavnen til det sårbare kystlandskapet ved Lædre. Skrekk og gru, sier nå jeg. Transport av malm gjennom det spektakulære "månelandskapet" mellom Helleland og Lædre vil skape uopprettelige sår. En ny monsterhavn, i et av Norges mest særegne kystlandskaper, vil skjære hjerterøttene over hos oss som trives på havet. 

Her, i det samme området, ligge Svåheia, et av Norges største avfallsanlegg. Det kalles nemlig miljøvern å frakte slam og søppel fra store deler av Norge og Skandinavia i båt og bil til Sveheia. Hver dag dundrer det svære lastebiler gjennom de trange bygatene i Egersund. Mange mennesker får redusert livskvaliteten av denne virksomheten. Det rare er at Svåheia eies av kommunene. Sveheia eies av oss. Deg og meg. Har vi virkelig vedtatt at vi vil ha et slikt anlegg? Det tjenes noen små millioner årlig og anlegget gir enkelte arbeidsplasser, men er det virkelig slik vi vil ha det? Har vi sagt ja til dette? Bør ikke noen begrense inntaket av Møllers tran hos de som tror at fremskritt er å forbruke naturen.

På Helleland planlegges det en åpen gigantgruve. Ingen benekter at den vil rasere natur og dyrket mark. Milliardene det snakkes om er så mange at jeg for lengst har kommet ut av tellingen. Jeg føler virkelig med Sveinung og Anne Sofie Høyland som kan få et dagbrudd bare noen hundre meter fra husveggen. Vil vi virkelig dette? Ingen klarer å sette prislapp på natur, men i mitt hode er den fantastiske naturen på Helleland/Ualand mye mer verd enn avlats-pengene fra gruveselskapet. Hvis folk på Helleland og Ualand lurer på om det er støvplager fra åpne brudd, og ikke minst om det er konflikter knyttet til gruvevirksomhet. Ta en telefon til folk i Rekefjord Vel. Der kan de i klartekst fortelle hva Helleland har i vente. 

Rekefjord er en perle av nasjonal verdi. Her holder et pukkverk til. Det har en lang historie. Derfor aksepterer lokalbefolkningen at det fortsetter. Folkene bak pukkverket vet at de aldri hadde fått starte slik virksomhet i dag. Ingen starter pukkverk i en skjærgårdspark i 2024. Likevel gjør den lange historien at vi aksepterer tingenes tilstand. 

Men grensa nådd! Hør på dette: I 2024 ber pukkverket om å få fjerne parkbeltet mot fjorden. Det betyr at sonen som har skilt fjorden fra pukkverket er truet. Jeg får frysninger. Saken virker nesten for utrolig til å være sann. Men den er sann. Det er kun snakk om noen få meter fra eller til. Likevel er gruveselskapet villig til å ta kampen mot ei hel bygd. Deres eneste poeng er at de da kan holde på litt lenger. Måtte det aldri skje! Måtte vi ha politikere som våger å stå opp mot den gigantiske kapitalmakten som eier pukkverket! 

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Bit for bit forsvinner det som er oss; vår lokalidentitet, vår stolthet og vår patriotisme mot stedet vi elsker. 

Hvem vil bo i et ødelagt landskap? Det er for meg kjernespørsmålet som vi alle må ta stilling til før det er for seint.

Mahogni-flis i raue, min første skoledag på Husabø skole.

Læreren, eller lærerinnen som det het i 1964, var en meget myndig Tora Røyseland. Hun var nærmere 100 år allerede i 1964, mens hun i virkeligheten trolig var rundt de treddeve. Uten hennes meget myndige ledelse av klassen, så er jeg ikke sikker på hvordan det hadde gått med meg. Jeg trodde "frøken" var fra et sted langt, langt vekke fra, men nå vet jeg at hun bare var fra Bjerkreim og at hun faktisk var tante til mine barnebarns bestemor i Bjerkreim. "Enn dettan".  

Jeg begynte på Husabø skole i 1964. Skolen var ny. Den lå som et eventyrslott under Varberg. Vestibylen var som en katedral, og det var kunst på veggene. Vi damsgårdsgutter hadde aldri sett maken til kunstverk. Vi trodde kunst var noe mødrene broderte på puter. 

            Arthur, onkel til Ludvig, hadde vært i Venezia og sett malerier av strålende jomfruer og engler som fløy i lufta. Han var derfor kunsteksperten på Damsgård. 

            "Kunst e någe få kan. Hvis mange konne det, va det jo ingen kunst."

            Det var med ærefrykt jeg begynte i 1. klasse. Det ble ikke bedre da far min hauset det opp før første skoledag. 

            ”På toget sidde me alltid på 2. klasse. På Husabø e der så fint at du får begynna rett i 1. klasse.”

Han humret godt og blunket til mor mi.  

            Etter første skoledag møttes vi damsgårdsgutter på brødkassen utenfor Baker Tengs for en oppsummering. Gaggan hadde havnet i B-klassen. 

            ”B fø B-gjengen,” ertet jeg.

            ”A fø abekatta,” svarte Gaggan. 

            Framtida så lovende ut for oss unger på Damsgård. Vi hadde allerede fått vår første bok, ei lesebok. Jeg visste hva som sto på side 5. ”Eple har eple har E”. Det var nytt for meg. Far min pleide alltid kjøpe en kasse epler til jul. Han kjøpte den på en av de danske fiskebåtene som var innom byen for å bunkre. Jeg visste ikke at epler har E, men jeg visste at de måtte spises med lyset på. De hadde nemlig makk.

            Dag 2 ble vond på Husabø skole. Jeg løftet handa forsiktig. 

            ”Frøken, kan eg få gå på do?” 

Frøken Røyseland så strengt på meg med brillene på nesetuppen. 

            ”Det heter ikke do, det heter gården. Nesten gang spør du om å få gå i gården.”

For en sjuåring fra Damsgård var dette uklar tale. På Damsgård tisset vi i do, vi tisset ikke i gården. Det vil si – vi tisset i gården når ingen så på, men mente frøken virkelig at jeg skulle tisse i skolegården?

            ”Unnskyld, frøken, men kå henne i gården e det me tisse?” 

Klassen lo. Røyseland kremtet. 

            ”Det er ikke skolegården som heter gården, det er toalettet som heter gården.”

            Dermed ruslet jeg ut på toalettet som heter gården. Jeg måtte ikke tisse, jeg måtte det unevnelige andre og satte meg inn i en av båsene. Døra kunne låses, men det var store åpninger under og over. Det ringte ut. Rommet utenfor båsen fyltes av gutter. 

Jeg sitter her til friminuttet er over, tenkte jeg og var vettskremt for de store guttene.

Med et ser jeg et ansikt under døra.

            ”Kom og se, hør e der enn så he dredå!”

På et blunk var det en bråte med ansikter under og over båsen min. De lo høyt. Jeg satt musestille. 

            ”Kå e det så foregår?”

En lærer kom inn. Guttene sprang ut. Jeg merket at læreren bøyde seg ned og så etter føttene mine.

            ”Ikkje vær redde, du kan komma ud nå.” 

 

            ”Kossen gjekk det på skulen?”

Mor mi sto klar med middagen. 

            ”Fint, men det va ikkje kjekt å gå i gården når eg måtte på do.”

            ”Gå i gården? Du må ikkje gå i gården. He di ikkje dridar på den nye skulen?” Mor mi var rystet. 

            ”Det e gården så e dridar,” forklarte jeg.

            ”Enn dettan!” sa hun imponert. ”He di så fine dass på den nye skulen at de må kall'an fø gården?” 

Far min kremtet fra sofaen. 

            ”Får håba dokke ikkje får mahogniflis i raue.”

Rekefjord, finaste plass på jord

 

Ditt hus er min utsikt. Hva synes vi om nybygget til Frelsesarmeen midt i "gamle Egersund"?

Frelsearmeen må har brukt uhorvelig med penger på sitt nye forsamlingslokale. Skal bli spennende å se nybygget til sommeren når det har fått maling og uteområdene er ferdige. 

 Midt i den gamle bebyggelsen i Egersund, like ved det praktfulle "Sangerlosjen", ligger "Frelses". Jeg går forbi hver dag med hunden og har fulgt byggearbeidene på et hus som er mer eller mindre nytt, selv om det kanskje ikke ser slik ut. 

Det finnes sørgelige eksempler på ny, stygg arkitektur i vakre Egersund, men dette bygget mener jeg fortjener råskryt. Jeg er imponert. Her er det valgt å bruke penger på å reise et bygg som ikke stikker seg for mye ut i "gamlebyen". 

Legg merke til vinduene i den delen som fortsatt er brun. Slik så det ut før i tiden, men ble firkantet etter krigen da så mye annet også ble firkantet. Nå har de fått tilbake sin gamle fasong. 

En betongkloss i utkanten av sentrum hadde helt sikkert vært mye billigere å reise, likevel har Frelsesarmeen valgt å bygge på sin gamle tomt, noe som må ha fordyret prosjektet kraftig. Sånt står det respekt av!

Jeg mener de har gjort rett. Ingen vil føle at identiteten er borte. Folk er fremdeles på gode, gamle "Frelses" selv om alt er flunkende nytt.  Historien er viktig. De har tross alt vært her ved Skriveralmenningen i 113 år. Sånt gir tyngde. 

Det er for tidlig å gratulere. Bygget er ennå ikke ferdig, men det er all grunn til å legge rusleturen opp Skriveralmenningen for å se på praktbygget. 

Søndagsskolen i 1939. Tyskerne tok bygget under krigen. Legg merke til dør og vindu. (Bildet er fra Egersund byhistoriske leksikon)