 |
| Grand kafe, trolig på 1960-tallet. Flagget tyder vel på at det er 17. mai. |
Hotellet skulle fornye seg etter Olufine Skjæveland. Hun hadde vært direktør i 36 år. Inge Skjæveland var på jakt etter ny kokke og fant henne takket være en fantastisk god morrpølsesuppe etter et fall i en bekk.
Det er forpliktelser knyttet til navnet Grand Hotell. Et slikt hotell bør ha en Grand Kafé. Det er mulig Theatercafeen kan konkurrere med Grand Kafé i Oslo, men det er bare så vidt. Det var her alle kunstnerne i gullalderen holdt seg fra Ibsen til Munch. Til og med dikteren Sigbjørn Obstfelder, med mor fra Egersund, holdt seg sammen med bohemene på Grand Kafé i Kristiania. Han reiste av og hjem til Stavanger for å hilse på slekta. Da var det naturlig å ta rutebåten til Egersund og overnatte i byen for å ta morgentoget videre over Jæren. Kanskje var unge Obstfelder innom et av brennevinssamlagene for å nyte en liten absint, skjønt det vet vi ingenting om.
 |
| Grand kafe en gang, trolig på 1960-tallet. |
Det var selvsagt at Grand hotell i Egersund måtte ha en kafé. Kafeen var hotellets ansikt utad i lokalmiljøet. Samtidig betjente den hotellets gjester. Kafeen ble en slags temperaturmåler på hotellets tilstand. I gode tider ble kafeen pusset opp og i dårlige tider forfalt den.
Etter krigen var Grand kafé et samlingspunkt for meningsbærere i Egersund. Her satt redaktør Halvdan Slettebø og røykte sine sigaretter og drakk sin svarte kaffe, forteller tidligere DT-ansatt Johan Aakre. Avishuset hadde flyttet til Eie, men Slettebø visste at skulle han finne stoff til spaltene, måtte han være til stede i byen og snakke med folk. Dem fant han på Grand kafé.
På denne tiden het direktøren Olufine Skjæveland. Hun var en driftig og myndig dame. I 1926 brant hotellet. Gudrun Aarstad forteller at foreldrene hennes traff hverandre i forbindelse med brannen. Moren jobbet på hotellet og faren var hyrt inn for å være med og bygge opp igjen det nye hotellet. I forbindelse med bryllupet fikk de et festtelegram: «Brann på Grand gjorde Torger til mann.» Olufine Skjæveland trivdes med Aarstadfamilien og inviterte dem ofte hjem til seg på Eie. Her fikk de middag og her kunne Aarstad- ungene bade. Hun eide nemlig en eiendom i vannkanten ved utløpet av Tengselva.
Stjal i kjøleskapet
I 1948 var ungjenta Gudrun konfirmert og kunne ta seg ekstrajobb i kafeen på Grand hotell. Det var en eventyrlig verden som åpnet seg selv om tilbudet i disken var så som så i årene rett etter krigen.
«Jeg husker det lå en stor brunost på kjøkkenet. Den hadde en hard skorpe. Sirup lå i ei skål. Der fløyt det av møll, så forholdene var enkle. Men hotellet fikk kjøleskap. Det må ha vært det første kjøleskapet i byen. En som het fru Eliasen laget italiensk salat. Vi hadde aldri smakt noe mer vidunderlig. Det hendte vi lurte oss ut på kjøkkenet og stjal litt i kjøleskapet.»
Gudrun Aarstad forteller om en etterkrigstid der det å gå på kafé satt langt inne hos egersunderne. De gikk i alle fall ikke ut og spiste middag. Da kunne man komme i folkesnakket.
«Handelsmann Sven Larsen hadde en kone som hadde vært i Frankrike. De var ofte innom og spiste middag. På byen snakket folk om «hun som ikke kan lage mat». Sånn var det den gang. De som spiste var hotellets gjester. Jeg kan egentlig bare huske to retter. Det var fisk med gulrøtter og lapskaus.»
Grand kafé hadde et område like ved disken. Det var reservert for arbeidsfolk. Mannfolk som ikke hadde ei hjemmeværende kone, kunne komme her og få seg et rimelig måltid. De slapp å ta av seg støvler og arbeidstøy.
Terje Jørgensen, profilert bankmann i Egersund, husker godt dette avlukket ved siden av disken.
«Dette var fast tilholdssted for oss i storefri på Middelskolen. Frøken Skjæveland satte fram glass med melk på disken. Ett glass kostet 25 øre. Så kunne vi sitte der og spise skolematen vår.»
Gudrun Aarstad beskriver tida på Grand hotell som litt eventyrlig. Det var hennes første møte med en ny og spennende verden. Seinere skulle hun fly verden rundt som flyvertinne, og det i en tid der dette yrket ble forbundet med glamour, men det var på Grand kafé hun hadde sin første jobb før Middelskolen og her var det lite glamour.
«Fotograf Eskildsen var ofte innom. Han var en pen herremann med skjorte og slips og han hadde alltid med seg hunden. «Frøken, de har vel ikke et lite ben til bissevoven?» Og så måtte jeg gå på kjøkkenet og lete etter et bein. Som regel fant jeg noe og da fikk jeg 25 øre i drinks.»
En annen gjest, Herman Rolland, fikk besøk av kjæresten. De gikk ofte tur og da hadde de med seg en pose. I den samlet de ulldotter som hang igjen på piggtråd. Dette fikk Olufine Skjæveland vite og dermed var det i gang med å greie pelsen på den store hunden hennes, Bamse. Alt dette ble til en vest som hotellgjest Rolland gikk med til daglig.
«Den var langt fra pen og når vi kommenterte det, svarte han bare «voff, voff» og «bæ, bæ».
Gudrun Aarstad husker Olufine Skjæveland som en usedvanlig driftig kvinne. Hun har et bilde i hodet fra når faren skulle ha betalt for jobber han gjorde på hotellet. Da satt Olufine med veska i fanget og tok ut ruller med sedler med strikk rundt.
«Hun var jo fra Jæren og hun hadde et standarduttrykk: «Dæ æ skrækjeleg godt». Jeg tenker litt at Olufine var en slik dame som ga blaffen i formaliteter. Hun ville ha ting gjort. Det er jo slike folk som får det til.»
 |
| Stamkunder på Grand kafe. |
Usikker på Inge Skjæveland
Noen år seinere jobber Inger Alice Hytland i kafeen, eller som hun sier det.
«Vi som jobbet i kafeen jobbet jo egentlig over alt på hotellet.»
Hun husker Olufine Skjæveland som en meget myndig kvinne.
«Olufine og farmor var gode venninner. Det var nok derfor jeg fikk jobb. Farmor var en slags husfrue på hotellet. Olufine var veldig glad i bror min, Thor, som var psykisk utviklingshemmet.»
Hytland forteller at hotellet var samlingspunkt for det hun kaller «byens høye herrer». De hadde samlinger i salen i andre etasje. Det var så pass «hemmelig» at de ansatte ikke fikk gå inn under møtene.
«De drakk nok medbragt. Hotellet serverte jo ikke annet enn lagerøl. Jeg tipper det var derfor møtene var så lukkede.»
Etter hvert dukket Inge Skjæveland opp på Grand. Olufine var tanten til den unge jærbuen. På hotellet ble det snakket om at det var han som skulle overta når Olufine ga seg.
«I begynnelsen var hun veldig usikker på om Inge Skjæveland ville klare jobben. Det var Olufine som sendte ham til Amerika for at han skulle lære.»
I USA jobbet unge Skjæveland blant annet på bar. Her vanket bokselegenden Louis. Han ga Inge Skjæveland kallenavnet «Litle sweet», forteller Reinert Kverneland, den seinere så høyt profilerte ordføreren i Time på Jæren.
«Olufine var min grandtante.»
Mens Inge Skjæveland var under opplæring i USA og seinere på Hotell Atlantic i Stavanger, ble det snakket på Grand i Egersund om overgangen til en ny eier. Olufine hadde stått lenge ved roret og en arvtaker måtte snart være på plass.
«Vi ansatte visste at hun var fryktelig i tvil, men Inge Skjæveland holdt seg i skinnet og gjorde et godt inntrykk mens Olufine levde,» sier Inge Alice Hytland Tveit.
Olufine Skjæveland holdt i tømmene til hun døde i 1958. Etter en del diskusjon rundt arveoppgjøret får Inge Skjæveland endelig overta som direktør i 1960.
Tørrlagt
Det var fortsatt ikke så mange egersundere som var innom kafeen og spiste. De kom gjerne innom for en kaffekopp og et kakestykke, men middag spiste egersunderne hjemme. Etter hvert ble fiskerne viktige gjester i kafeen.
«Det kunne gå 13 -14 fløtekaker på en vakt og det hendte jeg kom hjem med 100 kroner i drinks. Det var veldig mye på den tiden. Det var særlig svenskene som var rause,» forteller Inger Alice Hytland Tveit.
Kafeen var tørrlagt, lagerøl var det sterkeste som kunne kjøpes og det var alkoholfritt, men det hendte det dukket opp gjester, gjerne lokale helter, som hadde fått litt for mye innabords.
«Jeg husker én som ble sint da jeg nektet ham servering. Han slo til meg, men jeg gjorde som det står i Bibelen, jeg vendte det andre kinnet til. Da slo han meg også på det. Så fôr han inn på kjøkkenet der det var kniver. Det kunne gå hardt for seg på 1950- og 60-tallet.»
«Jeg kan jo huske noen kjendiser. Nora Brockstedt var der, kjekk dame og så var det en annen superkjendis, ei dame som hadde mange slagere på den tiden. Vi som stelte rommene fant jo mye rart og vi oppdaget jo at denne dama, som det sto om i alle ukeblader, drakk ganske heftig.»
Den største begivenheten hun opplevde på Grand hotell, var sitt eget bryllup.
Etter turbulens rundt testamentet etter Olufine Skjæveland, overtar Inge Skjæveland hotellet i 1960. Misjonsselskapet mente de skulle ha hotellet, men tapte for Inge Skjæveland som hadde det nyeste testamentet.
Fant kokka på en jakttur
November 1960 er Inge Skjæveland og kameraten Kristian Kvassheim på jakt i Bjerkreim. De ser etter hjort. De to mennene faller i en bekk og blir gjennomvåte. De banker på døra i det første og beste huset de ser og den som lukker opp er Astrid Vinningland.
- Jeg inviterte dem inn og fant tørre klær til dem. Akkurat da holdt jeg på med middagen. Morrpølsesuppe. Den lukter veldig godt. Det ble kommentert, og endte med at Kvassheim og Skjæveland satte seg til bords med familien.
Så gikk det som det måtte gå. Egersunderne falt for morrpølsesuppa. Det var det beste de hadde spist på år og dag. Før de gikk, fikk Astrid Vinningland tilbud om jobb som kokk på hotellet.
- Jeg møtte opp dagen etter. Kjøkkenet var veldig falleferdig. Vi kjøpte inn nye komfyrer og vi reiste til Flekkefjord og kjøpte brukte maskiner hos Svindland som da skulle legge ned.
Astrid Vinningland var en dreven kokk, men det var uvant for henne å regne porsjoner og den slags. Inge Skjæveland hadde vært i USA og gått i lære. Nå sto de to i én måned på kjøkkenet og trente. De hadde ennå ikke åpnet. Menyen besto av fire retter. Det måtte alltid være kjøttkaker, så vekslet de mellom svine- og oksesteik og én fiskerett. I tillegg var det suppe. De kjøpte hele dyr som de delte opp selv. Det ble billigere.
- "Jeg hadde vært i Tyskland. Der hadde jeg sneket meg inn på et kjøkken og sett når de laget snitsel. Det ville jeg sette på menyen på Grand. Direktør Skjæveland sa ja. Vi kjøpte inn tre bakparter av gris. De var delt i to, men alle seks delene hadde hale. Jeg gikk over til Grøsfjeld og gjorde dem oppmerksom på at de hadde solgt meg vanskapte griser", humrer Vinningland.
Hun forteller at Skjæveland hadde mange gode sider. De to jobbet godt sammen. Men han likte ikke folk som «va høge på pærå». Vanlige folk, derimot, strekte han seg lang for. En mann kom inn i kafeen. Han lurte på om de kunne få ha konfirmasjonen på hotellet. De kunne ikke ha den hjemme. Kona hadde problemer med nervene. Mannen var ikke blant de rike i byen. Han ba derfor om å få betale konfirmasjonen med et fast, månedlig beløp. Det fikk han.
- En dag kom han og ba om å slippe å betale en måned. De måtte kjøpe ny komfyr. Jeg sa umiddelbart ja til det. Etterpå fortalte jeg Skjæveland hva jeg hadde gjort. Han gikk og fant fram boka der avdragene sto og reiv ut hele siden. Den pliktoppfyllende mannen skulle slippe å betale mer. Skjæveland var raus mot vanlige folk, sier Astrid Vinningland.
Liten selvtillit
I 1965 hadde egersunderne lite tro på Egersund. Dalane arbeids- og tiltaksnemd utarbeidet en sak om turisme:
"Dalane har (...) ingen spesielle severdigheter som kan lokke turister langveisfra."
Det kan være greit å minne om at alt som i dag regnes som attraksjoner, og som får alt fra cruiseturister til nærturister til å reise til Egersund, også fantes i 1965, men byen var ikke klar, ikke ennå, den gamle tida hang i, selv om Inge Skjæveland hadde kjøpt seg inn i Torvgården og ville åpne kafe, uteplass, diskotek, med internasjonal standard, men det lå litt fram i tid, først måtte Grand kafe gjennom noen siste krampetrekninger. Grand kafe sang på siste vers til musikk fra kassegitarer, trekkspill og tamburin. Grand kafe inviterte til vekkelsesmøter. Det var høystemt hallelujastemning samtidig som kafeen var inne i sin endetid.
I 1973 kom pinsevenner fra Sarons Dal til Grand kafe for å ha vekkelsesmøter for fiskerne på lørdagskveldene. Det kunne bli svært livlig og en og annen ble også frelst. Pinsevennene hadde leid et ekstra rom der de kunne ta med seg folk og der de kunne få møte Jesus. Disse møtene ble god underholdning for ungdommer i lokalmiljøet. De skjedde lite i Egersund og det nye diskoteket på Grand Inn praktiserte noe så moderne som aldersgrense. Vekkelsesmøtene på Grand kafé ble derfor kjærkommen lørdagsunderholdning for lokale ungdommer.
Pinsevennene hadde en sang som gikk slik: «Jesus er underfull og god». Etter hvert lært de unge egersunderne seg teksten og når pinsevennene stemte i av full hals med «Jesus er underfull og god», så svarte egersunderne - «full og god.»
I 1973 solgte Inge Skjæveland hotellet til Odd Ueland. Nå handlet alt om Grand Inn, den moderne kafeen rett over gata. Kokka, Astrid Vinningland, ble med over. Skjæveland hadde mer eller mindre gjort seg avhengig av den driftige dama. I 1979 fikk hun helseproblemer. Hun ga beskjed til Skjæveland at hun derfor måtte gi seg, hun måtte slutte.
- Han hørte hva jeg sa og gikk inn på kontoret. Litt seinere kom han ut igjen og fortalte at han ville selge alt. Han ville ikke gå videre uten meg. Jeg jobbet sammen med Inge Skjæveland i 19 år og det var noen veldig gode år, sier Astrid Vinningland.
(Fra boken "Byen og Hotellet, Grand og Egersund" av ARNT OLAV Klippenberg og Sigmund Birkeland.)
