Skattholmen kan bli Egersunds nye attraksjon

Vi sa Holmen, kommunen kaller den nå for Granholmen, men hva med Skattholmen?

 

Jeg har en ide. Holmen i Lundeåne trenger en skatt. Like ved Holmen fant mølleren Ole Aaberg i 1836 den store sølvskatten. Det er faktisk den største vikingskatten i sitt slag som er funnet Norge. Funnet består av 1849 sølvmynter, 50 blanketter av sølv, en brosje og flere ringer. Mange av myntene har preget navnet til Knut den store, den mektigste av alle vikingkongene. Han var i Eikundasund (Egersund) i 1028 med en enorm flåte av skip og menn, ifølge Snorre. 

 

Det var en spøk fra Solveig Voilås, nabo til Holmen, som satte meg på ideen. Jeg holdt et kåseri om vikingtiden og nevnte sølvskatten ved Lundeåne. Solveig repliserte da for spøk at hun titt og ofte så det blinke på Holmen. Etterpå slo det meg: Dette er stedet vi kan markere at Norges størst myntskatt fra vikingtiden ble funnet i Egersund. Vi vil få et kjempepåskudd for å fortelle en god historie fra vikingtiden. 

 

For 994 år siden har noen slitt seg opp langs elva og gravd ned rikdommen på et lurt sted ved Holmen. Ingen vet hvem. Ingen vet heller hvorfor. Selv om Oslo aldri kommer til å gi skatten fra seg, kan vi ta tilbake historien om skatten. 

 

Hva kan vi gjøre? Her er noen kjappe strøtanker:

 

Vi kan lage en kopi av skatten og grave den ned i en sikker glasskiste der toppen er synlig. Jeg er sikker på at en slik «skatt» vil bli elsket av unger. 

Vi kan få laget en flere meter høy skulptur av en mynt og sette den på toppen av fjellet på Holmen. Fra «mynten» ser vi bort på stedet der skatten lå skjult i 808 år. 

Kommunen kaller Holmen for Granholmen. Vi som bodde i området, kalte den bare for Holmen. Nå kan kommunen døpe den til Skattholmen eller kanskje Sølvholmen. Det er et navn med mening.

 

Mulighetene er uendelige, men det hele er opp til kommunen som eier Holmen. Hvis dette er en god ide, melder jeg meg frivilling til å sitte i en arbeidsgruppe som kommunen oppretter for å gi Egersund en ny attraksjon. 

 

Hvorfor må vi hele tiden tulle med vikingtiden?

 

Jeg merker jeg blir litt trist. Rogaland teater markerer Hafrsfjord-jubileet med en tulleforestilling om Harald Hårfagre, NRK TV lager tulleserie om vikingtiden og NRK radio lager tulleserie om kongerekka. Vi burde ha kommet lenger i 2022. Hvorfor overlater vi til utlendinger å lage spennende, moderne dramatikk om denne unike tida i Norden? Det finnes noe midt mellom dagens tullevikinger og patos-vikingene til sagaskriverne. Der ligger gull og venter for dramatiskere og filmskapere. 

Forfattere som Jan Ove Ekeberg og Bull Hansen har for lengst oppdaget dette. Tenk hvis NRK hadde bedt for eksempel Ekeberg om å skrive en spenningsserie fra vikingtiden. En slik serie er aldri laget i Norge. Det er heller aldri laget en god, norsk film fra denne tiden. 

Hvorfor er det slik?

Før var svaret at det var umulig å finne empatiske vikinger. En god historie må ha helter, noen vi kan identifisere oss med, noen som vil godt. Det mente man var umulig å finne i vikingtiden. Det er etter min mening vås. Folk var folk også for 1000 år siden.

Før eller siden kommer filmen, tv-serien, men det er tydelig at de som steller med den slags i dag ikke har oppdaget at noe har forandre seg. Vi ser det i litteraturen. Kjente forfattere som Ken Follet skriver drivende godt om vikinger og i Norge har vi to enere i Ekeberg og Bull Hansen.

27. august 2022 ble en historisk dag i Egersund

Elverhøy, denne legendariske holmen i Lundene, som har samlet folk i langt over hundre år, ble denne lørdagen samlingssted for Pride.

Det er ikke ofte vi får være med på noe historisk. Lørdag 27. august 2022 var en slik dag i Egersund. Da ledet prost Ingun regnbuemesse i en nesten fullsatt kirke. Jeg har aldri sett noen gråte i kirken min, og det er en kirke der jeg er både døpt og konfirmert, men denne dagen gråt folk så tårene rant. Til og med den dyktige vokalisten Grude sleit med å komme seg gjennom sangen. Hvorfor? Vi gråt selvsagt fordi det ble skrevet historie. Prost Ingun ba om unnskyldning for kirkens holdning til likekjønnede opp gjennom historien, noe som er sterk kost når vi kjenner kirkens historiske skyggeside. I tillegg vet vi at hun nå vil vie alle som ønsker det uten å skjele til legning. Også det er historisk. 

Det har ligget kirke på Hedningholmen siden vikingtiden. Lørdag 27. august 2022 kommer til å skrive seg inn i den tusenårige kirkehistorien med fargestifter. 

Så fortsatte Pride med tog og fest på Elverhøy. Noen utenbysfolk tror kanskje at Egersund er en mørk plett på "det sorte fastland", men nei, slik er det ikke. Jeg har alltid hevdet at toleranse-nivået er hakket høyere her enn i tilsvarende småbyer. Årsaken tror jeg er den tidligere institusjonen Bakkebø som lærte oss egersundere at mennesker kommer i svært mange varianter. 

Er byen samstemt om denne revolusjonen? Nesten, tror jeg. Selvsagt piper det fra enkelte horn på veggen, men når vi forlanger toleranse fra de som ikke vil tolerere likekjønnede ekteskap, må vi tolerere at de ikke klarer å slippe taket i det som har vært. Sånn er det bare. 

 

Kå hadde Egersund våre uden dei to byelvene og adle bruene som tråkle byen sammen?

Eieåne

Egersund e enn akkurat passe store by når du står på Varberg og kikke. Ei gong i tide fant någen ud at den beste plassan å ligga fø enn by som Egersund, va mellom dei fira fjedlen, og dei to elven, innerst i Vågen. 

 

Dalbånnen gjønå Egersund e kløyvde av Åne. Den he toge opp i seg tusen små bekka på sin ferd mod havet. Kanskje ligge kilden te Eieåne og Lundeåne et sted høgt oppe i Sirdal. Ingen vett det sikkert, fø ingen he någen gong fonne kilden. Kanskje he enn sauagjeter stanse ved et oppkomme og sagt at her; her starte Åne, men i det han he sagt det, ser han ei nye kjelda, lenger oppe, og vett i sitt stille sinn at sånn e det alltid. Der e alltid ei nye kjelda å finna fø den så leide.

 

Av og te reise Åne seg i voldsom vrede og true folk og fe på sine herjinga gjønå dalan. Då får me som fortjent. Gamle Tørresen på Nyeveien sa alltid at me må bygga i pakt med Åne.  Di gamle på Damsgård gjorde det, de levde MED Åne. Nå leve me MOD Åne. Di bygde sånn at vatne konne få trekka seg tebage i fred og ro når det hadde fått nok. Nå stenge me Åne ude. Då vil hu før elle seinere ta igjen. 

 

Men stort sett e Åne akkurat passe store. Ikkje svære som Glomma og ikkje liden som Håelve, men akkurat passe store fø ei elv på den størrelsen. 

 

På godværsdage klukke hu sjenert frå kulpa og stryk. Kanskje hoppe enn og aen guttonge stein i Åne. Det gjær godt å hoppa stein. Der ude i elve e du verdensmester i din egen, litle verden. På elvebredden leide kanskje ei ungjenta itte kastesteina. Dei må være akkurat passe store fø at di ska spretta bort øve vannfladå. Rekorden på Damsgård e sju sprett.

 

Elvene som kløyve dalbunnen i Egersund he gitt byen enn unike mulighed. Ingenting e mær forskjønnande fø enn by enn mange brue. Brue e som sting i et vakkert broderi, sting som holle ulige dele sammen. Heile ni brue syr Egersund sammen, men det e bara tri av dei som e vakre nok fø enn vakker by som Egersund. Hestvad bru e den vakre bruden, mens dei to bruene øve te Elverhøy e brudepikene. 

På Damsgård gjømme enn aen skjønnhed seg. Kikk onna brukaran te Damsgård bru. Der skjule den gamla, vakra brue seg. Mange trur at den gamla brue blei fjerna den gong framskrittet kom te byen kjørane i betongbila, men Gamle Damsgård bru klarde å gjømma seg. Hu ligge der stille og vente, og vett at enn dag blir hu henta fram igjen. Enn dag blir hu henta fram og satt i stand sånn at folk igjen kan gå frå bysidå te Havsøyne og tenka at detta va jammen ei fine, steinsatte bru. 

 

Men ennå e me ikkje der, ennå vil det gå mange år før Damsgård bru hentes fram igjen. Mens me vente, kan me sedda okke på en benk heilt ude på tuppen av Gruset, der Lundeåne og Eieåne møde havet, og tenka på at elvene e akkurat som livet, der de bokte seg fram gjønå stryg og rolige partia fø enn dag å bli en del av det stora, stora havet.

Lundåne, med vakre Elverhøy "på andra siå".

 

 

 

 

 

Mandsangerne holder oppe den kulturelle bærebjelken i Egersund

 

Egersund mandsanforening er et av fire - fem merkevarer i Egersund. 

I Egersund he me et akkurat passe stort mannskor. Det e akkurat passe stort te å marsjera med gjønå gaden på 17. mai uten at det oppstår forsinkelse i sangen mellom dei som går framme og dei som går bag. 

 

Egersunderne elske sine mannsangere. Derfø dokke di opp kvær gong et eller aent stort ska feirast. Hvis du e te stede på et stort arrangement uden å se enn mandsanger, e du på reise. 

 

Det blir ikkje jul i Egersund uden at mannsangerne he songe julen inn. Det blir ikkje 17. mai heller uden at mannsangerne he songe ”Ja, vi elsker” minst fem gonge. Og det blir jaffal ikkje sommer uden at mannsangerne he vist seg i di røde selan i parken. 

 

Mannsangerne e Egersund og Egersund e mannsangerne. Di e sangstemmen te byen. Di e den kulturelle bærebjelken som holde byen oppe. Ingen he et mær velutvikla organ enn mennan i mandsangforeningen. 

 

Mandsangerne e et akkurat passe stort kor. Det e ikkje kjempestort som koret i tabernaklet i Salt Lake City. Det e heller ikkje bitte lide som Hellvik mannskor, men det e akkurat passe stort te at adle får plass te sin stemme. 

 

Mandsangerne blei stifta i 1901. Allerede frå fyste fest va di et frilynt opprør mot tungsinnet i Egersund. Derfø kom det snart enn konkurrent på banen. Losje Ebenezer. Den blei reist i 1902 og ville stort sett det motsatta av mandsangerne. I dag leve Losje Ebenezer kun i historiebøgan mens Mandsangerne he mange medlemma. Den endelige seieren øve skikkeligheden kom i 2011 da Mandsangerne kjypte Losje Ebenezer og ga den navnet Sangerlosjen. Nå e di store kaffikjelan bytta du med tappekrana. Møda e bytta du med festa. Nei-stemma e bytta ud med sangstemma. 

 

Den dagen sangen te mannsangerne blir borte frå Egersund, den dagen finnes ikkje Egersund lenger. Den dagen den siste mandsanger henge frå seg sangarhuå på knaggen i Sangerlosjen og går heim, den dagen går sole ner fø sista gonge øve Kontrari. 

 

 

 

Romantisk gjensyn

Jeg gjenfant denne boken. 15 åringen Arnt Olav gikk i bokhandelen og kjøpte "Norske kjærlighetsdikt. Pris kr 19,50. Det har gått noen år siden jeg fylte femten. Derfor er det spennende å se huskelappene i boken. Hvilke dikt var det femtenåringen falt for. For eksempel dette: 

 At elske en man har vunnet 

men aldri helt kan nå, 

det er som å bryte en rosenkvist 

med en bristende rose på. 

 Den slags gikk rett hjem hos unge Klippenberg. Jeg kjøpte altså som femtenåring en diktbok. Og ikke følte jeg meg spesielt sær heller. Det er vel grunn til å tro at tiden har forandret seg en smule. Jeg er ikke sikker på om Lene på Ark Eikunda har solgt så mange diktbøker til 15 år gamle gutter.

Vikingens Nesvåg

 

Nesvåg en søndag i august 2022. Jeg har tatt turen fra Rekefjord, forbi Oddsfjellet og har Nesvåg som mål. De gamle sjøbuene er fredet. Her har det stått slike buer så lenge manns minne rekker og helt sikkert enda lenger.

Nesvåg er en spesiell havn. Den dukker opp i alle vikingromanene mine. I den islandske Sagaen om Orvar Odd hører vi om et vikingskip som søker havn med en gravid kvinne, Lopthena. De tar henne med til gården Bergly der hun føder sønnen Odd. 

Sagaskriverne på Island sier ingenting om hvilken havn det dreier seg om, men det er i realiteten kun en stor mulighet, og en liten mulighet. Den lille muligheten er Rekefjord, men alt tyde spå at det var Nesvåg. 

Jeg bruker Nesvåg i alle de fire romanene som foreløpig er gitt ut om vikingen Odd fra Berglyd. Selv om det ikke fantes molo den gang, så må Nesvåg ha vært en relativt god havn. Krossholman ligger i innseilingen og på slutten av vikingtiden må det ha stått et kors her som signaliserte at det var en god havn innenfor. Det kan ha vært korset som gjorde at Grim Loddekinn og Lopthena havnet i Nesvåg og ble tatt med opp til Bergly.  

Oddsfjellet med vikinggraven til Odd

Det er en utmerket parkeringsplass ved foten av Oddsfjellet. Kjør veien mellom Nesvåg og Rekefjord. Ta av og inn på Vågan campingplass. Der er det en egen parkeringsplass til Oddsfjellet og så er det bare å starte oppstigningen. God tur!

 

Statsministeren, en strikkesokk og 1. maitale i Egersund

 

Kristian Arntsen en gang i slutten av 1970. 

Denne løgne historien hørte jeg i dag. Kristian Arntsen slo conga i October, bandet som på slutten av 1970-tallet var en slags forløper til det som ble Show Chow på 1980-tallet.

1. mai, trolig 1979, skulle statsminister Oddvar Nordli holde talen på Torvet i Egersund. 1. mai-komiteen leie lydanlegget til October. Kristian Arntsen og Gunnar Hytland skulle stå for rigging og lyd. Dagen kom med sterk vind. Den slo rett inn i mikrofonen. Det var krise.

- Vi må få fatt i enn strikkesokk, sa Gunnar Hytland.

- Jeg løper hjem og henter, svarte Kristian. Han bodde rett ved Torvet. 

Kristian kom tilbake og tredde sokken over mikrofonen. Det fungerte aldeles utmerket - helt til Nordli skulle tale. Han nektet plent å nærme seg mikrofonen. 

I ettertid viste det seg at Kristian Arntsen hadde tatt en sokk som hadde 14 dagers fartstid i verneskoene han brukte daglig i jobben på Kværner. 

Oktoberbilen, bandbuss, sliter som gjorde jobben både til frakt av utstyr og som perfekt vorspiel-sted. 

Inter Rail, den gang verden åpnet seg for en som aldri hadde reist

 

Jeg til venstre. Bildet er fra 1975, tror jeg. Kristian Arntsen til høyre. Han som sover tror jeg er Sven Arne Petersson. Vi er på vei mot Spania på Inter Rail.

Jeg mener året var 1974. Av en eller annen merkelig grunn lot mor mi meg reise på Inter Rail. Jeg var 17 år gammel, men i hennes øyne var jeg langt yngre. Utrolig nok fikk jeg reise på Inter Rail med to eldre kamerater, Trygve og Rune. 

Vi begynte beskjedent. Gøteborg og tanta til Rune. 

Inter Rail startet opp i 1972. For en svært billig penge, jeg mener prisen var rundt 400 kroner, kunne unge under 21 år reise i 29 land i løpet av én måned. For meg var det en verden som åpnet seg. Vi reiste aldri på ferie i barndommen. Kun til hytta i Nysund. Det at det virkelig fantes en verden der ute å oppdage, var for meg grensesprengende. 

Jeg føler meg heldig. I dag har de fleste reist mye. Det er litt "been there, done that". De enorme inntrykkene uteblir fordi alt er opplevd, oppbrukt og reisingen blir en evig reprise. Den gang jeg reiste på Inter Rail lå verden frisk og uferdig klar til å oppleves. 

Jeg har gitaren trygt plassert bak føttene. Trygve hadde kontrollen.

London og Big Ben. Å oppleve London, en by jeg bare hadde sett på TV, var utrolig.

Her legger jeg merke til at jeg har kjøpt en LP-plate.

Amerikanske jenter. bare det at vi kunne feste på toget sammen med amerikanske jenter,  var noe  jeg trodd kun gikk an i filmer. 

Jeg dro med meg gitaren gjennom hele Europa. Den hadde sin virkning. 

Kenneth Siversen - en mann som satte spor etter seg

 En gang i forrige århundre ble livsveien min krysset av et menneske som satte dype spor. Vi ble aldri nære venner, men vi ble gode bekjente. Tre revyer fikk vi sammen. Det er det hele. Likevel maktet Kenneth Sivertsen å sette dypere spor i meg enn noen andre jeg har møtt i artistmiljøet. Den siste revyen ble på alle måter tragisk. Kenneth hadde drevet med innendørs strikkhopp. Han hadde knust gitarhanda og var i dårlig form. Vi spilte på en flåte i havnebassenget på Stord. En kveld ankom han rett før forestillingen startet. I sjøfly fra Bergen. Han spilte i undertøyet fra sjukehuset. Vi lo og spøkte, men under lå alvoret. Nedtellingen hadde begynt for Kenneth. 

Hjemme hos Kenneth på Bømlo. Han viser oss katten ved kjøkkenbordet.

 

Sommeren 1994 virket alt annerledes. Kenneth var et friskt pust, et funn, et supertalent. Gunnar Andersen tok oss med til bakgården i Haugesund. Revyen tok helt av. Terningkast 6 i VG og vi holdt det gående i tre – fire måneder. Vi bodde på Amanda hotell. En natt ringte telefonen på nattbordet mitt. Det var Kenneth. 

            ”Du må komme.”

Jeg hørte noe som liknet Edith Piaff i bakgrunnen. 

            ”Nå ble du paff!”

Jenta var den samme som jeg hadde møtte på revyen. I pausen mellom revyen og allsangen ba hun meg om hjelp. Hun hadde reist langt for å treffe Kenneth Sivertsen. Jeg hadde presentert dem for hverandre. 

            ”Du må komme. Hun er skikkelig flott. Hun heter Herborg Kråkevik”. 

Jeg gryntet noe om at jeg måtte sove og la på. 

 

Jeg møtte Kenneth i frokostsalen. Det var noe nytt. Vi hadde spilt i flere måneder og jeg hadde aldri sett ham i frokostsalen. Øynene var røde. Han virket stressa. 

            ”Kan jeg låne bilen din. Jeg har forsovet meg. VG er på vei til Bømlo alene. Vi har avtale om et intervju hjemme i huset mitt. Seinere i dag skal jeg ha konsert i Bømlo Amfi sammen med Sigvart Dagsland og Jan Eggum.”

Jeg ga ham nøklene. Han gikk. Før jeg fikk satt meg, var han tilbake.

            ”Jeg kan ikke kjøre bil.”

            ”Hva gjør du da?”

            ”Kan du kjøre meg?”

            ”Da må Sally og Sven Arne bli med. Vi har planlagt dagen sammen.”

            ”Greit.”

Dermed reiste Kenneth Sivertsen, Sally Nilson, datteren Pia, Sven Arne Petersson og jeg til Bømlo i den gamle bilen til onkel Olav. 

På Bømlo fikk VG sitt hjemme hos Kenneth-intervju og så var det klart for den store konserten. Amfiet tar flere tusen mennesker. Dette var Kenneths måte å gi litt tilbake til øya og folket han elsket. 

Det kom sju personer. I tillegg til oss fire medbragte, kom Kenneths tante og onkel. De kom sammen med regnet. Det bøttet ned. 

Kenneth ved sminkebordet på Stord. Dette ble siste gang vi spilte sammen. 

 

Etter forestillingen heiv vi oss i bilen. Fem minutter før sceneteppe gikk opp, ankom vi Bakgården i Haugesund. Etterpå var vi utslitte. Da er det som kjent bare en ting å gjøre; stå på videre. Vi gikk på byen. Kenneth forsvant rask og vi andre fortsatte runden. Ut på natten var vi på vei ned den bratte bakken ved Lothes bar. I bunnen av bakken sto Kenneth. Ved siden sto en svær dryler av en slåsskjempe. Litt lenger ned i bakken sto problemet. Hun var lettkledd med langt, lyst hår. Vi hørte slåsskjempen brøle.

            ”Jeg skal slå deg, jeg skal slå deg, din lille visefis”. 

Vi la på sprang. Sally først. Hun  greide å vippe karmøybuen over ende og satte seg til skrevs over ham. Håndveska løftet hun til slagvåpen. 

            ”Gir du deg?”

Slåsskjempa ga seg. Han lo så han ristet. Det samme gjorde hun med alt håret og de alt for små klærne. 

Vi tok Kenneth med oss tilbake til hotellet. Der ventet en bekymret 18 åringen. Kenneth visket i det de gikk inn i heisen.

            ”Herborg er ei skikkelig godjente. Hun er i tillegg flink. Han kan fort gjøre det svært bra i en eller annen amatørrevy.”

Kenneth i garderoben sammen med Øystein Ellingsen og Øyvind Angeltveit.

Her er kanonkula fra Skjelbrei

I saken under forteller jeg om O.A. T. Skjelbred, mannen fra Eigerøy, som ble en av Norges største redere og alltid hadde en kanonkule fra Napoleonkrigene liggende på rederkontoret i Kristiansand. Kula er fra et slag mellom "Øybuer", Hellviksbuer og engelskmenn og denne kula havnet på Eigerøy. Jeg etterlyste den. Saken min om O.A.T sto på trykk både i Fædrelandsvennen og i Aftebladet, men ingen visste noe om kula. Etter rundt et år fikk jeg dette bildet på e-post. Kula var funnet på slektsgården Baas.

Denne kanonkula ble skutt fra et engelsk skip under Napoleonskrigene og havnet på Eigerøy

"Sørlandet" ble bygget av en mann fra Eigerøy - O-A.T. Skjelbred

 Det er et skinn av eventyr rundt ”øybuen” O.A.T. Skjelbred. Han er mest kjent som mannen som fikk bygget skoleskipet «Sørlandet». 13 år gammel forlot han enkle kår på Eigerøy. 10 år seinere er han skipsreder i Kristiansand.

 

 

Av Arnt Olav Klippenberg

 

 

Historier starter der vi vil de skal starte. Vår historie kan for eksempel starte under Napoleonskrigene en gang mellom 1807 og 1814. Vi skal til Hellvik utenfor Egersund. Grytidlig en morgen er et ektepar nede i Marren for å samle tare. Der får de se et engelsk krigsskip som lårer tre barkasser med soldater og matroser. Ekteparet spenner fra hestene og rir opp til Varberg der det er satt ut vaktpost. Han sover, men våkner av lyden fra hestehovene. Nå skjer alt i stor hastighet. Vaktmannen heiser signalvarselet. Det består av en einerbusk, men det kan ses på lang avstand.

 

Bondesoldater

I Egersund går alarmtrommene i byens gater. Lindøybatteri blir bemannet. Folk strømmer ut av husene for å gjemme sølvtøy. På Hellvik er det Stig Hegrestad som har kommandoen. Han er storkaren i bygda. Kjekk å se til og en markant ledertype. Han var formann for landvernet på Sør-Jæren og langt inn i Dalane. Han får samlet mennene i nabolaget og de marsjerer til Marren. Der kan de se tre barkasser med engelske soldater på vei mot Norda Sundet. Det er dette sundet som skiller Eigerøy fra fastlandet. Heigrestad vet at ved Skjelbreid ligger det en norsk brigg for anker. Det er den engelskmennene vil ta.

De beskyter engelskmennene fra hellviksiden av sundet, men det fører bare til at engelskmennene trekker over mot Eigerøy og ut av rekkevidde for skuddene. Nå følger orlogsfartøyet etter. Det er nesten ikke vind og det siger sakte innover. Så smeller det fra Kråkefjellet på Eigerøy og en voldsom ildgivning mellom skip, barkasser og land begynner. Øybuene sover ikke på vakt. De ble ledet av Rasmus Olsson Skjelbred. Han hadde vært i kongens livgarde i København. Nå er han ansvarlig for forsvaret av Norda Eigerøy.

Engelskmennene innser at hellviksbuene og øybuene er for sterke og de fossror ut Norda Sundet.

 

Ingeborg

Hva har så denne historien å gjøre med O.A.T. Skjelbred?

De to heltene fra slaget, den unge Rasmus fra Eigerøy og den godt voksne Stig fra Hellvik, møtes for første gang. De har vært med på en begivenhet som skal skrive seg inn i lokalhistorien og leve videre i generasjoner. I bakgrunnen tripper den vakre ungjenta Ingeborg. Hun er datter av Stig. Så skjer det som måtte skje. Ingeborg og Rasmus finner hverandre. 12. oktober 1815 gifter de seg i Egersund kirke. Mennene som jaget engelskmennene fra hver sin side av sundet, er nå svigerfar og svigersønn. Paret burde kanskje ha giftet seg i Ogna kirke. Det var Stig Hegrestad som eide den gamle middelalderkirken, men de velger kirken i byen som folket på Eigerøy ror inn til hver søndag.

 

Hendelsen da Stig og Rasmus ledet jakten på engelskmennene, må ha preget historiefortellingene rundt middagsbordet på Skjelbreid i generasjoner. Mange år seinere dukker det opp ei kanonkule på et skipsrederkontor i Kristiansand. Det er en av Sørlandets rikeste menn, skipsreder O.A.T. Skjelbred, som eier kula. O.A.T. forteller folk som spør at kula kom fra en engelsk kanon som ble avfyrt mot hans barndoms øy utenfor Egersund. Siden han var en beskjeden mann, er det ikke sikkert han la til at heltene fra slaget var hans bestefar og oldefar.

Kristina Skjelbred ved barndomshjemmet til O.A.T Skjelbred. Nå er både Kristina og huset historie, men historien lever videre.

 

Barndom

Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred ble født i 1854 på Eigerøy. Han forteller selv om barndommen i et notat fra 1919 som ble funnet etter hans død.

 

”Min bestefar Rasmus ble som ganske ung gift med Ingeborg Hegrestad. De kjøpte gården Skjelbred. De hadde åtte barn og var svært aktet og velstående. Min far døde da jeg var tretten og et halv år gammel.”

 

Han forteller varmt om sin mor som plutselig satt igjen med en stor ungeflokk, den yngste bare ett år gammel. Mannen hadde pådratt seg lungebetennelse på Lofotfisket. Han døde da han kom hjem.

 

”En sjelden mor for sine barn og sjelden gavmild og hjelpsom mot fremmede.”

 

Hva skal unggutten nå finne på? Mor kan umulig livberge den store ungeflokken alene. Han hadde drømt om et liv på sjøen siden han var bitte liten.

 

O.A.T. var åtte år gammel da en voldsom høststorm traff Eigerøy. Det fikk guttunge til å oppsøke de steile svabergene ytterst ute i Norda Gabe. Han var på jakt etter et havarert skip som han kunne overta.

 

”Mørket falt på, storm og regn tiltok og folk fant meg ikke før langt på natt. Da ble det andre boller. Min far var en meget streng mann”.

 

Til sjøs

Det var en av farens gamle bekjente som ordnet ham plass på ei skute som kokk. På en reise til Østen blir mannskapet på 45 syke. Kun fire klarer å holde seg friske. Blant dem er O.A.T og kaptein Tor Thorsen fra Egersund. De tar skuta hjem alene. Belønningen er at O.A.T. får undervisning av kapteinen underveis. Turen hjem tok 44 dager. 

 

”Det var dyktige offiserer og et stykke godt sjømannskap.”

 

Det førte ham inn på styrmannsskole i Kristiansand. Han bruker bare et par måneder på undervisningen. Så er han klar for sitt nye liv. Nå kjøper han seg inn i skuta «Neutral». Like etterpå går rederiet konkurs. Da er det O.A.T. viser hva som bor i ham. Han kjøper konkursboet og satser alene. I en alder av 23 år kan han nå kalle seg skipsreder.

Han gifter seg med sin kusine som han treffer i Kristiansand. Hun heter Else Marie Jensen og deler av slekta kommer fra Berland i Bjerkreim. Svigerforeldrene traff hverandre, av alle steder, på Skjelbreid. Svigerfar var fra Høvåg utenfor Kristiansand. Han hadde ligget værfast ved Skjelbreid en vinter og da gikk det som det ofte gjør når man ligger værfast. Noe må man jo finne på.

 

På La Plata-floden

O.A.T. likte å føre skipene sine selv. «Truth» førte han opp La Plata-floden til områder som aldri før hadde sett en hvit mann. Reisen på floden tok sju måneder og det ble sett på som umulig å føre ei fullastet skute mellom sandbankene på en slik elv.

 

«Det hadde aldri før vært en sjøgående skip der. Så ingen folk, bare indianere. Jeg fikk en vill pampashest, måtte ri åtte mil for å få tak i folk som kunne losse. Jeg hadde ikke vært på hesteryggen før, så jeg var hudløs på enden da jeg kom fram.»

 

I 1894 gikk han på land for å styre skutene sine som reder. O.A.T. Skjelbred fulgte med i tida. Han var en moderne reder. Da dampen kom, var han klar til å legge om. Et av hans nye dampskip ble døpt «Egerø». Han hadde ikke glemt sin barndoms øy. I 1929 fikk nok et skip navnet «Egerø». Det var den gang norges største tankskip.

 

”Rederiet har alltid hatt skip som het «Egerø» eller «Skjelbred». Jeg har aldri vært i tvil om at det var oldefars måte å hedre stedet han kom fra”, sier Hege Skjelbred-Knutsen i Stavanger.

 

Skoleskipet «Sørlandet»

De harde årene som førstereisgutt hadde satt sine spor. I notater forteller han om sin første tur og den gang han fikk lov å stå til rors alene. Så løyet vinden.

 

”Jakten tok dødvannet og gikk over stag og ble liggende bakk. Kapteinen og styrmannen kom opp av kahytten. De lot skuta ligge bakk til de grundig hadde gjennombanket kokken, altså meg.”

 

Rederen ville derfor gjøre noe for at unggutter skulle få en annen type førsteopplevelse av sjømannslivet. Han donerer først 650 000 kroner. Seinere legger han på slik at det blir en million. Pengene skal brukes til å bygge et skoleskip.

 

”Han bestemt at uansett hvor mye penger de klarte å stable på beina, så skulle skipet på sjøen i 1927. Det holdt, men de hadde litt for lite penger, derfor ble «Sørlandet» litt kortere enn de hadde tenkt”, humrer Hege Skjelbred-Knutsen.

 

«Statsråd Lehmkuhl» og «Christian Radich» er oppkalt etter giverne. Det var ikke aktuelt for denne skuta. O.A.T. gjorde ikke dette for seg selv. Den skulle oppkalles etter landsdelen som hadde gitt ham muligheter - Sørlandet. (For anledningen innlemmer vi Egersund i Sørlandet. Vilhelm Krag mente som kjent at Sørlandet strakte seg helt til Stavanger.)

Sørlandet ved Grunnesund i Norda Sundet i 2019. Det flotte bildet er tatt av Sverre Skadberg.

 

Verdensutstillingen

O.A.T. Skjelbred glemte ikke sin barndoms by nå heller. Tidligere ordfører Leif Erik Egaas i Eigersund forteller.

”Det var alltid tre plasser reservert på «Sørlandet» for gutter fra Egersund/Eigerøy. Far min mønstret på og var med på turen til Chicago og verdensutstillingen i 1933.”

 

På Skjelbreid bor tremenningen til Egaas, Kristina Skjelbreid. 

 

”Jeg husker godt Oluf.”

Hun kaller O.A.T. Skjelbred for Oluf.

”Hver sommer reiste vi til Bås i Åmli der han hadde et kjempestort hus. Jeg ser ham ennå for meg der han gikk i skogen. Jeg husker ham som en raus, men og en litt rolig mann.”

O.A.T. Skjelbred på sine gamle dager på gården Baas.

 

En høvding

O.A.T. Skjelbred døde på Bås i 1939. Redaktøren i Fædrelandsvennen skrev: "Han vil minnes som en real, human og rettferdig sjef, en mann av den gamle skole, staut, høyreist, stillfaren og bramfri, en selfmade man i ordets dypeste betydning, en god og glad giver,

 en høvding som ikke kjente smålighet. Det er vingesus over hans navn».

 

                                                              

 

 

Under tvil gjør vi oppmerksom på at O.A.T. Skjelbreds besteforeldre er artikkelforfatterens tipp-tipp oldeforeldre.)

 

Kilder:

Emma Seglem, etterlatte papirer. Intervjuer og samtaler. O.A.T. Skjelbreds etterlatte notater. Boka om O.A.T.-slekta av John Lokkwaller-Haarr. Johannes Seland, Rederen og skipet. Fædrelandsvennen, Sven A. Ljosland.

 

Gabriel Salvesen - "a very good man".

"Gabriel Salvesen, krigskorset med ekeblad" og "post mortem", sto det på et gammel diplom som fulgte med i en eske med rabe som kona arvet fra Farsund. Jeg kunne så vidt skimte navnet til kong Haakon på det gulnede papiret. 

Gabriel Salvesen? Hva hadde han gjort i livet som fortjente en kongelig medalje etter sin død? Hvor var hans historie? Jeg fant den ikke. Et eller annet hadde skjedd med Gabriel som gjorde at han aldri fikk fortalt sin historie. Han holdt på å forsvinne inn bak glemselens slør. Tidsvitnene var der ikke for å fortelle. De var døde. 

 Jeg bestemte meg for å lete opp bruddstykker og se om de kunne settes samme til et slags bilde. Noe fant jeg i papirene etter svigerfar Einar og litt finnes i arkiver og i litteratur, men Gabriel hadde satt spor som var vanskelige å finne. Da jeg begynte, var det eneste jeg visste at han var onkel til kona. 

                                                           Arnt Olav Klippenberg

 

 

Det vonde året

 

I 1941 gikk Gabriel og grublet. 22 åringen var elev på skipperskolen i Farsund, men han var rastløs. Han hadde nylig mistet storesøster Anna i tuberkulose. Det preget familien sterkt i 1941. Samtidig var han urolig for det som skjedde i Norge. Han mislikte å se tyskere i gatene. Nå ville han vekk. Han ville til England.

 

Gabriel og de tre brødrene var kjente gutter i bybildet i Farsund. De ble beskrevet som kjekke, humørfylte og atletiske. De var aktive i guttemusikken og var med i speidere. Gabriel hadde det som på godt norsk heter dametekke. Han likte å være pen i tøyet og han sa aldri nei til en fest sammen med kameratene på skipperskolen.

"Gabriel Salvesen var en sjelden sympatisk, ung mann", skrev Johannes Seland. Han ble seinere redaktør i Fædrelandsvennen.

Ingen reagerte da Gabriel kom sammen med den peneste og mest populære jenta i vennegjengen, Ingrid Pedersen. Det var sånn det skulle være. De to passet perfekt til hverandre. Dessuten var det så praktisk. Kameraten Tor Hugo van der Hagen var sammen med søsteren til Ingrid. Det gikk ikke lenge før forlovelsesannonsen sto på trykk i avisen. Ingrid og Gabriel hadde staket ut et liv sammen. 

Ingrid og Gabriel utenfor hytta i Spind på forlovesesdagen. 

 

Gabriel kunne være en tøffing, men han var samtidig aldri redd for å vise følelser. Han var et følelsesmenneske, ble det sagt, men han viste det ikke overfor fremmede. Han hadde en naturlig autoritet som gjorde ham til en ledertype i miljøet. I tillegg hadde han barnetekke. Når han besøkte søsteren Hildur og familien hennes på Farøy, husker guttene godt den rause onkelen som puttet sparegrisen full av mynter. 

 Jakob, Just, Odda, Anna, Hildur, Gabriel, Einar, Gerd mellom foreldrene Jac og Emmy Salvensen.

 

Likevel følte Gabriel at noe manglet i livet. Ytre sett hadde han det bra. Familien tilhørte rederstanden på Sørlandet og han vokste opp i en familie med god økonomi; landsted med tennisbane og 200 frukttrær og ikke minst et par biler som fraktet den store familien rundt i distriktet. "Barnevognene til Salvesen", ble bilene kalt når de var på vei inn til Spind med den store barneflokken. 

Ytre vellykkethet var ikke nok for Gabriel. Det virket meningsløst å leve slik han  gjorde når verden sto i flammer. 

Året 1941 hadde bragt sykdom, død og krig inn i hans unge livet. Nå ville han bort.

 

Høsten 1941 ble det tisket og hvisket i Farsund om ei fiskeskøyte som ble gjort klar for overfart til England. "Viola" het den og hørte hjemme i Flekkefjord.

Gabriel kjente flere som skulle med. Han var temmelig sikker på at en av lærerne på sjømannsskolen planla å flykte. Dette var hans mulighet. Han ville til England.  

 

En septemberkveld i 1941 la den fra kai i fjorden med 13 mann om bord. Gabriel var en av dem. Været var bra. "Viola" tøffet rolig utover. Et par steder plukket den opp folk som skulle med.

Gabriel entret styrehuset. Han hadde noe på hjertet.

- Forloveden min, Ingrid,  venter lenger ute i fjorden, vi må innom og hente henne.

Skipperen ristet på hodet. Det kom ikke på tale. Han skulle ikke ha kvinnfolk ombord. Det betydde ulykke. Gabriel aksepterte avgjørelsen, men den smertet. Han fikk trøst av kameraten, Tor Hugo van der Hagen. Ingrid kunne komme over seinere.

 

Gabriel Salvesen på vakt i baugen. Skøyta er på vei over Nordsjøen. 

(Foto Arne Gjestland)

 

 

Overfarten gikk problemfritt, selv om været til tider var i tøffeste laget for den lille skøyta. Heldigvis hadde de tatt med seg en stor pakke Hysko sjøsyketabeletter. Gabriel mente at den beste medisinen var å oppholde seg mest mulig i frisk luft på dekk.

 

Før "Viola" nådde land, var det tid for fotografering. En av guttene hadde ofret en månedslønn for å kjøpe et Leica-kamera før avreisen. Nå ble samtlige stilt opp foran styrehuset. Gabriel tok på seg findressen og strammet slipset.

Det gjaldt å se presentabel ut, selv her langt ute i Nordsjøen. En britisk hjelpekrysser nærmet seg. Den signaliserte. "You are 40 miles due east of Bell Rock". Sørlendingene hadde ankommet Skottland. De får sendt over noen flasker fra den britiske båten. Humøret er på topp. Skål. De hadde klart det.

 

Snart i Skottland. Gabriel med slips foran styrehuset.

(Foto: Arne Gjestland)

 

 

Familien på fattigkassen

 

Hjemme i Farsund har flukten fått store konsekvenser. Einar Salvesen var 16 år da storebror Gabriel rømte.

- Tyskerne beslagla huset, landstedet og formuen vår. Slekta hadde i generasjoner vært skippere og redere. Nå ble vi satt på gata. Far min måtte be fattigkassen  om hjelp. Det var den som holdt liv i foreldrene mine og lillesøster Gerd som ennå bodde hjemme. Selv flyttet jeg inn hos tannlege Lundegaard der jeg ble behandlet som en sønn i huset.

 

Foreldrene hadde seilt sammen i åtte år på Kina, men det så ikke ut til at de skulle få barn sammen. Så skjedde det. Emmy ble gravid. Hildur ble født i Bombay. Nå kom det åtte barn i løpet av 15 år. Fire gutter og fire jenter. Det spesielle livet på sjøen hadde gjort Jac og Emmy usedvanlig tilspasningsdyktige. Denne egenskapen overførte de til sine barn. Den kom godt med da krigen satte familien på prøve. Usnobbete, er et ord som går igjen når salvesenguttene blir beskrevet. 

 

Valget Gabriel gjorde sommeren 1941, fikk store konsekvenser for familien. De gikk fra å ha bodd på solsiden i livet og i Farsund, til det stikk motsatte, fattigdom og direkte nød

Likevel er det ingen som sier et vondt ord om Gabriel og valget han tok. Familien står samlet. Tyskerne skulle bekjempes. De tre brødrene verket etter å gjøre det samme som Gabriel, men de måtte være tålmodige.

 

I England vet Gabriel lite om det som skjer på hjemmebane. Han melder seg som frivillig og blir innrullet i hæren. Tjenestested er Dumfries i Skottland. Men han trives bare sånn passe. Han er sjømann. Det er på sjøen han kan utgjøre en forskjell. Ved juletider takker han for seg. Han mønstrer på en norsk fruktbåt som styrmann og telegrafist. I tillegg har han kommandoen over kanonen. Heller ikke nå er han tilfreds. Forholdene er tøffe i Nord-Atlanteren, men han hadde ikke flyktet over Nordsjøen, og satt familie, venner og Ingrid i fare, for å bruke livet sitt på å frakte bananer.

 

 

Kastet i fengsel

 

30. april 1942 slutter han seg til det SOE og det som skal bli kjent som Kompani Linge. Hvordan gikk det til? Hvem vervet Gabriel? Noen må ha dratt i viktige tråder. Flere Farsundgutter hadde stigende stjerner i miljøet. Odd Starheim, Tor Hugo van der Hagen, eller kanskje han som ble kalt honorær prest i Kompani Linge, Alf van der Hagen. Han var kjent som en slags talentspeider for Martin Linge.

 

Det neste halvåret går med til beinhard trening i Skottland og i England. Våpentrening, sabotasjetrening, fysisk trening, fallskjermhopp. Gabriel gjennomfører alt og får strålende skussmål.

 

Så er han klar. Han skal til Norge.  20. november 1942 blir han sendt til Stockholm. Planen er å ta seg videre til Tromsø. SOE i London ønsker å opprette en etterretningsgruppe i Troms. Gabriel skal hjelpe til med etableringen. Det er livsviktig med skikkelig etterretning om tyske flåtestyrker og deres bevegelser langs kysten i Nord.

 

Men et eller annet går galt. Noen dager seinere er han tilbake i Stockholm. Trolig hadde han slitt med å finne fram i grensetraktene. I Stockholm får han formidlet kontakt til en grenselos. Han forsøker igjen. En svensk militærpatrulje oppdager dem. Gabriel har falsk pass . Han blir satt i fengsel. Der må han sitte i jula. Tankene går til Ingrid og familien hjemme i Farsund. I Stockholm får han nyheter hjemmefra. Det gjør jula til en vondt opplevelse. 

 

I fengselet treffer han en nordmann som heter Jan Baalsrud. De deler celle. De svenske fangevokterne kaller dem for "Skipsrederen" og "Studenten". 

"Svenskene som jobbet i fengselet fikk vite at Salvesen var rik, han skulle ha arvet et rederi, dette imponerte dem så til de grader at de slapp både Baalsrud og Salvesen fri." 

Det er Tore Haug som forteller dette. Han er trolig den i Norge som vet mest om Baalsrud. De er i tillegg tremenninger. 

 

Passfoto tatt til falsk pass i 1942 før han skulle 

til Stockholm

 

Noen fridager i Stockholm gjør godt. Han bor på Hotell Excelsior. Han trenger klær etter fengselsoppholdet. SOE har utstyrt ham med litt penger. Slips, pyjamas og hatt noteres på kvitteringen og selvsagt strømpeholdere. Det gjelder å holde stilen. Han venter på dårlig vær. Han har fått plass på et av de ombygde B 24 Liberator-flyene til Bernt Balchen. Flyene er en livsviktig livslinje mellom nordmenn i Sverige og Storbritannia. Problemet er bare at de flyr kun om natten og i dårlig vær. Det går en uke før forholdene er dårlige nok og han kan dra ut til Bromma.

 

 

Skal til Norge

 

13. mars flyr han til London. Her blir han tatt med i planleggingen av en større aksjon. Oberst Wilson er til stede. Fire SOE-agenter skal settes i land utenfor Tromsø. I boka ”Ni liv” kan vi lese at ” en av dem het Salvesen og var radiotelegrafist. Han tilhørte en kjent skipsrederfamilie (…) da han fikk høre om Kompani Linge, meldte han seg frivillig”.

 

Nå skulle gruppa fortsette oppdraget som Gabriel måtte avbryte i Sverige. SOE vil at de fire skal trene opp en gruppe som skal drive sabotasje og etterretning i Troms. På litt sikt er oppdraget å angripe den tyske flystasjonen på Bardufoss.

 

Salvesen får nytt navn. Nå heter han Solberg. Aksjonen får navnet "Martin" etter etter fuglen som på norsk kalles taksvale. Det var vanlig å gi langsiktige SOE-operasjoner navn etter fugler. 24. mars letter flyet fra Hendon ved London og flyr til Shetland. 

Gabriel har slitt med en tung forkjølelse. Nå får han vite at det kanskje er lungebetennelse. Det blir besluttet at han må gi fra seg plassen på "Brattholm". En annen sørlending, Birger Arnesen, er telegrafist og med i shetlandsgjengen. Han får plassen til Gabriel. I det "Brattholm" skal legge fra land på Shetland, kommer Gabriel løpende. Han føler seg bedre og vil ha plassen tilbake. Arnesen hopper i land og Gabriel klatrer ombord. Det er vel dette som må kunne kalles et skjebnehopp for dem begge. 

 

Gabriel Salvesen alias Gunnar Solberg i uniform

 

På overfarten ser de tre tyske fly og to båter, men ingenting skjer. Om bord er det et mannskap på åtte i tillegg til de fire lingefolkene. Lederen heter Eskeland. Overfarten tar seks dager. De ankrer opp i Toftefjorden. Her virker det trygt. Snøen ligger helt ned til vannkanten, men det er ingen spor å se.

 

”Brattholm” har med seg en liten motorbåt. Den settes på vannet. Tre av karene, med Eskeland i spissen, drar innover for å snakke med en kjøpmann som er deres kontaktperson. Han virker forvirret. Nei, han har bare drevet butikken i noen måneder. Ja, han heter det samme som den forrige eieren. Nei, han tør ikke stille opp. Dessuten vet han ikke om mennene er tyske provokatører. De gir opp. Før de går, gir de mannen en streng formaning om å glemme det hele. Ikke et ord må ut. Han lover å holde tett. Tidlig neste morgen ringte han til lensmann som igjen tipset tyskerne.

 

Ombord i "Brattholm" er stemningen spent. Mennene deles i to lag. Halvdelen går under dekk og den andre halvdelen er igjen for å passe på.

 

Gabriel våkner av et skudd. "Tyskere", hører han noen rope. Han stormer opp og ser en tysk minesveiper komme innover.

 

Eskeland, som har kommandoen på "Brattholm", beordrer "forlat skipet". Det skjer velordnet. Alt er drillet. Gabriel og Jan Baalsrud, finner bensin og heller over sensitive papirer før de tenner på

 

”Brattholm” skal sprenges. De finner fram en lunte som varer fem minutter. Opplegget er at skipet skal gå i lufta samtidig med at tyskerne når fram. En livbåt blir satt på vannet i le slik at den ikke kan ses av tyskerne. Gabriel, Eskeland, Jan Baalsrud og to andre hopper ombord. De venter. Tyskerne nærmer seg. Klokka tikker ulidelig sakte. Fire minutter og tretti sekunder. ”Ro”, brøler Eskeland og de fossror innover.

 

I det tyskerne når fram til ”Brattholm”, går skipet i lufta. Eskeland havner i vannet, men de får dratt ham ombord igjen. Nå hagler kulene rundt dem. Båten blir gjennomhullet. De hopper i sjøen og legger på svøm.

”Ingen av oss tenkte på å gi opp”, sa Jan Baalsrud etter krigen.

Alle nådde land. Baalsrud forteller at han klarte å gjemme seg bak en stein. Han så 75 til 100 tyskere som ble satt i land.

”Jeg kunne se flere av våre menn, men ingen av dem rørte på seg, så jeg trodde de var døde.”

 

Baalsrud tar beina fatt opp skråningen. Fire tyskere legger etter. Han klarer å skyte et par av dem. Det får de to andre til å gi opp.

 

I vannkanten ligger de fire nordmennene. Gabriel er såret. Han forsøkte å flykte etter Baalsrud, men han var alt for utmattet til å holde seg oppreist. Tyskerne drar ham opp og tar ham med om bord på minesveiperen. Gabriel Salvesen er i tysk fangenskap.

 

 

Flukt

 

Da dette skjedde, hadde også unggutten Einar engasjert seg i motstandsarbeidet. I 1943 var han 17 år gammel. Johannes Seland forteller at han gikk inn i det som var en slags "fortsettelse av Odd Starheim-gruppens tragiske Carhampton-aksjon". Einar var blant annet med og etablert Kvås senderen.

 

Einar og noen kamerater klarer ikke å holde seg i ro selv om deres småstikk mot tyskerne er livsfarlig. De bryter seg inn i Spind kirke og i Espeland skole. Der stjeler de beslaglagte radioer som de deler ut i Farsund. 

I Farsund kirke stjeler de høretelefonene. De kan komme godt med når motstandsfolk skal sende beskjeder over til England. 

Einer klarer flere ganger å ordnet reisedokumenter til folk som måtte rømme. Han hadde nyttige kontakter på telegrafstasjonen. 

Tyskerne hadde tatt huset til familien Salvesen. Nå ble Einar, ved flere anledninger, innkalt til forhør i nettopp dette huset, men han klarte å snakke seg ut av problemene. 

 

 

 

I mars 1944 er det slutt.  En dag ser han tyskere komme over skoleplassen. De spør etter Einar og et par kamerater. Guttene klarer å rømme med tyskerne i hælene. Einar vil til Oslo, men først må han komme seg til Kristiansand. Det går greit. Der går han ombord på nattoget og gjemmer seg på ei hylle bak bagasjen. I Oslo er det etterretningsorganisasjonen XU som får ansvaret for Einar. Broren Jakob går på skole i Porsgrund. Nå er også han i fare. Han blir hentet til Oslo. Via grenseloser kommer de seg over til Sverige.

 

Barndomshjemmet til Gabriel og søskene i Farsund. Far

på balkongen og to av jentene står ved den parkerte bilen.

 

I Sverige gjør Einar seg ferdig med gymnaset. Jakob utdanner seg til glideflyger. Nå skal de videre til England. Igjen er det Bernt Balchen som står for turen i sitt ombygd B 24-fly.

 

En sommerdag i 1944 ble brødrene Einar og Jakob møtt av Johannes Seland i London. Han tok dem med til oberst John Skinner Wilson i London. Den gamle speiderlederen var nå øverste leder for Skandinavia avdelingen av Special Operations Executive (SOE).

- Han hadde nytt å fortelle om de to brødrene våre. Vi fikk først vite at Gabriel var skutt. Så fikk vi vite at Just var i Canada og skulle utdanne seg til flyger. Vi fikk høre  at Gabriel hadde svømt i land, men at han ble tatt til fange. Han hadde da et skudd i låret og kunne ikke rømme. I Tromsø ble han utsatt for tortur, men han røpet aldri noe vesentlig. Han ble lenket sammen med sine kamerater og skutt 30. april 1943.

 

Det var slik familien fikk fortalt historien og det var slik den levde videre. Det finnes en annen versjon. Et tysk vitne hevdet etter krigen at Gabriel døde av skadene ombord på en tysk minesveiper på vei inn til Tromsø, men dette vitnemålet har mange svakheter og mangler troverdighet. 

 

Johannes Seland undersøkte dokumenter fra Nürnberg. Har står henrettelsene beskrevet. Seland forteller at det var krigsfanger som gravde graven på Tromøya. Gabriel og de andre var i britisk uniform. De måtte ta av seg uniformen, og ta på seg fangedrakt, før de ble skutt.

 

Etter møtet med oberst Wilson i London, bestemte Jakob seg for å følge etter broren Just og utdanne seg til flyger i Canada. 

- Da krigen sluttet var begge kvalifisert til å fly Spitfire, i følge Einar.  Selv kom han inn på sjøkrigsskolen utenfor Edinburgh og steg snart i gradene i marinen.  

 

Gabriels død gikk sterkt inn på de to brødrene i London. Begge visste at aktiv krigstjeneste var medisinen de trengte for å legge lokk på de vonde følelsene.

 

Gabriel var eldst av guttene og på mange måter en ledertype. Det var han de hadde sett opp til og kopiert. Nå var han borte. Noen måneder seinere kom nok en trist beskjed fra Norge. Det var Johannes Seland som skrev. "Skipsreder Jac Salvesen er avgått ved døden".

 

Finnes det lyspunkter fra disse årene? Ganske sikkert, men det er ikke de gode dagene, kameratskapet, det meningsfulle ved å kjempe for en rettferdig sak, som er arkivert med tanke på ettertiden. Einar Salvesen var en glimrende historieforteller. Vi vet derfor litt. 

 

- I 1944 seilte jeg på den norske fregatten "Tunsberg Castle". I Liverpool ble jeg med sjømannsprest Alf Van der Hagen til kirken. Der traff jeg til min glede bror til presten, Tor Hugo van der Hagen. Ut på kvelden gikk vi to til et sted som ble anbefalt. Der var det piker, vin og sang, men hver time ringte en klokke og da måtte vi ut og innefinne oss i et tilstøtende kapell. Etter en kort andakt var det ut og svinge seg igjen. 

 

 

Konsekvenser

 

Gabriel Salvesen gjorde et valg i 1941. Det fikk store konsekvenser for familien i generasjoner etterpå. Einar Salvensen forteller.

- Min far døde bare 68 år gammel. Han døde på fødselsdagen til Gabriel. Mor ble også bare 68 år gammel og døde i 1952 av påkjenningene hun og familien opplevde under krigen. Hun fikk ikke vite om Gabriel før 8. mai 1945. Etter dette forsvant hun mer og mer inn i sin egen verden.  

 

De tre brødrene sleit på sitt vis med å takle livet i fredelige Norge. Just fikk en tung bør på sine unge skuldre da han måtte overta ansvaret for rederiet etter krigen. Det var Gabriel som skulle drevet det videre. Just hadde avbrutt jusstudiene i 1940 og nå satt han plutselig med ansvaret for et rederiet som ikke fikk en rimelig kompensasjon for skipenes innsats under krigen. 

 

Han omkom under  tragiske omstendigheter i en brann bare 48 år gammel. 

Jakob døde bare 41 år gammel av hjerteinfarkt. Han bodde i Stavanger og jobbet som sjefsingeniør i Sigvald Bergesens rederi. Hans måte å takle følelsene på var å arbeide hele tiden, i følge Einar. Ingen merket at han var sjuk før han plutselig falt om og døde etter en inspeksjonsreise i utlandet. 

Også Einar var plaget. Nerver, svimmelhet og redusert arbeidsevne. På midten av 1970-tallet fikk han innvilget krigspensjon. 

 

Til sin store forundring opplevde Einar å bli en gammel mann. Han var sikker på å dø ung som brødrene, men han ble 81 år før han mønstret av, og ankret opp, med et karakteristisk "skip`o`hoi", skrevet i gullskrift på fortøyningsbøyen av en gravstein på kirkegården i Farsund, ikke mange meter fra der Farsunds befolkning fulgte Gabriel til hans siste hvilested etter krigen.

”Mange unge av de beste blant oss har med sitt liv betalt vår frihet. Han ville og måtte med der slaget ble utkjempet. Han ble med i Martin Linges berømte kompani. Og så en dag i Nord-Norge møtte han sin skjebne. Han ble tatt til fange av tyskerne og satt i fengsel, men ble ikke behandlet som en krigsfange. Hvis det var skjedd, hadde han levd i dag. ”, sa presten i begravelsen.

 

Ingrid Pedersen ble aldri Ingrid Salvesen. Presten var inne på det i begravelsen. ”Han ville gjerne bygge sitt eget hjem med henne han holdt av. Det var ikke så lite han ofret av egen lykke for å være med og gjøre landet lykkelig”.

- Gabriel var en snill og omtenksom mann, sa Ingrid i 2015. Hun var da mange og nitti år gammel, men hun hadde aldri glemt sin forlovede som døde før de fikk skapt et liv sammen.

 

Ingrid Pedersen giftet seg med kameraten til Gabriel, Tor Hugo van der Hagen. Gabriel og Tor Hugo hadde kjent hverandre lenge. De rømte samme til Skottland om bord på "Viola".

 

I 1946 fikk familien Salvesen i Farsund besøk av den eneste fra "Martin"-gruppa som overlevde aksjonen med "Brattholm. 

"Jan følte et ansvar overfor familiene til dem som ble drept. Etter at de ble gravd opp i Tromsø og sendt til sine hjemsteder, reiste han rundt og var med i begravelsene." Forteller Baalsruds tremenning Tore Haug. 

 

Baalsrud hadde bare godord å fortelle om om Gabriel Salvensen. 

 I en rapport fra London kunne familien lese hva hans overordnede skrev om Gabriel. "A very good man".

 

Gabriel Salvesen oppsøkte frivillige farene, men han visste samtidig hvorfor han gjorde det. Derfor sluttet han brevene sine med disse linjene: "Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder..."

 

 

Kilder:

Først og fremst Einar Salvesen, samtaler, etterlatte brev, papirer og lydopptak.

Johannes Seland, brev og boka ”En by og en bank”, ”Nordsjøen 1941”, hefte av Arne Gjestland. Jan Baalsrud, rapport. Boka ”Ni liv” av David Hovarth.