 |
| Alf Bowitz bak disken i Puben, men hvem er det han snakker med? |
Det er mulig hotellet hadde klart seg gjennom det turbulente 1970-tallet uten den økonomiske suksessen til Puben, men selv revisoren, som var avholdsmann, sendte en vennlig tanke til Jon Rasten og Alf Bowitz, radarparet som styrte tappekranene.
Etter mange års fravær, vendte synden tilbake til Egersund. Det skjedde 7. mai 1975. Den holdt til ned ei vindeltrapp og inn ei dør. Folk som våget seg ned dit kom til et rom uten vinduer. Rommet var avlangt og kledd i rød murstein. Deler av veggene var av tømmer. Den kom fra ei løe på Ualand. Langs den ene veggen var det fire båser. Her var det plass til seks personer med gjennomsnittlig kroppsmasse. Mellom båsene sto det små, runde bord. Her var det plass til to – tre personer.
Puben het Pubben og kun Puben i Egersund. Egentlig het den Eiger Pub, men det var det ingen som husket. Hotellet kunne kalle den hva de ville; egersundere skulle i Puben. Den ble øyeblikkelig en suksess. På mange måter var det Puben som åpnet slusene for den nye tiden i Egersund. Det måtte komme, tiden var overmoden; de gode, gamle dansefestene heiv etter pusten. Egersunderne hadde begynt å reise. De hadde vært på Mallorca. I helgene reiste de til Stavanger. Det var ikke lenger nok med et samfunnshus på Haua og ei halv ei på lomma. Egersunderne ville være som andre folk. De ville gå ut i heimbyen og kjøpe seg lovlig drikke over disk (i alle fall offisielt).
Klokka 18.50 åpnet dørene. Da hadde egersunderne allerede stått lenge i kø. Den kunne strekke seg rundt hjørnet og langs butikken til Albrethsen. Klokka 19.00 var det fullt og dørene ble lukket. Brannforskriften sa 70 personer. Til tider virket det som om langt flere var til stede i det avlange rommet. Folk sto som sild i tønne. De få bordene forsvant som dugg på tomt ølglass. Folk måtte derfor stå. I fire timer. Men det var greit. Pøbben var populær. Det var der voksne ungdommer traff hverandre. Derfor gikk ”alle” i Puben. Hvis vi heller litt kaldt øl i blodet og prøver å vurdere det litt nøkternt, så besto nok gjestene stor sett av folk mellom 18 og 30 år.
Alf Bowitz var Pubens enevoldshersker på sine vakter. Han het ikke Alf, bare Bowitz. Gjestene hadde respekt for Bowitz. Hvis det fantes én person det gjaldt å holde seg inne med i Egersund, så var det Bowitz. Han kunne utgjøre forskjellen på å være utenfor eller innenfor. I den gamle bedehusbyen hadde folk sunget «Innenfor eller utenfor, der skal du stå en gang». Aldri hadde det vært mer sant enn etter at Puben kom til hotellet. Derfor køddet du ikke med Bowitz. Slåsskjemper fra Haua og Egersund, som var viden kjent for slagsmål på dansefester, gikk på gummisåler i Puben. Regelen var enkel, laget du trøbbel, var det på hodet og «raue» ut og det kunne gå lang tid før Bowitz så i nåde til det arme, syndige mennesket. Derfor fantes det knapt et verre utenforskap blant unge, voksne i Egersund, enn å bli nektet adgang til Puben. Stakkarene hadde det som «Piken med svovelstikkene» der de sto ute i kulden og så inn på alle som moret seg.
I 1975 var Bowitz kjøkkensjef på Egersund sjukehus. Det ”nye” hotellet skulle feires med stor fest. Bowitz kjente kjøkkensjefen på Motellet, Cato Farmen. Det var han som skulle kokkelere denne viktige kvelden. Han ba Alf Bowitz om hjelp.
- Etterpå spurte direktør Christian Skajaa om jeg ville ta ansvaret for Puben. Så tilfeldig var det. Skajaa var en litt fjern direktør. Hvis det ble problemer i Puben, forsvant han bare og så måtte jeg ordne opp, men det var jo ikke lenge han ble i jobben før han reiste, sier Bowitz som husker tilbake på denne tida med stor glede. - Jeg ble kjent med mange hyggelige ungdommer, folk som jeg hilser på den dag i dag, sier han.
Nåløyet mellom 18.50 og 19.00 var i trangeste laget for mange. Snart utviklet derfor egersunderne snedige triks for å snike seg inn. Det fortelles om folk som spleiste på hotellrom. Hotellets gjester hadde nemlig adgang til Puben via heisen. Andre bestilte plass i restauranten. Der kjøpte de en rekecocktail til 18 kroner. Det var suppe på menyen til seks kroner, men den var for billig til å utløse alkoholservering. Restaurantgjester kunne fritt gå ned i Puben. En tredje og svært risikabel variant var å snike seg inn bakveien. Bak disken fantes ei dør. Hvis man sneik seg inn på hotellet via Storgaten og videre gjennom kjøkkenet, gikk det an å krype ut bak disken når betjeningen var i båsene for å rydde bort glass. De måtte ofte ut og rydde. Glassene var nemlig bare på 0,33 cl. Bringsdal ønsket stil. Halvliterglassene kom først noen år seinere
- Jeg opplevde øybuer som kom bakveien, etter at dørene var stengt. Det hendte de prøvde å bestikke meg med en hummer, humrer Bowitz.
Låvaberget Ve & Velt var fast band i Puben i de første årene. De hadde til og med sin egen pubsang.
I pøbben, ja i pøbben,
det e der me hørre te,
der sidde me og løyse,
dei problemane me he.
Et annet fast innslag var Malmø Riverside Trad Jazz Band fra Mandal. Øyvind Bringsdal glemte aldri hvor han kom fra.
Til tider kunne det gå hardt for seg. I 1975 var det bare Bowitz som jobbet i Puben. Den holdt åpen onsdag, fredag og lørdag.
- Jeg måtte holde ei hard hand over det hele, ellers ville det sklidd ut. Det gikk egentlig utrolig bra. På 10 år fikk jeg kun to blåveiser og ei ødelagt nese.
Smørbrødene i Puben var berømte. Rekesmørbrød. Eller kanskje varianten med ost brettet i en bølge og en liten persilledusk på toppen. Det var spiseplikt. I all sin visdom hadde politikerne bestemt at øl kun skulle selges til spisegjester. Dermed måtte alle kjøpe et smørbrød før de fikk drikke. Hotellet kunne solgt en skosåle. Ingen brydde seg. Gjestene var der for å ha det hyggelig og for å drikke øl, men direktør Bringsdal satte sin ære i at alt skulle være skikkelig. Hvis de skulle servere mat, så skulle det være ordentlig mat. Rekesmørbrødet var høyt og lekkert og det hadde i tillegg en forebyggende effekt. Folk fikk i seg en matbit før de gikk i gang med å stabilere væskebalansen.
- Smørbrødene ble solgt mange ganger, folk måtte ikke spise, bare kjøpe maten, men det kan jeg si, fortjesten av mersalget tilfalt ikke hotellet, humrer Bringsdal.
Alf Bowitz sier det slik:
- Jeg sa til folk at de måtte kjøpe smørbrødet før de fikk drikke, men de trengte ikke spise det før de ble sultne. Det har vært mye snakk om disse smørbrødene, men det skjedde ikke at vi solgte dem mange ganger.
Etter et halvt århundres fravær hadde synden igjen vendt tilbake til Egersund. Puben ble en velsignelse for mange, men en torn i øyet for andre. Det fantes miljøer i Egersund som ikke satte sin fot i Puben. Det hadde vært hard kamp om skjenkebevillingen. Sterke ord var brukt. Noen hadde tapt den kampen. Nå samlet de sprengstoff til omkampen. De regnet nemlig med at det måtte bli en omkamp når elendigheten de hadde profetert begynte å vise seg. I kommunestyret hadde de advart mot «finske tilstander» og det som verre var. Nå gjaldt det å følge nøye med. Bringsdal var mannen ved de åpne slusene og den som sterkest symboliserte den nye tiden i Egersund.
- Jeg observerte at disse folkene sto i smauet på andre siden av gata og noterte.
- Var det folk i edruskapsnemnda?
- Nei, der satt jeg selv. Det var andre, folk i utkanten av det politiske miljøet, folk som hadde engasjert seg sterkt mot at alkoholpolitikken skulle liberaliseres.
- Fikk de noe på dere?
- Nei, egentlig ikke, men vi måtte hele tiden passe oss. Vi hadde for eksempel en vakt stående utenfor inngangsdøra. Han kunne ikke stå inne og avvise folk. Da ble det sagt at det var vi som hadde skjenket dem. Når han sto ute og snudde berusede før de slapp inn, kunne ingen gi oss skylda.
- Hva med skjenkekontrollen?
- Ja, det var en annen skål. Den gang var det politikere som utførte kontrollen. Amatører, med andre ord. Jeg husker en gang representanten Berglyd (KrF) og en annen møtte opp på et julebord. De skulle kontrollere oss. De satt ved et bord hele kvelden og drakk eplemost mens de observerte det som skjedde. Nå kan vi le av det, men den gang opplevde jeg det som ganske stressende.
 |
| Fra de berømte avlukkene i Puben. |
Jon Rasten fikk ni års fartstid i Puben. Det var han og Bowitz som vekslet om å ta helgene.
Rasten hadde jobbet sammen med en dansk typograf hos Fuglseth. Dansken ble etter hvert et ivrig medlem i en av byens menigheter. De hadde ofte vekkelsesmøter på Torvet. En ettermiddag var de på plass mens Rasten passerte Torvet på sin søndagstur. Han hørte den tidligere kollegaen rope ut over byen i høyttaleranlegget:
”Jon Rasten, kom til frelse du som har bragt synden til Egersund.”
Jon Rasten kaller det en veldig god tid.
- Jeg ble kjent med så mange hyggelige mennesker. Det kunne av og til være litt knuffing når folk som bodde i brakke på Kværner kom i grupper, eller når fiskere hadde levert store fangster og hadde god råd. Da var jeg veldig glad for at vi hadde øybuene. De hjalp alltid til og var på vår side.
- Var det forskjell på øybuer og byarer i Puben.
- Å ja, de var begge kjekke, men øybuan var i tillegg veldig hjelpsomme. Jeg husker en søndag. Plutselig så jeg en knyttneve som ble plantet i en utbys gjest fra Sandnes. Det forundret meg for han som slo var en av de faste øybuan. Jeg ilte til, men fikk klar beskjed om at dette skulle jeg ikke bry meg om. Sandnesmannen hadde forsøkt å selge narkotika, nå skulle øybuan ta ham med til politistasjonen. Det var jo egentlig en helt fantastisk reaksjon, sier Rasten.
I likhet med Bowitz, havnet Rasten i Puben via kjøkkensjefen på Eiger Motell, Cato Farmen.
Hotellet og Motellet hadde samme eiere og samme kjøkkensjef. Det var derfor til tider svært mye å gjøre. Rasten hadde litt bysse-erfaring og hjalp Farmen på kjøkkenet når det toppet seg. Han husker godt åpningsdagen 7. juni 1975, men kanskje enda bedre nyttårsaften samme året. Da var han hovmester. Egersunderne kom til hotellet og skulle feire, selvsagt med ei flaske på lomma. Rasten samlet inn flaskene og satte merkelapp på dem. De skulle leveres tilbake etter stengetid. Men så oppdaget han en mann som satt i Ankerstuen og blandet seg en drink. Han ba ham stoppe og ba om å få flaska til oppbevaring. Mannen tømte innholdet ut over gulvet og lovet at han i løpet av ei uke skulle sørge for at Rasten måtte dra fra byen.
- Det er ikke til å komme fra at vi drev utstrakt kulturell oppdragelse de første årene. Folk skulle vendes av med å ha medbragt. Egersund skulle bli som andre steder. Det tok sin tid, men jeg tror det var veldig viktig for byen. Veldig mange satte derfor pris på det moderne tilbudet som Puben representerte.
- Hvordan opplevde du direktør Christian Skajaa?
- Han var en veldig ivrig sportsfisker, sier Jon Rasten og legger til. – Men husk, på de knapt to årene han var på hotellet skjedde det utrolig mye, veldig fort.
Puben ble veldig viktig for hotellet. Det hadde bare 28 rom og inntektsmulighetene var begrensede. Regnskapsføreren het Alf Østebrød. Han var en hedersmann i Egersund, kjent som dirigent i Egersund Musikkorps og avholdsmann i Losje Varberg. Han hadde lenge vært bekymret for likviditeten. Så kom Puben. Tallenes tale var klar. Det samme var hans tale.
«Jeg liker det ikke, men hadde vi ikke hatt øl… ».
- Jeg vil anslå at vi omsatte for mellom 12.000 til 14.000 kroner hver fredag og lørdag. Det var veldig mye penger på midten av 1970-tallet, sier Alf Bowitz.
Et ølglass på 0,33 cl kostet kr 5 kroner og 15 øre. Det var viktig å finne en pris som ga god differanse til folk som rundet av til 5 kroner og 50 øre. Direktør Skajaa ville ta 5 kroner og 25 øre, men da vendte Rasten og Bowitz tommelen ned. Tips var en viktig del av lønna. Hotellet tok 8 kroner og 50 øre for et glass vin. I Pubben solgte Bowitz og Rasten kun øl og kaffe. Punktum. Og smørbrød, selvsagt.
Etter hvert tok det litt av, i følge Bringsdal. Han ba betjeningen dempe trykket. De skulle også drive et hotell. Det var ikke et mål å sette omsetningsrekord hver helg.
Pubben tok kun 70 personer. På 1970-tallet røykte folk. Etter stengetid ble bøtta med sigarettsneiper tømt. Den var som regel full.
- Til tider lå røyken så tett at jeg ikke klarte å se fra den ene enden av rommet til den andre, sier Bowitz.
Aggi Bringsdal var ansvarlig for renholdet. Hun var bekymret. Puben skulle være brun, men det var som design, ikke som fakta. Det endte med at hotellet gikk til anskaffelse av den største og kraftigste høytrykkspyleren som var å oppdrive.
Alf Bowitz har mange gode minner fra Pøbben. Han var med fra dag én og til dørene ble stengt 10 år seinere.
- Fiskeren som skulle på toalettet og stanget hodet i vindeltrappa i gangen. Det resulterte i at han falt på rumpa. Problemet var bare at der han falt lå det et knust ølglass. Han begynte derfor å blø noe voldsomt. Vi fikk tak i ambulanse. Rett før vi skulle stenge dørene var han tilbake. Han hadde sydd en rekke sting i baken. Nå ville han ha den ølen han hadde betalt for.
Den legendariske Puben holdt det gående i 10 år. På midten av 1980-tallet var det slutt. Den hadde egentlig ikke dabbet så veldig mye av selv om det hadde kommet konkurrenter på banen. Problemet var å drive en slik pub samtidig som man skulle drive et seriøst hotell. Det ble to elementer som til slutt ikke lot seg forene. Gjestene i Puben måtte bruke det samme inngangspartiet som hotellgjestene. Problemene toppet seg da Egersund ble ferjeby og ferja anløp Hovland slik at passasjerene kunne rekke en siste øl i Puben hvis de kjappet på. Klokka 23.00 var det kroken på døra, men i minuttene før strømmet det gjerne på med folk som hadde satt sjøbein i baren fra Danmark til Hovland.
-Vi måtte gjøre noe. Dette gikk ikke. Konfliktnivået ble for høyt. Hotelleier Odd Ueland og jeg satte oss ned for å diskutere. Jeg spurte om han visste hva som fantes under restauranten. Ingenting, var svaret. Da kan vi jo grave det ut, foreslo jeg, sier Øyvind Bringsdal.
Dermed satte de i gang. Dynamitt og gravemaskiner. Du skal lete lenge etter et mindre rom i Egersund som det er brukt større ressurser på, enn dette. I tillegg fikk de en helt spesiell tillatelse. De fikk grave opp det kommunale fortauet og legge ned tre 1000 liters tanker til øl. Folk som går på fortauet utenfor hotellet i dag skal vite at de går på edelt brygg.
Den nye Puben var ingen pub selv om den på folkemunne overtok det gamle navnet for en stund.
- Kafebølgen hadde nådd resten av landet, men ikke Egersund. Nå var tiden inne, tenkte vi og gikk til anskaffelse av en svær, italiensk espressomaskin, forteller Bringsdal.
Egersunderne skulle bli kontinentale. Utsøkt kaffe og lekre småretter. Ideen var god, men gjennomføringen haltet. De som skulle jobbe med konseptet forsto ikke helt poenget med omleggingen. Det hadde jo fungert så godt i den gamle Puben. Pengene hadde strømmet inn og folk hadde fått det de ville ha.
- Vi ble nok litt motarbeidet. De ansatte mente det var tull å holde på med kaffe, sier Bringsdal.
Men det gikk seg til. Kompromisset ble verken pub eller kafé, men pubkafé. Det beste fra begge. Omsetning var lavere enn i den gamle Puben, men ikke så veldig mye lavere. Det var til å leve med. Alf Bowitz var med i overgangen.
- Det ble aldri det samme. Det fantes stamgjester fra den gamle Puben som aldri fant seg til rette i pubkafeen, men vi innså at tiden var moden for å gjøre noe nytt. Det hadde kommet konkurrenter på banen. Den nye pubkafeen hadde rørstoler. En av stamgjestene våre var en stor kar fra Mosbekk. Hver gang han satte seg i en stol, knakk den sammen. Til slutt fikk han beskjed om at han var nektet adgang hvis han ikke satte seg på en benk.
Klientellet ble litt annerledes. Noen hadde flyttet over fra den gamle Puben, men det dukket også opp nye fjes.
-Vi hadde stamgjester. Folk som var på sjøen hele uka. Når helga kom, tok de plass i pubkafeen og ble værende der til de dro på sjøen igjen søndag kveld. Disse folkene var det aldri problemer med, forteller Bringsdal.
De ble etter hvert en viktig del av «inventaret». En kveld dukket det opp en motorsykkelgjeng. Det lå an til bråk, men det hele roet seg da MC-gutta så hvem de måtte hamle opp med. Fiskerne. De fungerte nemlig som selvoppnevnte vakter. De ville ikke ha kødd på sitt stamsted.
-Det er nesten rørende, men flere år på julaften kom de hjem til meg med gave. Jeg fikk et litt spesielt og nært forhold til disse gjestene, husker Øyvind Bringsdal.
(Fra boken "Byen og hotellet, Grand og Egersund" av ARNT OLAV Klippenberg og SIGMUND Birkeland.)
