Rekefjordgrublerier

 

Åve er en av de vakreste kystperlene vi har på Sør- og Vestlandet. Den har en svært spennende historie som inneholder et helt spesielt ektepar

Bebyggelsen i Åve er i dag fredet. Det mektige Immersteinsfjellet i bakgrunnen.

 Hvor skal vi begynne historien om Åve? Vi kunne begynt da baglerne og birkebeinerne tørnet sammen i et durabelig slag utenfor Åve i 1206. Eller vi kunne tatt for oss de dramatiske historiene som utspant seg her under 2. verdenskrig. Vi kunne snakket om sildefisket, rekefisket og seilskuter, men alt dette skal vi la ligge. Vi skal til Napoleonskrigene.

Denne historien har alltid fascinert meg. For 25 år siden skrev jeg "Klokkene i Vammelsund", spelet om da Birgitte Christine jaget engelskmennene. Det var slik amfiet kom på plass ved Sogndalstrand. Visste du forresten at Sogndalstrand og Rekefjord Øst i sin tid var én kommune?

La oss begynne historien i 1806. Vi er midt i Napoleonskrigene, årene som skulle forandre Europa og Norge for alltid. Da flytter Hans Christian Fredricksen fra Loshavn i dagens Farsund til Rekefjord med familien på slep. De tok inn hos Jon Vatland og hans kone Birgitte Christine. Så skjer det som bør skje hvis en historie skal bli spennende. Birgitte Christine og Hans Christian blir elskere. 

Det var dramatiske tider med krig utenfor fjæresteinene. Jon Vatland dør og Birgitte Christine sitter igjen med en betydelig formue. Hans Christian er fortsatt gift, og kona Catrine gjør det ikke lett for mannen som vil skilles.

Likevel blir Birgitte Christine gravid, noe som må ha vakt en viss oppstandelse i bygda. I løpet av tre år får de to sønner. I kirkeboken står far til den første oppført som "John fra Boston", og ved neste barnedåp står far oppgitt som "en fremmed".

Hans Christian fikk kaperbrev fra kongen. Han gjorde blant annet beslag i flere kanoner. Den ene står utenfor Tollpakkhuset i dag. Få visste at kanoen vi brukte i Strandaspelet faktisk var erobret i kapertiden, og at kaperen var elskeren til Birgitte Christine. 

Sally Nilsson som Birgitte Christine. Kanonen ble erobret av elskeren til Birgitte Christine under Napoleonskrigene.

Handlingen i spelet ble bygd rundt en kjent historie. En engelsk fregatt ankret opp utenfor Rekefjord og en lettbåt ble satt på sjøen med soldater. De tre kanonene i innløpet ble bemannet, men siden det kun var guttunger og gamlinger igjen i fjorden mens mennene var på sjøen, mobiliserte Birgitte Christine en hær av kvinner som stilte seg opp i mannsklær ved kanonene. 

Den første ble fyrt av, men gjorde ingen skade. Den andre knuste årene på den ene siden. Den tredje drepte rormannen. Da snudde engelskmennene og stakk til havns. Fregatten fyrte av noen salver og den dag i dag kan kulehullene skimtes i fjellet.

I 1814 er endelig Hans Christian Fredricksen klar til å gifte seg. Samtidig hadde Napoleon tapt ved Waterloo og Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige. Nå var det fred i landet med store muligheter for driftige folk.

Mye av den flotte, gamle og fredede bebyggelsen på og rundt Åve kan tilskrives Birgitte Christine og Hans Christian Fredricksen, og deres familie. De satt godt i det økonomisk og må ha vært dyktige i alt de foretok seg. 

Heldigvis er dette området i dag sikret og regulert som spesialområde for vern. I kulturminneplanen står det at formålet er "å bevare bebyggelse og landskap med historisk og kulturell verdi, samt verne om områdets særpregede miljø (...)". 

Kloke politikere i Sokndal har altså vedtatt å bevare "bebyggelse og landskap". Det er betryggende. Studer bildene, så ser du at landskapet bak Åve vestover er det mektige Immersteinsfjellet, oppkalt etter den norrøne guden Yme (Ymersteinsfjellet)

Åve og huset der Birgitte Christine fikk reist sammen med mannen Hans Christian. Immersteinsfjellet i bakgrunnen. 

Tollpakkhuset der kanonen fra kapertiden står utstilt. Immerstiensfjellet i bakgrunnen. 

 

 

17. mai 2024 Helleland

Arnt Olav Klippenberg

 

Kjære hedlandsbuer. Gratulerer med dagen.

 

17. mai handler om å skape et fritt og godt samfunn for alle. For meg begynner den jobben med ordet ”vennlighet”.

 

Hvis vi klarer å skape et vennlig samfunn, skaper vi samtidig et fredelig samfunn. Vennlige mennesker sloss ikke med hverandre. Vennlige nasjoner går ikke til krig mot hverandre. 

 

Jeg vet det høres banalt ut, men jeg tror vi skaper et godt lokalsamfunn hvis vi er vennlige overfor hverandre. 

 

Da jeg var liten, gikk voksne menn med hatt. Når far min traff folk på gata, lettet han på hatten. Jeg skal ikke foreslå at vi begynner med hatt igjen, jeg har aldri hatt hatt, men det går godt an å si ”hei” til hverandre - selv uten hatt.

 

Vi som kaller oss båtfolk, vet at på sjøen hilser vi på hverandre. Det samme bør vi gjøre på Torvet. Spesielt viktig er det å hilse på nye fjes. De kan fort bli forfjamset. Det har jeg opplevd. Men når de får summet seg, hilser de alltid tilbake.

 

Vennlighet forbygger det meste vi frykter. Uvennlige mennesker mister sin kraft i møte med vennlighet. Vennlighet er kryptonit overfor uvennlighet. 

 

Spiren til det meste som går galt starter når vi møter uvennlighet med uvennlighet. Da baller det fort på seg og vi havner på et veldig ubehagelig sted. 

 

Far min er mitt forbilde. Ennå hører jeg folk si at de husker ham.  Han var innom Torvet hver dag for å radle med kjentfolk. Far min hilste på alle. Folk som husker ham, forteller at han var en vennlig mann. Det tenker jeg er et godt ettermæle – å være en vennlig mann.

 

 

 

Helleland

 

I det siste har jeg tenkt mye på Helleland. Jeg føler virkelig med dere. Helleland er ei bygd som har havnet i limbo. Hva er limbo? For meg er det stillstand. Ingen vet hva fremtiden bringer, dermed blir fremtiden tatt fra bygda og alt blir satt på vent. 

Helleland kan sammenlignes med å se en god film på tv der noen plutselig setter på pauseknappen. 

 

Blir det gruve, eller blir det ikke gruve? Den situasjonen er etter min mening verre enn alt annet. Hvis Helleland blir værende lenge i limbo, kommer bygda til å stagnere. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn behandler vi ikke mennesker i 2024. Alle har rett til å kjenne sin framtid. 

 

17. mai er en dag da vi feirer vår frihet. Har du tenkt over at en viktig frihet er friheten til å vite hva fremtiden bringer? I ufrie land bestemmes det meste over hodene til folk. 

 

I Norge har vi folkestyre, vi har lokaldemokrati, og det feirer vi i dag. Her ligger håpet for Helleland.  Nå må dette folkestyret våkne og sørge for at Helleland tas ut av limbo. Denne flotte bygda fortjener å leva og blomstra. 

 

Alle vi som er her husker den gamle hedersmannen Rasman Polden. Han var en klok mann. Hvis noen lurer på hva de skal mene i gruvesaken, har jeg et tips. 

Spør deg selv: Hva ville Rasman ment?

 

 

Ukraina

 

17. mai ble17. mai først 17. mai 1945. Det var først da nasjonaldagen tok skikkelig av. Fem år med krig var over. Etterpå sa folk «aldri mer krig». Menneskeheten hadde lært. Trodde vi. Nå vet vi at alt er ved det gamle. Despotene kommer igjen luskende ned fra historiens mørkeloft. 

 

Ifølge ruteplanleggeren er det 2445 kilometer mellom Egersund og Kyiv. Det tar bare et døgn å kjøre til hovedstaden i Ukraina med bil. Vi har med andre ord fått en krig i nabolaget. Hver dag ser vi grusomhetene utspille seg på tv-skjermen. 

For et år siden møtte jeg gruppa som kaller seg «Biler til Ukraina». De fortalte en historie som grep meg som en klo rundt hjertet. Ukrainerne hadde bedt om å få gamle kjølebiler. Det gikk mot sommer og de trengte kjølebiler til å frakte sine døde helter hjem til familien. 

Jeg startet en Spleis og folk ga så mye at det ble to kjølebiler. De har til nå fraktet hundrevis av døde soldater hjem til en grav. Det var varme hjerter som finansierte bilene. Faktisk var det veldig lett å få inn pengene som trengtes. Jeg ble skikkelig stolt av givergleden. Den fortalte meg at vi forstår hva denne krigen handler om. Men nå må vi ikke sovne hen. Frihet er ikke noe vi må ta for gitt. Det er Ukraina en daglig påminnelse om.

 

De bomber deres byer,

de brenner deres hus,

og sprenger deres skoler,

et land blir lagt i grus.

 

Når Putin sliper kniven

og kutter livets bånd,

da er det godt å vite,

at ingen drepe ånd. 

 

Ukraina, du vil seire,

bli kvitt den bjørneklo,

som river deg i filler,

og tar ditt hjerteblod.

 

«Også vi når det ble krevet»,

tok til våpen, kjempet krig

derfor «slava Ukraini»,

en nasjon, udelelig.

 

Ukraina har et våpen,

ingen bomber kan slå ned,

det er folkets kamp for frihet,

og med frihet følger fred.

 

Vi må huske dette ene,

at den kampen som nå står,

ikke kun er deres kamp,

den er like mye vår.

Vanskelig tid

 

Det finnes en frihet som er viktigere enn alle andre friheter – nemlig ytringsfriheten. 

Hvis den taper, rakner snart resten. Enhver autoritær leder vet at den største trusselen mot seg selv, er det frie ord. Aldri, i moderne tid, har det vært mer truet enn nå.

 

Ytringsfriheten er under press. Snart vet vi ikke hva som er løgn, og hva som er sant. Kunstig intelligens kan legge ord i munnen på oss slik at løgn ser ut som sannhet. Samtidig har vi fått statsledere, som med viten og vilje, lyver oss rett opp i ansiktet. «Fake news», sier de når media avslører deres løgner. 

Noe av det farligste som finnes, er å undergrave de redaktørstyrte mediene. Uten medier som kikker makta i kortene, er veien kort til noe vi ikke liker. 

 

Jeg vil minne dere om noe vi har lett for å glemme: Ytringsfrihet handler IKKE om å akseptere andre sine meninger. Ytringsfrihet handler om å akseptere andre sine meninger som vi ikke liker.

 

Den gode nyheten er at ytringsfrihet er lønnsomt. Det er i land med ytringsfrihet at befolkningen har mest velstand, mest likestilling og faktisk lever lengst. 

 

Gamle dyder

 

Folk feirer 17. mai forskjellig og folk har ulike følelser for 17. mai. Flott. Utmerket. I Norge har vi frihet til å feire dagen akkurat sånn som vi vil. Hvis du vil gå i tog og synge at du elsker dette landet, så er det greit. Vil du dra på hytta, og klippe plenen, så er det også greit. 

Vi har frihet til å velge!

 

I Totalitære stater kommanderes folk ut på gatene for å vinke med flaggene de har fått utdelt. Ingen trenger kommandere oss. Vi gjør det ganske så frivillig. Derfor fungerer nasjonaldagen vår så bra. Vi feirer nemlig frihet fra å bli styrt av andre. 

 

Jeg er stolt av 17. mai og måten vi feirer nasjonaldagen. De fleste nasjoner som feirer nasjonaldag, gjør det med militærparader. Det er makt som skal demonstreres. Også vi demonstrerer makt på 17. mai, men vår makt ligger i å vise fram barna. Militærparader er byttet ut med barnetog. Hvis vi skal trekke frem et symbol på Norge – må det være barnetogene. 

Gratulerer med dagen. 

Grendahuset på Helleland, 17. mai 2024

Sommerdagen, dagen da alt stemmer, dagen da vi i panikk kommer oss på sjøen siden dette fort kan bli den eneste sommerdagen

Dagen, da havet utenfor Sør-Vestlandet, flater ut og viser seg fra sin vennlige side 

 E detta sommerdagen, den eine dagen då alt stemme? Kanskje komme den som flærne dage, men te vinteren tenke me tebage på den som enn dag. Dagen i dag. Sommardagen. Itte mi meining bur sommaren ved kysten. Det kan vær varmt i innlandet, men det e enn aen varme. Sommeren bur i ei lune vig på Sør-Vestlandet. 

 

Det e derfø adle he båd. Der e snart flær bådhus i Egersund enn der e bolighus. Me elske okka båda. Derfø bur dei i hus. På Hovland he me te og med bådhotell. Der bur bådan om vinteren. Di legges på mjuge senge om høsten og kvær kveld e Ronny Hovland innom og synge godnattsangen te di. ”Min båt er så liten og havet så stort”. 

 

Det finnes 800 000 fritidsbåda i Norge. Minst. Me bruke 10 milliarda i året på dei. I Egersund bruge me heilt sikkert mær. Sjelen bur nemlig i båd. Flydebryggene e te forveksling lige flydebryggene i Monarco og Cannes. Bådan e liga imponerande. Den einaste forskjellen e at me he´kje penga, me he bara båda. 

 

Me tebringe okka fyste ni måna i vann. Derfø søge me stadig tebage te havet. Og kor e havet vakrere enn udanføre Egersund? Eg bara spør. Adle som he sitt Skarvøyne bada i sølvhav på enn dag då Merre ikkje går kvide, vett kå eg snakke om.

 

På enn dag som i dag handle det om å setta kursen sørøve og ha åbent hav på styrbord side, akkurat sånn vikingan alltid hadde styreårå på styrbord side. På barbord kan landskabe få boltra seg i sommarlys og frista okke te besøg i lune vige og bortgjømde uthavne. 

 

Mong e et slikt sted. Ingen komme te Mong sjøveien ved tilfeldigheda. Vår Herre he gjømt herligheden bag holma, skjær og svaberg. Men den som vett kå han leide itte, finne enn idyll som Unesco hadde kasta seg øve og freda hvis de bara hadde visst om den. 

 

Itte ei stonda på svai i Mong e det tid fø å ta peiling på Hådyr, detta magiska fjedle som står omtalt i Olav den helliges saga og som siden oldtiden he våre et seilingsmerke fø sjøfarande, og veda at detta e dagen, detta e sommardagen som det skal tæras på gjennom enn lange, kalde vinter. 

 

Hådyr, mektig seilingsmerke nevnt i Olav den helliges-saga

 

Ingjaldholmen ble til Engelsholmen. Mystiske graver på myteomspunnet holme.

 

Ingjaldsholmen, eller Engelsholmen som den og kalles.

I vikingromanene mine skriver jeg om Ingjald på Berglyd, stefar til Odd. Mye tyder på at dagens Engelsholmen i sin tid het Ingjaldsholmen og lå under gården på Berglyd. For en del år siden tok gammelordføreren Gudmund Holmen meg med til den mystiske holmen mellom Oddsfjellet og Nesvåg. Jeg skrev en sak i Aftenbladet om besøket. Her er den: 

Gudmund Holmen er ikke i tvil.

Her ble døde lagt i grunne graver. Trolig ble skjelettene spist reine av dyr, sier han.Han viser vei ned i den trange dalen som kløver den lille holmen. Gravene ligger tett. Du må kjenne til gravplassen for å finne fram. Den er ikke avmerket og tilrettelagt, men er svært verdifull, ifølge konservator Per Haavaldsen.

Helt enestående, til og med arkeologer blir begeistret. Jeg hadde med meg en gruppe arkeologer på befaring. De ble meget imponert over stedet, sier Haavaldsen.

Lenge trodd folk at gravene stammet fra et engelsk skip med farsott om bord. Det ankret opp utenfor holmen og begravet mannskapet på land etter hvert som de døde. Derfor navnet Engelsholmen. Men nå forkaster arkeologene denne teorien. Gravene er langt eldre.

Etter krigen ble det bygget to hytter på holmen. Under redningsarbeidet ble det funnet en spenne av bronse, en spydspiss og en sølvring.

Gjenstandene tyder på at de er rester av gravfunn fra slutten av eldre romertid eller folkevandringstid, altså mellom 300 550 e.Kr., sier Haavaldsen.

Det mystiske var imidlertid at funnene ikke ble gjort i forbindelse med gravhauger eller gravrøyser. Kunne det være at de døde var lagt ut på holmen i mer eller mindre åpne graver?

Det som tidligere ble oppfattet som rester etter gravrøyser på Engelsholmen er i virkeligheten lave steinlegninger, tre til fire meter lange og opp til to meter brede. Hjørnene ble markert med større steiner. Liket ble lagt i rammen, trolig bare innpakket i never, med et tynt lag med nevestor stein over seg, forteller Haavaldsen.

Jorda er fet i vanlige graver, det er den ikke her, sier Gudmund Holmen og tar det som et bevis på at likene ble reinspist av dyr. Denne måten å begrave folk på, skal være uvanlig også internasjonalt, forklarer Holmen.

Steinlegningen på Engelsholmen er ikke prangende, slik det ofte var vanlig med gravrøyser. Samtidig er mange av gravene lagt i dalbunnen. Det vanlige på denne tiden var å å begrave folk høyt, med utsikt. Det er to, av mange mysterier på Engelsholmen, som fagfolk strever med å gi gode svar på.

I dalbunnen ble gravkistene bygd av steinheller som er satt ned uten yttermarkering. Det er sikkert disse kistene som har gitt opphavet til sagnet om de pestdøde engelskmennene, tror Haavaldsen. Nesvåg var i gammel tid nødhavn og knutepunkt for trafikken langs kysten. Kanskje ble døde sjøfolk lagt i land her?

Da vi oppdaget funnene på Engelsholmen, fikk vi helt ville ideer. Vi begynte å lete etter et handelssted i nærheten, men fant ingenting. Gravene på holmen er helt imot alle lærebøker. Så om Engelsholmen er en liten holme, så er det en holme med mange mysterier, sier konservator Per Haavaldsen.

Hva var før big bang?

 

Mitt møte med forfatteren Ingenborg Refling Hagen og Suttung-bevegelsen

Annekset på Fredheim. Her bodde jeg sammen med et par andre ungdommer.

 Han gikk av toget på Tangen stasjon. Turen fra Oslo hadde tatt nesten to timer i snødrevet. Han hadde kjøpt med seg en avis på Østbanen. Forsiden hadde feite krigstyper. ”Torskekrig mellom Island og Storbritannia”. Nå angret han. Det var ikke her han skulle være. Han skulle reist hjem. Det var det som var planen. Arbeidsuke på biblioteket i hjembyen. 

Den røde stasjonsbygningen var stengt, men gatelysene viste hvor veien gikk. Han skulle til Fredheim, det gamle huset i lia over Mjøsa. Der bodde Forfatterinnen. De hadde snakket om henne på litteraturlinja. Læreren hadde vært her før hun begynte på lærerskolen. Hun var en del av Bevegelsen. 

 

Snøskavlene lå meterhøye langs veien. Han tenkte på sommeren. Hvor annerledes måtte det ikke være her om sommeren. Han tenkte på 17. juni. Læreren hadde snakket varmt om 17. juni. Det tok en halvtime å gå fra stasjonen til Fredheim. Kulda beit i ørene og på nesetippen. Han likte kulda. Den kom med en slags klarhet som han savnet på det fuktige Sør-Vestlandet. 

 

Han så lysene fra Fredheim og tenkte at huset, snøen og trærne minnet om et julekort. Døra gikk opp før han kom fram. Han var ventet. Hun hadde stikkekofte og stakk. Det lange håret hang i ei lang flette nedover ryggen. Hun var det vakreste han hadde sett.

            ”Velkommen til Fredheim”, sa hun.  

            ”Takk”, svarte han og satte fra seg ryggsekken i gangen. 

            ”Bli med inn så skal du få hilse på Forfatterinnen”.

 

Stua var full av ungdommer. Noen satt i grupper og leste. Andre laget blomster av papir.

            ”Vi bruker dem 17. juni", hvisket hun. 

Veggene var lyse og dekorerte med malerier. Kunstnerne hadde ikke brydd seg med lerret og ramme. De var malt rett på veggen. Ved kortveggen satt Forfatterinnen. Han tenkte at hun måtte være den eneste over 30 år i rommet. Hun var til gjengjeld gammel. En olding med krummet nese, svart hår og svarte klær. Han tenkte at hun minnet om en gammel ørn der hun satt og voktet på det som skjedde rundt seg i redet. 

 

Hun fikk øye på den nyannkomne og vinket ham bort. 

            ”Så du er han som skulle komme?”

Han nikket. Hun strakte fram hendene. De var fulle av store ringer og armbånd. Hun la dem på hodet hans. Fingrene beveget seg over hodebunnen. Han tenkte at det er slik en blind bruker hendene for å bli kjent med andre mennesker. Men hun var ikke blind. Hun så ham inn i øynene mens hendene hvilte på hodet. 

            ”Du har det i deg, gutt. Jeg kan kjenne at du har det i deg. Du er han som skulle komme.”

 

Så var det over. Hun så bort. En ung mann på hans egen alder gjorde et nikk med hodet mot en ledig stol bak i stua. Han gikk og satte seg. To kvinner hjalp Forfatterinnen opp av stolen. Arm i arm forsvant de ut av stua. Han hørte det gikk i ei dør. 

 

Jenta, som hadde tatt i mot ham, sa med lav stemme. 

            ”Hun skal sove middag. Da må det være stille i huset. Kom, så skal jeg vise deg hvor du skal bo.”

 

De tok på seg ytterklær og sko. Det hadde sluttet å snø. Hun viste ham vei over tunet til et lite anneks. Det var ulåst. 

            ”Vi trenger ikke nøkler på Tangen. Det er alltid folk her.”

Annekset hadde to små rom. Det var nesten som en lekehytte. Hun viste ham inn i det ene. 

            ”Her kan du bo.”

            ”Hvem er det som bor i det andre?”

            ”Det er meg”, sa hun. 

De så på hverandre. Han hadde nettopp fylt 19 år. Hun var ett år yngre. 

            ”Det er jeg som er utpekt som din følgesvenn mens du er her. Nå kan du slappe av til middag. Vi møtes om en time i stua.”

            ”Du, hva var det der med Forfatterinnen og hodet mitt?”

            ”Det kalles frenologi. Bare ved å kjenne på hodeformen din kan hun avsløre nesten alt om deg.”

            ”Tror du på det?”

            ”Hun tror på det, det er det viktigste”. 

Hun smilte og lukket døren bak seg.

 

Han la seg på senga. Det var godt og varmt i annekset. Jenta hadde fyrt i vedovnen. Han tenkte på henne. Hun virket eldre enn 18 år. Hva het hun? Hadde hun kjæreste? Han merket at søvnen kom snikende sammen med den gode varmen fra ovnen. Han ga etter og sank inn i døsen. Noen ristet i ham. Han bråvåknet.

            ”Du må komme. Ingen kommer etter henne til middagsbordet.”

De hastet av gårde i gamle spor over tunet til hovedhuset. 

 

I stua fant de to ledige plasser nederst ved bordet. Så kom hun inn. Forfatterinnen. Hun satte seg ved bordenden og ba for maten. 

            ”Alt vi spiser her har vi dyrket selv. I dag skal vi ha steikte rødbeter.”

Sola skinte inn vinduene på Fredheim. Det var like før den forsvant bak fjellene ved vannet. 

            ”Se så vakkert”, hvisket jenta og han forsto at hun siterte fra et eller annet,” ser du sola bygger kveldsbru over Mjøsa?”.

Han smilte. Hun smilte tilbake. 

            ”Det er fra et dikt av Forfatterinnen”.

            ”Hva heter du?”

            ”Inga. Inga Borg.”

            ”Jeg heter Hans Haga.”

            ”Jeg har ventet på deg, Hans Haga”.

            ”Og jeg har ventet på deg, Inga Borg.”

 

Det var Wergelandkveld på Fredheim. Stua var full av folk. Bevegelsen hadde medlemmer over hele Østlandet. De satte seg i en halvsirkel rundt Forfatterinnen. Hun tildelte dem roller. Den ene etter den andre leste høyt. Så ble det hans tur. Han merket at halsen var tørr. 

 

”Guld er Støv og Purpur Pjalt,

Ædelsind er det ei Alt?

Kan jeg større Rigdom finde

da end hos min tro Veninde?”

 

            ”Takk skal du ha”, sa Forfatterinnene og så ut over forsamlingen. ”Det er han vi har ventet på. ”

Folk nikket og smilte. En kjent skuespillerinne fra Oslo blunket. Ordene til Forfatterinnen moret dem tydeligvis. Dette hadde de opplevd før. 

Han kjente hånda til Inga under bordet. Den søkte hans hånd. De så på hverandre. 

            ”Tror du på skjebnen”, spurte hun da de gikk over tunet. Bilene hadde kjørt og de hadde ryddet opp etter gjestene. Han svarte ikke. Hun fortsatte.

            ”Kan jeg få ligge på armen din i natt”. Han stanset, tok et godt tak rundt henne og kysset henne lett på munnen.

            ”Hvorfor spør du?”

            ”Jeg må vite om du er han jeg har ventet på?”

            

De gikk inn i annekset. Begge kledde av seg. Ingen sa et ord. De la seg på rommet hans. Kulda fra turen over tunet satt ennå i kroppen. Hun krøyp god inn i armen hans. Han kjente den varme kroppen mot sin. De flettet seg inn i hverandres. Han smilte i mørket. 

            ”Hva mener dere med at jeg er han som skulle komme?”

            ”Frenologi. Forfatterinne kan lese hodeskaller. Hun sjekker hodeskallen til alle som kommer hit”. 

            ”Tror du på sånt?”

            ”Egentlig ikke, men Forfatterinnen tror på det og da er det sant så lenge vi er her.”

            ”Det høres rart ut”.

            ”Hun sjekket hodeskallen min for flere måneder siden. Det var da jeg fikk vite at du skulle komme.”

 

Han kysset henne. Hun hadde løst opp den lange fletten. Nå bølget håret som en foss ned over den nakne ryggen. Han skulle være her på Fredheim i én uke. Litteraturlinja på skolen hadde praksisuke. Han smilte for seg selv. Birger hadde fått influensa og måtte holde seg på internatet. 

            ”Du får ta hans plass, Hans”, hadde læreren sagt. 

Han hadde motvillig sagt ja. Nå gledet han seg til det som skulle komme. 

 

 

 

Hvorfor er vi så halvlunkne til noe som kan bli virkelig stort, nemlig Egersund som pilegrimsby?

Stein til venstre markerer at her startet pilegrimsleden til Nidaros,
her på Hedningholmen ved Egersund kirke. 

Jeg husker første gang jeg skrev om Egersund som startsted for pilegrimsleden til Nidaros. Opptil flere profilerte egersundere lo høyt. Hva er det nå dere finner på? spurte de og mente det hele var en gimmik. 

Det de ikke visste, var at Eikundasund (Egersund) i 500 år hadde vært en viktig pilegrimsbyen. Vestlandskysten var den store pilegrimsleden i Norge. 

— Nå har vi fått gjennomslag for å merke pilegrimsleden fra Egersund til Trondheim. Egersund kommer til å markeres på alle pilegrimskart og denne leden kommer til å bli markedsført som en av de europeiske pilegrimsledene. Jeg tror dette kan bli stort, fortalte daværende biskop Erling Pettersen meg for noen år siden.

Tar av

I en urolig og varmere verden viser det seg nå at stadig flere søker til de nordlige pilegrimsledene. I følge Hans Morten Løvrød, leder for nasjonalt pilegrimssenter, har Norge havnet øverst på listen for mange som vil på pilegrimsvandring. 

- Hittil i år har vi fått langt flere henvendelser fra pilegrimer, media og turoperatører fra USA, Asia og land i Europa enn noen gang tidligere, sier han til Vårt Land. 

Min bekymring handler om Egersund og Sør-Rogaland. Har vi sett muligheten som plutselig har dumpet ned i fanget vårt? Jeg er i tvil. Satsingen er foreløpig litt halvdvask (og da kritiserer jeg ikke de som jobber med saken, men alle oss andre som ikke engasjerer oss). 

Hellig Olav

Den viktigste pilegrimsleden til Nidaros starter ved kirken i Egersund. Forstår vi hvor stort det er? I 1537 ble pilegrimsvandringene forbudt. De ble sett på som litt for katolske. Nå har gudskjelov kirken gjenoppfunnet skikken. Målet den gang, som nå, handler om Nidaros og Norges evige konge, Hellig Olav. Er vi bevisste på at Hellig Olav, eller Olav Haraldsson som han het mens han levde, trolig hadde Eikundasund mer eller mindre som base, i perioder før han rømte til Gardarike og Holmgard?

Egersund har vært pilegrimshavn helt siden Olav ble helligkåret i 1031. Det er mye som tyder på at Mariakirken i Egersund må ha vært en av de aller første som ble bygget langs kysten. Kanskje sto den på Hedningholmen allerede ved tusenårskiftet. Den ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1292 i et avlatsprivilegium utstedt i Roma av pave Nicolaus IV. Det var også snakk om et kapell, et St. Laurenti kapell. To slike kirker, i den bitte, lille byen, forteller hvor viktig den var for pilegrimer. 

Havnekors

Denne viktigheten ble markert ved at det trolig sto digre havnekors både i Søra- og Norda Sundet. Det finnes kilder som tyder på at korsene sto på henholdsvis Hovland og Krossnes i Nysund. En av grunnene til å sette opp havnekors var trolig å markere spesielt viktige, kristen havner.

Finnes det rester etter de gamle pilegrimskirkene? Tja. På Årstad finnes to steiner murt inn i husmuren. Gudrun Årstad forteller at de skal være fra Mariakirken. Hva er historien? 

- Her på Årstad ble Dalane folkemuseum stiftet 9. juli 1910. Festtaler var Arne Garborg. De to steinene var en del av samlingen. Det var Per Dancke, et familimedlem til en av grunnleggerne av museet som fortalte meg om steinene. Han fortalte at de var fra Mariakirken. Den sto på Hedningholmen der dagens kirke står. De ble satt inn i muren her for at de ikke skulle komme bort, fortalte Gudrun Årstad meg for noen år siden. 

Gudrun Årstad med de to steinene i muren. 

Hvem bestemmer at en marsj skal starte på venstrefoten når den like gjerne kan starte på høyrefoten.

Husabø skolekorps en eller annen 17. mai.

Hvem går i takt når et musikkorps er ute og marsjerer, de som setter høyrefoten først, eller de som setter venstrefoten først? 

    I skolekorpset hadde vi en musikant, la oss kalle ham Knut,  som aldri klarte å gå i takt. Uansett hva vi spilte, havnet han i utakt med resten av korpset. Til tider førte det til mye irritasjon. 

Når dirigenten ropte:  ”Rett – fremad – marsj”, visste alle at det betydde å sette venstrefoten først. 

Av en eller annen grunn hørte Knut det motsatte. Han begynte konsekvens med høyrefoten.

    Dirigenten hadde flere triks for å få oss på rett fot. Han fikk oss til å si "venstre - venstre - venstre" mens vi marsjerte. Knut sa det samme. Problemet var bare at han sa det på høyrefoten. Slik hadde vi det i flere år. Knut var en flink musikant, men hans marsjering gjorde at vi lo av ham når han ikke hørte det. 

 

”Du har klokka på venstrearmen”, sa dirigenten pedagogisk til Knut mens korpset var på vei opp Hynsadalen. Bakken er så bratt at korpsene alltid tar en pause fra spillingen. Her er det stortromma som tar seg av takten. På "en" skal alle sette ned venstrefoten. Men ikke Knut. 

"Du har klokka på venstrearmen", gjentok dirigenten. 

"Jeg vet da det," svarte Knut og løftet høyrearmen med klokka. 

 

    Så fikk Sven Arne en ide. Hva hvis hele korpset går i takt med Knut? Vi skulle altså starte på høyre, ikke på venstre. Dirigenten visste ingenting. 17. mai sto vi klare i Johan Feyersgate. 

            ”Nå gjør vi det”, mumlet Sven Arne og beskjeden ble hvisket videre framover i rekkene. 

    Dirigenten ropte: ”rett – fremad – marsj” og vi satte av gårde. På høyrefoten. Alle unntatt dirigenten. Han gikk foran korpset og så ikke hva som skjedde bak seg. I ettertid ble det sagt at korpset aldri hadde marsjert bedre. Alle musikantene gikk i takt - i Knuts takt. Det var kun dirigenten som gikk i utakt. 

Seinere har jeg lurt på hvem som egentlig gikk i takt. Kan det tenkes at Knut hele tiden hadde gått i takt, og at det var vi bak som var i utakt?

 

Slik har jeg det ofte i livet. Jeg marsjerer taktfast samme med alle rundt meg og rister på hodet av de få som går i utakt. 

Sven Arne Petersson og jeg bakerst i korpset. Til dirigentens fortvilelse nektet vi plent å ha på oss de tåpelige båtluene. Korpset er på vei over Damsgård bru. Sven Arne på kornett og jeg på tuba. 

 

De konservative samfundene i Egersund (og Kristiansand) bør lytte til Sting når han synger: If you love somebody, set them free."

 I det siste har jeg tenkt mye på samfundene okka, de gamle, konservative menighetene vi har i Egersund. Det blåser for tiden friskt både i Årstaddalen og på Gamleveien. Staten rasler med statsstøtten. De kan tape millioner hvis de fortsetter som nå.

Flere utmeldte har de siste ukene kontaktet meg. De våger ikke å stå fram og fortelle sin historie. Kostnaden er for stor, sier de. Jeg forstår dem så altfor godt. En av dem stilte meg et sterkt spørsmål. Det har gnagd på meg siden. "Hvorfor er egersunderne så stille?" 

Ja, hvorfor er vi så stille? Alle kjenner noen som kan fortelle hjerteskjærende historier om dysfunksjonelle familier.  Både de som er igjen innenfor, og de som har meldt seg ut, kjenner disse historiene. Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvorfor vi er så stille, men spørsmålet gjorde noe med meg. Det ble umulig å sitte stille. 

For meg handler alle de vonde sakene i bunn og grunn om åpenhet. Samfundene har valgt å lukke døren for saker som er litt vanskelige. Det er oppskriften på trøbbel. Kun i fritt lende, der meninger brytes, skapes tillit og gode lokalsamfunn. Det er det vi kaller demokrati. Vaksinen mot smerten mennesker føler i og rundt disse samfundene, kalles "åpenhet". Den er garantert fri for negative bivirkninger.

Jeg har en utfordring til samfundene: Bryt en symbolsk grense. Det vil skape tillit. Gå sammen med oss i 17. maitog. Vis ansikt. Vær stolte. Ikke se i bakken, men fortell oss i full åpenhet hva dere tror og tenker. I barnetoget er det ikke snakk om "oss og dem". Der går vi sammen og jubler for demokratiet og grunnloven. Kristne, muslimer, hedninger, buddhister og ortodokse vifter alle med det samme flagget. Siden det er ok for samfundene å motta statstøtte fra staten Norge, kan det umulig være feil å feire grunnloven, friheten og demokratiet i staten Norge. 

Jeg vet at samfundene hater ordet "sekt". Det forstår jeg godt. Derfor prøver jeg å unngå å bruke det av respekt for deres følelser, men dessverre kommer det til å henge ved dem så lenge de ikke velger å være åpne. Ikke være redde. Åpenhet er ikke farlig. I åpent lende er det greit å være konservativ kristen. I Norge kan vi tro hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. 

Ta gjerne sekt-testen. Den har fem spørsmål. Er menighetene lukket? Har vi en sterk leder eller ledelse? Opplever medlemmene en følelse av kontroll? Har menigheten en teologi som skiller seg fra etablerte trosretninger? Opplever utmeldte at det skjer noe med kontakten med slekt og venner når de går ut? Hvis svaret er nei, er menigheten trolig et sunt og godt sted å være. Er svaret ja, bør det mane til ettertanke. 

Åpenhet er selve testen på sunn religion, og for den saks skyld - sunn politikk. Transparant, er stikkordet. Når grupper kapsler seg inn og oppriktig mener at de har funnet sannheten, bør vi være på vakt. 

Sting sier det godt når han synger: "If you love somebody, set them free." Tro har slike muligheter i seg. Tro kan brukes til å holde mennesker nede, men sunn religion kan også brukes til å sette oss fri. Nestekjærlighet må vel bety at vi setter hverandre fri, gir hverandre frihet til å vokse som mennesker uten å måtte bære en tunge bør fra slekt, tradisjon og regler som har gått ut på dato.

I dag kan vi gudskjelov tro på hva vi vil. Eller vi kan la være å tro. Det er i et slikt klima virkelig tro oppstår fordi vi slipper å spille en rolle. Vi kan være dem vi er og vi kan være i pakt med oss selv. En slik troen er uten negative sanksjoner. Den kommer usanksjonert fra hjertet. Vi kan tro hva vi vil om de store, evige spørsmålene uten å risikere fordømmelse og utestengelse. 

Jeg tipper samfundene i Egersund tror det er teologien deres det reageres på, men der tar de feil. Stormene, som stadig oftere treffer dem, handler ikke om teologi, men om åpenhet. Jeg skulle så gjerne ha snakket med dem ansikt til ansikt om dette. Da skulle jeg sagt at de ikke må la tro bli en byrde. Vi må akseptere hverandre som vi er.  Jeg aksepterer fullt ut teologien i disse samfundene. Selvsagt gjør jeg det. Går vi 100 år bakover i tid, så var det slik folk praktiserte kristen tro. Problemet er bare at tiden har gått, menneskeheten er på et annet sted og de som sitter fast i tidligere tiders måte å se verden på vil skape traumer for spagaten de plasserer dagens mennesker i. 

Slipp medlemmene fri. La troen være det som binder mennesker og menighet sammen, ikke frykten for konsekvensene det fører til å gå i utakt. En sterk, god og sunn tro trenger ikke rasle med konsekvenser. Den er mer enn nok i seg selv. 

Bursdagsbarnet drev håndspålegging på mann som spilte med Beatles

Tony Sheridan var i Egersund. Jeg tok ham med til Eivind Andreas Endresen der han kjøpte cowboyhatt, men først og fremst ble helbredet via magisk gudehode. 

 Eivind Andreas Endresen hater det jeg gjør nå. Er det noen som ønsker at dagens skal forbigå i stillhet, så er det Eivind. Da han fylte seksti, rømte han landet. Jeg laget et portrett av ham i Aftenbladet uten at medvirket, noe som ble et engangstilfelle. Poenget er selvsagt at mannen fortjener all den heder som tilfaller store personligheter når de runder viktige bøyer i livet. 

Eivind Andreas Endresen er 80 år. Den trolig største personligheten i Egersund er 80 år. Gratulerer! Eivind er en sjelden plante. Oppvokst i Det Alminelige Samfund, og utmeldt i voksen alder. Hvis noen lurer på hvorfor Eivind ble den han ble, er det umulig å komme utenom denne fasen i livet hans og hvordan den formet hans syn på religion og autoriteter (selv om Eivind benekter på det sterkeste at så er tilfelle). 

Ingen har skrevet flere leserbrev i DT, enn Eivind Andreas Endresen. Noen beveger seg i grenseland, og noen bikker over grensa, men påfallende ofte treffer han spiker på hodet. Han har somregel flere kampsaker gående samtidig. Akkurat nå kjemper han mot gruvedrift på Helleland, og mot at tungtrafikken skal bort fra Egersund sentrum (ja, han mener trafikken ikke er et problem).

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har sitte på dinglebenken i butikken hans og diskutert. Han har laget en benk som er for høy. Dermed mister folk fotfeste og blir sittende og dingle med beina. Det gjør noe med stemningen i butikken. Eivind presiserer alltid at han ikke er ute etter å selge, men det er selvsagt svært selgende å prate med folk, se folk og underholde folk. Derfor går gjerne langveisfarende ut med en cowboyhatt, eller en frakk, i posen etter en time på dinglebenken. 

I alle år har Eivind vært en nattkjører. Han legger av gårde når vi andre legger oss. Da kjører han fort gjennom natten. Svært fort. Han må nemlig nå frokost på et eller annet hotell, gjerne i Voss, Drammen eller i Vinje. Etterpå kan vi lese om stedet på Facebook.

Nå fyller Eivind 80 år. Det er all grunn til å hylle ham. Du skal lete lenge etter å finne en større personlighet i Egersund. Eivind er en del av bybildet der han triller rundt på en utslitt, grønn damesykkel som han kaller Anna Lovinda. Eivind spiser bare ett skikkelig måltid til dagen, og det er stort - faktisk enormt. Da står sykkelen parkert utenfor spisestedet. Etterpå sykler han hjem og legger ut bilde av det han har spist på Facebook og forteller at det er en rett i verdensklasse. Slik underholder han mange av oss med sine oppdateringer i sosiale medier. 

Eivind fikk en forside i Aftenbladet for noen år siden. Jeg skrev at han ønsket å spre asken fra lufta. Han ville at asken skulle tas med i et helikopter. Det skulle gjøre en sveip rundt Varberg for etterpå å spre asken over havet. Eivind er en sprek mann. Det kommer til å gå mange år før folk i Egersund ser et helikopter komme sakte innover byen. Han kommer til å fortsette å glede og irritere oss. Hvis vi ikke hadde hatt en slik urokråke i Egersund, burde vi funnet opp en. Han er nemlig et nyttig korrektiv til døsigheten, lunkenheten og korrektheten i Egersund (selv om vi er lynende uenige med ham).

Gratulerer med dagen, Eivind. Jeg regner deg som en spesiell venn. Vi er mange i Egersund som setter pris på deg. 

Backinggruppa til Tony Sheridan het The Beatles. De spilte inn flere sanger med Tony Sheridan som vokalist. Det er med andre ord ikke hvem som helt som er i butikken for å kjøpe cowboyhatt.