onsdag 15. februar 2023

Vi bør snakke, snakke, snakke! Ikke chatte, chatte, chatte! Holder vi på å ofre gjestfriheten på teknologiens alter?

 

Bildet tok jeg på Orknøyene. Det illustrerer godt poenget mitt.

Er det virkelig sant at vi er på vei inn, hjem og at den gode, gamle gjestfriheten er på vikende front? Den tidligere biskopen Per Arne Dahl holdt et spennende foredrag om dette i Egersund kirke. Dahl sa: "Nå trenger vi kortreiste gleder, en gammeldags gjestfrihet og et nytt fokus på å se hverandre og bry oss om hverandre hva enten det er naboer, slekt eller venner"

Har han rett?

Jeg tror han har rett. Kultur har alltid vært en god temperaturmåler i rumpa på samfunnet. Jeg skal på konsert med Michael Bublé i neste måned. Den skulle ha vært i store Telenor arena, men er flyttet til mye mindre Spektrum. Det hadde aldri skjedd før pandemien. Vi går mindre ut for gode fellesopplevelser. Vi har nok med storskjermen hjemme. 

Jeg fester mindre. Jeg er sjeldnere ute og drikker øl med kompiser. Jeg går på færre kulturarrangementer. Vi får sjeldnere uventet besøk. Jeg har ikke tallbelegg for disse påstandene, men jeg tror det er en korrekt observasjon.

Samtidig viser undersøkelser at unger og ungdommer er mye mer hjemme nå, enn før. De kommuniserer med andre, men via skjerm. Jeg er blant dem som heier på den gode samtalen. For meg er den viktigere enn det vi snakker om. Samtalen er i seg selv kunstgjødsel for psyken. 

Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Mye er bedre nå. Men ikke når det kommer til gjestfrihet. Den er på vikende front. Jeg frykter et kaldere samfunn hvis vi ofrer gjestfriheten på teknologiens alter.

Vi bør derfor feste mer. Synge mer sammen. Gå ut for gode kulturopplevelser. Invitere oss selv på kaffebesøk. Snakke, snakke, snakke. Ikke chatte, chatte, chatte. 

Sånn tenker nå jeg om den saken her jeg sitter for meg selv foran skjermen og skriver.

onsdag 1. februar 2023

Den fascinerende historien om da den litterære verdensstjerna Knut Hamsun slo seg ned på et loft på Eigerøy utenfor Egersund for å bli kvitt en plagsom skrivesperre

Den fascinerende historien om da den litterære verdensstjerna
 Knut Hamsun slo seg ned på et fattigslig loft på Eigerøy for å bli kvitt skrivesperre.

 

Nobelprisvinner i litteratur, Knut Hamsun, var i 1932 en av verdens mest berømte forfattere, men han måtte ha det litt primitivt for å klare å skrive. Det ordnet Olufine Skjæveland på Grand hotell. 

 

I 1932 var Knut Hamsun en berømt mann. Det hadde sin pris. Forventningene til den verdensberømte forfatteren var formidable. Forlaget presset på og ville ha nye bøker og privatøkonomien tilsa det samme, han måtte skrive. 

Det var sommer i landet. På Nørholm hadde de voksne ungene inntatt gården med venner. Hamsun fikk ikke fred til å fordype seg i arbeidet. Aftenbladet skriver at kona Marie og sønnen Arild er på en liten kjøretur. Det er Arild som sitter bak rattet. En unge løper ut i veien. Han blir påkjørt og dør. Det er med andre ord alt annet enn et godt og fredelig skrivemiljø for den sensitive forfatteren på Nørholm. Det er krise. Han vil bort. Bort for å finne inspirasjon. Hva med å sette seg i Cadillacen å kjøre vestover og se hva som skjer? God ide. Det var ofte i slike litt «farlige» situasjoner at de mange, gode bøkene hans hadde blitt til. 

 

Kona Marie skriver: «Vi skal ta det rolig på turen, så du kommer ut av tyngselen som har mareridd deg i hele sommer.»

Knut hadde slitt i over ett år med å komme i gang med boka Men livet lever. Marie var bekymret. «Jeg måtte kjøre ham en tur uten noe bestemt mål. Han hadde notatene med, om han skulle falle på å slå seg ned et eller annet sted underveis. Vi kroket oss fram på de smaleste og bratteste veiene borte på Vestlandet.»

På steder som Jøssingfjord, der veien gikk langs høye stup, ble Knut svimmel og lente seg over til motsatt side av bilen. Han ropte til Marie at hun skulle kjøre på. Et sted måtte de kjøre på planker over en avgrunn. De kjørte på måfå rundt i Rogaland. Ingenting nyttet. Knut ble bare mer og mer mutt. Til slutt ville han hjem igjen til Grimstad. 




 

6. juli 1932 parkerer Marie bilen i Johan Feyers Gate i Egersund. De er slitne. Knut Hamsun er 73 år og kjøreturen på måfå har tatt på. De har ikke bestilt rom på forhånd, men bestyrerinnen Olufine Skjæveland finner et fint rom til dem. Knut er svært bevisst på at han vil være anonym. Han skriver seg ikke inn i hotellboka selv om alle vet hvem Knut Hamsun er. Han er en av Norges mest kjente menn og en stjerne på den internasjonale litteraturhimmelen. Alle moderne forfattere på denne tiden, fra Hemingway og nedover, sier at de er inspirert av Hamsun. Kanskje er det han som skjuler seg bak et av de andre navnene i gjesteboka, det vet vi ikke, men vi vet at han brukte navnet Pedersen mens han var i Egersund. Og kanskje er forklaringen en helt annen. Det kan tenkes at datoen ikke var så viktig i gjesteboka, det var de andre opplysningen som hotellet trengte. Det finnes nemlig en mystisk «Pedersen» tre dager tidligere. 


 

Grand Hotell virker nytt. De har det bra. Hamsun faller til ro.  De får høre om det gamle hotellet som brant og at dette kun er fem – seks år gammelt. Det er en trykkende varm julikveld i Egersund. De går til sengs tidlig, men det er umulig å få sove. «Du husker vi svettet i sengene i hotellet?» Det er Knut som seinere minner Marie om natta på Grand i et brev. 

Heldigvis har bestyrerinnen Olufine Skjæveland gardert seg. Hun vet at de tunge dynene fort blir for varme nå midt på sommeren. «I skapet lå fine, tynne ulltepper,» konstaterer en tilfreds Hamsun. 

 

Torsdag 7. juli våkner de sammen med byen utenfor. Hotellet ligger i en av byens travleste gater. Det var kun to bad på hotellet, men Marie hadde husket å reservere ett av dem før de la seg. Etterpå er det frokost i hotellets spisesal. I løpet av natten har Knut fått en ide. Han tar kontakt med Olufine Skjæveland. Kan det tenkes at hun kjenner til et sted der han kan få leie et rom for å sitte og skrive? Det må ikke være noe påkostet. Og hotellet er alt for dyrt. For eksempel 5 kroner dagen for kost og losji. «Det blir nok kanskje dyrt alt i alt, men uhyre billigere enn i hotellet som slett ikke er billig med det dyre rom.»

 

Olufine Skjæveland vet råd. Hun ringer til sentralen på Skadberg på Eigerøy som setter telefonen over til Skjelbreid. Der skal det finnes et rom som av og til blir leid ut. Jo da, nobelprisvinneren er hjertelig velkommen til Skjelbreid. Seinere samme dag kjører Marie alene hjem til Nørholm utenfor Grimstad. 

Nå gikk det fort. MS «Skadberg» kjørte daglig i rutetrafikk mellom Eigerøy og byen. Klokka 12.00 la den fra kai ved Steinbrygga. Hamsun sto på dekk og fulgte med i det skøyta rundet Lindøygabe og la kursen mot det smale Nysund. Første stopp var Leidland. På Skjelbreid ble han tatt i mot på kaien av vertskapet. Det var bare en kort spasertur til hans «skrivestue» på Eigerøy. Han så MS «Skadberg» fortsette utover sundet mot siste stoppested, Skadberg. 

Den bruløse øya er akkurat det 73-åringen trenger. Det går ikke lenge for roen senker seg over det til tider uregjerlige diktersinnet og han griper pennen.

 

            «Foreldrene mine hadde et rom. Han leide det samme med et spiseværelse,» forteller Kristina Skjelbreid.  Hun var fem år da dikteren dukket opp i huset. «Du vet, det var ingen på Øyne som brydde seg om at han var nobelprisvinner,» humrer hun og legger til: «Første gang jeg så ham, sto jeg og vasket dukkeklærne mine. Han sto bak meg. Jeg ble skremt. Jeg vet han kommenterte det til mor. Han lurte på hvorfor jeg ble redd, for han var visst glad i barn.»

 

Hamsun trivdes på Eigerøy. Her kunne han rusle rundt og snakke med vanlige folk. Hvis han så folk nærme seg huset i finstasen, sprang han til sjøen og gjemte seg. Han ville ikke snakke med fiffen som hadde bygget sine sommerhus ved Norda Sundet. 

            «Mor fikk beskjed om å si at han ikke var inne. Hun likte ikke å lyve, så jeg vet det var litt vanskelig for henne,» sier Kristina Skjelbreid.

I brevene til Marie skryter han av vertskapet. Maten er god, han får til og med tomater, men han fryser på beina, så han må ligge med sokker, men alt i alt har han det bare, i det minste så bra som en som aldri har det helt bra kan ha det. 

 

Han fikk flere invitasjoner til sammenkomster med byen høye herrer, men avslo alltid den slags selskapelighet. Han ville ha fred. På rommet hadde han et bord som etter hvert ble fylt med lapper. Her sto det navn og små stikkord til hendelser. Så flyttet han rundt på dem. Og da løsner det. Snart hadde han skrevet 20 sider. Nå vil han ha besøk av Marie. Hun kommer. De bor på Skjelbreid. Knut mente det ble for dyrt på hotellet. Men han sender henne snart hjem igjen. Han må skrive. Hun virker bare forstyrrende.



 

Han må stadig inn til byen i forskjellige ærender. Tennene har løsnet og han trenger hjelp. Byturene ender alltid opp på Grand hotell der han spiser. Bertine Tollefsen jobber på hotellet. Hun har lest «Sult» og synes synd på den litt ensomme, gamle mannen og øser derfor opp mat på tallerkenen hans. Hun vil ikke han skal sulte slik han gjorde i den tid han gikk rundt og sultet i Kristiania. 

 

«Bare sett fatet på bordet, frøken, jeg klarer å forsyne meg selv,» sier Hamsun mildt. 

Frakken henger i garderoben. Bertine Tollefsen er i likhet med bestyrerinnen Olufine Skjæveland en gudfryktig kvinne. Hun putter et skriftsted fra Bibelen i lommen hans. 

 

Hamsun liker seg ikke i byen, det er på Eigerøy han trives, men han blir tvunget til å rusle litt rundt i gatene mens han venter på at MS «Skadberg» skal returnere til Eigerøy. Han er innom butikken til Knutsen. Den ligger vegg i vegg med hotellet (det staselige bygget som i dag rommer restaurant, spisesal og hotellrom). Butikkeier Knutsen slår an en munter tone. 

            «Nei, men er det ikke selveste Hamsun?»

            «Nei, nei, det er Pedersen. Herr Pedersen,» svarer Hamsun mutt. 

 

Han ble gjenkjent over alt, men han likte det ikke. Hamsun var så til de grader kjendis at Stavanger Aftenbladet trykket et stort portrettbilde på forsiden i forbindelse med fødselsdagen 4. august. 

Han blir på Eigerøy til oktober. Da er han klar med ny bok, Men livet lever

Han tar farvel med vertskapet på Skjelbreid. De følger ham til brygga og ser ham vel ombord på MS «Skadberg». Han blir satt i land på Steinbrygga og er kanskje innom Grand hotell mens han venter på at kystbåten skal ankomme Damskipskaien. Det var aldri vanskelig å vite når kystbåten kom. Det var bare å følge strømmen av egersundere som gikk i samlet flokk forbi hotellet og ut Strandgaten. Det var alltid stor folkeforlystelse å ta i mot kystbåten, noe Hamsun mesterlig beskriver:

 

«Når folk møter opp på bryggen til kystbåten så gir det dem ingen inntekter, men heller ingen utgifter, det balanserer, kanskje med fradrag av litt skoslit. Det skader da ikke nettopp, men det er sjelden at noen har litt igjen for det. En særskilt opplevelse, et syn for guder, en eller annen sann velsignelse? Nei, nei! Noen folk og kasser i land, noen folk og kasser om bord. Ingen sier noe, hverken styrmannen ved rekken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker. 

Så er det ikke mer.

Og folk vet sånn noenlunde hver eneste dag hva de går for å se, men de går, 

Er det aldri mer?» 

 

Men livet lever kommer ut i 1933. Den blir en bestselger. Bøkene hans er på denne tiden oversatt til 70 språk. Vi vet at han lot seg inspirere av stedene han besøkte. Dette skrev han mens han var i Egersund. 

 

«Men litt etter litt ble byen større, et par nybygg i fjor, et par i år, distrikslegen bosatte seg her og det kom apotek. Etter et spand av år var her post, telegraf, Grand Hotell, sorenskriveri, bank og kino.» 

 

I 1936 er han tilbake i Egersund. Det var her skrivesperren sist slapp taket. Nå skriver han boka Ringen sluttet.

 






 

 


fredag 30. desember 2022

Opp og ned-tanker ved årsssskiftet

 


For et merkelig år. Vanligvis er det lett å oppsummere et år. Mitt 2022 har satt livet i perspektiv. Jeg har lite å være stolt av. Alle oppturene kommer nemlig med et snev av dårlig samvittighet. Jeg bor på en bitte, liten fredelig øy som heter Egersund. Mine små opplevelser blir bagateller mot andres livsdrama.
Som Takako, kvinnen jeg ble kjent med på slutten av året. Den vakre, stolte og verdige kvinnen som står i sitt livs kamp for å få bo i sitt kjære Norge. Måtte byråkratene i UDI/UNE gjøre det nye året til et gledens år for Takako.

Eller barnebarnet mitt, Brage, som flyttet for en periode til en familie i Gambia, for å restarte tilværelsen etter at faren tok livet sitt i fjor. Brage endte opp med å snu opp ned på et barnehjem i Gambia, der mange unger nå har et bedre liv takket være hans innsats. (Og alle som deltok i spleisen)

Noe av det modigste jeg opplevde i 2022, var da prosten vår, Ingun Barane, helhjertet åpnet kirken for homofile.
Egersundkirken, med et tusenårig perspektiv, på et sør-vestland kjent for sin pietisme, var her vitne til noe ekstraordinært, noe grensesprengende og samtidig livsviktig for kirkens framtid.
Jeg tar meg i å tenke at mine egne kamper blir så ubetydelige og små, mot kreftene prost Ingun utfordret ved å skifte standpunkt. Hun mistet sikkert noen underveis, men hun skal vite at hun vant mange flere.

For meg personlig begynte året på Stavangeren og "Gudlabadne te na mor." 50 publikummere i den store salen, alkoholforbud og munnbind. Videre gikk året med en herlig sommer med Show Chow på Hellvik for så å avslutte det hele med forestillinger på Sogndalstrand, Ogna og Klepp. Tastaturet nekter å utdype disse oppturene. De blir så til de grader uviktige sett mot en virkelighet som er alt annet enn lystig.

I 2022 gjorde jeg noe dramatisk, jeg sluttet som journalist i mitt kjære Stavanger Aftenblad. Nå skulle jeg leve av å skrive bøker. For å komme med en liten betroelse: Det er roman-skrivingen som holder meg mentalt flytende. Det skjer så mye energi-givende rundt bøkene - som å komme til øya Ramstad i Trøndelag, øya som jeg skriver mye om i Ormebitt, og bli tatt i mot med åpne armer av lokalbefolkningen. Tusen takk, Ramstad.

Eller bli invitert til den danske ambassadøren for å snakke dansk-norsk kultur. Det var et uventet og energi-givende møte.
Jeg kunne sagt mye mer om mitt 2022, men jeg skal la det ligge. Jeg orker ikke å tenke på alt det gode jeg har fått oppleve i et år med så mye elendighet.

God nytt år. Måtte gode krefter vinne over mennesker utkledd som rovdyr. Og måtte gode krefter vinne over små, lokale rotter som gnager på sjelen til skikkelige folk.
Måtte de varme, vennlige og kjærlige tankene fortrenge de onde tankene. Ja, måtte 2023 bli det året som 2022 aldri maktet å bli.

søndag 18. desember 2022

Julerushet er over . Show Chow har avsluttet sin lille juleturne med utsolgte hus og høy stemning.

 

2022 ble come-back-året for Show Chow er halvdvalen under pandemien. November og desember på Sogndalstrand, Ogna og Kleppe, ble uker for den gyldne minneboken.

Hva i alle dager er det som skjer? Fredag ble vil tilbudt et sjenerøst beløp for å gå på an igjen etter at forestillingen var slutt på Ogna Scene (vi takket høflig nei). Lørdag nektet Idar Håland, Edeståva, Kleppe å betale oss avtalt honorar. Han forlangte å få betale oss mer. Også det en ny opplevelse.

Og før disse to kjempekveldene, hadde vi tre deilige uker på Sogndalstrand der vi følte at kulturhotellet gjorde alt som sto i deres makt for at vi skulle trives.
Så hva i alle dager er det som skjer? 
Det har helt sikkert ingenting med Show Chow å gjøre, men vi har en teori: Det virker som om alle er så glade for at vi igjen kan kose oss, være nær hverandre, synge, spise, le og ha det noe så banalt som jillt igjen etter de kjipe årene med pandemi.

Show Chow tar nå juleferie, men vil takket vårt trofaste og fantastiske publikum samt Eli og di på Sogndalstrand, Hans og di på Ogna og Idar og di på Kleppe. Vi elsker dere!

lørdag 10. desember 2022


 Gratulerer. I dag ble det trukket ut et Odd fra Berglyd-krus til en av de mange som kjøpte signert bok på Ark, Amfi Egersund. Den som har nummer 2, kan hente kruset i bokhandelen. Igjen - gratulerer. 

søndag 4. desember 2022

Bestemor Takako Ellfsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med Karsten Ellefsen i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

 

Takako Ellefsen var vertinne for kong Olav da han besøkte Veritas i Østen.

Bestemor Takako Ellefsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med en stavangermann i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

Jeg er sjokkert. Denne saken er umennesklig. Finnes det en politiker, en journalist eller et medmenneske som kan hjelpe denne 83 år gamle dama? Saken får meg til å skjems av mitt kjære Norge. Dette har skjedd: Takako giftet seg med stavangermannen Karsten Ellefsen i 1964. De fikk fire barn. Klara, Kjell, Jakob og Erik, alle norske statsborgere. I romjulen skal fru Ellefsen kastes ut av Norge! Hun får ikke bo i landet og stelle graven til sin kjære Karsten ved Revheim kirke. Hun får ikke bo i landet der barn og barnebarn bor. Norge truer bestemoren med politi hvis hun ikke forsvinner ut av Norge innen 29. desember. (For en julegave fra UNE)
Hva er problemet? Jo, ektemannen Karsten jobbet i Det Norske Veritas, etter hvert som direktør på Hong Kong-kontoret. Han var derfor i norsk tjeneste over store deler av verden. Dermed har Takako Ellefsen bodde for lite i Norge. (De tjenestegjorde jo bare for Norge i utlandet) I perioder har de imidlertid bodd i både Stavanger og Kristiansand, men altså ikke lenge nok.
Så selv om Takako får norsk pensjon, har personnummer og har betalt skatt til Norge i mange år, så skal denne snille bestemoren kastes på hodet ut av landet (med de flotte 17. mai-talene).
"Hvis klageren ikke forlater Norge innen utreisefristen, kan politiet pågripe klageren og transportere henne ut av Norge." (UNE)
Jeg kjenner urettferdigheten får det til å koke i meg.
Dessverre er jeg ikke lenger journalist, og har heller ingen politiske kontakter, eller makt på noen som helst slags måte, og merker at maktesløsheten gjør meg deppa. Derfor håper jeg noen med posisjon til å gjøre noe, tar tak i saken om Takako Ellfesen - det er nemlig en sak som setter vår medmenneskelighet på prøve. (Ja, jeg må innrømme at tankene går til Dickens og "En julefortelling", der varme hjerter vant over et kaldt hjerte).

torsdag 1. desember 2022

Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur.

 

Julebyen 2022 startet i det beste været "ever". I tillegg gar juletreet aldri vært større og vakrere. 

Det er lov å drømme seg vekk i Julebyen Egersund

Det finnes någe kun dei som e akkurat passe store får te. Det vett adle som he forsøkt å arrangera julemarked. Store bya får det ikkje te. Di e for store. Små bygde får det ikkje te. Di e for små. Egersund derimod, e enn akkurat passe by fø et skikkelig julamarked. 

Julebyen Egersund e et sant eventyr. Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur. Di kom heim med enn dårlige ide. Di ville kopiere någe tyskerne hadde dreve på med i hundrevis av år. Di ville arrangera julemarked. 

Der e någe spennande med håblause idea. Di he enn tendens te å lykkast. Frå dag én va Julebyen Egersund enn suksess. 

 

Hemmeligheten handle om størrelse. Byen og julamarkedet kler kværandre. Ingen vett kor det eina begynner og kor det andra slutte. Du merke den spesielle stemningen umiddelbart. Kanskje e det fysta du legge merke te at ingen onga grine i Julabyen. Før jul blir tusenvis av norske onga hâlt skrigande rundt på øvefylte kjøpesentre. I Julebyen e di stille. Ingen grine i Julabyen. Heller ikkje dei danske smedan. Di påstår sjøl at di grine, men sannheden e at di ler. 

 

Julabyen gjær någe med okke. Bevise på det e ei pølsa. Adle he åde ei kjyddpølsa frå Gilde. Adle vett kossen ei kjyddpølsa smage. Unna Julabyen selle Round Table fø hundretusenvis av krone av di samme kjyddpølsen som folk kjenne så godt frå utallige, kjibe middaga. Nå e di forvandla. Pølsene he våre utsatt fø et juleunder. Før va di ordinære. Nå smage di himmelsk. Di får folk te å reisa på ganefart te Egersund. Kå he skjedd? Någen påstår at pølsen trekke i buljong te di blir sprikkeferdige av kraft. Andre meine pølsen e som pølse flest og helst ikkje bør analyserast. Men det finnes et svar. Det finnes et svar på koffe pølsen i julabyen e så himmelsk gode. Svaret e Julabyen. Det e den magiske stemninge i Julabyen som heve sjøl kjyddpølse opp te et nivå som di e på bara to uge i året. 

 

Hvis du ikkje trur på teorien, finnes det flærne bevis. Zontasdamen selle graud. Adle trur at den kokes på et gammalt feltkjykken som varmes opp av torre bjørkekobba. Sannheden e enn heilt annen. 

Den kjøbes ferdig frå Tine i svære plastpåsa. Ligavels smage den heilt fantastisk. Hemmeligheden e åbenbar. Igjen e det stemningen frå julabyen som gjørr underverker. Når dei kombineres med det gamle feltkjykkene frå krigen, og grøden te slutt sukres med søde smil frå zontasdamen, så e adle ingrediensan på plass fø en suksess.

 

Egersunderne elske sin julaby på Torvet. Det e sånn me ønske Egersund ska vær heila året. Vennlig, koselig og vakker. Julabyen e ekta idyll. Den e ikkje enn gimmick fra et reklamebyrå, den e ikkje et påfunn frå handlestanden, men den e enn gigantisk dugnad utført av folk som jobbe gratis i pur glede øve å få væra enn del av det heila.

 

Lydsporet te Julabyen e det Mandsangerne som sørge fø. Borte e sangerhuå og sløyfå. Nå kalles di monka. Det kler Mandsangerne, sjøl om di på ingen måde e kjende fø å praktisera sølibat. I Julabyen holle monkan te i Lysthuset. Det e enn gode plass å holda te fø monka. 

 

E du heldig, kan du oppleva monka som snige seg vekk fra Lysthuset fø å gje enn private konsert fø enn elle aen stakkar som ikkje e friske nok te sjøl å gå inn i Julabyen. Det e ikkje meningen at du ska se det, men kanskje e du heldige og får et glimt av monkan mens di står ved en drosje og synge fø enn gammale, sjuge mann som vett at detta e den siste julen i Egersund og i livet. Akkurat i det øyeblikk e julen på sitt vakraste, og akkurat i det øyeblikket e du brennsikker på at du såg ei stjerna blinka øve den gamla kjerkå i udkanten av Julabyen. 

 

 

 

 

 

 

torsdag 10. november 2022

Rogalendinger, sverdene må ut av slirene!. Vi må danne en svinefylking og ta kampen opp mot trønderne om Norges tilblivelse

 

Sommeren 2022. Hellig-Olav rir gjennom publikum i Nordens største utendørs teater. Vi er på Stiklestad.(Foto:Klippenberg)

Det er på tide å få sverdene ut av slirene. Vi bør danne en svinefylking og ta kampen opp mot ladejarler og andre småhøvdinger i Trøndelag. Nå forsøker trønderne å kuppe tilblivelsen av Norge ved å kalle jubileet i 2030 for "Norge i tusen år". 2030 er som kjent året for slaget på Stiklestad. 

Trønderne driver historiejuks. Det er feil å koble Norge og Stiklestad sammen. Hellig-Olav er selvsagt kjempeviktig, men først og fremst som nasjonsbygger i kraft av mytene som ble skapt rundt "Norges evige konge". Og i neste omgang som den som mer enn tidligere konger bragte kristendommen til landet. 

Samlingen av Norge skjedde ikke på Stiklestad. Den skjedde i 872 og stedet er Hafrsfjord. I år er dette forsøkt feiret, men ærlig talt, det har vært triste greier. Jeg har selv holdt et par foredrag i regi av riksjubileet, uten at jeg hadde den helt store følelsen av å være med på noe viktig. Kulturminister Trettebergstuen gadd ikke en gang å ta turen til Rogaland. Det forteller litt om Rogaland, som ikke er representert i regjeringen, det forteller litt om Hafrsfjord, som holder på å glippe i historiefortellingen om vikingtiden og det forteller litt om oss, rogalendingene, som lar denne fascinerende historien gli ut av våre hender. 

Jan Zahl har tatt poenget. I en meget god kommentar i Aftenbladet skriver han at trønderne har forvaltet historien om slaget på Stiklestad så godt at det offisielle Norge har glemt at samlingen av landet skjedde i Hafrsfjord i 872. Her treffer pilen til Zahl blink. Trønderne har vært flinke, vi har vært sløve. 

Mímir Kristjánsson er inne på noe av det samme. Han mener trønderne får aksept for å stokke om på kongerekka. Nå virker det som om kongerekka starter med Olav Haraldsson, mens kongehuset selv skriver at den starter med Harald Hårfagre. "Jeg reagerer veldig på innretningen av jubileet. Det man i praksis gjør, er å datere rikssamlingen til 1030", sier han til Aftenposten. 

Hvorfor har vi rolset det så til for oss?

Kanskje handler det litt om rivalisering mellom Avaldsnes og Hafrsfjord. De to stedene minner om en by med to halvgode fotballag som ikke klarer å slå seg sammen for å spille i eliteserien. De fortsetter heller å gjøre hverandre dårlige. 

Så handler det om årestallet 872. Noen skal på død og liv krangle om årstallet. Dermed går energien ut av alt som handler om Hafrsfjord. Det er like lett å krangle om årstallet 1030, eller for den saks skyld år 0. Ble Jesus virkelig født for 2022 år siden? Helt uinteressant, sprø du meg. Årstalldebatten bør her og nå hauglegges!

Den andre ørkesløse debatten handler om hvor mye Harald Hårfagre virkelig samlet av Norge. Den bør legges i den samme haugen som årstalldebatten. Det er hevet over en hver tvil at Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord startet rikssamlingen av Norge. Det holder i massevis. 

I sommer var jeg på Stiklestad og så spelet. Jeg ble imponert over hvor stort det var, hvor mange som kom for å se og profesjonaliteten rundt det hele. 

Men

Og nå kommer det. Men - dette kan vi gjøre bedre i Hafrsfjord. Spelet om Hellig-Olav er baktungt og litt utgått på dato. Møllebukta er en bedre lokalitet enn Stiklestad. Vi trenger bare samle oss ...he...he...



onsdag 9. november 2022

Julaspelet i Julebygda er et lite under


Ole Alexander Mæland, i dag kanskje mest kjent fra Stavangerkameratene, overtok rollen som Josef etter en annen stavangerkamerat, nemlig Kjartan Salvesen. Anh Vu har hele tiden spilt Maria.

 Julespelet i Julebygda har gått i - ja, jeg tror det er 12 år. Det er et under av et spel som spilles ute, på Jæren, i desember. Men vær og vind er litt av handlingen, spelet skal føles, ikke bare ses. 

Lensmann Stangeland er en viktig karakter i spelet. Skoene som står igjen etter Svein Tang Wa og Frode Rønli er svært store. Det var derfor med gled jeg mottok beskjeden om at Espen Hana hadde sagt ja til å spille lensmannen. Han vil utvilsomt klare å fylle skoene etter de to ikonene som dessverre døde så altfor tidlig.

Espen spilte tyven og kjeltringen Jan Otto i Strandaspelet for noen år siden. Han glitret i rollen på Sogndalstrand. Jeg var svært fornøyd med å ha ham i den rollen. Han har nemlig en allsidighet som skuespiller som er unik. Ikke alle skuespillere klarer å være løgne. Det nytter nemlig ikke å spille løye, løyen er noe man har i seg. Espen Hana har alltid hatt et løye gen i tillegg til skuespillertalentet og musikaliteten. Jeg ser derfor fram til å se ham i rollen som lensmann Stangeland.

 

Jeg blir stadig mer imponert over ildsjelene i Julebygda som klarer å drifte spelet videre fra år til år. Jeg vet ikke om det finnes noe spel i Rogaland som har gått lengre. De har i tillegg klart å bruke spelet til å skape merverdi. «Bak historien om Maria og Josefs vandring over Jæren, ligger et evigvarende budskap som taler like sterkt til alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, alder, posisjon og status.» Det er ikke mine ord. Det er spelet som skriver dette på nettsiden, men jeg kjenner at ordene varmer. Hvis noen som ser spelet opplever at handlingen rører ved noe viktig, har spelet lyktes. 

 

Vi har alle vært gjennom en spesiell tid. I det vi trodde vi var på vei ut av en krise, gikk vi inn i en ny. Hvorfor bruke tid, penger og krefter på noe så uvesentlig som et spel? Jeg mener det er nå vi trenger kultur mer enn noensinne i vår levetid. Vi trenger opplevelser sammen med andre. Vi trenger å føle at vi er en del av noe større. Slike opplevelser får vi ikke foran storskjermen i stua. Jeg skal ikke overdrive betydningen av Julaspelet i Julebygda, men det er et av mange små bidrag som gir håp i en tid preget av håpløshet for mange. 


Her er Froddie fra Stavangerensemblet i rollen som lensmann Stangeland. Han overtok rollen etter Svein Tang Wa

Idyllen blir brutt da far i huset blir slått ned av røvere mens han er på vei til Line med julemat. 

Utenfor spelområdet er det rigget til med boder. Her er det julemarked


 

 



lørdag 5. november 2022

Et lite lysthus, bak hvit stakitt, på litteraturfestivalen SILK


 Jeg gikk ofte forbi dette lysthuset. Alle hus burde vært et lysthus, men slik er jo ikke livet. Likevel opplevde jeg to dager blott til lyst på SILK, Skudeneshavn internasjonale litteraturfestival. Derfor står det lille lysthuset for meg som et slags sinnbildet på festivalen, menneskene og opplevelsen.

Jeg har verdens mest ensomme yrke. Det finnes ingenting sosialt med å skrive romaner. Det er time etter time i ensomhet og slik må det være. Derfor var det så deilig å komme til en festival med en bråte forfattere som alle var der av samme grunn. Våre bøker er forskjellige, men likevel snakker vi det samme språket.

Harald Stanghelle fortalte meg at han aldri mer vil skrive en bok. I 2020 ga han ut boken "Kongen forteller". Den solgte i 90 000 eksemplarer. Nå rant det inn tilbud om å skrive nye bøker, men han takker konsekvent nei. Jeg må innrømme at han syntes det var rart å høre meg si at jeg satser på å få til en roman i året. 

Skudeneshavn er et inspirerende sted for en som liker å rusle rundt i egne tanker. Jeg bodde i Nordneshuset, et hus som visst nok ble flyttet fra Riga i Latvia som betaling for en sildelast. En enkel fiskersønn fra Egersund  kan jo bli inspirert av mindre. 

Det beste med SILK var likevel å være på en fullstendig ujålete festival. Her vil selvhøytidelige forfattere fort falle gjennom. Festivalen er et gigantisk dugnadsprosjekt. Den har millionbudsjett, noe som er imponerende i seg selv, men ingen av de lokale får betalt for å jobbe med SILK. Her ligger nok mye av hemmeligheten bak suksessen.

Jeg hadde to oppgaver. Torsdag kveld ledet jeg en litterær middag. Maten sto Finn Lothe fra Lothe Mathus i Haugesund for. Kjekt at han husket den gang Kenneth Sivertsen, Steinar Lyse og jeg var stamkunder i Lothe bar etter forestillingene. Jeg husker spesielt en kveld på Lothe med den svenske revystjerna Eva Rydberg. Det ble en kveld for den mentale minnepinnen. Sjøkrepssuppa til Finn Lothe er noe av det beste jeg har spist.

Min neste oppgave var å kåsere om romanene mine. Jeg elsker å snakke til et interessert publikum om vikingtiden. Etterpå var det en høydare å få signere en bok til en som heter Odd, og som opprinnelige kommer fra strøkene rundt Oddsfjellet...he...he... 

Så må jeg nevne Per. Han var min "oppasser". Aldri har jeg blitt bedre tatt vare på. Han tok i mot meg da jeg kom, og han gikk i butikken og kjøpte baguetter som han sendte med meg i bilen da jeg reiste. Her har andre festivaler mye å lære. Takk Per! Takk SILK!

Fra den litterære middagen


Fra "green room". Her møtte jeg den eminente forfatteren Lars Ove Seljestad. Så viste det seg at vi var gamle kjente fra den gang vi var i siviltjeneste på 1980-tallet.
Fra "green room". Her møtte jeg den eminente forfatteren Lars Ove Seljestad. Så viste det seg at vi var gamle kjente fra den gang vi var sivilarbeidere på 1980-tallet. 
                               


mandag 19. september 2022

Skattholmen kan bli Egersunds nye attraksjon

Vi sa Holmen, kommunen kaller den nå for Granholmen, men hva med Skattholmen?

 

Jeg har en ide. Holmen i Lundeåne trenger en skatt. Like ved Holmen fant mølleren Ole Aaberg i 1836 den store sølvskatten. Det er faktisk den største vikingskatten i sitt slag som er funnet Norge. Funnet består av 1849 sølvmynter, 50 blanketter av sølv, en brosje og flere ringer. Mange av myntene har preget navnet til Knut den store, den mektigste av alle vikingkongene. Han var i Eikundasund (Egersund) i 1028 med en enorm flåte av skip og menn, ifølge Snorre. 

 

Det var en spøk fra Solveig Voilås, nabo til Holmen, som satte meg på ideen. Jeg holdt et kåseri om vikingtiden og nevnte sølvskatten ved Lundeåne. Solveig repliserte da for spøk at hun titt og ofte så det blinke på Holmen. Etterpå slo det meg: Dette er stedet vi kan markere at Norges størst myntskatt fra vikingtiden ble funnet i Egersund. Vi vil få et kjempepåskudd for å fortelle en god historie fra vikingtiden. 

 

For 994 år siden har noen slitt seg opp langs elva og gravd ned rikdommen på et lurt sted ved Holmen. Ingen vet hvem. Ingen vet heller hvorfor. Selv om Oslo aldri kommer til å gi skatten fra seg, kan vi ta tilbake historien om skatten. 

 

Hva kan vi gjøre? Her er noen kjappe strøtanker:

 

Vi kan lage en kopi av skatten og grave den ned i en sikker glasskiste der toppen er synlig. Jeg er sikker på at en slik «skatt» vil bli elsket av unger. 

Vi kan få laget en flere meter høy skulptur av en mynt og sette den på toppen av fjellet på Holmen. Fra «mynten» ser vi bort på stedet der skatten lå skjult i 808 år. 

Kommunen kaller Holmen for Granholmen. Vi som bodde i området, kalte den bare for Holmen. Nå kan kommunen døpe den til Skattholmen eller kanskje Sølvholmen. Det er et navn med mening.

 

Mulighetene er uendelige, men det hele er opp til kommunen som eier Holmen. Hvis dette er en god ide, melder jeg meg frivilling til å sitte i en arbeidsgruppe som kommunen oppretter for å gi Egersund en ny attraksjon. 

søndag 11. september 2022

Hvorfor må vi hele tiden tulle med vikingtiden?

 

Jeg merker jeg blir litt trist. Rogaland teater markerer Hafrsfjord-jubileet med en tulleforestilling om Harald Hårfagre, NRK TV lager tulleserie om vikingtiden og NRK radio lager tulleserie om kongerekka. Vi burde ha kommet lenger i 2022. Hvorfor overlater vi til utlendinger å lage spennende, moderne dramatikk om denne unike tida i Norden? Det finnes noe midt mellom dagens tullevikinger og patos-vikingene til sagaskriverne. Der ligger gull og venter for dramatiskere og filmskapere. 

Forfattere som Jan Ove Ekeberg og Bull Hansen har for lengst oppdaget dette. Tenk hvis NRK hadde bedt for eksempel Ekeberg om å skrive en spenningsserie fra vikingtiden. En slik serie er aldri laget i Norge. Det er heller aldri laget en god, norsk film fra denne tiden. 

Hvorfor er det slik?

Før var svaret at det var umulig å finne empatiske vikinger. En god historie må ha helter, noen vi kan identifisere oss med, noen som vil godt. Det mente man var umulig å finne i vikingtiden. Det er etter min mening vås. Folk var folk også for 1000 år siden.

Før eller siden kommer filmen, tv-serien, men det er tydelig at de som steller med den slags i dag ikke har oppdaget at noe har forandre seg. Vi ser det i litteraturen. Kjente forfattere som Ken Follet skriver drivende godt om vikinger og i Norge har vi to enere i Ekeberg og Bull Hansen.



søndag 28. august 2022

27. august 2022 ble en historisk dag i Egersund

Elverhøy, denne legendariske holmen i Lundene, som har samlet folk i langt over hundre år, ble denne lørdagen samlingssted for Pride.


Det er ikke ofte vi får være med på noe historisk. Lørdag 27. august 2022 var en slik dag i Egersund. Da ledet prost Ingun regnbuemesse i en nesten fullsatt kirke. Jeg har aldri sett noen gråte i kirken min, og det er en kirke der jeg er både døpt og konfirmert, men denne dagen gråt folk så tårene rant. Til og med den dyktige vokalisten Grude sleit med å komme seg gjennom sangen. Hvorfor? Vi gråt selvsagt fordi det ble skrevet historie. Prost Ingun ba om unnskyldning for kirkens holdning til likekjønnede opp gjennom historien, noe som er sterk kost når vi kjenner kirkens historiske skyggeside. I tillegg vet vi at hun nå vil vie alle som ønsker det uten å skjele til legning. Også det er historisk. 

Det har ligget kirke på Hedningholmen siden vikingtiden. Lørdag 27. august 2022 kommer til å skrive seg inn i den tusenårige kirkehistorien med fargestifter. 

Så fortsatte Pride med tog og fest på Elverhøy. Noen utenbysfolk tror kanskje at Egersund er en mørk plett på "det sorte fastland", men nei, slik er det ikke. Jeg har alltid hevdet at toleranse-nivået er hakket høyere her enn i tilsvarende småbyer. Årsaken tror jeg er den tidligere institusjonen Bakkebø som lærte oss egersundere at mennesker kommer i svært mange varianter. 

Er byen samstemt om denne revolusjonen? Nesten, tror jeg. Selvsagt piper det fra enkelte horn på veggen, men når vi forlanger toleranse fra de som ikke vil tolerere likekjønnede ekteskap, må vi tolerere at de ikke klarer å slippe taket i det som har vært. Sånn er det bare. 







 



mandag 22. august 2022

Kå hadde Egersund våre uden dei to byelvene og adle bruene som tråkle byen sammen?


Eieåne

Egersund e enn akkurat passe store by når du står på Varberg og kikke. Ei gong i tide fant någen ud at den beste plassan å ligga fø enn by som Egersund, va mellom dei fira fjedlen, og dei to elven, innerst i Vågen. 

 

Dalbånnen gjønå Egersund e kløyvde av Åne. Den he toge opp i seg tusen små bekka på sin ferd mod havet. Kanskje ligge kilden te Eieåne og Lundeåne et sted høgt oppe i Sirdal. Ingen vett det sikkert, fø ingen he någen gong fonne kilden. Kanskje he enn sauagjeter stanse ved et oppkomme og sagt at her; her starte Åne, men i det han he sagt det, ser han ei nye kjelda, lenger oppe, og vett i sitt stille sinn at sånn e det alltid. Der e alltid ei nye kjelda å finna fø den så leide.

 

Av og te reise Åne seg i voldsom vrede og true folk og fe på sine herjinga gjønå dalan. Då får me som fortjent. Gamle Tørresen på Nyeveien sa alltid at me må bygga i pakt med Åne.  Di gamle på Damsgård gjorde det, de levde MED Åne. Nå leve me MOD Åne. Di bygde sånn at vatne konne få trekka seg tebage i fred og ro når det hadde fått nok. Nå stenge me Åne ude. Då vil hu før elle seinere ta igjen. 

 

Men stort sett e Åne akkurat passe store. Ikkje svære som Glomma og ikkje liden som Håelve, men akkurat passe store fø ei elv på den størrelsen. 

 

På godværsdage klukke hu sjenert frå kulpa og stryk. Kanskje hoppe enn og aen guttonge stein i Åne. Det gjær godt å hoppa stein. Der ude i elve e du verdensmester i din egen, litle verden. På elvebredden leide kanskje ei ungjenta itte kastesteina. Dei må være akkurat passe store fø at di ska spretta bort øve vannfladå. Rekorden på Damsgård e sju sprett.

 

Elvene som kløyve dalbunnen i Egersund he gitt byen enn unike mulighed. Ingenting e mær forskjønnande fø enn by enn mange brue. Brue e som sting i et vakkert broderi, sting som holle ulige dele sammen. Heile ni brue syr Egersund sammen, men det e bara tri av dei som e vakre nok fø enn vakker by som Egersund. Hestvad bru e den vakre bruden, mens dei to bruene øve te Elverhøy e brudepikene. 

På Damsgård gjømme enn aen skjønnhed seg. Kikk onna brukaran te Damsgård bru. Der skjule den gamla, vakra brue seg. Mange trur at den gamla brue blei fjerna den gong framskrittet kom te byen kjørane i betongbila, men Gamle Damsgård bru klarde å gjømma seg. Hu ligge der stille og vente, og vett at enn dag blir hu henta fram igjen. Enn dag blir hu henta fram og satt i stand sånn at folk igjen kan gå frå bysidå te Havsøyne og tenka at detta va jammen ei fine, steinsatte bru. 

 

Men ennå e me ikkje der, ennå vil det gå mange år før Damsgård bru hentes fram igjen. Mens me vente, kan me sedda okke på en benk heilt ude på tuppen av Gruset, der Lundeåne og Eieåne møde havet, og tenka på at elvene e akkurat som livet, der de bokte seg fram gjønå stryg og rolige partia fø enn dag å bli en del av det stora, stora havet.


Lundåne, med vakre Elverhøy "på andra siå".


 

 

 

 

 

søndag 21. august 2022

Mandsangerne holder oppe den kulturelle bærebjelken i Egersund

 

Egersund mandsanforening er et av fire - fem merkevarer i Egersund. 

I Egersund he me et akkurat passe stort mannskor. Det e akkurat passe stort te å marsjera med gjønå gaden på 17. mai uten at det oppstår forsinkelse i sangen mellom dei som går framme og dei som går bag. 

 

Egersunderne elske sine mannsangere. Derfø dokke di opp kvær gong et eller aent stort ska feirast. Hvis du e te stede på et stort arrangement uden å se enn mandsanger, e du på reise. 

 

Det blir ikkje jul i Egersund uden at mannsangerne he songe julen inn. Det blir ikkje 17. mai heller uden at mannsangerne he songe ”Ja, vi elsker” minst fem gonge. Og det blir jaffal ikkje sommer uden at mannsangerne he vist seg i di røde selan i parken. 

 

Mannsangerne e Egersund og Egersund e mannsangerne. Di e sangstemmen te byen. Di e den kulturelle bærebjelken som holde byen oppe. Ingen he et mær velutvikla organ enn mennan i mandsangforeningen. 

 

Mandsangerne e et akkurat passe stort kor. Det e ikkje kjempestort som koret i tabernaklet i Salt Lake City. Det e heller ikkje bitte lide som Hellvik mannskor, men det e akkurat passe stort te at adle får plass te sin stemme. 

 

Mandsangerne blei stifta i 1901. Allerede frå fyste fest va di et frilynt opprør mot tungsinnet i Egersund. Derfø kom det snart enn konkurrent på banen. Losje Ebenezer. Den blei reist i 1902 og ville stort sett det motsatta av mandsangerne. I dag leve Losje Ebenezer kun i historiebøgan mens Mandsangerne he mange medlemma. Den endelige seieren øve skikkeligheden kom i 2011 da Mandsangerne kjypte Losje Ebenezer og ga den navnet Sangerlosjen. Nå e di store kaffikjelan bytta du med tappekrana. Møda e bytta du med festa. Nei-stemma e bytta ud med sangstemma. 

 

Den dagen sangen te mannsangerne blir borte frå Egersund, den dagen finnes ikkje Egersund lenger. Den dagen den siste mandsanger henge frå seg sangarhuå på knaggen i Sangerlosjen og går heim, den dagen går sole ner fø sista gonge øve Kontrari. 

 

 

 

Romantisk gjensyn

Jeg gjenfant denne boken. 15 åringen Arnt Olav gikk i bokhandelen og kjøpte "Norske kjærlighetsdikt. Pris kr 19,50. Det har gått noen år siden jeg fylte femten. Derfor er det spennende å se huskelappene i boken. Hvilke dikt var det femtenåringen falt for. For eksempel dette: 

 At elske en man har vunnet 
men aldri helt kan nå, 
det er som å bryte en rosenkvist 
med en bristende rose på. 

 Den slags gikk rett hjem hos unge Klippenberg. Jeg kjøpte altså som femtenåring en diktbok. Og ikke følte jeg meg spesielt sær heller. Det er vel grunn til å tro at tiden har forandret seg en smule. Jeg er ikke sikker på om Lene på Ark Eikunda har solgt så mange diktbøker til 15 år gamle gutter.

søndag 14. august 2022

Vikingens Nesvåg

 

Nesvåg en søndag i august 2022. Jeg har tatt turen fra Rekefjord, forbi Oddsfjellet og har Nesvåg som mål. De gamle sjøbuene er fredet. Her har det stått slike buer så lenge manns minne rekker og helt sikkert enda lenger.

Nesvåg er en spesiell havn. Den dukker opp i alle vikingromanene mine. I den islandske Sagaen om Orvar Odd hører vi om et vikingskip som søker havn med en gravid kvinne, Lopthena. De tar henne med til gården Bergly der hun føder sønnen Odd. 

Sagaskriverne på Island sier ingenting om hvilken havn det dreier seg om, men det er i realiteten kun en stor mulighet, og en liten mulighet. Den lille muligheten er Rekefjord, men alt tyde spå at det var Nesvåg. 

Jeg bruker Nesvåg i alle de fire romanene som foreløpig er gitt ut om vikingen Odd fra Berglyd. Selv om det ikke fantes molo den gang, så må Nesvåg ha vært en relativt god havn. Krossholman ligger i innseilingen og på slutten av vikingtiden må det ha stått et kors her som signaliserte at det var en god havn innenfor. Det kan ha vært korset som gjorde at Grim Loddekinn og Lopthena havnet i Nesvåg og ble tatt med opp til Bergly.  

Oddsfjellet med vikinggraven til Odd

Det er en utmerket parkeringsplass ved foten av Oddsfjellet. Kjør veien mellom Nesvåg og Rekefjord. Ta av og inn på Vågan campingplass. Der er det en egen parkeringsplass til Oddsfjellet og så er det bare å starte oppstigningen. God tur!

 

fredag 5. august 2022

Statsministeren, en strikkesokk og 1. maitale i Egersund

 

Kristian Arntsen en gang i slutten av 1970. 

Denne løgne historien hørte jeg i dag. Kristian Arntsen slo conga i October, bandet som på slutten av 1970-tallet var en slags forløper til det som ble Show Chow på 1980-tallet.

1. mai, trolig 1979, skulle statsminister Oddvar Nordli holde talen på Torvet i Egersund. 1. mai-komiteen leie lydanlegget til October. Kristian Arntsen og Gunnar Hytland skulle stå for rigging og lyd. Dagen kom med sterk vind. Den slo rett inn i mikrofonen. Det var krise.

- Vi må få fatt i enn strikkesokk, sa Gunnar Hytland.

- Jeg løper hjem og henter, svarte Kristian. Han bodde rett ved Torvet. 

Kristian kom tilbake og tredde sokken over mikrofonen. Det fungerte aldeles utmerket - helt til Nordli skulle tale. Han nektet plent å nærme seg mikrofonen. 

I ettertid viste det seg at Kristian Arntsen hadde tatt en sokk som hadde 14 dagers fartstid i verneskoene han brukte daglig i jobben på Kværner. 

Oktoberbilen, bandbuss, sliter som gjorde jobben både til frakt av utstyr og som perfekt vorspiel-sted.