Opp og ned-tanker ved årsssskiftet

 

For et merkelig år. Vanligvis er det lett å oppsummere et år. Mitt 2022 har satt livet i perspektiv. Jeg har lite å være stolt av. Alle oppturene kommer nemlig med et snev av dårlig samvittighet. Jeg bor på en bitte, liten fredelig øy som heter Egersund. Mine små opplevelser blir bagateller mot andres livsdrama.
Som Takako, kvinnen jeg ble kjent med på slutten av året. Den vakre, stolte og verdige kvinnen som står i sitt livs kamp for å få bo i sitt kjære Norge. Måtte byråkratene i UDI/UNE gjøre det nye året til et gledens år for Takako.

Eller barnebarnet mitt, Brage, som flyttet for en periode til en familie i Gambia, for å restarte tilværelsen etter at faren tok livet sitt i fjor. Brage endte opp med å snu opp ned på et barnehjem i Gambia, der mange unger nå har et bedre liv takket være hans innsats. (Og alle som deltok i spleisen)

Noe av det modigste jeg opplevde i 2022, var da prosten vår, Ingun Barane, helhjertet åpnet kirken for homofile.
Egersundkirken, med et tusenårig perspektiv, på et sør-vestland kjent for sin pietisme, var her vitne til noe ekstraordinært, noe grensesprengende og samtidig livsviktig for kirkens framtid.
Jeg tar meg i å tenke at mine egne kamper blir så ubetydelige og små, mot kreftene prost Ingun utfordret ved å skifte standpunkt. Hun mistet sikkert noen underveis, men hun skal vite at hun vant mange flere.

For meg personlig begynte året på Stavangeren og "Gudlabadne te na mor." 50 publikummere i den store salen, alkoholforbud og munnbind. Videre gikk året med en herlig sommer med Show Chow på Hellvik for så å avslutte det hele med forestillinger på Sogndalstrand, Ogna og Klepp. Tastaturet nekter å utdype disse oppturene. De blir så til de grader uviktige sett mot en virkelighet som er alt annet enn lystig.

I 2022 gjorde jeg noe dramatisk, jeg sluttet som journalist i mitt kjære Stavanger Aftenblad. Nå skulle jeg leve av å skrive bøker. For å komme med en liten betroelse: Det er roman-skrivingen som holder meg mentalt flytende. Det skjer så mye energi-givende rundt bøkene - som å komme til øya Ramstad i Trøndelag, øya som jeg skriver mye om i Ormebitt, og bli tatt i mot med åpne armer av lokalbefolkningen. Tusen takk, Ramstad.

Eller bli invitert til den danske ambassadøren for å snakke dansk-norsk kultur. Det var et uventet og energi-givende møte.
Jeg kunne sagt mye mer om mitt 2022, men jeg skal la det ligge. Jeg orker ikke å tenke på alt det gode jeg har fått oppleve i et år med så mye elendighet.

God nytt år. Måtte gode krefter vinne over mennesker utkledd som rovdyr. Og måtte gode krefter vinne over små, lokale rotter som gnager på sjelen til skikkelige folk.
Måtte de varme, vennlige og kjærlige tankene fortrenge de onde tankene. Ja, måtte 2023 bli det året som 2022 aldri maktet å bli.

Julerushet er over . Show Chow har avsluttet sin lille juleturne med utsolgte hus og høy stemning.

 

2022 ble come-back-året for Show Chow er halvdvalen under pandemien. November og desember på Sogndalstrand, Ogna og Kleppe, ble uker for den gyldne minneboken.

Hva i alle dager er det som skjer? Fredag ble vil tilbudt et sjenerøst beløp for å gå på an igjen etter at forestillingen var slutt på Ogna Scene (vi takket høflig nei). Lørdag nektet Idar Håland, Edeståva, Kleppe å betale oss avtalt honorar. Han forlangte å få betale oss mer. Også det en ny opplevelse.

Og før disse to kjempekveldene, hadde vi tre deilige uker på Sogndalstrand der vi følte at kulturhotellet gjorde alt som sto i deres makt for at vi skulle trives.
Så hva i alle dager er det som skjer? 
Det har helt sikkert ingenting med Show Chow å gjøre, men vi har en teori: Det virker som om alle er så glade for at vi igjen kan kose oss, være nær hverandre, synge, spise, le og ha det noe så banalt som jillt igjen etter de kjipe årene med pandemi.

Show Chow tar nå juleferie, men vil takket vårt trofaste og fantastiske publikum samt Eli og di på Sogndalstrand, Hans og di på Ogna og Idar og di på Kleppe. Vi elsker dere!

 Gratulerer. I dag ble det trukket ut et Odd fra Berglyd-krus til en av de mange som kjøpte signert bok på Ark, Amfi Egersund. Den som har nummer 2, kan hente kruset i bokhandelen. Igjen - gratulerer. 

Bestemor Takako Ellfsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med Karsten Ellefsen i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

 

Takako Ellefsen var vertinne for kong Olav da han besøkte Veritas i Østen.

Bestemor Takako Ellefsen har vært tilknyttet Norge siden hun giftet seg med en stavangermann i 1964. Nå skal hun kastes ut av landet.

Jeg er sjokkert. Denne saken er umennesklig. Finnes det en politiker, en journalist eller et medmenneske som kan hjelpe denne 83 år gamle dama? Saken får meg til å skjems av mitt kjære Norge. Dette har skjedd: Takako giftet seg med stavangermannen Karsten Ellefsen i 1964. De fikk fire barn. Klara, Kjell, Jakob og Erik, alle norske statsborgere. I romjulen skal fru Ellefsen kastes ut av Norge! Hun får ikke bo i landet og stelle graven til sin kjære Karsten ved Revheim kirke. Hun får ikke bo i landet der barn og barnebarn bor. Norge truer bestemoren med politi hvis hun ikke forsvinner ut av Norge innen 29. desember. (For en julegave fra UNE)

Hva er problemet? Jo, ektemannen Karsten jobbet i Det Norske Veritas, etter hvert som direktør på Hong Kong-kontoret. Han var derfor i norsk tjeneste over store deler av verden. Dermed har Takako Ellefsen bodde for lite i Norge. (De tjenestegjorde jo bare for Norge i utlandet) I perioder har de imidlertid bodd i både Stavanger og Kristiansand, men altså ikke lenge nok.

Så selv om Takako får norsk pensjon, har personnummer og har betalt skatt til Norge i mange år, så skal denne snille bestemoren kastes på hodet ut av landet (med de flotte 17. mai-talene).

"Hvis klageren ikke forlater Norge innen utreisefristen, kan politiet pågripe klageren og transportere henne ut av Norge." (UNE)

Jeg kjenner urettferdigheten får det til å koke i meg.

Dessverre er jeg ikke lenger journalist, og har heller ingen politiske kontakter, eller makt på noen som helst slags måte, og merker at maktesløsheten gjør meg deppa. Derfor håper jeg noen med posisjon til å gjøre noe, tar tak i saken om Takako Ellfesen - det er nemlig en sak som setter vår medmenneskelighet på prøve. (Ja, jeg må innrømme at tankene går til Dickens og "En julefortelling", der varme hjerter vant over et kaldt hjerte).

 

Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur.

 

Julebyen 2022 startet i det beste været "ever". I tillegg gar juletreet aldri vært større og vakrere. 

Det er lov å drømme seg vekk i Julebyen Egersund

Det finnes någe kun dei som e akkurat passe store får te. Det vett adle som he forsøkt å arrangera julemarked. Store bya får det ikkje te. Di e for store. Små bygde får det ikkje te. Di e for små. Egersund derimod, e enn akkurat passe by fø et skikkelig julamarked. 

Julebyen Egersund e et sant eventyr. Ei gong i tide sto det et forpjuska, kommunalt julatre på Torvet og venta med lengsel på januar. Så reiste enn gjeng egersundere på studietur. Di kom heim med enn dårlige ide. Di ville kopiere någe tyskerne hadde dreve på med i hundrevis av år. Di ville arrangera julemarked. 

Der e någe spennande med håblause idea. Di he enn tendens te å lykkast. Frå dag én va Julebyen Egersund enn suksess. 

 

Hemmeligheten handle om størrelse. Byen og julamarkedet kler kværandre. Ingen vett kor det eina begynner og kor det andra slutte. Du merke den spesielle stemningen umiddelbart. Kanskje e det fysta du legge merke te at ingen onga grine i Julabyen. Før jul blir tusenvis av norske onga hâlt skrigande rundt på øvefylte kjøpesentre. I Julebyen e di stille. Ingen grine i Julabyen. Heller ikkje dei danske smedan. Di påstår sjøl at di grine, men sannheden e at di ler. 

 

Julabyen gjær någe med okke. Bevise på det e ei pølsa. Adle he åde ei kjyddpølsa frå Gilde. Adle vett kossen ei kjyddpølsa smage. Unna Julabyen selle Round Table fø hundretusenvis av krone av di samme kjyddpølsen som folk kjenne så godt frå utallige, kjibe middaga. Nå e di forvandla. Pølsene he våre utsatt fø et juleunder. Før va di ordinære. Nå smage di himmelsk. Di får folk te å reisa på ganefart te Egersund. Kå he skjedd? Någen påstår at pølsen trekke i buljong te di blir sprikkeferdige av kraft. Andre meine pølsen e som pølse flest og helst ikkje bør analyserast. Men det finnes et svar. Det finnes et svar på koffe pølsen i julabyen e så himmelsk gode. Svaret e Julabyen. Det e den magiske stemninge i Julabyen som heve sjøl kjyddpølse opp te et nivå som di e på bara to uge i året. 

 

Hvis du ikkje trur på teorien, finnes det flærne bevis. Zontasdamen selle graud. Adle trur at den kokes på et gammalt feltkjykken som varmes opp av torre bjørkekobba. Sannheden e enn heilt annen. 

Den kjøbes ferdig frå Tine i svære plastpåsa. Ligavels smage den heilt fantastisk. Hemmeligheden e åbenbar. Igjen e det stemningen frå julabyen som gjørr underverker. Når dei kombineres med det gamle feltkjykkene frå krigen, og grøden te slutt sukres med søde smil frå zontasdamen, så e adle ingrediensan på plass fø en suksess.

 

Egersunderne elske sin julaby på Torvet. Det e sånn me ønske Egersund ska vær heila året. Vennlig, koselig og vakker. Julabyen e ekta idyll. Den e ikkje enn gimmick fra et reklamebyrå, den e ikkje et påfunn frå handlestanden, men den e enn gigantisk dugnad utført av folk som jobbe gratis i pur glede øve å få væra enn del av det heila.

 

Lydsporet te Julabyen e det Mandsangerne som sørge fø. Borte e sangerhuå og sløyfå. Nå kalles di monka. Det kler Mandsangerne, sjøl om di på ingen måde e kjende fø å praktisera sølibat. I Julabyen holle monkan te i Lysthuset. Det e enn gode plass å holda te fø monka. 

 

E du heldig, kan du oppleva monka som snige seg vekk fra Lysthuset fø å gje enn private konsert fø enn elle aen stakkar som ikkje e friske nok te sjøl å gå inn i Julabyen. Det e ikkje meningen at du ska se det, men kanskje e du heldige og får et glimt av monkan mens di står ved en drosje og synge fø enn gammale, sjuge mann som vett at detta e den siste julen i Egersund og i livet. Akkurat i det øyeblikk e julen på sitt vakraste, og akkurat i det øyeblikket e du brennsikker på at du såg ei stjerna blinka øve den gamla kjerkå i udkanten av Julabyen. 

 

 

 

 

 

 

Rogalendinger, sverdene må ut av slirene!. Vi må danne en svinefylking og ta kampen opp mot trønderne om Norges tilblivelse

 

Sommeren 2022. Hellig-Olav rir gjennom publikum i Nordens største utendørs teater. Vi er på Stiklestad.(Foto:Klippenberg)

Det er på tide å få sverdene ut av slirene. Vi bør danne en svinefylking og ta kampen opp mot ladejarler og andre småhøvdinger i Trøndelag. Nå forsøker trønderne å kuppe tilblivelsen av Norge ved å kalle jubileet i 2030 for "Norge i tusen år". 2030 er som kjent året for slaget på Stiklestad. 

Trønderne driver historiejuks. Det er feil å koble Norge og Stiklestad sammen. Hellig-Olav er selvsagt kjempeviktig, men først og fremst som nasjonsbygger i kraft av mytene som ble skapt rundt "Norges evige konge". Og i neste omgang som den som mer enn tidligere konger bragte kristendommen til landet. 

Samlingen av Norge skjedde ikke på Stiklestad. Den skjedde i 872 og stedet er Hafrsfjord. I år er dette forsøkt feiret, men ærlig talt, det har vært triste greier. Jeg har selv holdt et par foredrag i regi av riksjubileet, uten at jeg hadde den helt store følelsen av å være med på noe viktig. Kulturminister Trettebergstuen gadd ikke en gang å ta turen til Rogaland. Det forteller litt om Rogaland, som ikke er representert i regjeringen, det forteller litt om Hafrsfjord, som holder på å glippe i historiefortellingen om vikingtiden og det forteller litt om oss, rogalendingene, som lar denne fascinerende historien gli ut av våre hender. 

Jan Zahl har tatt poenget. I en meget god kommentar i Aftenbladet skriver han at trønderne har forvaltet historien om slaget på Stiklestad så godt at det offisielle Norge har glemt at samlingen av landet skjedde i Hafrsfjord i 872. Her treffer pilen til Zahl blink. Trønderne har vært flinke, vi har vært sløve. 

Mímir Kristjánsson er inne på noe av det samme. Han mener trønderne får aksept for å stokke om på kongerekka. Nå virker det som om kongerekka starter med Olav Haraldsson, mens kongehuset selv skriver at den starter med Harald Hårfagre. "Jeg reagerer veldig på innretningen av jubileet. Det man i praksis gjør, er å datere rikssamlingen til 1030", sier han til Aftenposten. 

Hvorfor har vi rolset det så til for oss?

Kanskje handler det litt om rivalisering mellom Avaldsnes og Hafrsfjord. De to stedene minner om en by med to halvgode fotballag som ikke klarer å slå seg sammen for å spille i eliteserien. De fortsetter heller å gjøre hverandre dårlige. 

Så handler det om årestallet 872. Noen skal på død og liv krangle om årstallet. Dermed går energien ut av alt som handler om Hafrsfjord. Det er like lett å krangle om årstallet 1030, eller for den saks skyld år 0. Ble Jesus virkelig født for 2022 år siden? Helt uinteressant, sprø du meg. Årstalldebatten bør her og nå hauglegges!

Den andre ørkesløse debatten handler om hvor mye Harald Hårfagre virkelig samlet av Norge. Den bør legges i den samme haugen som årstalldebatten. Det er hevet over en hver tvil at Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord startet rikssamlingen av Norge. Det holder i massevis. 

I sommer var jeg på Stiklestad og så spelet. Jeg ble imponert over hvor stort det var, hvor mange som kom for å se og profesjonaliteten rundt det hele. 

Men

Og nå kommer det. Men - dette kan vi gjøre bedre i Hafrsfjord. Spelet om Hellig-Olav er baktungt og litt utgått på dato. Møllebukta er en bedre lokalitet enn Stiklestad. Vi trenger bare samle oss ...he...he...

Julaspelet i Julebygda er et lite under

Ole Alexander Mæland, i dag kanskje mest kjent fra Stavangerkameratene, overtok rollen som Josef etter en annen stavangerkamerat, nemlig Kjartan Salvesen. Anh Vu har hele tiden spilt Maria.

 Julespelet i Julebygda har gått i - ja, jeg tror det er 12 år. Det er et under av et spel som spilles ute, på Jæren, i desember. Men vær og vind er litt av handlingen, spelet skal føles, ikke bare ses. 

Lensmann Stangeland er en viktig karakter i spelet. Skoene som står igjen etter Svein Tang Wa og Frode Rønli er svært store. Det var derfor med gled jeg mottok beskjeden om at Espen Hana hadde sagt ja til å spille lensmannen. Han vil utvilsomt klare å fylle skoene etter de to ikonene som dessverre døde så altfor tidlig.

Espen spilte tyven og kjeltringen Jan Otto i Strandaspelet for noen år siden. Han glitret i rollen på Sogndalstrand. Jeg var svært fornøyd med å ha ham i den rollen. Han har nemlig en allsidighet som skuespiller som er unik. Ikke alle skuespillere klarer å være løgne. Det nytter nemlig ikke å spille løye, løyen er noe man har i seg. Espen Hana har alltid hatt et løye gen i tillegg til skuespillertalentet og musikaliteten. Jeg ser derfor fram til å se ham i rollen som lensmann Stangeland.

 

Jeg blir stadig mer imponert over ildsjelene i Julebygda som klarer å drifte spelet videre fra år til år. Jeg vet ikke om det finnes noe spel i Rogaland som har gått lengre. De har i tillegg klart å bruke spelet til å skape merverdi. «Bak historien om Maria og Josefs vandring over Jæren, ligger et evigvarende budskap som taler like sterkt til alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, alder, posisjon og status.» Det er ikke mine ord. Det er spelet som skriver dette på nettsiden, men jeg kjenner at ordene varmer. Hvis noen som ser spelet opplever at handlingen rører ved noe viktig, har spelet lyktes. 

 

Vi har alle vært gjennom en spesiell tid. I det vi trodde vi var på vei ut av en krise, gikk vi inn i en ny. Hvorfor bruke tid, penger og krefter på noe så uvesentlig som et spel? Jeg mener det er nå vi trenger kultur mer enn noensinne i vår levetid. Vi trenger opplevelser sammen med andre. Vi trenger å føle at vi er en del av noe større. Slike opplevelser får vi ikke foran storskjermen i stua. Jeg skal ikke overdrive betydningen av Julaspelet i Julebygda, men det er et av mange små bidrag som gir håp i en tid preget av håpløshet for mange. 

Her er Froddie fra Stavangerensemblet i rollen som lensmann Stangeland. Han overtok rollen etter Svein Tang Wa

Idyllen blir brutt da far i huset blir slått ned av røvere mens han er på vei til Line med julemat. 

Utenfor spelområdet er det rigget til med boder. Her er det julemarked

 

 

Et lite lysthus, bak hvit stakitt, på litteraturfestivalen SILK

 Jeg gikk ofte forbi dette lysthuset. Alle hus burde vært et lysthus, men slik er jo ikke livet. Likevel opplevde jeg to dager blott til lyst på SILK, Skudeneshavn internasjonale litteraturfestival. Derfor står det lille lysthuset for meg som et slags sinnbildet på festivalen, menneskene og opplevelsen.

Jeg har verdens mest ensomme yrke. Det finnes ingenting sosialt med å skrive romaner. Det er time etter time i ensomhet og slik må det være. Derfor var det så deilig å komme til en festival med en bråte forfattere som alle var der av samme grunn. Våre bøker er forskjellige, men likevel snakker vi det samme språket.

Harald Stanghelle fortalte meg at han aldri mer vil skrive en bok. I 2020 ga han ut boken "Kongen forteller". Den solgte i 90 000 eksemplarer. Nå rant det inn tilbud om å skrive nye bøker, men han takker konsekvent nei. Jeg må innrømme at han syntes det var rart å høre meg si at jeg satser på å få til en roman i året. 

Skudeneshavn er et inspirerende sted for en som liker å rusle rundt i egne tanker. Jeg bodde i Nordneshuset, et hus som visst nok ble flyttet fra Riga i Latvia som betaling for en sildelast. En enkel fiskersønn fra Egersund  kan jo bli inspirert av mindre. 

Det beste med SILK var likevel å være på en fullstendig ujålete festival. Her vil selvhøytidelige forfattere fort falle gjennom. Festivalen er et gigantisk dugnadsprosjekt. Den har millionbudsjett, noe som er imponerende i seg selv, men ingen av de lokale får betalt for å jobbe med SILK. Her ligger nok mye av hemmeligheten bak suksessen.

Jeg hadde to oppgaver. Torsdag kveld ledet jeg en litterær middag. Maten sto Finn Lothe fra Lothe Mathus i Haugesund for. Kjekt at han husket den gang Kenneth Sivertsen, Steinar Lyse og jeg var stamkunder i Lothe bar etter forestillingene. Jeg husker spesielt en kveld på Lothe med den svenske revystjerna Eva Rydberg. Det ble en kveld for den mentale minnepinnen. Sjøkrepssuppa til Finn Lothe er noe av det beste jeg har spist.

Min neste oppgave var å kåsere om romanene mine. Jeg elsker å snakke til et interessert publikum om vikingtiden. Etterpå var det en høydare å få signere en bok til en som heter Odd, og som opprinnelige kommer fra strøkene rundt Oddsfjellet...he...he... 

Så må jeg nevne Per. Han var min "oppasser". Aldri har jeg blitt bedre tatt vare på. Han tok i mot meg da jeg kom, og han gikk i butikken og kjøpte baguetter som han sendte med meg i bilen da jeg reiste. Her har andre festivaler mye å lære. Takk Per! Takk SILK!

Fra den litterære middagen

Fra "green room". Her møtte jeg den eminente forfatteren Lars Ove Seljestad. Så viste det seg at vi var gamle kjente fra den gang vi var sivilarbeidere på 1980-tallet. 

                               

 

 

Skattholmen kan bli Egersunds nye attraksjon

Vi sa Holmen, kommunen kaller den nå for Granholmen, men hva med Skattholmen?

 

Jeg har en ide. Holmen i Lundeåne trenger en skatt. Like ved Holmen fant mølleren Ole Aaberg i 1836 den store sølvskatten. Det er faktisk den største vikingskatten i sitt slag som er funnet Norge. Funnet består av 1849 sølvmynter, 50 blanketter av sølv, en brosje og flere ringer. Mange av myntene har preget navnet til Knut den store, den mektigste av alle vikingkongene. Han var i Eikundasund (Egersund) i 1028 med en enorm flåte av skip og menn, ifølge Snorre. 

 

Det var en spøk fra Solveig Voilås, nabo til Holmen, som satte meg på ideen. Jeg holdt et kåseri om vikingtiden og nevnte sølvskatten ved Lundeåne. Solveig repliserte da for spøk at hun titt og ofte så det blinke på Holmen. Etterpå slo det meg: Dette er stedet vi kan markere at Norges størst myntskatt fra vikingtiden ble funnet i Egersund. Vi vil få et kjempepåskudd for å fortelle en god historie fra vikingtiden. 

 

For 994 år siden har noen slitt seg opp langs elva og gravd ned rikdommen på et lurt sted ved Holmen. Ingen vet hvem. Ingen vet heller hvorfor. Selv om Oslo aldri kommer til å gi skatten fra seg, kan vi ta tilbake historien om skatten. 

 

Hva kan vi gjøre? Her er noen kjappe strøtanker:

 

Vi kan lage en kopi av skatten og grave den ned i en sikker glasskiste der toppen er synlig. Jeg er sikker på at en slik «skatt» vil bli elsket av unger. 

Vi kan få laget en flere meter høy skulptur av en mynt og sette den på toppen av fjellet på Holmen. Fra «mynten» ser vi bort på stedet der skatten lå skjult i 808 år. 

Kommunen kaller Holmen for Granholmen. Vi som bodde i området, kalte den bare for Holmen. Nå kan kommunen døpe den til Skattholmen eller kanskje Sølvholmen. Det er et navn med mening.

 

Mulighetene er uendelige, men det hele er opp til kommunen som eier Holmen. Hvis dette er en god ide, melder jeg meg frivilling til å sitte i en arbeidsgruppe som kommunen oppretter for å gi Egersund en ny attraksjon. 

 

Hvorfor må vi hele tiden tulle med vikingtiden?

 

Jeg merker jeg blir litt trist. Rogaland teater markerer Hafrsfjord-jubileet med en tulleforestilling om Harald Hårfagre, NRK TV lager tulleserie om vikingtiden og NRK radio lager tulleserie om kongerekka. Vi burde ha kommet lenger i 2022. Hvorfor overlater vi til utlendinger å lage spennende, moderne dramatikk om denne unike tida i Norden? Det finnes noe midt mellom dagens tullevikinger og patos-vikingene til sagaskriverne. Der ligger gull og venter for dramatiskere og filmskapere. 

Forfattere som Jan Ove Ekeberg og Bull Hansen har for lengst oppdaget dette. Tenk hvis NRK hadde bedt for eksempel Ekeberg om å skrive en spenningsserie fra vikingtiden. En slik serie er aldri laget i Norge. Det er heller aldri laget en god, norsk film fra denne tiden. 

Hvorfor er det slik?

Før var svaret at det var umulig å finne empatiske vikinger. En god historie må ha helter, noen vi kan identifisere oss med, noen som vil godt. Det mente man var umulig å finne i vikingtiden. Det er etter min mening vås. Folk var folk også for 1000 år siden.

Før eller siden kommer filmen, tv-serien, men det er tydelig at de som steller med den slags i dag ikke har oppdaget at noe har forandre seg. Vi ser det i litteraturen. Kjente forfattere som Ken Follet skriver drivende godt om vikinger og i Norge har vi to enere i Ekeberg og Bull Hansen.

27. august 2022 ble en historisk dag i Egersund

Elverhøy, denne legendariske holmen i Lundene, som har samlet folk i langt over hundre år, ble denne lørdagen samlingssted for Pride.

Det er ikke ofte vi får være med på noe historisk. Lørdag 27. august 2022 var en slik dag i Egersund. Da ledet prost Ingun regnbuemesse i en nesten fullsatt kirke. Jeg har aldri sett noen gråte i kirken min, og det er en kirke der jeg er både døpt og konfirmert, men denne dagen gråt folk så tårene rant. Til og med den dyktige vokalisten Grude sleit med å komme seg gjennom sangen. Hvorfor? Vi gråt selvsagt fordi det ble skrevet historie. Prost Ingun ba om unnskyldning for kirkens holdning til likekjønnede opp gjennom historien, noe som er sterk kost når vi kjenner kirkens historiske skyggeside. I tillegg vet vi at hun nå vil vie alle som ønsker det uten å skjele til legning. Også det er historisk. 

Det har ligget kirke på Hedningholmen siden vikingtiden. Lørdag 27. august 2022 kommer til å skrive seg inn i den tusenårige kirkehistorien med fargestifter. 

Så fortsatte Pride med tog og fest på Elverhøy. Noen utenbysfolk tror kanskje at Egersund er en mørk plett på "det sorte fastland", men nei, slik er det ikke. Jeg har alltid hevdet at toleranse-nivået er hakket høyere her enn i tilsvarende småbyer. Årsaken tror jeg er den tidligere institusjonen Bakkebø som lærte oss egersundere at mennesker kommer i svært mange varianter. 

Er byen samstemt om denne revolusjonen? Nesten, tror jeg. Selvsagt piper det fra enkelte horn på veggen, men når vi forlanger toleranse fra de som ikke vil tolerere likekjønnede ekteskap, må vi tolerere at de ikke klarer å slippe taket i det som har vært. Sånn er det bare. 

 

Kå hadde Egersund våre uden dei to byelvene og adle bruene som tråkle byen sammen?

Eieåne

Egersund e enn akkurat passe store by når du står på Varberg og kikke. Ei gong i tide fant någen ud at den beste plassan å ligga fø enn by som Egersund, va mellom dei fira fjedlen, og dei to elven, innerst i Vågen. 

 

Dalbånnen gjønå Egersund e kløyvde av Åne. Den he toge opp i seg tusen små bekka på sin ferd mod havet. Kanskje ligge kilden te Eieåne og Lundeåne et sted høgt oppe i Sirdal. Ingen vett det sikkert, fø ingen he någen gong fonne kilden. Kanskje he enn sauagjeter stanse ved et oppkomme og sagt at her; her starte Åne, men i det han he sagt det, ser han ei nye kjelda, lenger oppe, og vett i sitt stille sinn at sånn e det alltid. Der e alltid ei nye kjelda å finna fø den så leide.

 

Av og te reise Åne seg i voldsom vrede og true folk og fe på sine herjinga gjønå dalan. Då får me som fortjent. Gamle Tørresen på Nyeveien sa alltid at me må bygga i pakt med Åne.  Di gamle på Damsgård gjorde det, de levde MED Åne. Nå leve me MOD Åne. Di bygde sånn at vatne konne få trekka seg tebage i fred og ro når det hadde fått nok. Nå stenge me Åne ude. Då vil hu før elle seinere ta igjen. 

 

Men stort sett e Åne akkurat passe store. Ikkje svære som Glomma og ikkje liden som Håelve, men akkurat passe store fø ei elv på den størrelsen. 

 

På godværsdage klukke hu sjenert frå kulpa og stryk. Kanskje hoppe enn og aen guttonge stein i Åne. Det gjær godt å hoppa stein. Der ude i elve e du verdensmester i din egen, litle verden. På elvebredden leide kanskje ei ungjenta itte kastesteina. Dei må være akkurat passe store fø at di ska spretta bort øve vannfladå. Rekorden på Damsgård e sju sprett.

 

Elvene som kløyve dalbunnen i Egersund he gitt byen enn unike mulighed. Ingenting e mær forskjønnande fø enn by enn mange brue. Brue e som sting i et vakkert broderi, sting som holle ulige dele sammen. Heile ni brue syr Egersund sammen, men det e bara tri av dei som e vakre nok fø enn vakker by som Egersund. Hestvad bru e den vakre bruden, mens dei to bruene øve te Elverhøy e brudepikene. 

På Damsgård gjømme enn aen skjønnhed seg. Kikk onna brukaran te Damsgård bru. Der skjule den gamla, vakra brue seg. Mange trur at den gamla brue blei fjerna den gong framskrittet kom te byen kjørane i betongbila, men Gamle Damsgård bru klarde å gjømma seg. Hu ligge der stille og vente, og vett at enn dag blir hu henta fram igjen. Enn dag blir hu henta fram og satt i stand sånn at folk igjen kan gå frå bysidå te Havsøyne og tenka at detta va jammen ei fine, steinsatte bru. 

 

Men ennå e me ikkje der, ennå vil det gå mange år før Damsgård bru hentes fram igjen. Mens me vente, kan me sedda okke på en benk heilt ude på tuppen av Gruset, der Lundeåne og Eieåne møde havet, og tenka på at elvene e akkurat som livet, der de bokte seg fram gjønå stryg og rolige partia fø enn dag å bli en del av det stora, stora havet.

Lundåne, med vakre Elverhøy "på andra siå".

 

 

 

 

 

Mandsangerne holder oppe den kulturelle bærebjelken i Egersund

 

Egersund mandsanforening er et av fire - fem merkevarer i Egersund. 

I Egersund he me et akkurat passe stort mannskor. Det e akkurat passe stort te å marsjera med gjønå gaden på 17. mai uten at det oppstår forsinkelse i sangen mellom dei som går framme og dei som går bag. 

 

Egersunderne elske sine mannsangere. Derfø dokke di opp kvær gong et eller aent stort ska feirast. Hvis du e te stede på et stort arrangement uden å se enn mandsanger, e du på reise. 

 

Det blir ikkje jul i Egersund uden at mannsangerne he songe julen inn. Det blir ikkje 17. mai heller uden at mannsangerne he songe ”Ja, vi elsker” minst fem gonge. Og det blir jaffal ikkje sommer uden at mannsangerne he vist seg i di røde selan i parken. 

 

Mannsangerne e Egersund og Egersund e mannsangerne. Di e sangstemmen te byen. Di e den kulturelle bærebjelken som holde byen oppe. Ingen he et mær velutvikla organ enn mennan i mandsangforeningen. 

 

Mandsangerne e et akkurat passe stort kor. Det e ikkje kjempestort som koret i tabernaklet i Salt Lake City. Det e heller ikkje bitte lide som Hellvik mannskor, men det e akkurat passe stort te at adle får plass te sin stemme. 

 

Mandsangerne blei stifta i 1901. Allerede frå fyste fest va di et frilynt opprør mot tungsinnet i Egersund. Derfø kom det snart enn konkurrent på banen. Losje Ebenezer. Den blei reist i 1902 og ville stort sett det motsatta av mandsangerne. I dag leve Losje Ebenezer kun i historiebøgan mens Mandsangerne he mange medlemma. Den endelige seieren øve skikkeligheden kom i 2011 da Mandsangerne kjypte Losje Ebenezer og ga den navnet Sangerlosjen. Nå e di store kaffikjelan bytta du med tappekrana. Møda e bytta du med festa. Nei-stemma e bytta ud med sangstemma. 

 

Den dagen sangen te mannsangerne blir borte frå Egersund, den dagen finnes ikkje Egersund lenger. Den dagen den siste mandsanger henge frå seg sangarhuå på knaggen i Sangerlosjen og går heim, den dagen går sole ner fø sista gonge øve Kontrari. 

 

 

 

Romantisk gjensyn

Jeg gjenfant denne boken. 15 åringen Arnt Olav gikk i bokhandelen og kjøpte "Norske kjærlighetsdikt. Pris kr 19,50. Det har gått noen år siden jeg fylte femten. Derfor er det spennende å se huskelappene i boken. Hvilke dikt var det femtenåringen falt for. For eksempel dette: 

 At elske en man har vunnet 

men aldri helt kan nå, 

det er som å bryte en rosenkvist 

med en bristende rose på. 

 Den slags gikk rett hjem hos unge Klippenberg. Jeg kjøpte altså som femtenåring en diktbok. Og ikke følte jeg meg spesielt sær heller. Det er vel grunn til å tro at tiden har forandret seg en smule. Jeg er ikke sikker på om Lene på Ark Eikunda har solgt så mange diktbøker til 15 år gamle gutter.

Vikingens Nesvåg

 

Nesvåg en søndag i august 2022. Jeg har tatt turen fra Rekefjord, forbi Oddsfjellet og har Nesvåg som mål. De gamle sjøbuene er fredet. Her har det stått slike buer så lenge manns minne rekker og helt sikkert enda lenger.

Nesvåg er en spesiell havn. Den dukker opp i alle vikingromanene mine. I den islandske Sagaen om Orvar Odd hører vi om et vikingskip som søker havn med en gravid kvinne, Lopthena. De tar henne med til gården Bergly der hun føder sønnen Odd. 

Sagaskriverne på Island sier ingenting om hvilken havn det dreier seg om, men det er i realiteten kun en stor mulighet, og en liten mulighet. Den lille muligheten er Rekefjord, men alt tyde spå at det var Nesvåg. 

Jeg bruker Nesvåg i alle de fire romanene som foreløpig er gitt ut om vikingen Odd fra Berglyd. Selv om det ikke fantes molo den gang, så må Nesvåg ha vært en relativt god havn. Krossholman ligger i innseilingen og på slutten av vikingtiden må det ha stått et kors her som signaliserte at det var en god havn innenfor. Det kan ha vært korset som gjorde at Grim Loddekinn og Lopthena havnet i Nesvåg og ble tatt med opp til Bergly.  

Oddsfjellet med vikinggraven til Odd

Det er en utmerket parkeringsplass ved foten av Oddsfjellet. Kjør veien mellom Nesvåg og Rekefjord. Ta av og inn på Vågan campingplass. Der er det en egen parkeringsplass til Oddsfjellet og så er det bare å starte oppstigningen. God tur!

 

Statsministeren, en strikkesokk og 1. maitale i Egersund

 

Kristian Arntsen en gang i slutten av 1970. 

Denne løgne historien hørte jeg i dag. Kristian Arntsen slo conga i October, bandet som på slutten av 1970-tallet var en slags forløper til det som ble Show Chow på 1980-tallet.

1. mai, trolig 1979, skulle statsminister Oddvar Nordli holde talen på Torvet i Egersund. 1. mai-komiteen leie lydanlegget til October. Kristian Arntsen og Gunnar Hytland skulle stå for rigging og lyd. Dagen kom med sterk vind. Den slo rett inn i mikrofonen. Det var krise.

- Vi må få fatt i enn strikkesokk, sa Gunnar Hytland.

- Jeg løper hjem og henter, svarte Kristian. Han bodde rett ved Torvet. 

Kristian kom tilbake og tredde sokken over mikrofonen. Det fungerte aldeles utmerket - helt til Nordli skulle tale. Han nektet plent å nærme seg mikrofonen. 

I ettertid viste det seg at Kristian Arntsen hadde tatt en sokk som hadde 14 dagers fartstid i verneskoene han brukte daglig i jobben på Kværner. 

Oktoberbilen, bandbuss, sliter som gjorde jobben både til frakt av utstyr og som perfekt vorspiel-sted. 

Inter Rail, den gang verden åpnet seg for en som aldri hadde reist

 

Jeg til venstre. Bildet er fra 1975, tror jeg. Kristian Arntsen til høyre. Han som sover tror jeg er Sven Arne Petersson. Vi er på vei mot Spania på Inter Rail.

Jeg mener året var 1974. Av en eller annen merkelig grunn lot mor mi meg reise på Inter Rail. Jeg var 17 år gammel, men i hennes øyne var jeg langt yngre. Utrolig nok fikk jeg reise på Inter Rail med to eldre kamerater, Trygve og Rune. 

Vi begynte beskjedent. Gøteborg og tanta til Rune. 

Inter Rail startet opp i 1972. For en svært billig penge, jeg mener prisen var rundt 400 kroner, kunne unge under 21 år reise i 29 land i løpet av én måned. For meg var det en verden som åpnet seg. Vi reiste aldri på ferie i barndommen. Kun til hytta i Nysund. Det at det virkelig fantes en verden der ute å oppdage, var for meg grensesprengende. 

Jeg føler meg heldig. I dag har de fleste reist mye. Det er litt "been there, done that". De enorme inntrykkene uteblir fordi alt er opplevd, oppbrukt og reisingen blir en evig reprise. Den gang jeg reiste på Inter Rail lå verden frisk og uferdig klar til å oppleves. 

Jeg har gitaren trygt plassert bak føttene. Trygve hadde kontrollen.

London og Big Ben. Å oppleve London, en by jeg bare hadde sett på TV, var utrolig.

Her legger jeg merke til at jeg har kjøpt en LP-plate.

Amerikanske jenter. bare det at vi kunne feste på toget sammen med amerikanske jenter,  var noe  jeg trodd kun gikk an i filmer. 

Jeg dro med meg gitaren gjennom hele Europa. Den hadde sin virkning. 

Kenneth Siversen - en mann som satte spor etter seg

 En gang i forrige århundre ble livsveien min krysset av et menneske som satte dype spor. Vi ble aldri nære venner, men vi ble gode bekjente. Tre revyer fikk vi sammen. Det er det hele. Likevel maktet Kenneth Sivertsen å sette dypere spor i meg enn noen andre jeg har møtt i artistmiljøet. Den siste revyen ble på alle måter tragisk. Kenneth hadde drevet med innendørs strikkhopp. Han hadde knust gitarhanda og var i dårlig form. Vi spilte på en flåte i havnebassenget på Stord. En kveld ankom han rett før forestillingen startet. I sjøfly fra Bergen. Han spilte i undertøyet fra sjukehuset. Vi lo og spøkte, men under lå alvoret. Nedtellingen hadde begynt for Kenneth. 

Hjemme hos Kenneth på Bømlo. Han viser oss katten ved kjøkkenbordet.

 

Sommeren 1994 virket alt annerledes. Kenneth var et friskt pust, et funn, et supertalent. Gunnar Andersen tok oss med til bakgården i Haugesund. Revyen tok helt av. Terningkast 6 i VG og vi holdt det gående i tre – fire måneder. Vi bodde på Amanda hotell. En natt ringte telefonen på nattbordet mitt. Det var Kenneth. 

            ”Du må komme.”

Jeg hørte noe som liknet Edith Piaff i bakgrunnen. 

            ”Nå ble du paff!”

Jenta var den samme som jeg hadde møtte på revyen. I pausen mellom revyen og allsangen ba hun meg om hjelp. Hun hadde reist langt for å treffe Kenneth Sivertsen. Jeg hadde presentert dem for hverandre. 

            ”Du må komme. Hun er skikkelig flott. Hun heter Herborg Kråkevik”. 

Jeg gryntet noe om at jeg måtte sove og la på. 

 

Jeg møtte Kenneth i frokostsalen. Det var noe nytt. Vi hadde spilt i flere måneder og jeg hadde aldri sett ham i frokostsalen. Øynene var røde. Han virket stressa. 

            ”Kan jeg låne bilen din. Jeg har forsovet meg. VG er på vei til Bømlo alene. Vi har avtale om et intervju hjemme i huset mitt. Seinere i dag skal jeg ha konsert i Bømlo Amfi sammen med Sigvart Dagsland og Jan Eggum.”

Jeg ga ham nøklene. Han gikk. Før jeg fikk satt meg, var han tilbake.

            ”Jeg kan ikke kjøre bil.”

            ”Hva gjør du da?”

            ”Kan du kjøre meg?”

            ”Da må Sally og Sven Arne bli med. Vi har planlagt dagen sammen.”

            ”Greit.”

Dermed reiste Kenneth Sivertsen, Sally Nilson, datteren Pia, Sven Arne Petersson og jeg til Bømlo i den gamle bilen til onkel Olav. 

På Bømlo fikk VG sitt hjemme hos Kenneth-intervju og så var det klart for den store konserten. Amfiet tar flere tusen mennesker. Dette var Kenneths måte å gi litt tilbake til øya og folket han elsket. 

Det kom sju personer. I tillegg til oss fire medbragte, kom Kenneths tante og onkel. De kom sammen med regnet. Det bøttet ned. 

Kenneth ved sminkebordet på Stord. Dette ble siste gang vi spilte sammen. 

 

Etter forestillingen heiv vi oss i bilen. Fem minutter før sceneteppe gikk opp, ankom vi Bakgården i Haugesund. Etterpå var vi utslitte. Da er det som kjent bare en ting å gjøre; stå på videre. Vi gikk på byen. Kenneth forsvant rask og vi andre fortsatte runden. Ut på natten var vi på vei ned den bratte bakken ved Lothes bar. I bunnen av bakken sto Kenneth. Ved siden sto en svær dryler av en slåsskjempe. Litt lenger ned i bakken sto problemet. Hun var lettkledd med langt, lyst hår. Vi hørte slåsskjempen brøle.

            ”Jeg skal slå deg, jeg skal slå deg, din lille visefis”. 

Vi la på sprang. Sally først. Hun  greide å vippe karmøybuen over ende og satte seg til skrevs over ham. Håndveska løftet hun til slagvåpen. 

            ”Gir du deg?”

Slåsskjempa ga seg. Han lo så han ristet. Det samme gjorde hun med alt håret og de alt for små klærne. 

Vi tok Kenneth med oss tilbake til hotellet. Der ventet en bekymret 18 åringen. Kenneth visket i det de gikk inn i heisen.

            ”Herborg er ei skikkelig godjente. Hun er i tillegg flink. Han kan fort gjøre det svært bra i en eller annen amatørrevy.”

Kenneth i garderoben sammen med Øystein Ellingsen og Øyvind Angeltveit.

Her er kanonkula fra Skjelbrei

I saken under forteller jeg om O.A. T. Skjelbred, mannen fra Eigerøy, som ble en av Norges største redere og alltid hadde en kanonkule fra Napoleonkrigene liggende på rederkontoret i Kristiansand. Kula er fra et slag mellom "Øybuer", Hellviksbuer og engelskmenn og denne kula havnet på Eigerøy. Jeg etterlyste den. Saken min om O.A.T sto på trykk både i Fædrelandsvennen og i Aftebladet, men ingen visste noe om kula. Etter rundt et år fikk jeg dette bildet på e-post. Kula var funnet på slektsgården Baas.

Denne kanonkula ble skutt fra et engelsk skip under Napoleonskrigene og havnet på Eigerøy

"Sørlandet" ble bygget av en mann fra Eigerøy - O-A.T. Skjelbred

 Det er et skinn av eventyr rundt ”øybuen” O.A.T. Skjelbred. Han er mest kjent som mannen som fikk bygget skoleskipet «Sørlandet». 13 år gammel forlot han enkle kår på Eigerøy. 10 år seinere er han skipsreder i Kristiansand.

 

 

Av Arnt Olav Klippenberg

 

 

Historier starter der vi vil de skal starte. Vår historie kan for eksempel starte under Napoleonskrigene en gang mellom 1807 og 1814. Vi skal til Hellvik utenfor Egersund. Grytidlig en morgen er et ektepar nede i Marren for å samle tare. Der får de se et engelsk krigsskip som lårer tre barkasser med soldater og matroser. Ekteparet spenner fra hestene og rir opp til Varberg der det er satt ut vaktpost. Han sover, men våkner av lyden fra hestehovene. Nå skjer alt i stor hastighet. Vaktmannen heiser signalvarselet. Det består av en einerbusk, men det kan ses på lang avstand.

 

Bondesoldater

I Egersund går alarmtrommene i byens gater. Lindøybatteri blir bemannet. Folk strømmer ut av husene for å gjemme sølvtøy. På Hellvik er det Stig Hegrestad som har kommandoen. Han er storkaren i bygda. Kjekk å se til og en markant ledertype. Han var formann for landvernet på Sør-Jæren og langt inn i Dalane. Han får samlet mennene i nabolaget og de marsjerer til Marren. Der kan de se tre barkasser med engelske soldater på vei mot Norda Sundet. Det er dette sundet som skiller Eigerøy fra fastlandet. Heigrestad vet at ved Skjelbreid ligger det en norsk brigg for anker. Det er den engelskmennene vil ta.

De beskyter engelskmennene fra hellviksiden av sundet, men det fører bare til at engelskmennene trekker over mot Eigerøy og ut av rekkevidde for skuddene. Nå følger orlogsfartøyet etter. Det er nesten ikke vind og det siger sakte innover. Så smeller det fra Kråkefjellet på Eigerøy og en voldsom ildgivning mellom skip, barkasser og land begynner. Øybuene sover ikke på vakt. De ble ledet av Rasmus Olsson Skjelbred. Han hadde vært i kongens livgarde i København. Nå er han ansvarlig for forsvaret av Norda Eigerøy.

Engelskmennene innser at hellviksbuene og øybuene er for sterke og de fossror ut Norda Sundet.

 

Ingeborg

Hva har så denne historien å gjøre med O.A.T. Skjelbred?

De to heltene fra slaget, den unge Rasmus fra Eigerøy og den godt voksne Stig fra Hellvik, møtes for første gang. De har vært med på en begivenhet som skal skrive seg inn i lokalhistorien og leve videre i generasjoner. I bakgrunnen tripper den vakre ungjenta Ingeborg. Hun er datter av Stig. Så skjer det som måtte skje. Ingeborg og Rasmus finner hverandre. 12. oktober 1815 gifter de seg i Egersund kirke. Mennene som jaget engelskmennene fra hver sin side av sundet, er nå svigerfar og svigersønn. Paret burde kanskje ha giftet seg i Ogna kirke. Det var Stig Hegrestad som eide den gamle middelalderkirken, men de velger kirken i byen som folket på Eigerøy ror inn til hver søndag.

 

Hendelsen da Stig og Rasmus ledet jakten på engelskmennene, må ha preget historiefortellingene rundt middagsbordet på Skjelbreid i generasjoner. Mange år seinere dukker det opp ei kanonkule på et skipsrederkontor i Kristiansand. Det er en av Sørlandets rikeste menn, skipsreder O.A.T. Skjelbred, som eier kula. O.A.T. forteller folk som spør at kula kom fra en engelsk kanon som ble avfyrt mot hans barndoms øy utenfor Egersund. Siden han var en beskjeden mann, er det ikke sikkert han la til at heltene fra slaget var hans bestefar og oldefar.

Kristina Skjelbred ved barndomshjemmet til O.A.T Skjelbred. Nå er både Kristina og huset historie, men historien lever videre.

 

Barndom

Oluf Andreas Tollefsen Skjelbred ble født i 1854 på Eigerøy. Han forteller selv om barndommen i et notat fra 1919 som ble funnet etter hans død.

 

”Min bestefar Rasmus ble som ganske ung gift med Ingeborg Hegrestad. De kjøpte gården Skjelbred. De hadde åtte barn og var svært aktet og velstående. Min far døde da jeg var tretten og et halv år gammel.”

 

Han forteller varmt om sin mor som plutselig satt igjen med en stor ungeflokk, den yngste bare ett år gammel. Mannen hadde pådratt seg lungebetennelse på Lofotfisket. Han døde da han kom hjem.

 

”En sjelden mor for sine barn og sjelden gavmild og hjelpsom mot fremmede.”

 

Hva skal unggutten nå finne på? Mor kan umulig livberge den store ungeflokken alene. Han hadde drømt om et liv på sjøen siden han var bitte liten.

 

O.A.T. var åtte år gammel da en voldsom høststorm traff Eigerøy. Det fikk guttunge til å oppsøke de steile svabergene ytterst ute i Norda Gabe. Han var på jakt etter et havarert skip som han kunne overta.

 

”Mørket falt på, storm og regn tiltok og folk fant meg ikke før langt på natt. Da ble det andre boller. Min far var en meget streng mann”.

 

Til sjøs

Det var en av farens gamle bekjente som ordnet ham plass på ei skute som kokk. På en reise til Østen blir mannskapet på 45 syke. Kun fire klarer å holde seg friske. Blant dem er O.A.T og kaptein Tor Thorsen fra Egersund. De tar skuta hjem alene. Belønningen er at O.A.T. får undervisning av kapteinen underveis. Turen hjem tok 44 dager. 

 

”Det var dyktige offiserer og et stykke godt sjømannskap.”

 

Det førte ham inn på styrmannsskole i Kristiansand. Han bruker bare et par måneder på undervisningen. Så er han klar for sitt nye liv. Nå kjøper han seg inn i skuta «Neutral». Like etterpå går rederiet konkurs. Da er det O.A.T. viser hva som bor i ham. Han kjøper konkursboet og satser alene. I en alder av 23 år kan han nå kalle seg skipsreder.

Han gifter seg med sin kusine som han treffer i Kristiansand. Hun heter Else Marie Jensen og deler av slekta kommer fra Berland i Bjerkreim. Svigerforeldrene traff hverandre, av alle steder, på Skjelbreid. Svigerfar var fra Høvåg utenfor Kristiansand. Han hadde ligget værfast ved Skjelbreid en vinter og da gikk det som det ofte gjør når man ligger værfast. Noe må man jo finne på.

 

På La Plata-floden

O.A.T. likte å føre skipene sine selv. «Truth» førte han opp La Plata-floden til områder som aldri før hadde sett en hvit mann. Reisen på floden tok sju måneder og det ble sett på som umulig å føre ei fullastet skute mellom sandbankene på en slik elv.

 

«Det hadde aldri før vært en sjøgående skip der. Så ingen folk, bare indianere. Jeg fikk en vill pampashest, måtte ri åtte mil for å få tak i folk som kunne losse. Jeg hadde ikke vært på hesteryggen før, så jeg var hudløs på enden da jeg kom fram.»

 

I 1894 gikk han på land for å styre skutene sine som reder. O.A.T. Skjelbred fulgte med i tida. Han var en moderne reder. Da dampen kom, var han klar til å legge om. Et av hans nye dampskip ble døpt «Egerø». Han hadde ikke glemt sin barndoms øy. I 1929 fikk nok et skip navnet «Egerø». Det var den gang norges største tankskip.

 

”Rederiet har alltid hatt skip som het «Egerø» eller «Skjelbred». Jeg har aldri vært i tvil om at det var oldefars måte å hedre stedet han kom fra”, sier Hege Skjelbred-Knutsen i Stavanger.

 

Skoleskipet «Sørlandet»

De harde årene som førstereisgutt hadde satt sine spor. I notater forteller han om sin første tur og den gang han fikk lov å stå til rors alene. Så løyet vinden.

 

”Jakten tok dødvannet og gikk over stag og ble liggende bakk. Kapteinen og styrmannen kom opp av kahytten. De lot skuta ligge bakk til de grundig hadde gjennombanket kokken, altså meg.”

 

Rederen ville derfor gjøre noe for at unggutter skulle få en annen type førsteopplevelse av sjømannslivet. Han donerer først 650 000 kroner. Seinere legger han på slik at det blir en million. Pengene skal brukes til å bygge et skoleskip.

 

”Han bestemt at uansett hvor mye penger de klarte å stable på beina, så skulle skipet på sjøen i 1927. Det holdt, men de hadde litt for lite penger, derfor ble «Sørlandet» litt kortere enn de hadde tenkt”, humrer Hege Skjelbred-Knutsen.

 

«Statsråd Lehmkuhl» og «Christian Radich» er oppkalt etter giverne. Det var ikke aktuelt for denne skuta. O.A.T. gjorde ikke dette for seg selv. Den skulle oppkalles etter landsdelen som hadde gitt ham muligheter - Sørlandet. (For anledningen innlemmer vi Egersund i Sørlandet. Vilhelm Krag mente som kjent at Sørlandet strakte seg helt til Stavanger.)

Sørlandet ved Grunnesund i Norda Sundet i 2019. Det flotte bildet er tatt av Sverre Skadberg.

 

Verdensutstillingen

O.A.T. Skjelbred glemte ikke sin barndoms by nå heller. Tidligere ordfører Leif Erik Egaas i Eigersund forteller.

”Det var alltid tre plasser reservert på «Sørlandet» for gutter fra Egersund/Eigerøy. Far min mønstret på og var med på turen til Chicago og verdensutstillingen i 1933.”

 

På Skjelbreid bor tremenningen til Egaas, Kristina Skjelbreid. 

 

”Jeg husker godt Oluf.”

Hun kaller O.A.T. Skjelbred for Oluf.

”Hver sommer reiste vi til Bås i Åmli der han hadde et kjempestort hus. Jeg ser ham ennå for meg der han gikk i skogen. Jeg husker ham som en raus, men og en litt rolig mann.”

O.A.T. Skjelbred på sine gamle dager på gården Baas.

 

En høvding

O.A.T. Skjelbred døde på Bås i 1939. Redaktøren i Fædrelandsvennen skrev: "Han vil minnes som en real, human og rettferdig sjef, en mann av den gamle skole, staut, høyreist, stillfaren og bramfri, en selfmade man i ordets dypeste betydning, en god og glad giver,

 en høvding som ikke kjente smålighet. Det er vingesus over hans navn».

 

                                                              

 

 

Under tvil gjør vi oppmerksom på at O.A.T. Skjelbreds besteforeldre er artikkelforfatterens tipp-tipp oldeforeldre.)

 

Kilder:

Emma Seglem, etterlatte papirer. Intervjuer og samtaler. O.A.T. Skjelbreds etterlatte notater. Boka om O.A.T.-slekta av John Lokkwaller-Haarr. Johannes Seland, Rederen og skipet. Fædrelandsvennen, Sven A. Ljosland.